fredag 5. februar 2010

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 16)



Sean Carroll skriver om The Big Bang.
Bilde: scienceblogs.com/startswithabang




Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 16: Why Not
av Sean M. Carroll


Carroll begynner essayet med å skrive at den jevne kirkegjenger tror på en gud som (selv om han bor "utenfor universet" eller lignende) er en aktør i verden, en person som har tanker, intensjoner og motiver. Han tror selvsagt ikke på en slik gud. Det irriterer ham derimot at han ofte blir forsøkt satt på plass av teologer som mener de selv ikke tror på en slik gud og at det hele er en stråmann. Carroll mener derimot at det er så mange som tror på en slik type gud at man burde kommentere også et slikt ståsted, og at det ikke er et stråmannsargument i det hele tatt.

Essayforfatteren tar videre for seg teologenes gudsbegrep og deler "den teologiske gud" inn i to kategorier:


  • God as a label of some feature in the world, or the universe itself;
  • God as a logically necessary idea to make sense of the world


Den første er ren og skjær panteisme. Gud er fysikkens lover, kjærlighet osv. Da kan man i følge Carroll bare kalle seg ateist med én gang. Man kan selvfølgelig bruke begrepet gud om naturen (hva nå enn poenget med det er), men det vil i all hovedsak være irrelevant for hvordan man vil forme samfunnet og hvordan man forholder seg til verden. Siden de fleste ateister er pragmatikere vil nok disse ikke bry seg med å diskutere med noen som bare har et annet begrep på fysikkens lover. Det er ikke noe overnaturlig involvert.

Som eksempel for den andre kategorien "teologisk gud" henviser Carroll til det kosmologiske argument eller "The Argument from First Cause" som lyder som følger:


Contingent things have a cause other than themselves. That cause is either another contingent being, or a necessary being. The chain of causes cannot simply be infinite; some ultimate cause must be found in a necessary being. That necessary being is God.



Ikke særlig overbevisende med andre ord, men fenger lett hos de som er klar til å tro på en gud, men som ser på den gode gamle inngripende gud som en utdatert eller simpel idé. Det passer dessverre ikke helt inn med dagens vitenskap heller.

Da Newton formet sine fysiske lover var The Argument from First Cause et ganske godt et, men i dag er fysikken sentrert rundt relativitet og kvantemekanikk. Og da blir det ikke så enkelt som å si at alle hendelser må ha en årsak. Det teologene gjør er da å hevde at slik ting foregår i vår verden er også slik ting må ha foregått for at verden skal eksistere/bli til. Carroll skriver:


In general relativity, the universe is a four-dimensional curved space-time manifold. In quantum mechanics, the universe is an element of a complex Hilbert space evolving through time. Perhaps someday, when a theory of everything is on our hands, we will understand that the truth is some other kind of mathematical structure. The specific choice doesn't matter; the point is, once we know what that mathematical structure is and how it corresponds to our empirical experience, we are done.


Jeg skulle sett at han forklarte litt mer om akkurat dette. Jeg tror i at han prøver å få frem at kausalitet ikke nødvendigvis passer inn i hvordan universet "ble til" ettersom det mest sannsynlig var andre "fysiske lover" som spilte inn før tid og rom eksisterte slik vi kjenner det i dag. Jeg liker uansett det han skriver helt til slutt om det å leve i et gudløst univers:



The universe is, and part of our job is to discover exactly what it is. Another part of our job is to live in it, and to construct meaning and depth from the shape of our lives. Once we adopt that point of view, the arguments for God seem like little more than excess baggage, to be discarded without regret.

It's a big, cold, pointless universe. And we wouldn't have it any other way.



Kort om forfatteren (fra boken):

Sean M. Carroll er en Senior Research Associate ved the Department of Physics hos California Institute of Technology. Hans arbeid har blant annet blitt publisert i journaler og tidsskrifter som Nature, New Scientist, Seed og Sky & Telescope. Han har også skrevet en bok med tittelen Spacetime and Geometry.


Neste del:

17. Victor J. Stenger: Godless Cosmology


Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

Ingen kommentarer: