Norsk 'civil religion'?

Er velferdsstaten Norges svar på 'civil religion'?

Bilde: aftenposten.no

Saken: Jeg spør meg selv; har Norge noe tilsvarende USAs civil religion?

(Det kan være greit å lese innlegget om amerikansk civil religion før man leser dette.)

En nasjon som er religiøs med en stat som er sekulær og uten noen form for statskirke, ser ut til å ty til en religiøs opphøyelse av den sekulære staten og bruke vage religiøse fellesnevnere som samler og ikke splitter nasjonen. Hva så med et annet land med en helt annen historie? Finner man civil religion i Norge?

I motsetning til USA har vi lenge hatt en statskirke og den er der fremdeles. Samfunnet vårt har riktignok gått i en pluralistisk retning de siste tiårene, men er fremdeles betydelig homogent sammenlignet med det amerikanske. Likevel finnes det enkelte nordiske religionssosiologer som mener at "folkekirkemodellen" man finner i Norden har likhetstrekk med Robert N. Bellahs amerikanske civil religion.

Statskirken, eller rettere sagt Den norske kirke (DNK), kan ha fungert som et viktig integrerende nasjonalt symbol. Det norske statsoverhodet, kongen, er også overhode i DNK og blir kronet i Nidarosdomen, i tillegg til at biskopene blir utnevnt av regjeringen. DNK benyttes fremdeles av en betydelig del av befolkningen ved viktige overgangsriter og store katastrofer, og folkekirken-kulturen har blitt det Pål Botvar kaller "et møtepunkt for nasjonal og religiøs identitet." (Botvar, 2006:124)

I tillegg har staten og kirken blandet seg så mye at statskirken blir sett på som en offentlig institusjon man forventer skal være der, tilgjengelig for alle som ønsker å benytte seg av institusjonens tilbud. (Davie, 2007:142) Enkelte har til og med tatt til orde for at kirken skal bli en del av velferdssystemet og som sikrer alle borgere tilgang til "den religiøse sfæren." (Botvar, 2006:142; Fougner, 1984:133)

Mens civil religion i USA er konfesjonsløs og vag, er den her til lands i så fall spesifikt evangelisk-luthersk. Selv om DNK binder en stor del av befolkningen sammen kan kirken samtidig gjøre det vanskelig å få til en god integrering av livssynsminoriteter. En inkluderende og tolerant folkekirke-kultur gjør likevel sitt til at kirken omfavner og integrerer den store majoriteten av befolkningen og kan fungere som et nasjonalt symbol for veldig mange. (Botvar, 2006:124; Skjelsbæk, 1984:136)

En annen vesentlig forskjell mellom Norge og USA er graden av uttrykt religiøsitet i befolkningen i de to landene. For i motsetning til USA ser Norge ut til å være veldig lite religiøs som nasjon både når det kommer til religiøs tro og deltakelse. (Davie, 2007:141) Statskirketradisjonen og mangelen på et fullskala religiøst marked som vi finner i USA kan være noen av årsakene til dette. (Berger m.fl., 2008:27) Hvis vi skal finne et fenomén i Norge som ligner på eller har samme funksjon som civil religion har i USA, må vi muligens se til noe annet enn religion. N.J. Demerath III skriver blant annet:

...the Turkish and Chinese cases alert us to the possibility of a civil religion that is not "religious" at all in the conventional sense. Instead they illustrate what I earlier termed a "religion of the civil" or a broader "civil sacred." Communism in China, Westernism in Turkey, or a national commitment to a welfare state in, say, Sweden all are basically nonreligious but have many of the same hopes as religion for a culturally binding nation and its citizens. (Demerath III, 2003:356f)

En nøytral fellesnevner i Norge som de aller fleste innbyggerne støtter seg til, er konseptet om velferdsstaten. På dette området kan det herske en oppfatning om at Norge er som et "fyrtårn" i verden på grunn av våre velferdsordninger og deltakelse i fredsbevarende operasjoner. (Botvar, 2006:124)

Derfor er kanskje Demerath IIIs begrep "civil sacred" et bedre begrep å bruke om denne "samfunnslimen" med en opphøyelseskarakter av nasjonen. I land hvor befolkningen uttrykker mye religiøsitet vil denne "civil sacred" være fokusert på nettopp religiøse symboler, mens det i mindre religiøse samfunn vil være andre hellige elementer ved staten å opphøye, en opphøyelse som ikke nødvendigvis er forankret i religion.

Og når Robert N. Bellah og Phillip E. Hammond skriver at ethvert samfunn må på en eller annen måte koble religion og politikk (Bellah & Hammond, 1980:28), så har Norge på sett og vis ordnet dette gjennom statskirken. I USA, som mangler en slik institusjon, har det derimot oppstått en annen type kobling; amerikansk civil religion.

Kilder:

Bellah, Robert N. & Hammond, Phillip E. Varieties of Civil Religion (1980, Harper & Row, Publishers, San Francisco)

Berger, Peter (m.fl.) Religious America, Secular Europe? A Theme and Variations (2008, Ashgate Publishing Ltd., Surrey)

Botvar, Pål K. "Statskirkemodellen - mellom sivilreligion og nasjonalisme. En analyse av befolkningens forhold til kirkeordningen." i Schmidt, Ulla (red.) Endring og tilhørighet: Statskirkespørsmålet i perspektiv (2006, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim)

 

Davie, Grace The Sociology of Religion (2007, SAGE Publications Ltd., London)

Demerath III, N.J. "Civil Society and Civil Religion as Mutually Dependent" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)

 

Fougner, Even "The Church and Civil Religion in Norway, Part II: Church and State," i Harmati, Béla (red.) The Church and Civil Religion in the Nordic Countries of Europe: Report of an International Consultation held in Ilkko-Tampere, Finland, October 3-7, 1983 (1984, LWF Studies, Geneve)

 

Skjelsbæk, Kjell "The Church and Civil Religion in Norway, Part III: Church and Nation," i Harmati, Béla (red.) The Church and Civil Religion in the Nordic Countries of Europe: Report of an International Consultation held in Ilkko-Tampere, Finland, October 3-7, 1983 (1984, LWF Studies, Geneve)

 

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Antall gudstroende minker

Ill.: gospelgifs.com

Saken: Det er færre og færre som kaller seg gudstroende i Norge.

Vårt Land hadde en sak her forleden om at troen på en gud langsomt dør ut. I 1985 var det ca. halvparten av nordmennene som hevdet de hadde en gudstro, mens det i dag har sunket med ti prosentpoeng og det er rundt 43 prosent gudstroende her i landet. Det er blant de eldre vi finner de mest religiøse og etter hvert som denne gruppen dør ut ser det ut til at troen på gud følger etter.

Mange tenker derimot at antallet mennesker som tyr til såkalt "alternativ tro" som New Age, Märthas engler og Snåsamannen øker, men det ser altså ut som om dette ikke stemmer. I 1985 var det 44 prosent som trodde på at det fantes mennesker som kunne se inn i fremtiden. Dette tallet har nå sunket til 32 prosent. "Og andelen som tror på astrologi har sunket fra 48 prosent til 39 prosent," i følge statsviter Ottar Hellevik.

Jeg synes selvfølgelig at dette er et godt tegn. Forhåpentligvis stemmer dette og samfunnet går mot en generell rasjonalisering etter hvert som årene går. Alt er derimot åpent, for antall "personlig kristne" øker. I samme tidsperiode som de øvrige tallene jeg kommer med i innlegget øker antall "personlig kristne" fra 20 prosent til dagens 26 prosent. Hellevik konkluderer slik:

Dette betyr at ytterfløyene styrker seg; det er flere som ikke tror på Gud, og det er flere som har en sterk tro.

Kanskje er det siste tiåret med "nyateistisk" litteratur en bidragsyter her? Sjekk også ut serien om hvorfor folk tror på en gud.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vl,

Overgrepssakene i Den katolske kirke

Ill.: sanfranciscosentinel.com

Saken: Den katolske kirke har fått mye pes i det siste grunnet opprullingen av en mengde overgrepssaker.

Jaja, hvor skal jeg begynne? De aller fleste har nok fått med seg alt oppstyret i media i det siste om Den katolske kirke (DKK). Overgrepssaker på overgrepssaker utført av religiøse ledere innad i denne kirken i blant annet Irland, Tyskland, Danmark, USA, Østerrike, Nederland og nå også i Norge, har blitt innrømmet og/eller avslørt. Det er heller ikke et nytt fenomén og overgrep på uskyldige barn utført av prester i DKK har blitt diskutert heftig tidligere.

I kjølvannet av disse nye overgrepssakene har det naturligvis kommet en debatt rundt kirkens håndtering av det hele og ikke minst hele sølibataspektet i DKK. Den katolske biskopen i Tenerife skylder på barna, en annen katolsk prest sammenligner "heksejakten" overfor Vatikanet med forfølgelsen av jødene, en kardinal kaller hele saken "petty gossip" i følge BBC, en dansk katolsk biskop mener det ikke er kirkens ansvar å etterforske overgrepssaker mens DKK i Norge faktisk har etterforsket slike saker, men uten å nevne det til politiet. Enkelte kritikere mener at paven burde gå av og paven unnlot å snakke om alt oppstyret i sin påsketale som igjen har satt enkelte sinner i kok. Kulturministeren sier hun "ikke er overrasket" mens katolikken Anne Bente Hadland avfeier det hele med å si at det "dessverre finnes syndere og overgripere overalt."

Og nå har altså en tidligere katolsk biskop i Norge innrømmet å ha misbrukt en mindreårig gutt seksuelt. Saken hendte for over 20 år siden og er i dag foreldet. Kirken nevnte aldri saken overfor politiet. Hva er det egentlig med DKK? Denne kirken har i snart to tusen år tatt for seg "det syndige mennesket" og preket moralsk autoritet. Samtidig har de altså drevet med en systematisk tildekking av overgrep utført av religiøse ledere innad i kirken. Urinnbyggerne i Canada og delstaten Alaska i USA mener til og med at de har blitt brukt som en "dumping ground" for DKK, hvor kirken har plassert de verste overgriperne de har i sine rekker. 

Kirken har riktignok kommet med unnskyldninger og til og med tilbakebetalinger til ofre, men de ser ikke ut til å ha skjønt alvoret i saken. I "unnskyldningsbrevet" paven kom med som var rettet mot irske katolikker stod det heldigvis at overgrepene var beklagelige og forferdelige, men ikke fordi hundrevis av uskyldige barn ble traumatisert for resten livet. Nei, det var fordi det har bidratt til "en svekket tro og mangel på respekt overfor kirken." Det verste er at paven skylder på sekulariseringen av Irland! Hvor tett går det an å bli?

I det samme brevet kommer det frem at løsningen paven har på problemet er: Mer bønn! Hva med å prøve å luke ut overgripere? Hva med å involvere politiet? For sikkerhets skyld mener "hovedeksorsisten" i Vatikanet at det er Djevelen som er skyld i det hele.

Hva er det som har skjedd med de etiske og moralske retningslinjene til disse menneskene? Jeg har tidligere skrevet et innlegg med tittelen Religion og moral hvor jeg blant annet nevner dette med overgrepssakene i DKK. For dette er gode eksempler på hvordan religion ikke nødvendigvis fører til god moral, noe veldig mange religiøse mennesker vil hevde. For hvis man diskuterer med enkelte religiøse mennesker tar det ikke lang tid før man blir møtt med påstander som at samfunnet vil falle sammen i en aldri så liten moralsk kollaps uten religion. 

Egentlig burde ikke paven bare si fra seg jobben. Han burde i tillegg gå til politiet med en oversikt over alle katolske religiøse ledere som har utført overgrep, og en oversikt over alle de som har vært med på å skjule disse sakene fra offentlighetens lys, noe som inkluderer ham selv. Så burde politiet etterforske disse sakene og føre rettssak mot hele gjengen.

Jeg kunne også kommet inn på andre grusomme sider ved DKK, som for eksempel delaktigheten i å spre HIV, men det får bli en annen gang...

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg,

Bokanmeldelse: "Religious America, Secular Europe?"

Ill.: ovimagazine.com

Saken: Religionssosiologene så i lang tid på USA som unntaket når det kom til religiøsitet i den moderne verden. Europa var derimot malen som de regnet med alle kontinentene og landene ville følge etter hvert som de gikk gjennom en moderniseringsprosess. De har derimot mer og mer gått i en retning av å se på Europa som unntaket. Religious America, Secular Europe? ser nærmere på dette.


Da jeg var i Egypt leste jeg en uhyre interessant bok som omhandler uttrykt religiøsitet i USA og Europa. Det er et tema jeg har interessert meg for helt siden jeg var utvekslingsstudent i USA for nøyaktig ti år siden. Religious America, Secular Europe? av sosiologene Peter Berger, Grace Davie og Effie Fokas oppsummerer på under 150 sider hvorfor man nå har gått i retning av å se på Europa som unntaket og ikke regelen når det kommer til hvordan religiøsiteten i et samfunn blir påvirket av moderniseringsprosessene.


Modernisering


Og før jeg går videre bør jeg vel skrive litt om hva jeg mener med "moderniseringsprosessene." Den klassiske modellen på modernisering innen sosiologien var at den fører med seg pluralisering (som bl.a. innebærer et marked av uttrykksformer), individualisering (som bl.a. fører til et mangfold av verdier og livssyn), differensiering (oppstykking av samfunnet i ulike "sektorer" som blir selvstendige og som må "stå på egne ben"; før var religion "the sacred canopy" som omfavnet de fleste deler av samfunnet, men nå er det delt opp i jus, utdanning, politikk, økonomi, helse, vitenskap, og religion som noe eget for seg selv), og rasjonalisering (som bl.a. innebærer at verden avmystifiseres og blir fornuftig - "veien fra det irrasjonelle til det rasjonelle").


