Misbruk av ytringsfriheten?

En karikatur til besvær...
Bilde: db.no

Saken: Muslimske drosjeeiere protesterer i dag mot Dagbladets trykking av en Muhammed-karikatur. De mener det er "et misbruk av ytringsfriheten."


Planen er at taxisjåførene som er med i aksjonen skal stå stille i flere timer i Oslo (det er ikke første gang). De gjør dette fordi de mener at det at Dagbladet viste en karikatur av Muhammed i avisen er et såkalt "misbruk av ytringsfriheten."

Det er bare ett lite problem med det: Det er ikke noe som heter misbruk av ytringsfriheten. Friheten til å ytre det man vil er grunnleggende i Norge og hvis noen blir provosert av en persons bruk av ytringsfriheten så er det selvsagt lov å reagere. Men å kalle bruken for misbruk bare fordi man blir provsert blir mildt sagt latterlig. For da vil enhver ytring som provoserer være et misbruk og problemet her er at man ikke kan måle hvilke ytringer som da er et misbruk ettersom det alltid vil være noen som blir provosert.

Det er for eksempel helt sikkert at noen blir provosert av protestaksjonen til de muslimske drosjeeierne. Betyr dette at aksjonen deres er et misbruk av ytringsfriheten? Selvsagt ikke. De må få lov til å ytre seg akkurat på den måten de vil uten at noen vil kalle det et misbruk. Så lenge man ikke tyr til vold selvsagt.

Jeg så på NRK-nyhetene nå i dag tidlig at Helge Simonnes i Vårt Land mente det var uklokt av Dagbladet å trykke tegningen og at man måtte "respektere religiøse følelser." Javel? Det beste svaret jeg kan gi til det er... Nei. Man skal ikke måtte begrense sine ytringer bare fordi enkelte religiøse mennesker kan bli provosert av det.

Man skal respektere enkeltindivider, men ikke nødvendigvis idéer, ideologier eller religiøse dogmer og kulturelle tradisjoner. Med å respektere enkeltindivider mener jeg at man må respektere at en person kan tro og mene det han eller hun vil, men det betyr ikke at man må respektere det vedkommende mener, tror eller gjør. Det er en viktig forskjell der.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, tv2, tv2, vg, vg, vg, vg, vg, vl, vl, vl, vl,

En ateist feirer jul

Ill.: nanobugle.wordpress.com

Saken: Mange spør seg om ateister også feirer jul, om de i det hele tatt kan eller bør gjøre det, og i så fall hvorfor de tar del i denne feiringen hvis de ikke er religiøse.


Vintersolverv


I lange tider var vinteren en utfordring for menneskene som levde på de nordlige breddegrader. Man måtte som regel klare seg med veldig lite, helst det man hadde spart på fra sommeren av, i tillegg til diverse jakt og fiske. Etter hvert fant man ut at sola "snudde" på omtrent samme tid hvert år og at dagene stadig ble lengre. Det gikk dermed mot sommer. Det vokste etter hvert frem i de aller fleste kulturer en feiring av begivenheten man i dag kaller vintersolverv. Død og (gjen)fødsel ble raskt assosiert med hendelsen.

Religiøse ritualer knyttet til vintersolverv har lange tradisjoner. Den egyptiske mytologien koblet for eksempel Osiris til denne hendelsen og grekerne feiret at Dinysos ble gjenfødt når solen "snudde". Romerne feiret noe de kalte Saturnalia fra 17.-23. desember som ble assosiert med nettopp vintersolverv. Julius Cæsar bestemte at 25. desember skulle være den offisielle datoen for vintersolverv. Det var riktignok etter den julianske kalenderen.

I dag bruker vi den gregorianske kalenderen og da lander vintersolverv på enten 21. eller 22. desember, men i slike kalendertransformasjoner følger ikke alltid feiringen etter. Man knyttet 25. desember til en stor feiring og man fortsatte å bruke denne dagen selv om man benyttet en ny kalender. Slik er det med mange andre feiringer også, blant annet Santa Lucia som også er begrunnet i den julianske kalenderen.


Vår kulturelle tradisjon


Etter hvert som Romerrikets offisielle religion ble kristendom gjorde de kristne lederne alt de kunne for å gi alle de hedenske festivalene, markeringene og feiringene i Europa en kristen forankring. Vår egen vinterfeiring, jul, ble også etter hvert koblet til kristendommen og da Jesu fødsel, her i landet skjedde transformasjonen mest sannsynlig rundt den tiden Norge ble kristnet (for ca tusen år siden). Frem til i dag har vi dermed feiret Jesu fødsel i jula.

Så til det blogginnlegget egentlig handler om: "Hvordan kan en ateist feire jul? Man tror da ikke på Jesus!" Ulike versjoner av dette utsagnet har jeg faktisk fått slengt mot meg flere ganger.

Det enkle svaret er som Richard Dawkins sa i et intervju en gang (husker ikke hvilket): "I can celebrate every dopey festival I want." Eller noe sånt. Hvis jeg vil feire jul så kan jeg jo selvfølgelig gjøre som jeg vil. Jeg er oppvokst i en vestlig kultur med en lang kristen tradisjon. Derfor er det mange ting vi i Vesten gjør som er koblet opp mot en kultur som har en religiøs tradisjon vi ikke nødvendigvis automatisk godtar alle deler av.

Tradisjonen med å gi hverandre gaver, å tilbringe tid sammen med sine kjære venner og/eller familie og spise god mat... alt dette er utrolig flott! De aller fleste av oss gjør dette uansett hva vi egentlig tror på. Vi synes det er en flott tradisjon og bringer den videre fordi det gjør oss glad, ikke fordi vi absolutt må huske på at Jesus (eller Osiris) ble født. (Nå ble jo Jesus mest sannsynlig aldri født denne datoen hvis han i det hele tatt eksisterte, men det er en annen sak.)

Jeg går til og med i kirka på julaften (kom nettopp derfra nå). Det er det mange som stusser på. "Du er jo ateist! Hva har du i kirka å gjøre?" Hehe... Vel, hovedgrunnen er at jeg har gjort det siden jeg var lite gutt og det gir meg faktisk en følelse av julestemning å høre de fine sangene i den settingen. Fortellingen om Jesus som blir født inn i en turbulent verden er også en fin historie. For meg er det egentlig som et eventyr, men det er et fint eventyr.


Mennesket og ritualer


Mennesker er glade i ritualer og rutiner. Vi liker å ha noe å gjøre av og til som vi ikke gjør hver eneste dag. Vel, kanskje ikke alle, men de fleste (tydeligvis). I sammenheng med julefeiringen gjør vi en mengde ting vi ikke gjør i hverdagen (kjøpe gaver, pynte trær, gå i kirka, pynte seg, være sammen med familie man ikke ser som ofte, etc.) og det er "et anker" som man liker å repetere. Hvert år er annerledes enn de forrige, da er det greit å ha en tradisjon - noe som er tilnærmet likt. Det tror jeg de aller fleste kan si seg enig i, uansett religiøsitet eller ikke-religiøsitet.

For meg er det en del av julaften å være med på gudstjeneste. Det gjør at jeg blant annet har blitt kalt en hykler. Jeg kan godt innrømme at det virker hyklersk å være en ateist i kirka på julaften. Men vi er alle mennesker formet av en kultur og en tradisjon. Vi oppstår ikke i et vakuum. Så lenge man er klar over hvorfor man gjør det man gjør (jeg går for eksempel i kirka fordi det gir meg en følelse av at jula er i gang - ikke fordi jeg nødvendigvis tror på det som blir sagt der), er man nødvendigvis da en hykler?

Da er ribba og pinnekjøttet klart. Jeg vil med dette ønske alle en riktig god jul :)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg, tv2, tv2,

Bestillingsbarn?

Gunn karin Gjul (Ap)
Foto: VG

Saken: Gunn Karin Gjul (Ap) vil at enslige kvinner skal få rett til assistert befruktning. Det får KrF til å se rødt.


Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet (Ap) kommer med et interessant forslag i et intervju med VG Nett i dag. Hun vil at enslige kvinner skal evalueres på lik linje med lesbiske og heterofile par når det kommer til assistert befruktning:

Det blir for meg galt at lesbiske og heterofile par skal ha rett til assistert befruktning, mens enslige ikke har det. Enten er man for assistert befruktning, eller så er man det ikke. Jeg synes ikke vi skal ha regler som diskriminerer en gruppe i forhold til andre.

Dette er noe hun vil ta opp på landsmøtet til Ap i 2011. Jeg synes forslaget høres fornuftig ut, men kanskje ikke fullt så overraskende så er Kristelig Folkeparti (KrF) ikke enige med meg der. Øyvind Håbrekke fra KrF kommer med de samme gamle argumentene som vi hørte i debatten om den nye ekteskapsloven før den ble vedtatt, og Nina Karin Monsen, som jeg har omtalt flere ganger, har også ytret seg på samme måten. Håbrekke sier blant annet følgende til VG:

Det vil være et langt skritt i retning av et samfunn der unger er et produkt voksne kan bestille fra staten. (...) Dette fjerner all mulig tvil om at Ap setter de voksnes interesser fremfor hensynet til barna. (...) ...barn blir noe voksne, uavhengig av parforhold og familiesituasjon, kan bestille fra staten. (...) Og KrFs syn er at alle barn har en rett til en mor og en far.

Bestillingsbarn?


Vi ser her hvordan KrF-representanten vil prøve å svartmale assistert befruktning så godt han kan. Han ser altså på denne måten å bli gravid på som noe negativt og kaller det "å bestille et produkt fra staten." Med dette viser han at han egentlig ikke liker at folk gjør dette i det hele tatt. Klarer du ikke å få barn? Må du bestille det som "et produkt fra staten" (også kjent som "assistert befruktning")? Da liker ikke KrF deg. Enkelt og greit.

Hvorfor skal det egentlig være negativt å få hjelp av staten til å få barn? Burde ikke KrF være glad for at folk i det hele tatt vil ha barn? Istedenfor å fokusere på dette positive i denne diskusjonen (at folk vil ha barn) så velger dette partiet (igjen) å fokusere på det negative, det som er "annerledes" og det som partiet ikke liker.

Dette vil såvisst ikke føre til et samfunn der barn utelukkende er et "produkt voksne kan bestille fra staten." De aller, aller fleste som ønsker seg barn i Norge vil nok fremdeles gjøre det på den "vanlige" måten. Jeg synes dette er et godt tiltakt overfor de par eller enslige som ønsker seg barn, men som ikke får tak i det.


Det beste for barna


Og så er det dette med de voksnes interesser i forhold til barnas beste osv. Hvorfor skal det at de voksne ønsker seg et barn være noe negativt for barnet? Det at de vil "bestille" barnet fra staten vil jo si at barnet de får faktisk er ønsket! Det er ikke en tilfeldighet at de får barnet. De aller fleste barn som blir født i Norge blir jo til på grunn av tilfeldigheter.

Jeg sier ikke at de dermed blir mindre ønsket, men barn som blir til via assistert befruktning eller som blir adoptert til en familie vil i hvert fall ikke være noe mindre ønsket enn et barn som blir til ved en tilfeldighet. Derfor kan jeg ikke se hva som er så skadelig for barnet i dette tilfellet.


Én far og én mor?


Når det så kommer til "retten til en mor og en far" så blir jeg bare direkte provosert. Retten til en mor og en far? Hva med retten til én eller flere kjærlige foreldre? Er ikke det et bra kriterium? For er det ikke en god oppvekst fylt med respekt og kjærlighet som er det viktigste? Hva så om det bare er én forelder barnet har kontakt med? Eller hva så om begge er av samme kjønn? Så lenge den eller de som oppdrar barnet vil gjøre sitt beste for at barnet får en så god oppvekst som overhode mulig, så burde det være nok.

At det må være én far og én mor i ethvert barns oppvekst er et ganske respektløst kriterium. Og det viser også hvor fastlåst denne gjengen er i sin egen tankeverden. Hva med de kulturene som ikke går under den "vestlige kristne malen" til en kjernefamilie? Hva med tibetanske familier hvor barna har én mor og for eksempel fem menn? Det er ikke unormalt der, men det er vel "feil" og man får vel en mengde "huff og huff"-kommentarer fra kjernevelgerne til KrF her. I de tibetanske familiene bryr man seg faktisk ikke om hvem som er faren til barnet og nærheten mellom en av fedrene til et av barna trenger ikke å være betinget av den biologiske koblingen, men helt andre faktorer (personlighet osv.), selv i de tilfellene hvor man lett kan se hvem som virkelig er den biologiske faren til barnet. Det er også en mengde andre kulturer rundt om i verden som har ulike skikker.

Og hvordan har KrF og deres likesinnede tenkt å løse floken med at barnets biologiske far og/eller mor dør? Skal de "nektes" å dø siden barna har rett til en far og en mor? Heh... Nei, KrF får holde seg til å jobbe for at Norge skal styres etter de ti bud, å være redd for at politiske vedtak "trakasserer Gud" og jobbe for fortsatt diskriminering av enkelte grupper i dette landet. Jeg vil gjerne avslutte med et meget godt sitat fra Leisha Camden:

La oss si at en kvinne blir brutalt voldtatt og blir gravid. Hun velger å beholde barnet. Naturlig nok blir hun da alenemor. Barnet får aldri se sin far - han vil meget mulig ikke engang kjenne til barnets eksistens, og hvis han gjør det vil moren sannsynligvis nekte å ha kontakt med ham. Vil KrF, FrP, Nina Karin Monsen og disse menneskene da ønske at myndighetene skal gripe inn mot denne kvinnen? Hun nekter jo barnet kontakt med sitt biologiske opphav. Er det gæernt, så er det gæernt, voldtekt eller ei.

