Katastrofer, elendighet og misjonering

Situasjonen på Haiti er håpløs og tragisk.
Bilde: wtnh.com

Saken: Man kan nesten få inntrykket av at kristne "fråtser" i nød, elendighet og katastrofer. Der kan de få vise hvor gode de er og samtidig utnytte (bevisst eller ikke) mennesker som dessverre ligger langt nede psykisk og fysisk.


Sangeren Carola tok seg en tur til Haiti for å se hvordan hennes fadderbarn har det. Hun ble selvsagt forferdet over forholdene i Port-au-Prince. Men midt blant ruinene kommer hun med de mest ugjennomtenkte gloser der hun sier at det ikke overrasker henne at det skjer katastrofer og krig, for vi lever jo tross alt i "de siste tider"!

Les også:
Hvorfor tror du på en gud? (Del 49) - Enden er nær


Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp støtter Carolas utsagn og sier til Vårt Land at "Gud var til stades":

Jesus møter oss i menneskeleg liding og ber oss omvende oss. Jesus møter naturkatastrofar som rammar uskuldige med oppfordring til at vi som ser dei som lir, skal omvende oss.

Men ingen spør seg det viktigste spørsmålet, om hvorfor Jesus (som jo også er gud i følge treenighetslæren?) lar naturkatastrofen skje i det hele tatt.. Han er jo "til stades" eller hva? Kommer han først etter katastrofen har inntruffet? Hva er da vitsen? Og hvorfor velger guden å la over 200.000 mennesker dø hvis han har muligheten til å stanse hendelsen? For han er vel allmektig? Jaja, Bjørn Eidvåg liker derimot ikke at Carola og Atle Sommerfeldt blander teologi og katastrofer:

Det å blande inn begreper som endetid og frelse ved en katastrofe som den på Haiti, finner jeg særdeles taktløst og svært umusikalsk.

Og inntrykk jeg har fått gjennom livet er at kristne ser ut til å "fråtse" i katastrofer, nød og elendighet. Det kan virke brutalt når jeg skriver det slik, men det er altså det inntrykket jeg har fått gjennom snart to tiår med observering av religiøse menneskers atferd (ja, jeg har vært interessert i dette emnet siden jeg var veldig liten).

For å eksemplifisere dette vil jeg gjerne vise til en blogg av en kristen person; Kristenmanns blogg. Jeg er støtt og stadig innom denne bloggen og andre blogger skrevet av religiøse mennesker og får et innblikk i hvordan mange kristne tenker om saker og ting. I hans innlegg om "Carola i Haiti"-saken er det viktig for bloggskriveren å poengtere hvor utrygt det er i verden (standardtaktikken for å "trykke oss ned" og gjøre oss klare til å rope etter hjelp) og bruker katastrofen i Haiti til å spre sitt budskap om Jesus (hjelpen) og for å vise hvor snille og greie de kristne misjonærene er som beveger seg i utrygge nabolag for å hjelpe mennesker. Han avslutter med å fortelle om en ikke-religiøs venns betraktninger etter å ha vært i Haiti for noen år siden:

...det eneste lyspunktet han så, midt i et kaos av fattigdom og forfall, var de kristne kirkene. Fordi de ga håp, fordi de tilbød mennesker et liv som fungerte på tross av håpløsheten som omga dem. Og skal man bygge et samfunn, er det faktisk ikke det samme hva man tror på. Man kan ikke tilby ateisme eller selvhjelpskurs til mennesker som har mistet alt håp. Og selv om nordmenn tror vi kan kjøpe oss ut av håpløsheten og tomheten, så kan man ikke det i andre deler av verden.

