Viser innlegg med etiketten gud. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten gud. Vis alle innlegg

mandag 5. juli 2010

Argentina ut av VM til tross for iherdig korsing


Diego Maradona scorer med "Guds hånd"
mot England i 1986.


Saken: Diego Maradona og Argentinas fotballag røk ut av VM, til tross for Maradonas iherdige gudstilbedelse.


Vårt Land har en liten agurknyhetssak om Diego Maradona. Som alle andre som har sett på fotball-VM i Sør-Afrika har de også fått med seg landslagssjefens iherdige korsing under kampene. De tapte mot Tyskland på lørdag og måtte reise hjem fra det afrikanske kontinentet. Vårt Land skriver da på spøkefult vis at Maradona kanskje glemte å korse seg i den kampen siden de tapte, men det tviler jeg på. Det er heller en nærliggende forklaring at man vinner eller taper uansett hvor mye sjefen ber til sin gud.

Avisen tar også med at Maradona er kjent for sin sterke tro og at han scoret det legendariske "Guds hånd"-målet i 1986, men uten å ta med at dette var en sleip og ulovlig scoring ved hjelp av sin egen hånd. Han har i følge avisen sagt følgende:


Gud sørger for at jeg spiller bra. Det er derfor jeg korser meg når jeg går ut på banen. Jeg føler at jeg ville sviktet ham hvis jeg ikke gjorde det.


Jeg tror ikke det tyske landslagets sjef korset seg én eneste gang under kampen mot Argentina på lørdag, men til tross for dette klarte Tyskland å knuse Argentina...


Tvangstanker opphav til religion?


For meg virker det hele som tvangstanker. Slik er det egentlig for alt om omhandler en inngripen i naturen av guden man tror på. Jeg tror at alt slikt som regndans, helbredelse ved bønn og korsing eller tilbedelse av gud under fotballkamper er en form for tvangstanker og selektiv hukommelse. Kanskje er det slik de grunnleggende ritualene innen de ulike religionene har blitt til? Man opplevde kanskje noe positivt da man gjorde et eller annet og så på det som hjelp "fra oven" og noe gudene ville at man skulle gjøre for å få denne hjelpen. Og så glemmer man samtidig alle gangene man gjør den samme handlingen uten at noe som helst form for guddommelig hjelp ser ut til å komme.

Tvangstanker, eller rettere sagt obsessiv-kompulsiv lidelse (OKL), har blitt koblet til religion av Pascal Boyer. Dette er noe han tar opp i sin bok Religion Explained (som jeg anbefaler på det sterkeste) og han nevner det også i en artikkel hos Committee for Skeptical Inquiry (CSI). Jeg refererer til artikkelen hos CSI:


...rituals are usually performed with a sense of urgency, an intuition that great danger would be incurred by not performing them. These themes are also characteristic of obsessive- compulsive disorders (OCD). As many anthropologists and psychologists have noted, the themes of ritual, as summarized above, and those of personal pathological obsessions are almost exactly similar.


Why would God even care?


Men man kan problematisere dette mer. For hvorfor skulle en allmektig og allvitende gud egentlig bry seg om hvilket lag som skal vinne fotball-VM? Har ikke Maradonas gud viktigere ting å foreta seg? Hva med å gi en hjelpende hånd til en mor som mister sitt tredje barn av sult et eller annet sted i verden?

Det er egentlig ganske egoistisk å tro at en som har skapt det uendelige universet og som følger med på alt som skjer der virkelig setter seg ned og tenker "Nei, nå skal Maradona vinne denne kampen. Det er veldig viktig." Men det er vel kanskje derfor gudene og religionene ble til? For å få oss til å koble en mening til det som skjer? Nå har vi heldigvis utviklet en vitenskap som kan gi oss svar på ting vi aldri trodde vi kunne få svar på. Og flere svar vil komme, det er jeg helt sikker på...


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

søndag 20. juni 2010

Ukens sitat (2010, uke 24)

What could define God [is thinking of God] as the embodiment of the laws of nature. However, this is not what most people would think of that God.

They made a human-like being  with whom one can have a personal relationship. When you look at the vast size of the universe and how insignificant and accidental human life is in it, that seems most impossible.

-Stephen Hawking





Oversikt over alle sitatene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

onsdag 2. juni 2010

Amerikansk 'civil religion'





Saken: Flere religionssosiologer peker på elementer i amerikansk kultur og religion som vitner om en formasjon av religiøse symboler, ritualer og idéer sentrert rundt USA som nasjon og dens historie.


Rousseau og Durkheim om civil religion


Rousseau

Filosofen Jean-Jacques Rousseau skrev i The Social Contract på midten av 1700-tallet om civil religion. Han så for seg et samfunn sveiset sammen av en annerledes form for religion enn typiske historiske religioner, som for eksempel kristendommen er. Dette skulle være en religion som ville føre til en sterk støtte til styresmaktene og nasjonalstaten, en religiøs tro som skulle få borgeren i nasjonen til å elske sine plikter som medlem av samfunnet. (Demerath III, 2003:353) Til gjengjeld skulle i staten blande seg inn i den enkelte borgers personlige religiøse tro. Så lenge borgerne ikke fulgte dogmer som gikk i motsatt retning av deres plikter overfor nasjonen skulle staten la de være i fred med sin tro. (Rousseau, 1997:151)

Civil religion hadde i Roussaus øyne en funksjon; ved å ha en felles religion som "limte" samfunnet sammen ville det bli lettere å integrere samfunnsmedlemmene. Denne religionsformen var på en måte påført ovenfra av den politiske eliten som igjen ville bruke den til samfunnets beste. (Furseth & Repstad, 2003:130; Demerath III, 2003:356)

Durkheim

Sosiologen Èmile Durkheim var også interessert i civil religion. I begynnelsen av forrige skrev han at alle samfunn hadde en side ved seg som ble sett på som hellig og at innbyggerne i mange tilfeller gjerne kunne se på hele samfunnet i seg selv som hellig. (Wilson, 2002:110) Durkheim mente i motsetning til Rousseau at en eventuell civil religion måtte komme av seg selv nedenfra. Hvis befolkningen ble integrert på en god måte ville civil religion oppstå av seg selv. (Demerath III, 2003:354; Bellah & Hammond, 1980:139)