Sekularisering


Det som derimot ser ut til å være "feilen" er at de så for seg at dette bare kom til å gå én vei. Det kom til å bli mer og mer av de fire punktene jeg listet opp i forrige paragraf. Dette ville føre til sekularisering, en verdsliggjøring. Religion ville forsvinne eller i hvert fall kontinuerlig bli mindre og mindre viktig. Dette er den klassiske sekulariseringsteorien; modernisering fører til sekularisering.

Denne tesen om at modernisering automatisk vil føre til sekularisering begynte å slå sprekker fra 1970-årene av. Flere kritikere meldte seg og viste til observasjoner fra rundt om i verden, men også i vår egen del av verden, at religion nødvendigvis ikke ble mindre viktig etter hvert som ulike samfunn gikk eller hadde gått gjennom en modernisering. Tanken ble nå at oppsplittingen av "the sacred canopy" inn i selvstendige samfunnssektorer, blandet med stadig foranderlighet og individualisering, gjorde at når man nådde et visst punkt ville mennesket "søke terapi, behandling og identitetsoppbygging."

Men man ville ikke nødvendigvis gå "tilbake" til de opprinnelige religiøsitetsmønstrene som eksisterte før moderniseringen. Sosiologene så nå på de tre "nivåene" i samfunnet; storsamfunnet (makro), grupper (meso) og individ (mikro). Man ser at når makro blir oppstykket, så søker mikro til meso for indentitets- og individsoppbygging. (Det ser nesten ut som om mennesket ikke vil ha "total frihet" - man vil ha identitet og oppbygging, helst i grupper. Som den sosiale arten vi er kommer kanskje ikke det som noen overraskelse.) Men mikro kan også søke etter mening innad i mikro - såkalt selvsakralisering. Mikro forsterker mikro-fokuset: "I dypet av seg selv finner man svarene." Det indre (spiritualitet) er den religiøse arena.


Europa - unntaket


Peter Berger har startet et eget forskningsprosjekt han kaller eurosekulariseringen. Europa blir nå sett på som unntaket når det kommer til religiøsitet i verden (også blant de moderne samfunnene). Man spør seg: Hvorfor er Europa så sekularisert når resten av verden ikke er det? Hva er det med Europa? Kort fortalt:

Statskirke og pluralisme

Alle sosiologer er enige i at pluralisering er en naturlig følge av modernisering. Men fører pluralisering nødvendigvis til sekularisering? I Europa gjorde det nettopp det, men ikke i USA. USA hadde pluralisme fra begynnelsen av, mens det i Europa først var én kirke som hadde monopol på sitt geografiske område (parish). Da pluraliseringen kom til Europa klarte ikke de geografiske kirkene å følge med og besøkstallene begynte å synke. Den hegemoni-pregede kirken måtte konkurrere med andre religiøse og verdslige livssyn. Den som hadde hegemoni ville da tape.

Dette kunne ikke skje i USA ettersom de ikke hadde statskirke. Pluralismen var der fra før og man hadde en positiv innstilling til den fra religiøst hold. Den ble ikke en motvekt til kirken. Konkurranse og marked styrte mentaliteten ellers i samfunnet og passet også når det kom til religioner og religiøsitet. (Ut fra denne sistnevnte tankegangen oppstod også en konkurrerende teori til sekulariseringsteorien; rational choice theory (RCT). Man skaper et religiøst behov ved å reklamere. Mennesker som velger religion i et marked finner en religionsform som passer seg og sin livsførsel. "Amerikansk religiøsitet har noe for enhver klasse." Dét kan også være en av grunnene til at USA er mer religiøst enn Europa.)

Under pluralisme kan man jo også nevne det at immigrantene som kom til USA trengte religionen som en identitetsdannende faktor i en konkurransepreget og slitsom hverdag. Derfor har religiøsitet i USA siden første stund vært knyttet opp til etnisitet hos veldig mange amerikanere. (Man har også observert dette ellers i verden. De som lever i diaspora forsterker ofte sin religiøsitet, om ikke også en vektlegging av den konservative delen av religionen, for å holde på identiteten og tradisjonen i "en ny verden." Nordmenn er også slik.)

Opplysningstradisjoner, moderniteter og "de intellektuelle"

Gertrude Himmelfarb ga i 2004 ut boken The Roads to Modernity: The British, French and American Enlightenments hvor hun kritiserer synet på modernisering blant de intellektuelle for å være for opphengt i den franske opplysningstradisjonen. For mens den var veldig kritisk til religion ("freedom from belief"), muterte denne ettersom den passerte Atlanterhavet og "ankom" USA ("freedom to believe"). Den amerikanske opplysningstenkningen var nærmere den britiske og tyske i form og var mildere mot religion.

Sosiologene Jürgen Habermas og Shmuel Noah Eisenstadt lanserte også idéen om "mulitple modernities" - altså at det ikke nødvendigvis var én vei til moderniteten eller bare én måte et moderne samfunn kunne være formet på. Et eksempel er Europas sekularitet, et annet er USA som vi alle kjenner til, et tredje er Sør-Korea som har hatt en eksplosiv økning av religiøs aktivitet fra 1960-tallet og frem til i dag, til tross for en omfattende modernisering, osv...

"De intellektuelle" er de som er idé-bærerne i ethvert samfunn. De intellektuelle i USA har en tradisjon for ikke å være så religionskritiske som i Europa. Dette har derimot endret seg de senere årene - de på amerikansk side av Atlanterhavet blir mer religionskritiske fra 1960 og utover, mens det motsatte skjer i Europa. Dette kan være fordi religion har blitt mer anerkjent og synlig i Europa som følge av bl.a. innvandring.

Velferd

I tillegg kan jeg skrive (og som jeg mener ble for lite belyst i boken) at velferd i USA til alle tider (og også i stor grad i dag) er knyttet til menighetene. Jeg mener dette har mye å si for religiøsiteten der i forhold til f.eks. Norge. Vi har en stat vi kan stole på, mens mange amerikanere bare har kirkene som velferdsgarantist.

Under velferd kan jeg også nevne utdanning. I mange, om ikke de fleste, europeiske land er læreplaner bestemt sentralt og lærere utdannet etter bestemmelser diktert sentralt. I USA bestemmes det meste lokalt og det eksisterer ikke noe utdanning i regi av den føderale staten. Dette gjør at lokale religiøse grupper lettere kan påvirke utdanningen til barna i USA enn i mange europeiske land.

(I tillegg lærer man i hvert fall i Norge om mange religioner sett "fra utsiden", mens den eneste religionsopplæringen man får i USA er av foreldrene som jo ofte ikke forteller om så mye annet enn sin egen religion/religiøsitet. På grunn av det konstitusjonelle skillet mellom stat og kirke i USA har det aldri eksistert en skikkelig religionsutdanning på grunnskolenivå, som gjør at barna ikke blir eksponert for alternative trosretninger enn den foreldrene har.)


Noen tanker til slutt...


Det er selvsagt mye, mye mer som står i boken enn dette, men det er hovedtrekkene. Norge nevnes også et par ganger, bl.a. at Human-Etisk Forbund er ekstremt "stor" i forhold til folketallet og diskusjonen rundt den kristne formålsparagrafen. Muligens ble debatten om KRL-faget nevnt, men jeg er usikker.

I tillegg går boken selvsagt inn på at det er nyanser. Religiøsiteten i Europa (eller USA) er ikke lik overalt. Polen og Irland er for eksempel meget religiøst. Det knytter de bl.a. opp til at de har katolske (og ikke protestantiske) tradisjoner som har vært til hjelp med under okkupasjoner. I USA har man også enkelte områder som er veldig lik Europa (New England-statene i nordøstlige deler av landet for eksempel).

Beklager lengden på dette innlegget. Jeg hadde ikke tenkt å la det bli så langt, men skitt au ;) Anbefaler i hvert fall boken på det sterkeste! Man vil derimot merke at boken virker relativt "positiv" til religion og det er kanskje ikke så overraskende da Peter Berger er protestantisk kristen.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Katastrofer, elendighet og misjonering

Situasjonen på Haiti er håpløs og tragisk.
Bilde: wtnh.com

Saken: Man kan nesten få inntrykket av at kristne "fråtser" i nød, elendighet og katastrofer. Der kan de få vise hvor gode de er og samtidig utnytte (bevisst eller ikke) mennesker som dessverre ligger langt nede psykisk og fysisk.


Sangeren Carola tok seg en tur til Haiti for å se hvordan hennes fadderbarn har det. Hun ble selvsagt forferdet over forholdene i Port-au-Prince. Men midt blant ruinene kommer hun med de mest ugjennomtenkte gloser der hun sier at det ikke overrasker henne at det skjer katastrofer og krig, for vi lever jo tross alt i "de siste tider"!

Les også:
Hvorfor tror du på en gud? (Del 49) - Enden er nær


Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp støtter Carolas utsagn og sier til Vårt Land at "Gud var til stades":

Jesus møter oss i menneskeleg liding og ber oss omvende oss. Jesus møter naturkatastrofar som rammar uskuldige med oppfordring til at vi som ser dei som lir, skal omvende oss.

Men ingen spør seg det viktigste spørsmålet, om hvorfor Jesus (som jo også er gud i følge treenighetslæren?) lar naturkatastrofen skje i det hele tatt.. Han er jo "til stades" eller hva? Kommer han først etter katastrofen har inntruffet? Hva er da vitsen? Og hvorfor velger guden å la over 200.000 mennesker dø hvis han har muligheten til å stanse hendelsen? For han er vel allmektig? Jaja, Bjørn Eidvåg liker derimot ikke at Carola og Atle Sommerfeldt blander teologi og katastrofer:

Det å blande inn begreper som endetid og frelse ved en katastrofe som den på Haiti, finner jeg særdeles taktløst og svært umusikalsk.

Og inntrykk jeg har fått gjennom livet er at kristne ser ut til å "fråtse" i katastrofer, nød og elendighet. Det kan virke brutalt når jeg skriver det slik, men det er altså det inntrykket jeg har fått gjennom snart to tiår med observering av religiøse menneskers atferd (ja, jeg har vært interessert i dette emnet siden jeg var veldig liten).

For å eksemplifisere dette vil jeg gjerne vise til en blogg av en kristen person; Kristenmanns blogg. Jeg er støtt og stadig innom denne bloggen og andre blogger skrevet av religiøse mennesker og får et innblikk i hvordan mange kristne tenker om saker og ting. I hans innlegg om "Carola i Haiti"-saken er det viktig for bloggskriveren å poengtere hvor utrygt det er i verden (standardtaktikken for å "trykke oss ned" og gjøre oss klare til å rope etter hjelp) og bruker katastrofen i Haiti til å spre sitt budskap om Jesus (hjelpen) og for å vise hvor snille og greie de kristne misjonærene er som beveger seg i utrygge nabolag for å hjelpe mennesker. Han avslutter med å fortelle om en ikke-religiøs venns betraktninger etter å ha vært i Haiti for noen år siden:

...det eneste lyspunktet han så, midt i et kaos av fattigdom og forfall, var de kristne kirkene. Fordi de ga håp, fordi de tilbød mennesker et liv som fungerte på tross av håpløsheten som omga dem. Og skal man bygge et samfunn, er det faktisk ikke det samme hva man tror på. Man kan ikke tilby ateisme eller selvhjelpskurs til mennesker som har mistet alt håp. Og selv om nordmenn tror vi kan kjøpe oss ut av håpløsheten og tomheten, så kan man ikke det i andre deler av verden.

Og dette digger de kristne. Elendigheten gjør at folk blir avhengige av hjelp (selvsagt), og de kristne er raske inn for å hjelpe, men ikke helt uten å spre litt av "det gode budskap" i samme slengen. Og jo, kjære bloggskriver, man kan så visst bygge et samfunn uten å ty til religiøse idéer (Frankrike er vel det mest ekstreme eksempelet). Faktisk så er det slik at de landene med de beste levekårene og tryggeste samfunnene samtidig er de mest sekulære, og omvendt... Nå ble ikke Norge bygget på dette, men samfunnet ble gradvis bedre etter hvert som sekulariseringen gjorde seg gjeldende. Ved å skille religion fra politikk har samfunnene forbedret seg betraktelig for alle sammen.

Men tilbake til hovedpoenget: De kristne er til stede der det er katastrofer for å tilby hjelp og samtidig spre sitt budskap blant de menneskene som er lengst nede psykisk og fysisk. Om det er bevisst eller ikke så blir disse menneskene faktisk utnyttet.

All ære til hjelpearbeidet misjonærene driver med. Jeg er glad for at mennesker får hjelp uansett hvem som gir hjelpen, men jeg synes det er betenkelig at man har "en baktanke" med denne hjelpen (tilfredsstille sin gud, spre deres guds ord, osv.) og ikke å hjelpe for å hjelpe. Det er mye bedre å være good for goodness' sake enn å være good for God's sake. For de kristne som er good for goodness' sake så sier jeg "kjør på," men pass på slik at dere ikke utnytter situasjonen til å spre deres religiøse tro.

For mennesker er mer mottakelige for slikt når man er langt nede psykisk og fysisk og da er det vel slik for misjonærene at det er "om å gjøre å være først" slik at de kan "så frøene" før andre tanker og idéer skulle klare å trenge seg inn i sinnene til disse menneskene i nød.

Jeg foreslår at kristne som vil endre på situasjonen til mennesker i nød i første omgang oppfordrer religiøse krigere til å legge ned våpnene, religiøse ledere å slutte undertrykkingen, eller i hvert fall engasjere seg politisk for å utøve press på nasjoner som kriger og undertrykker. Det vil hjelpe mange flere mennesker samtidig som man slipper å "være like redd for" å spre den kristne tro med en "feiltakelse" ;)

Les også:
Hvorfor tror du på en gud? (Del 25) - Jeg trenger min gud til å beskytte meg


(I et annet innlegg bedriver Kristenmanns blogg en oppvisning i hvor mye penger kristne gir i forhold til ateister og godter seg betraktelig. Jeg skal se om jeg får kommentert det i et eget innlegg.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vl, vl, vl, vl, tv2, vl, vg, vl, vl, vg, tv2,

Jeg leser: Religious America, Secular Europe?

Ill.: ovimagazine.com

Saken: Jeg leser boken Religious America, Secular Europe? av Peter Berger m.fl. som omhandler likheter og forskjeller når det kommer til religiøsitet i USA og Europa.


I går tjuvstartet jeg litt på pensumet for dette semestret. Jeg har nemlig blant annet valgt å ta emnet REL4210 Religion i USA denne gangen. Dette er et emne jeg lenge har gledet meg til å ta ettersom jeg synes det er fascinerende dette med forskjellene mellom USA og Europa når det kommer til religiøsitet. Det er også derfor jeg begynte med boken som går rett i kjernen av dette.

Religious America, Secular Europe? av Peter Berger m.fl. handler om kuriositeten Europa. Hvorfor er Europa så sekulært? Både USA og Europa har jo vært gjennom en modernisering og sekularisering, hvorfor er religiøsiteten så forskjellig? Dette er spørsmål boken tar opp. Dette er også spørsmål jeg har stilt meg selv opptil flere ganger. Jeg fikk møte denne religiøsiteten da jeg var utvekslingsstudent i Pennsylvania, USA, skoleåret 1999/2000. Nå skal jeg tilbake dit på "10-year reunion" i juni/juli en gang, så da passer det godt å få fokusert litt på USA i studiet mitt også ;)

Jeg har til nå lest introduksjonen og litt av første kapittel. Den virker lettlest og ikke så faglig tung som man skulle tro om en bok på masterstudiet. Så for de som er interessert i dette emnet tror jeg denne boken skulle være midt i blinken. Når jeg er ferdig med boken tenkte jeg å lage et innlegg med hovedpunktene som blir presentert der. Men alt til sin tid. Den må leses først. Den er ikke på så mange sider heller, hvis noen skulle la seg avskrekke av store bøker.

Produktbeskrivelsen fra Amazon.com:

Europe is a relatively secular part of the world in global terms. Why is this so? And why is the situation in Europe so different from that in the United States? These are the key questions considered in this book; key questions (the theme) clearly articulated in the first chapter.Subsequent chapters explore the nature of Eurosecularity in more detail (the variations on the theme) - paying attention to its historical, philosophical and institutional dimensions. They also ask how the question of Eurosecularity is related to social difference (class, ethnicity etc.). In each chapter, the similarities and differences with the American case will be carefully examined. The final chapter explores the ways in which these features translate into policy on both sides of the Atlantic. This book is highly topical and relates very directly to the tensions between Europe and America in the present period.

---

Endret 16.02.10:

Nå har jeg skrevet en bokanmeldelse av denne boken: Bokanmeldelse: "Religious America, Secular Europe?"


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Hvorfor tror du på en gud? (Del 15)

Er ateisme og satanisme det samme?
Foto: filmfanatic.org

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 15: Jeg vil heller tilbe min gud enn djevelen

Tro det eller ei. Folk kobler faktisk ateisme med satanisme. Det er ikke uvanlig at en ateist blir sett på som en lojal tilhenger av djevelen eller i det minste sympatisk overfor oppdraget til denne karakteren. Bare fordi en person ikke tror at Nanabozho, Hermod, Allah eller Jesus eksisterer så mener enkelte troende at vedkommende må være en av Satans soldater. Dette henger selvfølgelig sammen med det at veldig mange troende ikke forstår at man kan være helt blottet for en religiøs tro. Og ateisme, som er fravær av tro, blir så virkelighetsfjernt for disse at de heller ser for seg at de må stå i ledtog med djevelen i stedet. Ikke-troende kan rett og slett ikke eksistere i følge dem.

Dette er en av grunnene til at mange ateister ikke "kommer ut av skapet" i flere land. Hvis enkelte tviler på dette, oppfordrer Harrison disse til å ta seg en tur til Syria og inngå en samtale med noen i souken om hvor frigjørende ateisme er, eller reise langs "Bibelbeltet" i USA og se hvor varmt mottatt ateisme blir. Ta dere en tur til Tanzania og gi noen foredrag i full offentlighet angående godhetene ved sekularisering. "Lykke til," sier Harrison.

Dette med koblingen til djevelen er også en av hovedgrunnene til at mange troende ikke utfordrer sin gudstro. De ser på det å tvile på guden sin på samme måte som å ta et steg i retning satanisme. Det å tvile på religiøse påstander er å være ulojal mot sin gud som i veldig mange samfunn er ensbetydende med å være djeveldyrker.

Men fortvil ikke. Ateister er ikke djeveldyrkere. De mangler like mye en tro på djevler som de mangler en tro på guder. Djevlene de ulike religionene har presentert, blir sett på som enda en religiøs skikkelse man ikke trenger å tro på. Siden det er like mye bevis for en djevel som en gud (dvs. null) er det derfor lett å være ateist overfor begge. Tro det eller ei: det er faktisk mulig å være skeptisk til religiøse påstander og gudsbevis og samtidig ikke være tilhenger av Satan.

Satanister er derimot troende på samme måte som de gudfryktige i alle verdens religioner. Muslimer og kristne har faktisk mer til felles med djeveldyrkere enn med ateister. De er alle troende.

Men selv om Satan skulle eksistere så ville det være helt absurd å være på hans side i det store og hele. Vi vet jo alle hva som skjer. De religionene som har med én eller flere djevler å gjøre viser som regel til at de som er tilhengere av disse mørke kreftene taper til syvende og sist. Det gode skal jo seire. Selv de kristnes Satan klarer ikke å stå imot gudens gode krefter til slutt, i følge Bibelen, så hvorfor i huleste skal man tilbe denne skapningen? Det gagner da ingen? Som Harrison skriver på side 119: "Whether it is real or fantasy, Satanism makes no sense."

Det er uansett ikke slik at ved å være skeptisk og rasjonell så tar man djevelens side. Skepsis og fornuft gjør ikke bare at guder forsvinner, det jager også bort djevelen.

Neste del:

16. Min gud helbreder folk


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . .

Nordmenn verdens beste muslimer?

Ghufoor Butt, leder av ILP

Saken: Ghufoor Butt intervjues i Dagbladet 19. april om det nystiftede politiske partiet han er leder av; Independent Labour Party (ILP).




Alkohol, sex og svin

"Hvis nordmenn ikke hadde drukket alkohol, hatt sex før ekteskap og spist svin ville de vært verdens beste muslimer," hevder Butt i intervjuet med Dagbladet 19. april. "De er ærlige, ikke kriminelle og elsker fred," fortsetter han.

Verdens beste muslimer? Vi? Tja... Vi er kanskje ærlige, lite kriminelle og fredselskende, men hvis det å avstå fra sex før ekteskapet, alkohol og svin hadde vært det eneste som skiller etnisk ikke-muslimske nordmenn fra muslimer så hadde jeg kanskje skjønt utsagnet fra Butt. Men han vet godt at dette ikke er tilfellet. Det er så mye, mye mer som innebærer å være muslim enn bare å avstå fra disse tre tingene og samtidig elske fred og ærlighet.

Det er et langt steg fra det til å be flere ganger om dagen og faktisk tro på dogmene i religionen islam. Butt viser her at islam på veldig mange måter er en religion opptatt av religiøs praksis mer enn religiøs tro. Så lenge man gjør de "rette" tingene så er man muslim. Hva man tror innerst inne er ikke så farlig.

Nå er det faktisk slik at det er mangelen på religiøs innflytelse i Norge, den såkalte sekulariseringen, som har gjort det norske samfunnet til det vi ser i dag. Det Butt observerer er faktisk et resultat av fravær av religion. Hvis han mener at det har gjort oss til "ærlige, fredselskende og lite kriminelle" så sier jeg, som ateist, takk for at du ser det jeg ser; et samfunn med flertall av agnostikere og ateister er ganske fredelig. Jeg er helt enig med deg, Butt! Det gjør oss dessverre ikke til muslimer, det gjør oss til rasjonelle mennesker som vil gjøre det beste ut av dette livet, fordi vi ikke gidder å gå rundt og kverulere over og bekymre oss over et hypotetisk neste liv.


Pakistansk konservativt parti


Ghufoor Butt er leder for det nye politiske partiet med navnet Independent Labour Party (ILP) og man kan for så vidt kalle det for innvandrernes Fremskrittsparti. Kanskje et paradoks siden Fremskrittspartiet ofte blir sett på som innvandrerfiendtlig? Vel, de er ikke så like på akkurat det med innvandring, men ellers kan man liste opp lavere bensinpris og skattenivå samt at bompengeordningen skal bort.

Partiet har i tillegg et ganske konservativt preg siden de vil forby homofil praksis og likekjønnede ekteskap og at "hån mot religioner" bør kriminaliseres. På denne måten vil de tilbake til den glade europeiske middelalder. Ikke mye toleranse å finne her altså.


Norskpakistansk ordfører i Oslo


Butt sier helt til slutt i intervjuet med Dagbladet at han tror ordføreren i Oslo vil være en norskpakistaner om tre år. Det er fullt mulig, og det har jeg ingenting imot, men jeg håper inderlig at vedkommende ikke representerer ILP...



. .