Og dette digger de kristne. Elendigheten gjør at folk blir avhengige av hjelp (selvsagt), og de kristne er raske inn for å hjelpe, men ikke helt uten å spre litt av "det gode budskap" i samme slengen. Og jo, kjære bloggskriver, man kan så visst bygge et samfunn uten å ty til religiøse idéer (Frankrike er vel det mest ekstreme eksempelet). Faktisk så er det slik at de landene med de beste levekårene og tryggeste samfunnene samtidig er de mest sekulære, og omvendt... Nå ble ikke Norge bygget på dette, men samfunnet ble gradvis bedre etter hvert som sekulariseringen gjorde seg gjeldende. Ved å skille religion fra politikk har samfunnene forbedret seg betraktelig for alle sammen.

Men tilbake til hovedpoenget: De kristne er til stede der det er katastrofer for å tilby hjelp og samtidig spre sitt budskap blant de menneskene som er lengst nede psykisk og fysisk. Om det er bevisst eller ikke så blir disse menneskene faktisk utnyttet.

All ære til hjelpearbeidet misjonærene driver med. Jeg er glad for at mennesker får hjelp uansett hvem som gir hjelpen, men jeg synes det er betenkelig at man har "en baktanke" med denne hjelpen (tilfredsstille sin gud, spre deres guds ord, osv.) og ikke å hjelpe for å hjelpe. Det er mye bedre å være good for goodness' sake enn å være good for God's sake. For de kristne som er good for goodness' sake så sier jeg "kjør på," men pass på slik at dere ikke utnytter situasjonen til å spre deres religiøse tro.

For mennesker er mer mottakelige for slikt når man er langt nede psykisk og fysisk og da er det vel slik for misjonærene at det er "om å gjøre å være først" slik at de kan "så frøene" før andre tanker og idéer skulle klare å trenge seg inn i sinnene til disse menneskene i nød.

Jeg foreslår at kristne som vil endre på situasjonen til mennesker i nød i første omgang oppfordrer religiøse krigere til å legge ned våpnene, religiøse ledere å slutte undertrykkingen, eller i hvert fall engasjere seg politisk for å utøve press på nasjoner som kriger og undertrykker. Det vil hjelpe mange flere mennesker samtidig som man slipper å "være like redd for" å spre den kristne tro med en "feiltakelse" ;)

Les også:
Hvorfor tror du på en gud? (Del 25) - Jeg trenger min gud til å beskytte meg


(I et annet innlegg bedriver Kristenmanns blogg en oppvisning i hvor mye penger kristne gir i forhold til ateister og godter seg betraktelig. Jeg skal se om jeg får kommentert det i et eget innlegg.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vl, vl, vl, vl, tv2, vl, vg, vl, vl, vg, tv2,

Hvorfor tror du på en gud? (Del 14)

Besvarer gudene våre bønner
og er det i så fall bevis på at de eksisterer?
Ill.: bible.ca

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 14: Min gud besvarer bønnene mine

Å spørre etter noe via bønn er slik en vanlig praksis rundt om i verden at veldig få troende tenker over hvilken utrolig påstand det er at bønn skal virke. De som sier at bønn virker hevder at vi kan spørre en gud om hva som helst, at guden så vil se på saken og kanskje innfri vårt ønske. (Enkelte hevder også at guden må hjelpe hvis man spør...) Til tross for disse mildt sagt ekstraordinære påstandene virker det som om millioner av mennesker godtar dette uten noe særlig ettertanke. Det utroligste er at de mener bønn faktisk virker, til tross for at de fleste studier viser at man har like stor sjanse for å lykkes ved ren tilfeldighet eller via andres handlinger.

Veldig mange troende viser til bønnens kraft som hovedgrunnen til at de tror på en gud og man skulle derfor tro at de hadde klart å samlet sammen nok bevis for å underbygge påstandene sine gjennom årtusener med slik praksis. Tenk hvis tilhengerne av én religion konstant fikk sine bønner besvart. Det ville vært en meget sterk indikasjon på at guden(e) i den religionen fantes. Men slik er det selvfølgelig ikke.

Det har seg slik at tilhengerne av alle religioner over hele verden, med alle sine ulike og ukompatible trosgrunnlag, hevder at å be til sin gud virker. Det er ikke et godt tegn for de som mener bønn hjelper, for hvis en kristen bønn som blir besvart er bevis for Jesu eksistens, så er en romersk bønn som blir besvart bevis for at guden Jupiter finnes. Men betyr dette at alle guder eksisterer, eller har det mer jordnære forklaringer? (Og burde ikke mennesket gjennom prøving og feiling ha kommet frem til den "riktige" guden etter alle disse årtusenene med bønn hvis det å be faktisk virket?)

Selektivt minne er sannsynligvis grunnen til at så mange troende i alle religioner mener at bønn virker. Dette er en egenskap hos mennesket vi alle "lider" av. Vi fokuserer på de få suksessene vi opplever og glemmer feilene når det kommer til noe vi vil skal være sant. Psykologene kaller det for "confirmation bias" og de med "synske evner" kan alt om dette. Folk husker de gangene bønnene blir besvart, mens de ofte glemmer de gangene de ikke blir det. Dette er et normalt psykologisk fenomén og har ingenting med intelligens å gjøre.

Et tips til en troende vil være å prøve å be til noe annet enn sin gud, be ca. hundre ganger, og se om "treffraten" blir den samme. Hvis du gjør som George Carlin og ber til Joe Pesci for eksempel, vil du mest sannsynlig oppleve den samme treffraten som hvis du ber til Jupiter, Jok, Jesus eller andre guder eller hellige personer.

Hvis man derimot ser på tallenes klare tale så er det uten tvil ingen effekt i å be. Flere vitenskapelige undersøkelser har påpekt at bønn ikke gir noen større sjanse for positivt resultat enn hvis man ikke ber. Derimot viser enkelte undersøkelser at de pasientene som vet at de blir bedt for faktisk har en større sannsynlighet for å få dårligere fysisk helse enn de som ikke vet det. Man ser også at de landene som er mest religiøse (hvor man regner med at det forekommer en del bønn) samtidig er de landene hvor innbyggerne har det verst, og vice versa. Burde det ikke være omvendt?

Tenk deg en mors bønn for sitt barns ve og vel. De syv beste landene i verden å være mor er alle i sekulære og lite religiøse Nord-Europa og Australia, mens de syv verste landene å være en mor er alle i krigsherjede land i Afrika hvor nesten utelukkende alle er religiøse. Dette er ikke akkurat gode tall for de som mener bønn virker og at guder besvarer bønner. Det er vel ingen som er mer kvalifisert til å få hjelp fra en gud enn et uskyldig lite barn som dør av sult eller sykdom? De troende kan si at dette er på grunn av menneskenes handlinger, og det kan man være enige i, men dette er gudløse forklaringer. Og hva med naturkatastrofer? Klarer ikke gudene å stoppe disse heller?

Neste del:

15. Jeg vil heller tilbe min gud enn djevelen


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . . . . . . .

Hvorfor tror du på en gud? (Del 13)

Finnes det en guddommelig makt som
dømmer oss etter rettferdighetens prinsipper?
Ill.: cartoonstock.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 13: Guddommelig rettferdighet er bevis for
min guds eksistens

Mange troende sier de er takknemlige fordi guden deres passer på oss og er rettferdig overfor alle til syvende og sist. Enkelte mener også at guden deres følger med på det vi gjør hvert eneste sekund av våre liv, noterer ned alt vi tenker, sier og gjør. Til slutt mener også mange troende at det vil være en form for endelig domfellelse hvor vi enten blir sendt til en slags himmel eller et helvete til evig tid. En verden uten denne formen for guddommelig overvåkning ville være urettferdig, mener troende.

