Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 9)

Ill.: metamagician3000.blogspot.com

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.

Kapittel 9: What I Believe
av Graham Oppy

Forfatteren av dette essayet begynner med å liste opp en del "egenskaper" ved universet, som for eksempel hva som "skjer" og eksisterer her: Årsaker, fysiske kvantiteter, bevegelse, energi, masse, spenning, tid, rom osv. er en del av universet. Objekter som enten selv påvirker eller som blir påvirket av andre elementer (objekter, energi osv.) har helt og holdent en fysisk forfatning. Alle disse har også et tidsmessig og romlig forhold. De har alle sitt eget unike tidsmessige og romlige "tilholdssted".

Oppy fortsetter så med å skrive at hvis det finnes en allvitende, allmektig og fullkomment god gud som styrer universet vårt, så må vedkommende eksistere innen dette universet og okkupere et sted i her. Videre kan man slutte at hvis Einsteins relativitetsteori bare er noenlunde sann så kan det ikke eksistere et allvitende eller allmektig vesen i vårt univers, ettersom ingenting kan reise raskere enn lysets hastighet.

Han referer også til nevrologisk forskning, kognitiv psykologi og studier innen språk, sosialpsykologi og kunstig intelligens. Han skriver at det er ingenting innen denne "science of the mind" som er i konflikt med påstanden om at alle mentale tilstander, inkludert bevisstheten, utelukkende har en fysisk forfatning. Det samme går for alle "aktører" (agents), og ut fra det vitenskapen i dag kan fortelle oss så finnes det i følge Oppy ingen grunn til å benekte at universet helt og holdent har en fysisk forfatning. (Dvs. at det ikke er noen grunn til å tro at det er noe "overnaturlig" eller "metafysisk" i tillegg til det fysiske.)

Flere teister liker å komme med argumentet om at "alt som skjer må ha en årsak, og universet ble til og eksisterer, derfor er det en grunn til at universet eksisterer." Essayforfatteren hevder derimot at universet ut fra hans tankegang umulig kan ha hatt en årsak, ettersom årsaker må skje innen et fysisk univers ut fra det vi vet i dag. Og siden tid og rom ikke eksisterte "før" Big Bang så har altså universet ingen "årsak" slik vi kjenner det. Intelligent design (ID) er dermed ikke forenlig med det vi vet om universet, mener han, akkurat som den ikke er forenlig med det vi vet om biologi.

Til slutt presiserer han at det å være klar over et "meningsløst univers" ikke automatisk fører til at man ser på livet som meningsløst. I tillegg vektlegger han at selv om folk føler at det eksisterer noe overnaturlig så er ikke det noe bevis for at det overnaturlige faktisk eksisterer. Alt dette kan forklares uten å ty til overnaturlige forklaringer.

Han minner oss også om at menneskenes rasjonalitet er feilbarlig og at vi alle kan "falle for" rasjonaliteter som ikke nødvendigvis er forsvarbare. Vi er også flinke til å bygge på disse antagelsene og utvikle omfattende teorier på et totalt feil grunnlag. Refleksjon rundt dette mener Oppy er viktig.

Dette essayet var veldig komplisert skrevet og det er tydelig at det er en filosof som står bak det. Han har nummerert "argumentene" i løpet av essayet, slik at hvert avsnitt har sitt nummer. Og så referer han til de ulike tallene utover i essayet hvis han viser tilbake på noe. Det var tungt å lese, men vel verdt det :)

Kort om forfatteren (fra boken):

Oppy er professor i filosofi ved Monash University og har blant annet nettopp fullført en studie om teisme og ateisme med tittelen Arguing About Gods.

Neste del:

10. Thomas W. Clark: Too Good to Be True, Too Obscure to Explain: The Cognitive Shortcomings of Belief in God


Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg, vg, tv2, tv2, vg, tv2,

Hvorfor tror du på en gud? (Del 28)

Jorden sett fra kanten av solsystemet.
Vi er helt klart en del av noe mye større enn oss selv.

Universet er uendelig stort.
Ill.: stumbleupon.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 28: Min gud får meg til å føle at jeg tar del i noe større enn meg selv

Hva annet enn en gud kan forklare den triste personen som går inn i kirken, moskéen eller tempelet for så å komme ut igjen glad og fylt av energi? Mange troende mener at de via troen blir fylt av energi og kraft. Jeg tviler ikke på det et sekund. Det er ikke uvanlig at man føler seg bedre av å være medlem av en gruppe som mener det samme og deler de samme målene. Det er derfor enkelte unge som føler seg rådløse kan få en trygghetsfølelse og komfort ved å være medlem av en kriminell ungdomsgjeng. Så det er ikke rart at et individ som er medlem av en religiøs organisasjon med millioner av medlemmer, flere hundre år med tradisjon baks seg og som mener at universets skaper sitter ved roret, kan komme til å føle seg litt mer mektig, glad og lettet samtidig som at vedkommende finner en ny mening med livet.

De troende mener selvfølgelig at det å få denne følelsen ikke er noe man bare får fordi man er medlem i en gruppe med andre som deler ens tro, men at guden de tror på er den som får dem til å føle noe spesielt. Det snakkes ofte om å føle en kobling til "skaperen av kosmos." Dette er bare en følelse deres gud kan gi dem og derfor er dette et bevis på at denne guden eksisterer, sier de.

Men her kommer derimot det problemet med ulike religioner igjen. Husk at alle religioner ikke kan være sanne og at alle guder ikke kan eksistere. Så når en hindu får en følelse av kontakt og enhet med sin(e) gud(er) så kommer vedkommende med akkurat de samme påstandene en muslim gjør når han eller hun ber og "føler Allahs nærhet." Begge påstandene kan ikke være riktige for troen på de mange hindugudene og troen på den ene islamske gud motsier hverandre uten tvil. Begge de troende i dette eksempelet er nok ærlige i sin beskrivelse av det de føler, men én, eller sannsynligvis begge, må ta feil når det kommer til kilden til følelsen.

For det er nok mye mer sannsynlig at det er troen i seg selv som er opphav til det de religiøse føler og en ekte gud er dermed ikke nødvendig for å forklare fenoménet. Derfor kan ikke de troende være sikker på om denne opplevelsen har et naturlig eller overnaturlig opphav. Det er derfor på sin plass å spørre seg om de kristne som mener de føler en "connection" overfor noe større enn seg selv gjør dette fordi en usynlig gud ved navn Jesus tar kontakt med dem eller om de enkelt og greit bare opplever den samme psykologiske fenoménet som milliarder av andre mennesker opplever når de tilber sine guder.

For å vise at dette fenoménet har mer med hjernen enn guder å gjøre har nevropsykolog Michael Persinger utført eksperimenter som gjør han ved å slå på en bryter gir de troende følelsen av sin guds nærvær. Gjennom sin forskning har han konkludert med at tinninglappen i hjernen kan bli stimulert til å produsere det mange mennesker opplever som religiøse opplevelser. Forsøkspersonene følte et nærvær i 80% av tilfellene og den fascinerende (og avslørende?) detaljen er at de beskrev opplevelsen på en måte som passet med deres kulturelle bakgrunn; muslimene følte et nærver av Muhammad, de kristne følte Jesu eller f.eks. Jomfru Marias nærvær. Hvis folk kan ha en slik variasjon av "religiøse opplevelser" i et laboratorium, så å si ved å trykke på en knapp, er det en meget god grunn til å hevde at det er biologiske og psykologiske krefter på gang enn at det er noe overnaturlig til stede.

Men man trenger ikke en religion for å føle at man tar del i noe større enn seg selv eller for å få en "religiøs opplevelse". Ved å besøke et museum eller lese det universet har å "fortelle oss" via de vitenskapelige funnene vi har gjort, burde enhver føle en viss form for beundring over den "reisen" atomene i kroppen vår har gjort de 13,7 milliarder av år universet har eksistert, den utrolige utviklingen av livet på Jorda de siste tre-fire milliarder årene, utvandringen vår art gjorde fra Afrika for mange tusen år siden, osv. Vi kommer fra stjernestøv hele gjengen og burde være stolte av det.

Neste del:

29. Min religion gir mer mening enn alle de andre


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . . . . . . . . . . .

"For gode" koblinger i hjernen årsak til falske minner

Ikke vær redd, det er ikke demoner eller djevler som tuller med hodet ditt
når du opplever å ha falske minner.
Som alt annet ser også dette ut til å ha en naturlig forklaring.
Ill.: skeptic.com

Saken: Flere mener å huske ting de umulig kan ha opplevd. Forskere kan omsider ha funnet ut hva grunnen til dette er.


Folk husker enten den samme hendelsen på ulik måte eller "husker" hendelser de umulig kan ha opplevd. Lluis Fuentemilla og kollegene ved Universitetet i Barcelona, Spania, mener de har funnet en mulig årsak til dette.


"Lokkeord"


De hadde 48 studenter til rådighet da de utførte undersøkelsen, som gikk ut på å lese lister med forskjellige ord som var relatert til hverandre. I hver liste var det et manglende "lokkeord". I listen med ord som "sete", "sofa", "bord" og "krakk" var det "stol" som var lokkeordet. Mens studentene skrev ned de ordene de husket fra listen scannet forskerne hjernene til forsøkspersonene samtidig som de registrerte hvilke studenter som skrev ned lokkeordene. Det de fant ut var at de som husket flest lokkeord hadde en høyere kvalitet på koblingene mellom nevronene, også kjent som aksonene, i et område av hjernestammen.



Les mer hos New Scientist.

Språkferdigheter tidlig i livet kan ha en uventet fordel

Alzheimer forekommer av og til hos eldre mennesker.
Gode språkferdigheter i 20-årene kan minske risikoen for å få dette.
Ill.: topnews.in

Saken: Sannsynligheten for å få Alzheimer sent i livet kan være mindre hos de med gode språkferdigheter i 20-årene i følge en ny studie.


De som har meget gode språkferdigheter tidlig i livet ser ut til å ha en annen fordel enn bare det å være gode i språk; de kan også være mindre utsatt for Alzheimer. Forskere sammenlignet språkferdighetene til testobjektene i en gruppe på 38 personer hvor noen hadde fått Alzheimer mens andre ikke hadde det. Det gjorde de ved å se på noen stiler som de nå døde menneskene hadde skrevet i 20-årene.


Mentale ferdigheter kan hjelpe mot hjernesykdommer


De i gruppen som ikke hadde utviklet Alzheimer gjorde det i snitt tyve prosent bedre på disse stilene sammenlignet med de som hadde Alzheimer, hvis man så på språkferdighetene. Leder for forskningsgruppen, Juan C. Troncoso ved Johns Hopkins University i Baltimore, USA, har følgende å si til dette funnet:

Despite the small number of participants in this portion of the study, the finding is a fascinating one. [...] Our results show that an intellectual ability test in the early 20s may predict the likelihood of remaining cognitively normal five or six decades later, even in the presence of a large amount of Alzheimer's disease pathology.

Det kan se ut som om hjernetrim og mentale ferdigheter tidlig i livet dermed kan gjøre at dette organet er bedre utrustet til å takle hjernesykdommer senere i livet.

Les mer om dette hos Science Daily.


(Et annet interessant funn innen "språksektoren" er at flerspråklige personer ser ut til å bruke ulike deler av hjernen til hvert språk. Les mer om dette hos Science Daily.)

.

Fruktsukker hemmer hukommelsen

Fruktose ser ut til å være skadelig for hukommelsen.
Ill.: www.psfk.com

Saken: Ny forskning ser ut til å avdekke at hukommelsen kan ta skade av fruktose (fruktsukker).


Marise B. Parent og et team som driver nevrologiforskning ved Georgia State University har i undersøkt hvordan fruktose påvirker hukommelsen hos rotter. Det viser seg at de som ble matet med fruktose ikke var like gode til å huske det de hadde lært i barndommen sammenlignet med en annen kontrollgruppe som ikke hadde fått sukkeret.


Det ser ikke ut som om at selve læringen blir skadet. Som Parent sier:

They can learn, (...) but they just can’t remember it for long periods.

Det er altså snakk om langtidshukommelsen som ser ut til å ta skade av sukkeret.

Les mer om dette hos Scientific American.

Er hjernen rasistisk?

Er hjernen rasistisk?
Ill.: ucdmc.ucdavis.edu

Saken: En studie ser ut til å indikere at hjernen diskriminerer. Det virker som om hjernen ikke reagerer like sterkt når en person av en annen hudfarge lider sammenlignet med når en person av samme hudfarge gjør det.


En studie av hjernene til hvite og kinesiske forsøkspersoner viser at menneskehjernen ikke bryr seg like mye om at en person av en annen hudfarge enn seg selv er i nød enn om en av samme hudfarge er det. Professor Shihui Han og hans kolleger ved Peking University i Beijing viste 17 kinesiske og 16 hvite frivillige videoer av mennesker som ble påført smerte. Samtidig ble hjernen scannet med en MRI-maskin.

Både de kinesiske og hvite (som var fra Europa, USA og Israel) reagerte sterkere på synet av en person med samme hudfarge som fikk vondt sammenlignet med en person av en annen hudfarge enn sin egen.


Betyr ikke at vi er rasister


Martha Farah, som forsker på kognitiv nevrologi ved University of Pennsylvania i Philadelphia, sier derimot at vi ikke må være redd for at alle dermed er "dømt til" å oppføre oss rasistisk:

Just because there is difference in [anterior cingulate cortex] response it doesn't mean that we are inevitably going to behave less empathically toward the other group.

Og studien til Han viste også at de kinesiske og hvite forsøkspersonene mente de følte smertene til personene på videoen helt likt, uansett hudfarge. Dette er nok bare en rest fra vår evolusjonære historie hvor "tribalisme" og avstand til andre folkegrupper var vanlig og ofte helt nødvendig for ens overlevelse.

. . . . . . . . . . . . .