Civil religion i USA


Historie

Koloniene som ble etablert og etter hvert erklært uavhengig av Storbritannia i all hovedsak grunnlagt av puritanere. Mange av disse så på sin reise til USA som en ny versjon av pakten mellom jødene og den abrahamske gud. De oppfattet seg selv som valgt av Gud til å etablere kristne samfunn i villmarken og opprette "Guds nye Israel." (Wald, 1992:59; Bellah m.fl., 2008:219)

Amerikanere har tradisjonelt sett vært veldig religiøse. Det er et land dannet av immigranter som har brukt religionen som et område for solidaritet og identitet i et nytt land. På den måten har det vært lettere å komme i gang i det nye samfunnet og holde fast ved egne tradisjoner, og siden de religiøse institusjonene også har kunnet tilby assistanse i vanskelige tider og vært en arena for sosial forandring, har disse stått sterkt fra første stund. (Berger m.fl., 2008:30f; Pierard & Linder, 1988:19)

Samfunn

Helt siden kolonitiden har det eksistert mage ulike religiøse retninger i USA - det har vært et pluralistisk samfunn. Det har aldri eksistert en statskirke i landet og samfunnet er preget av at det helt siden begynnelsen har vært mange ulike religiøse sammenslutninger, denominasjoner, som har eksistert side om side. Innbyggerne har hatt flere valgmuligheter når det kommer til den religiøse sfæren.

Det er her rational choice theory (RCT) kommer inn. Tilhengerne av denne markedstilnærmingen til religion omtaler det de kaller et religiøst marked i USA. På dette markedet finner vi en rasjonell, religiøs aktør som ser etter "religiøs tilfredsstillelse" blant ulike konkurrerende "religiøse firmaer." (Berger m.fl., 2008:34; Bellah m.fl., 2008:233)

Religiøs aktivitet ser også ut til å øke der det er flere valgmuligheter. Vedkommende må reflektere over sin tro og en valgt religion blir gjerne mer personlig enn en som er tatt for gitt. Religionen blir lettere en del av ens identitet. I tillegg må religiøse institusjoner kjempe om klienter på et marked og denne konkurransen gjør at det må være stor aktivitet i en menighet for at den skal overleve på markedet. Med en mengde uavhengige religiøse institusjoner som konkurrerer på et fritt marked hvor ingen religiøs retning har noe monopol, fremstår USA dermed som et meget religiøs land. (Berger, 2007:21ff)

I et samfunn preget av markedstenkning, hardt arbeid og konkurranse, har religionen også kunnet tilby etiske retningslinjer og øke ens selvrespekt. Religionene blir en sfære som tilbyr terapi og kjærlig støtte, den blir "a haven in a heartless world." (Bellah m.fl., 2008:224)

Bellahs amerikanske civil religion

I 1967 skrev Robert N. Bellah et essay med tittelen "American civil religion" hvor han prøvde å beskrive amerikansk religiøsitet ved hjelp av Rousseaus og Durkheims tanker rundt civil religion-begrepet. Bellah skriver at det har oppstått en slags religiøs fellesnevner i USA. Denne religiøse dimensjonen er klart adskilt fra de historiske religionene, men har tatt opp i seg elementer fra jødedom og kristendom. (Bellah, 1967)

Den amerikanske nasjonen og USA som land er denne religionens hovedfokus. Staten er riktignok sett på som sekulær, men den er på en eller annen måte "berørt av Guds hånd." (Wald, 1992:58) Dette gjør at nasjonaldagen 4. juli, Memorial Day, Thanksgiving, presidentinnvielser og andre viktige "nasjonale dager" ofte har religiøse under- og overtoner. USAs grunnlov har nærmest blitt til en hellig, religiøs skrift med prinsipper som alle kan samles under, uansett religiøs tro. USAs presidenter spiller en av de viktigste rollene i amerikansk civil. (Demerath III, 2003:353,356; Wald, 1992:60:f; Pierard & Linder, 1988:19)

I USAs pluralistiske samfunn med mange ulike former for religiøse uttrykk brukes det vage religiøse konsepter amerikansk civil religion. Dette er for ikke å favorisere én spesifikk religiøs retning. (Finke & Stark, 2003:102) Begrepene "Gud" og "Skaper" er nøytrale og noe de fleste religiøse mennesker kan relatere til. De er derfor bedre egnet å bruke enn spesifikke navn eller begreper som har en spesiell verdi i én religion men ikke en annen, som for eksempel "Jesus."

Civil religion blir dermed ikke religionen til en spesifikk kirke eller tempel, ikke en statsreligion som innbyggerne må følge, ikke en religion med en autoritativ skrift eller et sett med regler, men en rekke sosiale uttrykk og fenoméner som fører til en sakralisering av nasjonale verdier og omdanner disse verdiene til en form for religion.

Disse vage symbolene fremmer likheter og ikke forskjeller mellom religiøse denominasjoner. Denne religionen tilbyr en transcendent forankring av en amerikansk kollektiv identitet. (Botvar, 2006:123; Berger m.fl., 2008:29; Ammerman, 2003:221) Kenneth D. Wald skriver i Religion and Politics in the United States (1992):


By imparting a sacred character to the nation, civil religion enables people of diverse faith to harmonize their religious and political beliefs. (Wald, 1992:58)


Det er dermed ikke bare å sette likhetstegn mellom amerikansk civil religion og kristendommen, slik mange gjør. Mye av retorikken kommer riktignok fra Bibel-historien, men man bruker det som metaforer. Guden i USAs civil religion er universell og relatert til bl.a. frihet, rettigheter, lov og orden, og andre samfunnsrelaterte begreper, men ikke til personlig frelse som de historiske religionene ofte er. (Bellah, 1967)

Vi kan se på amerikansk civil religion som en kombinasjon av noe påført ovenfra og oppstått nedenfra. USAs unike samfunn og historie har gjort sitt til at innbyggerne lett ser på nasjonen og landet sitt som hellig, men begrepene i civil religion ble i stor grad formet av de såkalte "founding fathers" som var med på å etablere USA som et uavhengig land. Mange av disse var deister og var nok medvirkende til at begreper som "Gud" og "Skaper" blir nevnt i Uavhengighetserklæringen. (Bellah, 1967)

En nasjon som er religiøs med en stat som er sekulær og uten noen form for statskirke, ser ut til å ty til en religiøs opphøyelse av den sekulære staten og bruke vage religiøse fellesnevnere som samler og ikke splitter nasjonen.


Kilder:

Ammerman, Nancy T. "Religious Identities and Religious Institutions" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)

Bellah, Robert N. "Civil Religion in America" i Dædalus: Religion in America, Vol. 96, No. 1, s. 1-21, (1967, Journal of the American Academy of Arts and Sciences)
Lokalisert dato: 04.02.2010

Bellah, Robert N. Habits of the Heart: Individualism and Commitment in American Life (2008, University of California Press, Los Angeles)

Bellah, Robert N. & Hammond, Phillip E. Varieties of Civil Religion (1980, Harper & Row, Publishers, San Francisco)

Berger, Peter "Pluralism, Protestantization, and the Voluntary Principle," i Banchoff, Thomas (red.) Democracy and the New Religious Pluralism (2007, Oxford University Press, Oxford)

Berger, Peter (m.fl.) Religious America, Secular Europe? A Theme and Variations (2008, Ashgate Publishing Ltd., Surrey)

Botvar, Pål K. "Statskirkemodellen - mellom sivilreligion og nasjonalisme. En analyse av befolkningens forhold til kirkeordningen." i Schmidt, Ulla (red.) Endring og tilhørighet: Statskirkespørsmålet i perspektiv (2006, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim)

Demerath III, N.J. "Civil Society and Civil Religion as Mutually Dependent" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)

Finke, Roger & Stark, Rodney "The Dynamics of Religious Economies" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)

Furseth, Inger & Repstad, Pål Innføring i religionssosiologi (2003, Universitetsforlaget, Oslo)

Pierard, Richard V. & Linder, Robert D. Civil Religion and the Presidency (1988, Academie Books, Grand Rapids)

Rousseau, Jean-Jacques The Social Contract and other later political writings (1997, Cambridge University Press, Cambridge) (Redigert og oversatt av Victor Gourevitch)

Wald, Kenneth D. Religion and Politics in the United States (2. utg.) (1992, CQ Press, Washington, D.C.)

Wilson, Charles R. "Baptized in Blood" i Mumm, Susan (red.) Religion Today: A Reader (2002, Ashgate Publishing Ltd., Surrey)

______________
Dette er et utdrag av min semesteroppgave i REL4210 - Religion i USA (10sp) ved Universitetet i Oslo, våren 2010.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

mandag 26. april 2010

Bertrand Russell om religiøs tro

Saken: Den legendariske Bertrand Russell ble intervjuet om sin ateisme for over femti år siden.

Jeg kom over en videosnutt hvor Bertrand Russell blir intervjuet om sin mangel på gudstro. Ta en titt:

Bertrand Russell on God (1959)






____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

søndag 18. april 2010

Antall gudstroende minker




Saken: Det er færre og færre som kaller seg gudstroende i Norge.


Vårt Land hadde en sak her forleden om at troen på en gud langsomt dør ut. I 1985 var det ca. halvparten av nordmennene som hevdet de hadde en gudstro, mens det i dag har sunket med ti prosentpoeng og det er rundt 43 prosent gudstroende her i landet. Det er blant de eldre vi finner de mest religiøse og etter hvert som denne gruppen dør ut ser det ut til at troen på gud følger etter.

Mange tenker derimot at antallet mennesker som tyr til såkalt "alternativ tro" som New Age, Märthas engler og Snåsamannen øker, men det ser altså ut som om dette ikke stemmer. I 1985 var det 44 prosent som trodde på at det fantes mennesker som kunne se inn i fremtiden. Dette tallet har nå sunket til 32 prosent. "Og andelen som tror på astrologi har sunket fra 48 prosent til 39 prosent," i følge statsviter Ottar Hellevik.

Jeg synes selvfølgelig at dette er et godt tegn. Forhåpentligvis stemmer dette og samfunnet går mot en generell rasjonalisering etter hvert som årene går. Alt er derimot åpent, for antall "personlig kristne" øker. I samme tidsperiode som de øvrige tallene jeg kommer med i innlegget øker antall "personlig kristne" fra 20 prosent til dagens 26 prosent. Hellevik konkluderer slik:


Dette betyr at ytterfløyene styrker seg; det er flere som ikke tror på Gud, og det er flere som har en sterk tro.


Kanskje er det siste tiåret med "nyateistisk" litteratur en bidragsyter her? Sjekk også ut serien om hvorfor folk tror på en gud.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vl,

fredag 12. mars 2010

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 19)




Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 19: Beyond Faith and Opinion
av Damien Broderick


Broderick poengterer innledningsvis at han er en nonbeliever; en ikke-troende. Det er ikke det samme som en disbeliever som rett ut nekter å tro på guder  eller avviser guder uansett hva. Han synes det er viktig å vektlegge forskjellen av disse to begrepene ettersom de lett blir brukt om hverandre. 

Men han er derimot en disbeliever når det kommer til den abrahamske gud. Dette fordi han for det første ikke har møtt noen gode argumenter eller bevis for denne gudetypen, men også fordi han for det andre mener en slik guds eksistens er direkte "logisk umulig og selv-motsigende" som han selv skriver. Han er derimot åpen for at han kan ta feil. Derfor har han landet på det å være en nonbeliever og ikke en disbeliever. 

Han vokste opp i en familie med katolske foreldre som tok sin religion veldig alvorlig. Han valgte etter hvert å studere til å bli prest, men ble etter en stund i tvil om både yrkesvalget og sin religiøse tro: Hvordan kunne man vite at den troen man vokste opp i var noe mer riktig enn troen til mennesker i helt andre religiøse tradisjoner? 

Og ettersom tiden gikk og disse tankene fikk vandre fritt så ble den troen han hele livet hadde sett på som sannheten ikke noe annerledes enn det han leste i science-fiction-litteraturen:


...month by month and year after year, what had seemed to me entirely self-evident, true, rewarding, uplifting, the very purpose and pith of life was, at best, irrelevant, a set of fairytales less interesting than the science fiction I loved to read, no more likely to be true, and, at worst, actively malign, manipulative, cruel, and vicious.


Han kommer også inn på dette med hvordan religiøse mennesker opp gjennom tidene og selv i dag har behandlet de som har tvilt på sannhetsverdien til religiøse idéer. For hvem kan vel tvile på trepinner som blir til slanger, en sjø som deler seg på kommando, at Jordas rotasjon stopper en hel dag, jomfrufødsler, magisk gjenopplivning fra de døde, vann som blir gjort om til vin, brød som blir til en gud, folk som blir til fugler, gullplater åpenbart av engler, guder med elefanthoder eller hva med snakkende dyr?


Og essayforfatteren har ikke mye til overs for bevisførselen til de troende heller:

Pointing to any book that asserts its own indubitable truth as sufficient evidence that its revelation is true (as many Jews, Christians, and Muslims do) is insufficient grounds for belief. In fact, it's ridiculous, even perverse - but saying so is likely to get nonbelievers into serious trouble.


Og da svarer de troende ofte tilbake med samme mynt: "Ja, men din tro på vitenskapen er jo akkurat som min tro på religiøse sannheter! Du må bare stole på at det som blir sagt er sant!" Men Broderick kommer også med et genialt svar på dette (min utheving):


In practice, the knowledge avaiable to most of us from science has much the same self-validating character; we read it in school books, or see it on television. The crucial difference is that the scientific claims can be put to the test by anyone who wishes to learn the appropriate techniques.


Religiøs tro er nettopp et trossystem og ikke noe vi kan gå til for å få tak i kunnskap som vi kan stole på. Det er en samling av meninger og gammel gjetning og that's it. Vi kan stole på vitenskapen nettopp fordi "den" endrer mening etter hvert som nye observasjoner og data kommer inn. Derfor får vi hele tiden den kunnskapen som passer best inn med det vi observerer.

Kort om forfatteren (fra boken):

Damien Broderick, bosatt i Texas, er en australsk forfatter innen sjangrene science-fiction og populærvitenskap. Han er en såkalt "Senior Fellow" ved The School of Culture and Communication ved Universitetet i Melbourne.


Neste del:

20. Stephen Law: Could It Be Pretty Obvious There's No God? (kommer snart)


Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

fredag 26. februar 2010

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 18)


Ill.: nccg.org



Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 18: Unanswered Prayers
av Christine Overall


Overall begynner essayet med å fortelle om hvor mørkredd hun var som liten pike og hvor lite det hjalp å be til den kristne gud om hjelp til å overkomme frykten hun hadde. Hun hevder videre at den eneste "effekten" bønn kan ha er når det kommer til det psykologiske:


To be sure, simply as a strategy of psychological survival, the act of prayer may work, both in cases like the 9/11 disaster and in other situations.


Men der stopper det altså i følge Overall. Hun mener også at det helt klart er en "favoritisme" hvis man skal tro bønn faktisk virker, for det er jo bare noen få bønner som faktisk blir besvart og noen få mennesker som blir favorisert over resten. Ta for eksempel den skjeve fordelingen av goder i verden. Det virker ikke som bønneropene fra enkelte mennesker verden over har noe å si for gudene, mens andres bønner lett blir "besvart" og mange lever også gode liv uten i det hele tatt å bry seg med å be til en gud!

Det er ikke så mye mer rettferdighet å hente i Bibelen heller. Jesus (som både er den kristne guds sønn og samtidig ett med guden) hjalp bare noen, ikke alle. Overall skriver:


He converted the water to wine at one wedding, but not at others. He raised Lazarus from the dead, while other corpses remained inert and cold. He multiplied the loaves and fishes for the people in one crowd, but not for others.


Hvorfor er gudene (og i dette tilfellet Jesus) partisk? De gir heller ingen grunn for hvorfor de er partiske. Onde mennesker kan leve et liv i luksus uten frykt for å bli "struck dead" av en gud. Det virker også helt vilkårlig hvem som blir favorisert og hvem som ikke blir det. Alt er tydeligvis avhengig av hvor og når man blir født og hvem man blir kjent med. 

Man kan nesten begynne å lure på om denne skjevheten er en del av "Guds plan", hvis man da tror det er en slik plan... For når man ser på hvor tilfeldig det er når gudene griper inn og hvem de hjelper, og generelt hvor lite de gjør for å lette på lidelsene i verden gjennom historien, så virker det jo som om det er ønskelig fra høyeste hold at det er slik. Overall poengterer:


Both in his holy intercessions and in his failures to intercede, God was guilty of arbitrariness, bias, and even capriciousness and triviality.


Et lettlest, kort og godt essay av Christine Overall det her :)
 
Kort om forfatteren (fra boken):

Christine Overall er professor i filosofi ved Queen's University i Ontario, Canada. Hun har blant annet skrevet boken Aging, Death, and Human Longevity: A Philosophical Inquiry.


Neste del:

19. Damien Broderick: Beyond Faith and Opinion 


Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


tv2, tv2, 

torsdag 25. februar 2010

- Abort har skylda for utviklingshemmede barn




Saken: Republikaneren Bob Marshall mener den kristne gud, via naturen, straffer mødre som har tatt abort tidligere ved å gi dem utviklingshemmede barn "neste gang."

Har du tatt abort noen gang? Da kommer naturen til å hevne seg på deg. Hvordan? Ved å gi deg utviklingshemmede barn neste gang. Dette er ikke
min mening (så langt der i fra), men en som mener dette er en republikansk politiker i delstaten Virginia i USA. Bob Marshall forklarer hvordan dette henger sammen:


The number of children who are born subsequent to a first abortion with handicaps has increased dramatically. Why? Because when you abort the first born of any, nature takes its vengeance on the subsequent children.



Enkelt og greit. Marshall mener Bibelen sier hvorfor det er slik:


In the Old Testament, the first born of every being, animal and man, was dedicated to the Lord, (...) There's a special punishment Christians would suggest.



Han har tydeligvis ikke fått med seg at hans gud terminerer bortimot halvparten av alle svangerskap og står derfor for flere aborter enn det menneskene selv gjør bevisst.

Marshall har i hele sin politiske karriere vært en sterk motstander av abort og prøver hvert år å kutte budsjettstøtten til
Planned Parenthood. Han har også foreslått at alle statsstøttede universiteter må kutte ut seksualundervisningen (akkurat som om de som går på universitetet i det hele tatt trenger seksualundervisning...).



Les også:
Drap i livets navn

Gudene utfører flest aborter



____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

søndag 14. februar 2010

Katastrofer, elendighet og misjonering


Situasjonen på Haiti er håpløs og tragisk.
Bilde: wtnh.com


Saken:
Man kan nesten få inntrykket av at kristne "fråtser" i nød, elendighet og katastrofer. Der kan de få vise hvor gode de er og samtidig utnytte (bevisst eller ikke) mennesker som dessverre ligger langt nede psykisk og fysisk.


Sangeren Carola tok seg en tur til Haiti for å se hvordan hennes fadderbarn har det. Hun ble selvsagt forferdet over forholdene i Port-au-Prince. Men midt blant ruinene kommer hun med de mest ugjennomtenkte gloser der hun sier at det ikke overrasker henne at det skjer katastrofer og krig, for vi lever jo tross alt i "de siste tider"!

Les også:
Hvorfor tror du på en gud? (Del 49) - Enden er nær


Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp støtter Carolas utsagn og sier til Vårt Land at "Gud var til stades":

Jesus møter oss i menneskeleg liding og ber oss omvende oss. Jesus møter naturkatastrofar som rammar uskuldige med oppfordring til at vi som ser dei som lir, skal omvende oss.


Men ingen spør seg det viktigste spørsmålet, om hvorfor Jesus (som jo også er gud i følge treenighetslæren?) lar naturkatastrofen skje i det hele tatt.. Han er jo "til stades" eller hva? Kommer han først etter katastrofen har inntruffet? Hva er da vitsen? Og hvorfor velger guden å la over 200.000 mennesker dø hvis han har muligheten til å stanse hendelsen? For han er vel allmektig? Jaja, Bjørn Eidvåg liker derimot ikke at Carola og Atle Sommerfeldt blander teologi og katastrofer:


Det å blande inn begreper som endetid og frelse ved en katastrofe som den på Haiti, finner jeg særdeles taktløst og svært umusikalsk.



Og inntrykk jeg har fått gjennom livet er at kristne ser ut til å "fråtse" i katastrofer, nød og elendighet. Det kan virke brutalt når jeg skriver det slik, men det er altså det inntrykket jeg har fått gjennom snart to tiår med observering av religiøse menneskers atferd (ja, jeg har vært interessert i dette emnet siden jeg var veldig liten).

For å eksemplifisere dette vil jeg gjerne vise til en blogg av en kristen person; Kristenmanns blogg. Jeg er støtt og stadig innom denne bloggen og andre blogger skrevet av religiøse mennesker og får et innblikk i hvordan mange kristne tenker om saker og ting. I hans innlegg om "Carola i Haiti"-saken er det viktig for bloggskriveren å poengtere hvor utrygt det er i verden (standardtaktikken for å "trykke oss ned" og gjøre oss klare til å rope etter hjelp) og bruker katastrofen i Haiti til å spre sitt budskap om Jesus (hjelpen) og for å vise hvor snille og greie de kristne misjonærene er som beveger seg i utrygge nabolag for å hjelpe mennesker. Han avslutter med å fortelle om en ikke-religiøs venns betraktninger etter å ha vært i Haiti for noen år siden:



...det eneste lyspunktet han så, midt i et kaos av fattigdom og forfall, var de kristne kirkene. Fordi de ga håp, fordi de tilbød mennesker et liv som fungerte på tross av håpløsheten som omga dem. Og skal man bygge et samfunn, er det faktisk ikke det samme hva man tror på. Man kan ikke tilby ateisme eller selvhjelpskurs til mennesker som har mistet alt håp. Og selv om nordmenn tror vi kan kjøpe oss ut av håpløsheten og tomheten, så kan man ikke det i andre deler av verden.



Og dette digger de kristne. Elendigheten gjør at folk blir avhengige av hjelp (selvsagt), og de kristne er raske inn for å hjelpe, men ikke helt uten å spre litt av "det gode budskap" i samme slengen. Og jo, kjære bloggskriver, man kan så visst bygge et samfunn uten å ty til religiøse idéer (Frankrike er vel det mest ekstreme eksempelet). Faktisk så er det slik at de landene med de beste levekårene og tryggeste samfunnene samtidig er de mest sekulære, og omvendt... Nå ble ikke Norge bygget på dette, men samfunnet ble gradvis bedre etter hvert som sekulariseringen gjorde seg gjeldende. Ved å skille religion fra politikk har samfunnene forbedret seg betraktelig for alle sammen.

Men tilbake til hovedpoenget: De kristne er til stede der det er katastrofer for å tilby hjelp og samtidig spre sitt budskap blant de menneskene som er lengst nede psykisk og fysisk. Om det er bevisst eller ikke så blir disse menneskene faktisk utnyttet.

All ære til hjelpearbeidet misjonærene driver med. Jeg er glad for at mennesker får hjelp uansett hvem som gir hjelpen, men jeg synes det er betenkelig at man har "en baktanke" med denne hjelpen (tilfredsstille sin gud, spre deres guds ord, osv.) og ikke å hjelpe for å hjelpe. Det er mye bedre å være good for goodness' sake enn å være good for God's sake. For de kristne som er good for goodness' sake så sier jeg "kjør på," men pass på slik at dere ikke utnytter situasjonen til å spre deres religiøse tro.

For mennesker er mer mottakelige for slikt når man er langt nede psykisk og fysisk og da er det vel slik for misjonærene at det er "om å gjøre å være først" slik at de kan "så frøene" før andre tanker og idéer skulle klare å trenge seg inn i sinnene til disse menneskene i nød.

Jeg foreslår at kristne som vil endre på situasjonen til mennesker i nød i første omgang oppfordrer religiøse krigere til å legge ned våpnene, religiøse ledere å slutte undertrykkingen, eller i hvert fall engasjere seg politisk for å utøve press på nasjoner som kriger og undertrykker. Det vil hjelpe mange flere mennesker samtidig som man slipper å "være like redd for" å spre den kristne tro med en "feiltakelse" ;)

Les også:
Hvorfor tror du på en gud? (Del 25) -
Jeg trenger min gud til å beskytte meg


(I et annet innlegg bedriver Kristenmanns blogg en oppvisning i hvor mye penger kristne gir i forhold til ateister og godter seg betraktelig. Jeg skal se om jeg får kommentert det i et eget innlegg.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vl, vl, vl, vl, tv2, vl, vg, vl, vl, vg, tv2,

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 17)



En kunstnerisk gjengivelse av singularitet.
Ill.: mactheory.wordpress.com



Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 17: Godless Cosmology
av Victor J. Stenger


Som tittelen antyder så handler dette essayet om kosmologi og hvordan moderne vitenskap innen astronomi, kosmologi og fysikk viser at det ikke er nødvendig med en "gudsforklaring" når man observerer universet. Stenger begynner essayet med å kommentere feilaktige (og til tider direkte løgnaktige) påstander fra kristne apologeter. Han har for eksempel følgende kommentar til Dinesh D'Souza som hevder at Bibelen harmoniserer med det vitenskapelige synet på universets tilblivelse og tilstand:



...the story in Genesis bears no resemblance to that of modern cosmology. It has Earth created before the Sun, Moon and stars. Actually, Earth formed eight billion years after the first stars. The Bible can hardly be credited with predicting the expanding universe described by the Big Bang when it depicts the universe as a firmament with Earth fixed and immobile at its center.


D'Souza og en annen apologet, William Lane Craig, henviser også støtt og stadig til Stephen Hawking og Roger Penroses matematiske bevis fra 1970 om at universet startet i en singularitet. De mener at dette er bevis på at universet hadde en begynnelse og en årsak. De mener (åpenbart nok) at det er deres gud som er årsak til alt dette. De ignorerer derimot at disse to vitenskapsmennene for rundt 20 år siden trakk tilbake sine konklusjoner og begrunnet ut fra kvantemekanikken at det aldri forekom noen singularitet.

Stenger har konfrontert Craig med dette, men han har likevel fortsatt å bruke singularitet som et argument for sin guds eksistens. D'Souza har til og med referert til Stephen Hawkings bok A Brief History of Time og at det på "side 53" skal stå at singularitet må ha oppstått ved universets begynnelse. Dette til tross for at det for det første ikke eksisterer en slik påstand på side 53 i denne boken, og for det andre så skriver Hawking et par sider før at han synes det er ironisk at han, etter å ha endret mening, fortsatt må overbevise andre fysikere om at det ikke var noen singularitet ved universets begynnelse.

Stenger skriver at vi ikke lenger trenger noen gud for å forklare universets tilblivelse og tilstand. Han nevner flere ulike naturlige og vitenskapelige forklaringer, blant annet denne:



...our universe appeared by a process of quantum tunneling from an earlier universe that extended back into our past without limit. That tunneling passes through a region of total chaos.

(...)


Cosmological models such as that of Hartle and Hawking (...) indicate that our universe at the earliest moment was a black hole of maximum entropy - that is, total chaos and minimal or no coherent information. This means that the early universe contained no information from any prior state. If a creator existed, our universe has no memory of him.



Det var ingen "speiell informasjon" som ble tilført universet for at Big Bang skulle "skje" og ingen av fysikkens lover ble overkjørt. Den totale energien i universet i dag er null og det var den også ved Big Bang. Alle observasjoner og målinger utført de senere årene bekrefter dette. Ingen gud var nødvendig for å forklare universets tilblivelse.

Essayforfatteren kommer også inn på det med det antropiske prinsipp. Det går ut på at universet er "fine-tuned" slik at mennesket kan eksistere i det. For det første så har jo vi, via naturlige prosesser, tilpasset oss vårt miljø her på Jorda så hvis det er bevis på at universet er til for mennesket, så er det også til for løver, pandaer, Jupiter, solen, virus, osv. Det er å snu hele virkeligheten på hodet å hevde at universet er til for oss fordi vi eksisterer i det.

For det andre så er det også ganske absurd å hevde at universet er til for at vi skal leve der, for når man observerer universet ser det heller ut som det motsatte. Det eneste stedet i universet vi vet om mennesker (og liv) kan eksistere er (dessverre) bare på Jorden. Det er utrolig sløsing med plass hvis alt dette er til bare for at menneskene skal få eksistere på en uendelig liten del av helheten.


Dette og mange andre (gode) argumenter for at universet er "gudløst" og mot påstander fremmet av kristne apologeter finner man også i en strålende bok av Stenger jeg leste for et par år siden; God: The Failed Hypothesis. Anbefaler denne boken på det sterkeste :) Essayet han skrev i denne boken er på mange måter en oppsummering av enkelte av argumentene i God: The Failed Hypothesis.


Kort om forfatteren (fra boken):

Victor Stenger er professor i fysikk og astronomi ved Universitetet i Hawai'i og professor i filosofi ved Universitetet i Colorado. Han har blant annet skrevet bøkene Has Science Found God? og God: The Failed Hypothesis.


Neste del:

18. Christine Overall: Unanswered Prayers


Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg, vg, vg, vg, tv2, tv2, tv2. tv2, vg, vg,

fredag 5. februar 2010

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 16)



Sean Carroll skriver om The Big Bang.
Bilde: scienceblogs.com/startswithabang




Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 16: Why Not
av Sean M. Carroll


Carroll begynner essayet med å skrive at den jevne kirkegjenger tror på en gud som (selv om han bor "utenfor universet" eller lignende) er en aktør i verden, en person som har tanker, intensjoner og motiver. Han tror selvsagt ikke på en slik gud. Det irriterer ham derimot at han ofte blir forsøkt satt på plass av teologer som mener de selv ikke tror på en slik gud og at det hele er en stråmann. Carroll mener derimot at det er så mange som tror på en slik type gud at man burde kommentere også et slikt ståsted, og at det ikke er et stråmannsargument i det hele tatt.

Essayforfatteren tar videre for seg teologenes gudsbegrep og deler "den teologiske gud" inn i to kategorier:


  • God as a label of some feature in the world, or the universe itself;
  • God as a logically necessary idea to make sense of the world


Den første er ren og skjær panteisme. Gud er fysikkens lover, kjærlighet osv. Da kan man i følge Carroll bare kalle seg ateist med én gang. Man kan selvfølgelig bruke begrepet gud om naturen (hva nå enn poenget med det er), men det vil i all hovedsak være irrelevant for hvordan man vil forme samfunnet og hvordan man forholder seg til verden. Siden de fleste ateister er pragmatikere vil nok disse ikke bry seg med å diskutere med noen som bare har et annet begrep på fysikkens lover. Det er ikke noe overnaturlig involvert.

Som eksempel for den andre kategorien "teologisk gud" henviser Carroll til det kosmologiske argument eller "The Argument from First Cause" som lyder som følger:


Contingent things have a cause other than themselves. That cause is either another contingent being, or a necessary being. The chain of causes cannot simply be infinite; some ultimate cause must be found in a necessary being. That necessary being is God.



Ikke særlig overbevisende med andre ord, men fenger lett hos de som er klar til å tro på en gud, men som ser på den gode gamle inngripende gud som en utdatert eller simpel idé. Det passer dessverre ikke helt inn med dagens vitenskap heller.

Da Newton formet sine fysiske lover var The Argument from First Cause et ganske godt et, men i dag er fysikken sentrert rundt relativitet og kvantemekanikk. Og da blir det ikke så enkelt som å si at alle hendelser må ha en årsak. Det teologene gjør er da å hevde at slik ting foregår i vår verden er også slik ting må ha foregått for at verden skal eksistere/bli til. Carroll skriver:


In general relativity, the universe is a four-dimensional curved space-time manifold. In quantum mechanics, the universe is an element of a complex Hilbert space evolving through time. Perhaps someday, when a theory of everything is on our hands, we will understand that the truth is some other kind of mathematical structure. The specific choice doesn't matter; the point is, once we know what that mathematical structure is and how it corresponds to our empirical experience, we are done.


Jeg skulle sett at han forklarte litt mer om akkurat dette. Jeg tror i at han prøver å få frem at kausalitet ikke nødvendigvis passer inn i hvordan universet "ble til" ettersom det mest sannsynlig var andre "fysiske lover" som spilte inn før tid og rom eksisterte slik vi kjenner det i dag. Jeg liker uansett det han skriver helt til slutt om det å leve i et gudløst univers:



The universe is, and part of our job is to discover exactly what it is. Another part of our job is to live in it, and to construct meaning and depth from the shape of our lives. Once we adopt that point of view, the arguments for God seem like little more than excess baggage, to be discarded without regret.

It's a big, cold, pointless universe. And we wouldn't have it any other way.



Kort om forfatteren (fra boken):

Sean M. Carroll er en Senior Research Associate ved the Department of Physics hos California Institute of Technology. Hans arbeid har blant annet blitt publisert i journaler og tidsskrifter som Nature, New Scientist, Seed og Sky & Telescope. Han har også skrevet en bok med tittelen Spacetime and Geometry.


Neste del:

17. Victor J. Stenger: Godless Cosmology


Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

onsdag 3. februar 2010

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 15)



Én av grunnene til at Taner Edis er ateist
er vitenskapelige funn..

Bilde: flascience.org




Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 15: An Ambivalent Nonbelief
av Taner Edis


Edis er ikke begeistret over organisert religion og ser på seg selv som en naturalist ettersom han ikke tror det finnes noe overnaturlig i det hele tatt. Han tror rett og slett at han ikke har anlegg for spiritualitet.

Artikkelforfatteren mener at vitenskap gir oss en meget god grunn til å tvile på overnaturlige påstander. Forskning ved hjelp av den vitenskapelige metode har vist oss at vi lever i "a vast unanthropomorphic universe" som ikke viser noe tegn til at en guddom sitter ved roret. I tillegg har denne forskningen vist oss at vi må "avlære" (unlearn) saker og ting; verden opererer ikke nødvendigvis slik vår intuisjon eller forventninger skulle tilsi. Edis skriver:

Science has not just come down against wood sprites and the evil eye. It has also cast doubt on immortal souls, designing and creating gods, and transcendent surces of meaning. In the present broadly scientific picture of reality, all supernatural agents seem out of place.


Artikkelforfatteren støtter den vitenskapelige metode rett og slett fordi den fungerer best. Han vil heller stole på "double-blind studies" enn å ty til et ouiija-brett for å få svar på et spørsmål. Han kommer også med et viktig poeng; at vitenskapen faktisk kunne ha støttet overnaturlige idéer. I vitenskapens spede begynnelse så mange forskere for seg at vitenskapen ville gi oss svar på hvordan gudens skaperverk fungerte. Man kunne ha funnet noe magisk eller et guddommelig design i naturen, men i stedet har overnaturlige entiteter blitt irrelevante.

Helt til slutt i artikkelen skriver Edis litt om forskning på religion og hvordan den moderne vitenskapen viser peiler mer og mer inn på hjerneforskning for å forstå hvorfor folk er religiøse. Han er selvfølgelig tilhenger av et slikt prosjekt ettersom det er en naturalistisk tilnærmingsmåte til spørsmålene rundt religion og religiøsitet.


Kort om forfatteren (fra boken):

Taner Edis er professor i fysikk ved Truman State University. Han har blant annet skrevet bøkene The Ghost in the Universe: God in Light of Modern Science, og Science and Nonbelief og An Illusion of Harmony: Science and Religion in Islam.

Neste del:

16. Sean M. Carroll: Why Not?


Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg, vg, tv2,

onsdag 20. januar 2010

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 14)



Én av grunnene til at Philip Kitcher ble ateist
er at det finnes så mange religioner.

Bilde: bmsoftware.com




Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 14: Beyond Disbelief
av Philip Kitcher


Philip Kitcher begynte som korgutt i tidlig alder og var kristen. I begynnelsen av tenårene mistet han derimot sin barnetro litt etter litt til han til slutt så på seg selv som en ateist. Han skriver at han ikke kan huske nøyaktig hva som førte til at han begynte å tvile på "the Christian doctrine", men han så på evangeliene og alt han kunne se var selvmotsigelser og usannsynligheter.

Og etter hvert som han leste mer om tingenes tilstand rundt om i verden og naturen for øvrig klarte han ikke å forstå hvordan en god guddom kunne stå bak noe slikt. I tillegg ble han klar over hvordan teologien endret seg i takt med samfunnet og det politiske landskapet, og hvordan folks religiøse opplevelser ofte er styrt av overbevisninger og behov forut for hendelsen.

Hans "vei mot ateisme" har altså vært preget av en sterkere og sterkere følelse av umulighet, usannsynlighet og absurditet. Det var ikke slik at han opparbeidet seg nøye formulerte argumenter i favør av sitt nye livssynsmessige ståsted. Det er likevel tre "powerful arguments" i favør av ateisme Kitcher synes er viktig å få med seg:

1. Tilhengerne av alle religionene former sin tro på akkurat den samme måten. De refererer til en tradisjon som går lang tilbake i tid, hvor en eller flere karakterer har overnaturlige krefter.

2. Religiøse doktriner over hele verden har utviklet seg helt siden "tidenes morgen". Sosiale og politiske faktorer spiller inn på hvilke deler av de ulike religionene som blir vektlagt og bestemmer også ofte hva som blir ført videre til neste generasjon.

3. Enkelte religiøse påstander er i direkte konflikt med det vi finner ut når vi faktisk undersøker verden og naturen rundt oss (dvs. vitenskap).

Kitcher skriver at religiøse opplevelser hos mennesker som regel kommer når vi er oppspilte, forstyrret eller kommer i kontakt med enkelte hallusinogener. Religiøse autoriteter har opp gjennom historien slitt med å se forskjell på "ekte" religiøse opplevelser og vrangforestillinger. Et eksempel på dette er middelalderen her i Europa. De kristne mystikerne måtte "sertifiseres" og det ble gjort på følgende måte: De måtte ha guddommelige åpenbaringer som passet inn i den rette lære og teologi. Så enkelt var det...

Essayforfatteren kommer også inn på dette med at mennesker opplever såkalte religiøse opplevelser over hele verden uansett tro. Å hevde at man har monopol på slike opplevelser eller i det hele tatt å mene at den tradisjonen man følger gir de riktigste religiøse opplevelsene er ganske arrogant og barnslig. "Min opplevelse er ektere enn din!" osv... Ofte kan også psykologer og/eller nevrologer gi oss gode svar på hvorfor folk opplever slike ting.

Alt i forrige paragraf gjelder også for de som "bare" tror og som ikke har vært borti religiøse opplevelser á là å høre en guds stemme osv. Alle må forholde seg til sin religiøse tradisjon og stole på at det som blir videreført er riktig.

Kitcher mener at kunnskapen om at det finnes så mange ulike religioner i seg selv burde være en god grunn til å tvile på religiøse forklaringer og fortellinger. Når man i tillegg via sosiologien ser hvordan religioner vokser og forandrer seg burde det også føre til tvil; de sprer seg ikke ved å overbevise folk om "doktrinelle sannheter", men ved å tilfredsstille sosiale og psykologiske behov. I tillegg mener han at evolusjon som faktum og teori nok spiller inn i en begrunnelse for å være ateist, men at det er bare en liten del av et stort bilde som tegner seg, et bilde av at alt er slik det ville vært hvis det ikke fantes noen guder...

Når troende mennesker begynner å få slike tanker kan det ofte føre til at de likevel vil holde på en slags tro på noe overnaturlig. Kanskje tror de ikke at Jesus faktisk sto opp fra de døde eller at Muhammed faktisk møtte Gabriel i hulen, men de ser for seg at det i det minste må være noe bak det hele - en bevissthet, en ånd eller lignende. Kitcher har følgende svar til dette:


Skeptics should concede to the religious believer that human inquiry into the character of the universe is unfinished, that many aspects of our world and of human experiences are, as yet, inexplicable. They should insist, however, that we don't cover up our ignorance with labels (...).

The honest approach (...) is to recognize that we do not fully understand [it], not invoke some category to substitute for what we do not know. (...) ...future inquiries might remedy our ignorance - and even do so in ways that introduce entities well beyond our current ken.



Kitcher kommenterer også dette med at enkelte religiøse mennesker har innsett at argumentene ateistene kommer med er gode, men at de da tyr til dette med tro ikke trenger å være rasjonelt eller intellektuelt forsvarbart. Til dette har essayforfatteren ikke så mye annet å si enn at det ikke er mulig å argumentere med slike mennesker ettersom de allerede har erklært at det å tro på noe absurd er en god ting i seg selv. Man kan da lure på hvordan en slik person klarer å argumentere for at sin tro på noe absurd er noe mer forsvarbart enn alle de andre absurde trosretningene man kan finne blant mennesker.

Helt til slutt i dette lange essayet kommer han inn på hva han mener med tittelen han har valgt. Han skriver at blant sine likesinnede så er det mange som mener religion er roten til alt ondt og at det er best for menneskeheten om vi kan bli kvitt religionene én gang for alle. Da vil alle bli mer opplyst og alle vil få et bedre liv.

Kitcher er ikke enig i dette. Han mener det er mye godt innen religionene og ønsker å beholde de gode elementene. Dette kan for eksempel være sosialt samhold, det å gi håp og muligheter for de svake i samfunnet å la sin stemme bli hørt, i tillegg til samarbeid mellom ulike mennesker mot et felles mål. Han ønsker å legge vekk alt det mytologiske og overnaturlige tankegodset som ligger i de fleste religionene og legge vekt på denne verden og hva vi sammen kan gjøre for å oppnå et godt samfunn for alle:


Beyond supernaturalism, religion can help people find meaning in the here-and-now, to see that their lives have a point. In forging a community of those who are and support one another, it can give space for joint ethical action. (...)

We need these things. As individuals, we need to find some significance in our finite lives, and as deetached individuals in increasingly atomistic societies we need forms of community.



Han skriver at de religiøse idéene og institusjonene ikke har monopol på å tilfredsstille slike behov. Han ser for seg at det i fremtiden vil være andre samfunnsmessige konstruksjoner som tar seg av disse behovene, uten å ty til en overnaturlig forankring.

Han er redd for at hvis man bare fjerner overtroen fra et menneske, uten å "fylle inn" med en erstatning til funksjonene veldig mange religioner har i menneskers liv, så vil det oppstå et vakuum hvor "the crudest forms of literalist mythology can easily intrude themselves". Kitcher mener nemlig at den sekulære humanismen fokuserer for mye på det sekulære og ikke nok på humanismen.


Vel, jeg var med ham opp til et visst punkt i essayet, helt til han begynte å skrive om den fremtidige "sekulære religion" han ønsker seg. Det ble veldig sært rett og slett. Det kan være det ligger noe i det han skriver, men det traff ikke helt. Jeg synes også essayet hans var unødvendig langt. Han kunne fått frem akkurat de samme poengene på halvparten av sidene.


Kort om forfatteren (fra boken):

Philip Kitcher er filosofiprofessor ved Columbia University hvor han spesialiserer seg i vitenskapsfilosofi. Han er kjent for å sitt arbeid med bioetikk, sosiobiologi og kreasjonisme. Han har blant annet skrevet boken Living WIth Darwin: Evolution, Design, and the Future of Faith.

Neste del:

15. Taner Edis: An Ambivalent Nonbelief


Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,