Hovedproblemet med disse påstandene er at verden er langt ifra rettferdig, og det ser ikke ut til at det er noen guddommelig overvåkning i det hele tatt. Gode og uskyldige mennesker lider og dør hvert minutt hver eneste dag. Folk som har gjort forferdelige ting lever lange liv luksus og komfort og dør på fredfullt vis, mens andre nærmest uten noe skyld lider og dør på grunn av sykdommer og naturkatastrofer. Pol Pot for eksempel levde et mye lenger og adskillig mer komfortabelt liv enn de millioner av barna som dør i utviklingsland hvert år. Josef Stalin ble 75 år gammel og var ansvarlig for dødsfallet til flere millioner landsmenn før han gikk bort, men ingen guder så sitt snitt til å sette en stopper for ham eller noen av de andre diktatorene verden har sett.

"Dårlige mennesker får som fortjent i det neste liv," vil mange troende da si. Vi kan selvfølgelig ikke sjekke dette opp. Vi må bare "tro på det," sier de. En slik påstand er ikke bare umulig å bevise, den er også hjerteløs. Selv om denne overnaturlige forklaringen er riktig så lider disse barna noe enormt og dør ofte på grusomt vis og altfor tidlig, mens andre (mordere og diktatorer inkludert) opplever det stikk motsatte. Hvis en gud virkelig ser over og dømmer oss så kan vi konkludere med at de mest skyldige personene blant oss er småbarn i den tredje verden.

Men så er det jo ikke i følge mange religioner slik at det bare er våre handlinger som bestemmer hva som skjer etter vi dør. Hva vi tror på har egentlig mest å si. Det er greit nok en del debatt om dette i teologikretsene, men den kristne dogmen sier helt klart at Jesus er "den eneste vei" til himmelen. Hvilken rettferdighet er det at en liten pike som dør av sult i Afghanistan skal komme til et kristent helvete fordi hun aldri godtok Jesus som sin frelser?

Viktige spørsmål til troende som mener verden er rettferdig på grunn av deres gud: Hvorfor rister de på jorden, rører i havene og blåser luften med slik en voldsom kraft? Hvorfor dreper vedkommende så mange barn med virus og bakterier? Krig og fattigdom er som regel menneskets skyld, men vi har da aldri forårsaket jordskjelv og tyfoner? Vi fant ikke opp malariaviruset, kometene og tsunamiene. Hvor er rettferdigheten?

Det mest populære svaret er fri vilje. "Ikke skyld på vår gud," sier de, "menneskene ødela en engang så perfekt verden og høster nå konsekvensene av dette." Hvordan kan fri vilje være en unnskyldning for hvorfor spedbarn dør uten å ha tatt et eneste bevisst valg i sitt liv? Hvordan kan det være rettferdig å straffe alle mennesker i dag for hva enkeltpersoner visstnok gjorde for mange tusen år siden? Hvis en rettssak i Norge anno 2009 dømte en person til 21 års fengsel for en handling hans tippoldefar gjorde, hadde det vært rettferdig?

Er ikke en bedre konklusjon ut fra det vi observerer at folk dør i naturkatastrofer, av sult, fattigdom og krig, fordi naturen er en ikke-intelligent og likegyldig prosess? Er det ikke en mye enklere forklaring at guder ikke eksisterer, istedenfor å finne på en haug med unnskyldninger og upresise forklaringer på hvorfor tingene er som de er hvis en gud passer på oss?

Den eneste rettferdigheten vi har og får er den vi skaper selv.

Neste del:

14. Min gud besvarer bønnene mine


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . .

Hvorfor tror du på en gud? (Del 8)

"The Blue Marble" ble tatt i 1972 av en av besetningen på Apollo 17.
Foto: nasa.gov

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 8: Verden er for vakker til å være en tilfeldighet

Apollo-astronaut Gene Cernan er den siste som har gått på Månen. I et intervju Harrison hadde med ham en gang spurte han om Cernan hadde tid til dyp refleksjon mellom eksperimentene i den travle tiden på Månen. Cernan bekreftet dette og sa:

When you look back at the Earth, it is so overwhelming, so powerful and beautiful. The world is too beautiful to have happened by accident. There must be something or somebody bigger than us who put it all together. When I stood on the Moon, I stood at a point in space and time where I witnessed science meeting its match. Science could no longer explain what I was witnessing at that point in time.

Når man ser på hvilken oase Jorda er i solsystemet (og så vidt vi vet foreløpig hele universet), hvor mye liv og aktivitet det er på denne planeten, så er det forståelig at man kan begynne å lure. Men er ærefrykt og beundring overfor skjønnheten og kompleksiteten på Jorda grunn nok til å konkludere med at det finnes en gud? Betyr det at en gud må ha laget alt dette? Mange troende hevder at dette er bevis nok for deres guds arbeid og bevis på at den finnes. Ikke nok med det, mennesket er for de fleste troende selve kroningen på skaperverket.

Men hvis vi ble skapt av en allmektig, allvitende og perfekt, god gud, som enkelte religioner hevder, hvordan kan man da forklare seriemordere, slaveri og kriger? En god gud som vet fremtiden burde vel aldri ha skapt en livsform som han visste ville ende opp med krangel, krig, voldtekt, tyveri og gå amok på den måten vi gjør? Redningen til flere religioner på dette punktet er å si at vi har fått autonomitet eller fri vilje av denne guden. Men en allvitende gud ville uansett om vi har fri vilje eller ikke vite hva vi kommer til å gjøre før vi tar våre valg og gjøre de onde handlingene vi dessverre er i stand til å utføre. Hvorfor ville en gud gjøre det slik hvis den visste ville ende opp med å drepe våre brødre og sulte våre søstre? Det virker jo som et dårlig design.

Og disse tallene er ikke noe mer oppløftende:

• Det er omtrent 27 millioner slaver i verden i dag. Det er flere enn antall slaver i begynnelsen av 1800-tallet da slaveri fremdeles var lovlig i Storbritannia og USA.
• Halvparten av verdens befolkning strever hver dag med å overleve med mindre enn ti kroner dagen.
• Mer enn 780 millioner voksne mennesker kan ikke lese eller skrive.
• Mer enn én milliard mennesker har ikke tilgang til rent drikkevann.
• Mer enn to milliarder har ikke tilgang til grunnleggende sanitære forhold.
• Verden bruker mer enn fem billioner kroner hvert år i krigføring eller forberedelser til krig.
• Omtrent halvparten av alle barn i verden lever i ekstrem fattigdom.
• Mer enn ni millioner barn dør hver år grunnet fattigdom. Det er omtrent 25.000 hver dag.
  

"Vakkert" kan være en av våre kvaliteter, men det er langt ifra en komplett beskrivelse av vår art. For hver god kvalitet vi kan finne hos mennesket kan vi lett matche det med noe motbydelig. Vi har muligheten til å gi mat, husly og utdannelse til hvert eneste barn på denne jord, men velger å ikke gjøre det. Én mann kan male et landskap, en annen ødelegger den med klasebomber. Det er ikke noe bedre i resten av naturen.

Den daglige rutine i naturen er kontinuerlig blodbad, frykt, lidelse og død. Hvert øyeblikk hver dag er det helt normalt at et dyr blir spist levende enten av et rovdyr eller parasitter innenfra. Feilaktighet og smerte er normen for livets gang på denne planeten. Av alle artene som noen gang har levd har mer enn 98% av dem blitt utryddet. Hvis dette er "en vakker verden" og et arbeid utført av en gud er jeg sikker på at nesten alle blant oss mennesker kunne gjort en mye bedre jobb. Det kan ikke være vanskelig å lage et vakrere og mer humant system enn den uendelige slaktingen og feiltrinnene som pågår hver eneste dag og natt på Jorda.

Vi kunne for eksempel ha laget et system hvor vi alle livnærte oss på fotosyntese eller kjemosyntese. På denne måten hadde vi unngått hele rovdyr/byttedyr-problematikken. Vi hadde vel unngått malaria, HIV og slikt også? Uansett tror jeg vi ville kommet frem til et mye bedre og vakrere system enn det de troende hevder guden deres har laget.

Neste del:

9. Min gud skapte universet


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .