Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.
(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)
Kapittel 20: Ateister er duster som tror de vet alt
Det er ingen tvil om at ateismen har et "image-problem" verden over. Enten er det ulovlig å være ateist, eller så blir det mildt sagt sett ned på. I noen få land på denne kula, for det meste i Vesten, finner vi derimot unntakene hvor det er akseptert at man kan mangle en gudstro. Men selv blant de religiøse i disse landene møter man på utsagn som ikke akkurat gir et godt inntrykk av ateismen, som for eksempel at ateister tror de vet alt, de er arrogante og veldig sta. Enkelte har også sagt rett ut til Harrison at hvis det å bli ateist betyr å bli en slik uhyggelig person så vil de heller holde på sin gudstro.
Det finnes nok frekke ateister akkurat som det nok også finnes frekke religiøse mennesker. Dette i seg selv burde ikke være en grunn for å holde på sitt synspunkt. Holdningen til enkeltpersoner har ingenting med eksistensen av å guder gjøre. Selv om alle ateister i hele verden hadde vært drittsekker så hadde ikke det vært noe bevis for en eller flere guder.
Én av grunnene til at ateister kan fremstå som dustete er at det i mange tilfeller kan være vanskelig for en ikke-troende å holde maska og være vennlig når man blir konfrontert med flere av de påstandene som gudstroende kan komme med, særlig hvis man har lest seg opp i litt vitenskapelig litteratur i tillegg til grunnutdannelsen. Eksempler på disse påstandene er for eksempel at Jorda er mindre enn ti tusen år gammel, at engler og demoner er overalt rundt oss, at livet ikke har utviklet seg, osv.
Det finnes selvfølgelig ateister som går for langt og rett ut angriper troende verbalt og til og med fysisk. Dette er selvsagt uhørt og ikke noe jeg støtter. Alle må respektere hverandres rett til å tro på akkurat det de vil, men man trenger selvfølgelig ikke respektere det de tror på. Det er viktig at man skiller mellom de to. Å bli kalt for "faith heads" slik Richard Dawkins gjør i sin bok The God Delusion kan være lite heldig som fremgangsmåte når man skal konfrontere en troende. (Jeg har all respekt for Dawkins og vil si jeg er hans meningsfelle, men akkurat på dette punktet kunne han ha roet seg ned et par hakk.)
Når man skal konfrontere troende er det sannsynligvis viktigere å være imøtekommende og diskutere rundt temaet religion, istedenfor å slenge alle fakta på bordet med én gang og si "that's it, nå må du slutte med den gudstroen" eller lignende. Det er selvfølgelig viktig å ha fakta å vise til, men det å ha en vennlig prat med et medmenneske du viser du respekterer og saklig begrunne sine egne standpunkt, forandrer mest sannsynlig mye mer enn krangling og ren faktaoppvisning.
For det er som regel slik at religiøs tro rundt om i verden ikke er en logisk konklusjon vedkommende har kommet frem til etter å ha sjekket ut alle verdens trosretninger og bestemt seg for å følge den man mener er mest troverdig. Det er regelen heller enn unntaket at religionen kommer inn i livet hos de fleste mennesker fra tidlig barndom og er pakket inn sammen med sosiale normer, samfunnsverdier og lojaliteter lokalt og regionalt. Troen blir en del av den man er.
Det er lite sannsynlig at man rister av seg dette bare fordi man taper en opphetet debatt med en ateist. Siden den troende ikke har tatt et rasjonelt valg i favør av å tro på en gud så er det lite trolig vedkommende tar et rasjonalt valg i favør av å legge fra seg denne troen. Det er følelser, kjærlighet, intuisjon og lojalitet bundet inn i troen på en gud. Ateistene bør forstå dette før de i det hele tatt prøver seg på argumentasjonen.
Det beste man som ikke-troende bør gjøre er faktisk å stille spørsmål. "Hvordan vet du at din hellige bok er en samling av ord fra din gud?", "Hvordan vet du at din gud skapte universet?", "Hvordan kan du vite at verdens undergang er nær?", etc. (Ja, det er faktisk folk som sier de vet disse tingene.) Ut fra disse spørsmålene og svarene som kommer deretter kan man prøve å diskutere temaet på et sivilisert vis. Det kan være lærerikt for begge parter. Selv om man ikke trenger å respektere det folk tror på er det viktig å møte våre medmennesker med respekt. Dette gjelder alle, uansett tro eller ikke-tro.
Neste del:
21. Jeg taper ingenting ved å tro på min gud
Alle deler:
En oversikt over alle delene finner du her.
(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . . . .
