Viser innlegg med etiketten religiøs tro. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten religiøs tro. Vis alle innlegg

mandag 26. april 2010

Bertrand Russell om religiøs tro

Saken: Den legendariske Bertrand Russell ble intervjuet om sin ateisme for over femti år siden.

Jeg kom over en videosnutt hvor Bertrand Russell blir intervjuet om sin mangel på gudstro. Ta en titt:

Bertrand Russell on God (1959)






____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

fredag 23. april 2010

Daniel Dennett-intervju om religiøse ledere som ikke tror

Saken: Hva skal en religiøs leder gjøre når han mister sin tro? Daniel Dennett blir intervjuet om en studie han har gjennomført som omhandler "eks-troende" pastorer.


Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om en studie av Daniel Dennett og Linda LaScola som omhandler religiøse ledere som ikke tror på det de preker. Her er et intervju med Daniel Dennett som jeg fant på YouTube, som omhandler denne studien:

Daniel Dennett on Freethought Radio (FFRF.ORG) - Part 1 






 
Daniel Dennett on Freethought Radio (FFRF.ORG) - Part 2 






____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg

søndag 18. april 2010

Antall gudstroende minker




Saken: Det er færre og færre som kaller seg gudstroende i Norge.


Vårt Land hadde en sak her forleden om at troen på en gud langsomt dør ut. I 1985 var det ca. halvparten av nordmennene som hevdet de hadde en gudstro, mens det i dag har sunket med ti prosentpoeng og det er rundt 43 prosent gudstroende her i landet. Det er blant de eldre vi finner de mest religiøse og etter hvert som denne gruppen dør ut ser det ut til at troen på gud følger etter.

Mange tenker derimot at antallet mennesker som tyr til såkalt "alternativ tro" som New Age, Märthas engler og Snåsamannen øker, men det ser altså ut som om dette ikke stemmer. I 1985 var det 44 prosent som trodde på at det fantes mennesker som kunne se inn i fremtiden. Dette tallet har nå sunket til 32 prosent. "Og andelen som tror på astrologi har sunket fra 48 prosent til 39 prosent," i følge statsviter Ottar Hellevik.

Jeg synes selvfølgelig at dette er et godt tegn. Forhåpentligvis stemmer dette og samfunnet går mot en generell rasjonalisering etter hvert som årene går. Alt er derimot åpent, for antall "personlig kristne" øker. I samme tidsperiode som de øvrige tallene jeg kommer med i innlegget øker antall "personlig kristne" fra 20 prosent til dagens 26 prosent. Hellevik konkluderer slik:


Dette betyr at ytterfløyene styrker seg; det er flere som ikke tror på Gud, og det er flere som har en sterk tro.


Kanskje er det siste tiåret med "nyateistisk" litteratur en bidragsyter her? Sjekk også ut serien om hvorfor folk tror på en gud.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vl,

tirsdag 13. april 2010

Ukens sitat (2010, uke 15)

Faith: Not wanting to know what is true.
-Friedrich Nietzsche





Oversikt over alle sitatene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

søndag 28. mars 2010

Religiøse ledere som ikke tror på det de preker


Hva skal en pastor gjøre
når han mister troen på denne karen?


Saken: Hva skal en religiøs leder gjøre hvis han mister sin tro? En ny studie tar for seg såkalte "ikke-troende religiøse ledere."

Daniel Dennett og Linda LaScola hos The Center for Cognitive Studies ved Tufts University har nettopp publisert en studie hvor de tar for seg pastorer som har mer eller mindre mistet den religiøse troen de preker til sine respektive menigheter. (Last ned PDF-filen her.)

Studien er basert på personlige intervjuer med fem pastorer som har mistet troen. Det kommer frem at selv om de kom frem til at de ikke trodde lenger så er det vanskelig, om ikke umulig, å fortelle om sitt nye syn på tilværelsen. De vil skåne menighetens medlemmer for ubehag som ville bli resultatet av en slik offentliggjøring og i tillegg ville de selvsagt miste jobbene sine, noe som i dagens situasjon ikke er særlig bra. Og hva vil menigheten tenke om denne personen? Vedkommende har jo hatt en betydelig innflytelse på mange av de troendes liv. 

Det som er interessant er at flere av dem blant annet kom frem til sin ateisme via bøker av de såkalte "nyateistene" (Richard Dawkins, Sam Harris og Christopher Hitchens f.eks.).

Les gjennom studien til Dennett og LaScola og kommenter gjerne her om hva dere synes :)




____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

fredag 12. mars 2010

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 19)




Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 19: Beyond Faith and Opinion
av Damien Broderick


Broderick poengterer innledningsvis at han er en nonbeliever; en ikke-troende. Det er ikke det samme som en disbeliever som rett ut nekter å tro på guder  eller avviser guder uansett hva. Han synes det er viktig å vektlegge forskjellen av disse to begrepene ettersom de lett blir brukt om hverandre. 

Men han er derimot en disbeliever når det kommer til den abrahamske gud. Dette fordi han for det første ikke har møtt noen gode argumenter eller bevis for denne gudetypen, men også fordi han for det andre mener en slik guds eksistens er direkte "logisk umulig og selv-motsigende" som han selv skriver. Han er derimot åpen for at han kan ta feil. Derfor har han landet på det å være en nonbeliever og ikke en disbeliever. 

Han vokste opp i en familie med katolske foreldre som tok sin religion veldig alvorlig. Han valgte etter hvert å studere til å bli prest, men ble etter en stund i tvil om både yrkesvalget og sin religiøse tro: Hvordan kunne man vite at den troen man vokste opp i var noe mer riktig enn troen til mennesker i helt andre religiøse tradisjoner? 

Og ettersom tiden gikk og disse tankene fikk vandre fritt så ble den troen han hele livet hadde sett på som sannheten ikke noe annerledes enn det han leste i science-fiction-litteraturen:


...month by month and year after year, what had seemed to me entirely self-evident, true, rewarding, uplifting, the very purpose and pith of life was, at best, irrelevant, a set of fairytales less interesting than the science fiction I loved to read, no more likely to be true, and, at worst, actively malign, manipulative, cruel, and vicious.


Han kommer også inn på dette med hvordan religiøse mennesker opp gjennom tidene og selv i dag har behandlet de som har tvilt på sannhetsverdien til religiøse idéer. For hvem kan vel tvile på trepinner som blir til slanger, en sjø som deler seg på kommando, at Jordas rotasjon stopper en hel dag, jomfrufødsler, magisk gjenopplivning fra de døde, vann som blir gjort om til vin, brød som blir til en gud, folk som blir til fugler, gullplater åpenbart av engler, guder med elefanthoder eller hva med snakkende dyr?


Og essayforfatteren har ikke mye til overs for bevisførselen til de troende heller:

Pointing to any book that asserts its own indubitable truth as sufficient evidence that its revelation is true (as many Jews, Christians, and Muslims do) is insufficient grounds for belief. In fact, it's ridiculous, even perverse - but saying so is likely to get nonbelievers into serious trouble.


Og da svarer de troende ofte tilbake med samme mynt: "Ja, men din tro på vitenskapen er jo akkurat som min tro på religiøse sannheter! Du må bare stole på at det som blir sagt er sant!" Men Broderick kommer også med et genialt svar på dette (min utheving):


In practice, the knowledge avaiable to most of us from science has much the same self-validating character; we read it in school books, or see it on television. The crucial difference is that the scientific claims can be put to the test by anyone who wishes to learn the appropriate techniques.


Religiøs tro er nettopp et trossystem og ikke noe vi kan gå til for å få tak i kunnskap som vi kan stole på. Det er en samling av meninger og gammel gjetning og that's it. Vi kan stole på vitenskapen nettopp fordi "den" endrer mening etter hvert som nye observasjoner og data kommer inn. Derfor får vi hele tiden den kunnskapen som passer best inn med det vi observerer.

Kort om forfatteren (fra boken):

Damien Broderick, bosatt i Texas, er en australsk forfatter innen sjangrene science-fiction og populærvitenskap. Han er en såkalt "Senior Fellow" ved The School of Culture and Communication ved Universitetet i Melbourne.


Neste del:

20. Stephen Law: Could It Be Pretty Obvious There's No God? (kommer snart)


Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

lørdag 14. november 2009

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 4)



Foto.: ccci.org


Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 4: A Deal-Breaker
av Ophelia Benson


Benson begynner kapittelet med å si at en meget god grunn til å ikke tro på det hun kaller "the standard-issue God" er at ingen vet noe som helst om den. For den er jo et overnaturlig vesen som ingen vet noe som helst om. Påstandene folk kommer med om gud er jo nettopp ting ingen kan vite om er sant. Benson skriver:


We don't know God has blue eyes - we don't know God has red hair - we do not know God plays basketball - we don't know God drinks coffee. We have no clue. But then, how do we "know" God is omnipotent, or eternal? We don't. It's just that the monotheist God is supposed to have certain attributes that make it a significant grown-up sophisticated God, better than the frivolous or greedy or quarrelsome gods like Kali or Loki or Athena.



Dette er faktisk et godt poeng som jeg ikke har tenkt på før. Vi bare tar for gitt at den monoteistiske guden er allmektig, fordi det inngår i dens definisjon. Men alle de som hevder at guden er slik kan ikke vite det noe mer sikkert enn om guden har blå øyne eller ikke. Det blir en meget sirkulær argumentasjon at en gud må være allmektig bare fordi det inngår i gudens definisjon at den er det...

Vel, mange vil jo si når de blir konfrontert med dette at de ikke vet dette, men tror det, samtidig som at de snakker til andre mennesker i hverdagen som om de vet det. De fleste troende innen de monoteistiske religionene tar for eksempel for gitt at guden deres er god, at han (ja de tar for gitt at det er en han også) passer på oss, at den følger med på hva som skjer blant menneskene, og at den står bak hvis noe godt skjer i den troendes liv.

Ta for eksempel en atlet eller en artist som takker sin gud fordi han/hun vinner noe. Man sier ikke "Jeg tror gud er god," men konsekvent "Gud er god" som om det var et faktum, som om det var noe man faktisk visste. Den troende som overlever en ulykke sier aldri "Jeg tror gud reddet meg," men konsekvent "Gud reddet meg!" Påstandene om gudene blir så å si alltid behandlet som kunnskap.

Benson tar for seg en annen interessant ting. Hvorfor skal egentlig guden gjemme seg? Hun skriver:


God is all-powerful and benevolent but at the same time it's hiding? Please. We wouldn't give that the time of day in any other context. Nobody would buy the idea of ideal, loving, concerned, involved parents who permanently hide from their children, so why buy it of a loving God?



Og som svar på dette spørsmålet skriver hun at de troende ikke har noe valg. De troende må tenke slik om sin gud rett og slett for det er slik realiteten er. Guden viser seg aldri (i hvert fall ikke på en verifiserbar måte) så man må forklare det på én eller annen måte.

Så på spørsmålet om hvorfor guden(e) aldri er til stede har Benson selvsagt konkludert med at den ikke er det der fordi den ikke eksisterer. Det er "den mest tilsynelatende, enkleste og økonomiske forklaringen" som hun skriver. Guden er "mystisk" bare når skeptikere spør vanskelige svar. Ellers kommer de troende konstant med kunnskap om sin gud.

"Men guden min vil at vi skal ha tro på ham!" sier de troende så. "Tro er viktig, tro er alt!" Men hvorfor skal det være slik? Dette blir repetert så mange ganger av de troende at de tar det for god fisk, men det er ikke det. Det er ikke slik vi håndterer alt annet her i livet, så hvorfor må det være slik når det kommer til gudene? Gudene vil altså ikke at vi skal bruke den fornuften og nysgjerrigheten vi har og bruker ellers, men heller tro på guden uten noen reell grunn til å gjøre det. Vi skal ikke gjøre det vil normalt gjør når vi skal finne ut av noe, men heller bare bestemme oss for at... vel, slik er det. Benson avslutter:


A God that permanently hides, and gives us no real evidence of its existence - yet considers it a virtue to have faith that it does exist despite the lack of evidence - is a God that's just plain cheating, and I want nothing to do with it. It has no right to blame us for not believing it exists, given the evidence and our reasoning capacities, so if it did exist and did blame us, it would be a nasty piece of work. Fortunately, I don't worry about that much, because I don't think it does exist.



Dette kapittelet likte jeg veldig godt og håper det kommer flere slike! Sjekk også ut Gudene straffer... (Del 1).


Originalversjonen av dette essayet av Ophelia Benson er nå tilgjengelig her.


Kort om forfatteren (fra boken):

Medforfatter av The Dictionary of Fashionable Nonsense: A Guide for Edgy People og Why Truth Matters. Hun er redaktør for nettsiden Butterflies and Wheels og Philosopher's Magazine.


Neste del:

5. J.L. Schellenberg: Why Am I a Nonbeliever? - I wonder...



Tidligere deler:


En oversikt over alle delene finner du her.


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

onsdag 28. oktober 2009

Medfødt gudstro?




Saken: Ateismen kjemper kanskje en på forhånd tapt kamp. Evolusjon har utstyrt oss med en hjerne som har veldig lett for å tro på overnaturlige vesener.



Forskning innen utviklingspsykologi, som blant annet tar for seg hjernens utvikling hos barn, sammen med annen forskning på hjerneaktivitet under religiøse opplevelser, peker i retning av at religiøse idéer har lett for å florere i menneskesinnet.


En mening med alt


For hvis man spør et barn hva en blomst er til så vil det muligens svare noe slikt som "fordi vi skal ha noe fint å se på" eller lignende. Det samme med en stein eller et fjell; de kan være der fordi vi skal ha noe å kaste eller bruke til å bygge noe med, eller for å ha noe å gå opp på for å få en fin utsikt, osv... Vi har alle en innfødt evne til å se en
mening med alt. Alt må ha en mening! Barn er ekstreme på dette punktet og det bruker som regel å avta etter hvert som man tilegner seg mer kunnskap om verden og hvordan ting foregår. Det er sjelden man får slike svar som jeg har listet opp hvis man spør en voksen person de samme spørsmålene.

Det er derimot enkelte ting vi tar med oss helt til voksen alder og vi har lett for å se mening med totalt meningsløse ting. Eksempler kan være at bilen streiker. Selv om vi ikke egentlig ser på bilen som en person eller som at noen andre har gjort noe for at bilen skal streike, så er det veldig ofte at man enten behandler det som om en
aktør har vært involvert. "Selvfølgelig streiket bilen akkurat i dag! Det er skjebnen som jobber mot meg." Og så videre...

Man kan også bruke et eksempel som at noe skraper på/slår mot vinduet en stormfull natt, eller noe som faller ned i stua midt på natten og du våkner av det. Mest sannsynlig er det ingenting. I begge tilfellene er det nok helt tilfeldig at dette forekommer. Det kan være en kvist eller noe annet som henger ned som skraper mot vinduet, og det kan være at noe bare rett og slett satt litt løst på veggen i stua og tilfeldigvis falt ned akkurat den natten. Men det første de aller fleste av oss tenker er at
noen stå bak det som skjer. Selv om vi prøver å roe oss ned så klarer man som regel ikke å slappe helt av før man har sjekket det ut, i hvert fall ikke når det kommer til knirkelyder eller skraping mot vinduet. Vel, alle er forskjellige, men jeg tror alle kan være enige i at vi ofte tenker "worst case scenario" når vi opplever slike ting. "Ah, en tyv i stua!" "Å nei, en morder som prøver å komme seg inn vinduet!" Og så videre... (Vel, jeg overdriver litt, med vilje.)

Bruce Hood, professor i utviklingspsykologi ved Bristol University sier følgende til Times Online:


Our research shows children have a natural, intuitive way of reasoning that leads them to all kinds of supernatural beliefs about how the world works. (...) As they grow up they overlay these beliefs with more rational approaches but the tendency to illogical supernatural beliefs remains as religion.



Den samme artikkelen nevner også eksempler på ateister som vegrer seg mot å ta imot organer fra en morder på grunn av overtroiske idéer som at et individs personlighet kan "lagres" i organene, så dette gjelder alle mennesker. Dette er rett og slett noe vi er født med.


Evolusjon



Dette med å se en mening i alt kalles teleologisk tenkning. De troende vil nok si at det er deres guder som har gjort at vi er slik, men det ser heller ut som om det er evolusjon som har utstyrt oss med en slik hjerne.

Et menneske som er var overfor mistenksomme lyder og som umiddelbart tenker at
noen må stå bak, at det er en grunn til at det skjer og at det er en mening med det, har lettere for å overleve i naturen (hvor vi jo kommer fra) og videreføre sine gener enn et menneske som tenker at det ikke er noe spesielt. For den lyden kan være et rovdyr, en fiende eller noe annet farefullt, og hvis man tar feil gjør det ingenting, men hvis man har rett så har man muligens berget livet. Disse menneskene som hadde lett for å se en mening med ting ville så etter hvert kunne videreføre dette til "de store spørsmålene" og dermed kan man si at religiøse idéer muligens oppstod som følge av dette.

Man kan så se for seg at de grupper mennesker som hadde religiøse tendenser fikk en fordel overfor grupper som kanskje ikke hadde slike tendenser, nemlig at de hadde en tendens til å jobbe bedre sammen og dermed hadde en større sjans til å overleve.


Pascal Boyer tar for seg dette og mye mer i sin bok Religion Explained som jeg har anbefalt tidligere i blogginnlegg og i kommentarfeltet. (Jeg tror nok jeg kommer til å lese den én gang til og denne gangen få laget en slags bloggserie ut av det her. Det får i så fall bli etter Hvorfor tror du ikke på en gud?-serien som jeg kommer til å starte på så snart jeg får boka 50 Voices of Disbelief i postkassa!) Som Boyer sier til Times Online:


Religious thinking seems to be the path of least resistance for our cognitive systems.



Til slutt vil jeg anbefale en forelesning av Andy Thomson med tittelen Why We Believe in Gods. Den tar for seg blant annet det jeg har skrevet her i tillegg til en del andre ting. Jeg skal se om jeg får skrevet en kommentar på selve videoen ved en senere anledning. Den kan du enten se på YouTube ved å følge denne linken eller ved å trykke på skjermen under:





Du kan også laste ned videoen (helt lovlig) til din egen datamaskin her (høyreklikk og "Lagre som..."), eller lydfilen ved å trykke her (høyreklikk og "Lagre som...").

Sjekk også ut bloggserien med tittelen Hvorfor tror du på en gud?.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

torsdag 8. oktober 2009

Hvorfor tror du på en gud? (Del 44)


Det er ikke uvanlig at barn "arver" sine foreldres religion.


Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)



Kapittel 44: Noen jeg stoler på fortalte meg at min gud finnes



De viktigste personene i en troendes liv, som regel foreldrene, var mest sannsynlig de som introduserte vedkommende for guden(e). Det dannes ofte sterke emosjonelle bånd mellom disse menneskene og for enkelte kan det føles som å svikte sine foreldre å benekte at en gud eksisterer. Barn er glade i og stoler på foreldrene sine, så når de sier at det finnes en gud så er det veldig få barn som velger å tvile på dette. Derfor er det slik at de aller fleste religiøse rundt om i verden har samme religion som sine foreldre og som regel har de vært religiøse fra tidlig barndom.

Hvis det ikke var slik hadde nok religionene mistet troende i hopetall i løpet av noen få generasjoner. For hvor mange foreldre forteller sine barn om de utall av guder som blir tilbedt og religiøse tradisjoner som blir fulgt rundt om på planeten? Det at de aller fleste kristne, muslimer og hinduer vokser opp i samfunn og familier med samme tro er et mønster som viser at det er lite eller ingen overveiing involvert når det kommer til "valget" av en gud å tro på.

Foreldre vil det beste for sitt barn, men sannheten er at de kan ta totalt feil når det kommer til guder. Det er ikke mulig for oss å sjekke hvilke foreldre som har gitt videre en "riktig" gudstro, men uansett hvilken som er riktig (hvis det i det hele tatt finnes en riktig gudstro) så må en stor del av dem være feil ettersom de direkte motsier hverandre på veldig mange viktige punkt. Det betyr derimot ikke at de som viderefører sin tro til sine barn er dårlige foreldre, de gjør det fordi de tror de gjør det som er riktig. Ingen kan klandres for det. Det er derimot ingen god grunn til å tro på en gud.

Neste del:

45. Ateisme er en negativ og tom filosofi


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.



(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vl,

tirsdag 29. september 2009

Lite oppmøte i kirken


Besøkstallene i Den norske kirke
er ikke akkurat så veldig positive for kirken selv.
Foto: visitnorway.com


Saken: Nordmenn er lite aktive kirkegjengere. Nye tall viser at bare to prosent av oss møter opp til gudstjeneste ukentlig.


Ca. 80 prosent av norske statsborgere er medlemmer i Den norske kirke (også kjent som Statskirken), men ikke så mange av disse velger å være aktive medlemmer. Nye tall fra en undersøkelse utført i Europa viser at bare to prosent av nordmenn går i kirken jevnlig (én gang i uken), og ti prosent av de spurte går i kirken én gang i måneden eller oftere. Det eneste landet som ligger under oss på det sistnevnte punktet er Estland med 8,8 prosent. Sverige og Danmark er på linje med oss med sine 10,3 og 10,4 prosent.


Ateister for statskirken?


Jeg er glad tallet på aktive religiøse i Norge er lavt, men er samtidig bekymret for det som ser ut til å være en vekst i de frikirkelige og muslimske miljøene, samt den folkereligiøsiteten man finner i slikt som spøkelser, Snåsamannen og lignende. Det er fremdeles en lang vei å gå, men jeg er glad at flertallet i den norske befolkning enten er agnostikere eller ateister.

Spørsmålet er heller om vi som er agnostikere og ateister kanskje burde være for statskirken, for alle land med slike ordninger har et mye lavere antall religiøse enn i f.eks. USA som ikke har en statskirke. Men det er mange andre ting med USA som kan føre til en sterkere religiøsitet, som store forskjeller mellom folk, dårlig utbygd sosialt sikkerhetsnett og ikke minst det at en stor del av befolkningen er etterkommere av utvandrere fra andre land enn USA.

Den sistnevnte faktoren er veldig interessant; mennesker er veldig glade i tradisjoner og når man flytter til et annet land viser det seg at man har større sjans for å bli aktivt religiøs innen den tradisjonen man kommer fra. Og når man samtidig vet at veldig mange av de som kom til USA først var religiøse flyktninger som flyktet fra religiøs undertrykkelse i Europa så var det vel ekstra viktig å fokusere på sin religiøsitet i dette tilfellet.


Les også hva Frank Aarebrot har å si om kirkevalget som nettopp ble gjennomført.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vl,

tirsdag 22. september 2009

Drept av fallende alter

Saken: Østerrikske Günther Link døde mens han ba til sin gud. Han fikk et steinalter i kirken over seg under bønnen.


Jeg liker ikke å, og skal ikke, fryde meg over andres død eller uhell. Det er forferdelig trist at et menneske skal dø i en ulykke. Men jeg må likevel kommentere det ironiske i denne saken som Vårt Land skriver om. Günther Link hadde vært i en heis som satt fast og gikk til kirken for å takke sin gud for at han ble reddet. (Om han takket rednigsmannskapene som faktisk utførte jobben står det ingenting om i avisartikkelen.)

Responsen han fikk for å takke guden var derimot ikke så hyggelig. Inne i kirken omfavnet han en steinsøyle som holdt oppe alteret. Dette skal sannsynligvis ha ført til at hele greia løsnet, noe som gjorde at den uheldige østerrikeren fikk over 400 kg stein over seg.

For de av oss som ikke tror på guder så er denne episoden egentlig ikke så spesiell ettersom slike uhell skjer hele tiden, uavhengig om de uheldige personene er religiøse eller ikke. Dette har jeg blant annet skrevet om i dette innlegget. For meg er denne saken med alteret som falt over en mann et perfekt eksempel på at det ikke er noen guder som våker over oss.

Hadde jeg derimot vært kristen hadde jeg muligens begynt å lure; "Vil min gud straffe kristne? Eller er det bare katolikker dette gjelder? Hadde vedkommende gjort en grufull handling og fortjente å dø uansett hvilken tro han hadde? Trodde Link og tror jeg på feil gud, noe som kan føre til at vi blir straffet?"

Hvis derimot den troende tenker at dette bare var et uhell og at det ikke har noen betydning eller at guden ikke var involvert, så lurer jeg på én ting; hvorfor takker du din gud hvis det går bra mens du ikke skylder på samme entitet hvis det går dårlig? Heldigvis trenger jeg ikke å tenke så mye på dette da jeg mener det er tilfeldig likevel.

Uhell skjer. Ingen gud tukler med de fysiske lovene. Det kan være jeg tar feil, men til vi har bevis i favør av en slik "skapning" føler jeg meg ganske trygg på mitt ståsted.

Man skulle i hvert fall tro at det siste stedet et kristent menneske døde i en ulykke var under en bønn i sin guds hus, hvis guden eksisterte. Men kanskje er det hele en del av den kristne guds plan?


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

mandag 21. september 2009

Hvorfor tror du på en gud? (Del 41)


Vitenskapen har gitt oss mye
og er den mest pålitelige metoden vi har for å komme frem til
så sikker så mulig kunnskap om verden og universet.
Det er fullt mulig at vitenskapen én dag kan forklare alt.


Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)



Kapittel 41: Vitenskapen kan ikke forklare alt



Flere troende hevder at vitenskapens manglende evne til å forklare vanskelige spørsmål er grunn nok til å tro på sin gud fordi ens religion gir et svar til disse spørsmålene.

Men grunnen til at vitenskapen mangler svar på flere spørsmål er at den opererer på en helt annen måte enn de religiøse idéene. Forskere føler seg såpass trygg på seg selv og sitt yrke at de ikke har noe imot å si at de ikke vet noe når de faktisk ikke vet noe. "Skikkelig" vitenskap påstår ikke å vite noe sikkert før man har en haug med bevis som peker i en gitt retning, men selv da er alle forskerne innforstått med at alle konklusjoner er åpne for revisjoner "til evig tid".

Dette er grunnen til at vitenskapen er den mest pålitelige metoden vi har for å finne ut hvordan verden og universet fungerer. Dette er også grunnen til at vitenskapen er bedre enn religion på dette punktet fordi man ikke "jukser" ved å gi svar uten bevis.

Religionene opererer litt annerledes, for mens vitenskapen legger vekt på bevis er det viktigere for de aller fleste religioner heller å fokusere på tro (å hevde at noe er sant uten et fnugg av bevis for det) og lojalitet (overfor autoritetspersoner eller hellige bøker). Å spørre etter bevis eller kritisere "sannhetene" religionene kommer med blir ofte motarbeidet, hvis ikke forbudt, noe som gjør det lett for religionene å komme unna med utrolige påstander de selvfølgelig ikke kan bevise. Vitenskapen ser derimot ut til å fungere utmerket for vi får stadig nye svar (og bedre svar) om verden og universet.

Man burde applaudere vitenskapsfolks ærlighet når de sier at de ikke vet svaret på et gitt spørsmål, og ikke fordømme dem for det. Å innrømme uvitenhet er ikke et tegn på svakhet og mangel på svar ved vitenskapen er heller ingen grunn til å forlate den til fordel for religiøse svar. Det burde heller bekymre folk at religiøse ledere kan være så sikre i sin sak når de ikke har et eneste bevis som støtter opp om mye av det de sier.

Det er også viktig å legge merke til at religionene egentlig ikke forklarer noe i det hele tatt. De hevder ofte å ha svar på hvem som skapte universet og oss mennesker, men de sier egentlig ikke hvordan dette foregikk. De sier at det finnes et liv etter døden, at vi har en slags sjel eller lignende som lever videre når kroppen dør, men de forklarer aldri hvordan bevisstheten oppsto eller hvordan en sjel blir til. Hvis forskere hevdet at Big Bang er forklaringen på hvordan universet ble til, men ikke ga noen bevis eller et forklarende rammeverk som kunne støtte opp om denne påstanden så hadde ingen tatt de seriøst.

Neste del:

42. Samfunnet ville blitt ødelagt uten religion


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.



(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


db, vg, db,

lørdag 13. juni 2009

Hvorfor tror du på en gud? (Del 10)

Er gleden man føler ved å tro på en gud
bevis for at guden eksisterer?

Ill.: MIAT


Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)



Kapittel 10: Å tro på min gud gjør meg glad



Selv når enkelte troende begynner å føle en viss tvil overfor sin gud fortsetter de fleste å tro på guden fordi det føles godt. Hvis en gudstro gjør deg glad, hvorfor skal man da sette spørsmål med det? Vel, man kan jo for det første spørre seg om det er en ekte gud som gjør at man blir glad eller om det er det å tro på guden som fører til denne gleden. Det er ingen tvil om at denne gleden deles av troende verden over og kan bli observert både i et stort hindutempel i Nepal og en liten kirke på landet her i Norge.

Svaret er selvfølgelig at ikke noe av dette er bevis for at guden de tilber eksisterer, men at troen og aktivitetene rundt denne i seg selv innehar en egenskap som fører til glede. Glade tilbedere beviser ikke guders eksistens, bare at troen på og det å tilbe en gud eller høyere kraft er en kilde til nytelsen. De troende er nok uenige i dette, men den mest åpenbare forklaringen er nok å sosialisere med venner og likesinnede under tilbedelsesseremoniene, den avslappende bønneprosessen, å synge og lytte til musikk, og selvfølgelig å se for seg at en gud bryr seg om deg. (Det beste er at ortodokse buddhister, som i teorien ikke skal bry seg med guder, og deres glede er et bevis i seg selv at det ikke er guden men troen på noe som gjør disse menneskene glade. Den folkelige buddhismen har derimot "tatt til seg" mange lokale guder og er nesten en type hinduisme.)

Adrian White, en psykolog ved University of Leicester, laget "The World Map of Happiness" ved å analysere mer enn hundre studier med til sammen 80.000 mennesker over hele verden. Selv om det ikke var intensjonen så viser Whites arbeid relasjonen mellom glede og troen på guder. Basert på hans funn ser det ut som om at samfunn med et høy antall ikke-troende også er de mest glade samfunnene. Det gladeste landet i denne studien, Danmark, er også en av de minst religiøse landene i hele verden. Og landene på bunnen av listen er også blant de mest religiøse, som for eksempel Democratic Republic of Congo, Zimbabwe og Burundi.

Det å tro på en gud eller garanterer ikke lykke, det gjør ikke mangelen på en gudstro heller. En religiøs tro kan selvfølgelig føre til glede for mange mennesker, men det er ingen grunn til å tro at ikke-troende også kan finne minst like mye glede med livet. For mange, inkludert meg selv, var det å bli ateist assosiert med mye positivitet og glede. Å ha et fritt sinn som ikke er lenket fast til religiøse idéer fra antikken og enda eldre enn det, er faktisk veldig godt :)

Poenget her er at de som mener at en guds eksistens må være sann fordi den er kilden til ens glede tar litt for hardt i. Å si at glede kommer fra religiøs tro er ikke et bevis for en guds eksistens. Det betyr bare at religiøs tro kan føre til glede, og det er alt.

Man trenger ikke å tro på Jesus for å nyte "O Helga Natt" på Julaften, man trenger ikke å tro på Allah for å glede seg over vennskap og samtaler i moskéen og man trenger ikke å tro at Kurma eksisterer for å delta i vakre hinduritualer. Finn glede der du kan, men hold aldri fast til den på bekostning av å tenke fritt.


Neste del:

11. Det er best å være på den sikre siden


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.



(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . .

tirsdag 21. april 2009

Nordmenn verdens beste muslimer?

Ghufoor Butt, leder av ILP



Saken: Ghufoor Butt intervjues i Dagbladet 19. april om det nystiftede politiske partiet han er leder av; Independent Labour Party (ILP).





Alkohol, sex og svin

"Hvis nordmenn ikke hadde drukket alkohol, hatt sex før ekteskap og spist svin ville de vært verdens beste muslimer," hevder Butt i intervjuet med Dagbladet 19. april. "De er ærlige, ikke kriminelle og elsker fred," fortsetter han.

Verdens beste muslimer? Vi? Tja... Vi er kanskje ærlige, lite kriminelle og fredselskende, men hvis det å avstå fra sex før ekteskapet, alkohol og svin hadde vært det eneste som skiller etnisk ikke-muslimske nordmenn fra muslimer så hadde jeg kanskje skjønt utsagnet fra Butt. Men han vet godt at dette ikke er tilfellet. Det er så mye, mye mer som innebærer å være muslim enn bare å avstå fra disse tre tingene og samtidig elske fred og ærlighet.

Det er et langt steg fra det til å be flere ganger om dagen og faktisk tro på dogmene i religionen islam. Butt viser her at islam på veldig mange måter er en religion opptatt av religiøs praksis mer enn religiøs tro. Så lenge man gjør de "rette" tingene så er man muslim. Hva man tror innerst inne er ikke så farlig.

Nå er det faktisk slik at det er mangelen på religiøs innflytelse i Norge, den såkalte sekulariseringen, som har gjort det norske samfunnet til det vi ser i dag. Det Butt observerer er faktisk et resultat av fravær av religion. Hvis han mener at det har gjort oss til "ærlige, fredselskende og lite kriminelle" så sier jeg, som ateist, takk for at du ser det jeg ser; et samfunn med flertall av agnostikere og ateister er ganske fredelig. Jeg er helt enig med deg, Butt! Det gjør oss dessverre ikke til muslimer, det gjør oss til rasjonelle mennesker som vil gjøre det beste ut av dette livet, fordi vi ikke gidder å gå rundt og kverulere over og bekymre oss over et hypotetisk neste liv.


Pakistansk konservativt parti


Ghufoor Butt er leder for det nye politiske partiet med navnet Independent Labour Party (ILP) og man kan for så vidt kalle det for innvandrernes Fremskrittsparti. Kanskje et paradoks siden Fremskrittspartiet ofte blir sett på som innvandrerfiendtlig? Vel, de er ikke så like på akkurat det med innvandring, men ellers kan man liste opp lavere bensinpris og skattenivå samt at bompengeordningen skal bort.

Partiet har i tillegg et ganske konservativt preg siden de vil forby homofil praksis og likekjønnede ekteskap og at "hån mot religioner" bør kriminaliseres. På denne måten vil de tilbake til den glade europeiske middelalder. Ikke mye toleranse å finne her altså.


Norskpakistansk ordfører i Oslo


Butt sier helt til slutt i intervjuet med Dagbladet at han tror ordføreren i Oslo vil være en norskpakistaner om tre år. Det er fullt mulig, og det har jeg ingenting imot, men jeg håper inderlig at vedkommende ikke representerer ILP...



.
.