Jeg synes dette sitatet fra Leisha er genialt, for det er ikke slik at noen har automatisk "rett til en far" (eller mor). Dette må presiseres mer og ikke bare bli sagt som om det er et mantra uten begrunnelse. Verden er ikke så svart-hvit som de religiøse ofte vil ha det til.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 7)

Adèle Mercier mener selvmordsbombere er
gode eksempler på "ekte" religiøse mennesker.
Foto: papundits.wordpress.com

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 7: Religious belief and Self-Deception
av Adèle Mercier

Mercier skriver at hun ikke har noen religiøs tro og mener at de fleste religiøse egentlig ikke har mer tro enn henne. Hun er for eksempel sikker på at de aller fleste av oss tror at livet faktisk slutter med døden, hvis man ser på hvordan folk handler: "If you really believed that life goes on after death, you wouldn't put such care as you do in avoiding death," skriver hun, noe som for så vidt er et veldig godt poeng.

For hvis det å dø er som å gå til sengs og sove litt så kan man jo alltids ha det kjekt "i morgen" hvis livet ikke slutter når man dør. Ikke noe å bekymre seg for. Kanskje ville man også ønske (og oppfordre til) en snarlig død for de som er fattige, syke og deprimerte? Og hva med å drepe sine egne barn før det er "for sent"? Som Mercier skriver:

...every day you go on living increases the risk of your doing something bad for which you would spend an eternity in hell, what loving parent would not self-sacrificially wring your neck the moment you were born, to save you from eternal damnation?

Vel, jeg kan tenke meg at læren om arvesynden spiller inn her. Kanskje konseptet "ble til" fordi man var redd for at nettopp noe slikt som Mercier beskriver kunne skje og at man begynte massedrap av spedbarn? :p

Mercier forteller videre at den som tror på et liv etter døden egentlig burde være de som tok flest sjanser og ikke var redd for risiko, siden det var om å gjøre å dø før man ble fristet til noe som kunne føre en rett til helvete. Så hvorfor se seg for før man går over veien? Den tragiske konklusjonen essayforfatteren kommer med er:

The best example of true believers in life after death and eternal bliss (...) is suicide bombers - just in case you thought such beliefs [are] harmless.

Hun kommer også inn på det med at selv om noen tror på noe så behøver ikke det å være bevis for at dette "noe" faktisk eksisterer. Barnas tro på Julenissen er et gjentagende (men godt) eksempel på dette. Og Mercier skriver om problematikken med at konseptet om gud er meningsløst siden det munner ut i flere "ikke-svar" hvis man spør en teist om guden vedkommende tror på. Alle spørsmål vil ende opp med svar man ikke kan forstå og konsepter som "ikke bare er bortenfor forståelse men helt og holdent mystiske," som hun skriver. Så egentlig er argumentene tomme.

Nok en gang kan vi lese om Det ondes problem som har blitt omtalt før av andre essayforfattere i denne boken. Mercier mener det er helt absurd at man godtar at grunnen til at det er ondskap i verden er fordi mennesket har fått "fri vilje". Er det altså slik at en allmektig og god gud sliter med å hjelpe rettferdige og uskyldige mennesker fra for eksempel voldtekt eller død, bare fordi brutale og mentalt syke mennesker skal få "fri vilje"? Er det derfor han tillater at uskyldige barn (uansett art) dør uten skyld i utallige naturkatastrofer hvert år, når guden kunne ha tatt affære for å unngå at slikt skjedde?

Til slutt kommer hun med noen interessante bemerkninger, som for eksempel at religiøse mennesker bare tror på de irrasjonelle historiene fra sin egen kultur, ikke de fra andre kulturer, og at mennesker generelt har lett for å tro på spesifikke typer irrasjonelle historier og fortellinger, ikke et tilfeldig sett av dem.

En helt grei essay av Mercier det her.


Kort om forfatteren (fra boken):

Professor i filosofi ved Queen's University, Ontario, i Canada. Hun jobber med språkfilosofi, filosofi rundt menneskesinnet og relaterte saker rundt metafysikk og epistemologi.

Neste del:

8. J.J.C. Smart: The Coming of Disbelief


Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg, tv2, tv2, tv2, tv2, vg, vg, vg,

Hvorfor tror du på en gud? (Del 34)

Religion har gitt oss storslagne underverk.
Men er religion vakkert?
Foto: blog.vdare.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 34: Religion er vakkert

Religioner har inspirert, styrt og beveget mennesker i mange tusen år. Troen på guder har gitt oss nydelige sanger, storslått arkitektur, fine malerier, vakre skulpturer, smil og latter. Det ville være dumt å benekte at det er mye vakkert å finne i religion. Det ville samtidig være dumt å feire og fiksere på det vakre og glemme alt det stygge religionene har ført med seg.

Hver gang gode mennesker synger "Oh Holy Night" vakkert og rett fra hjertet så er det en predikant et eller annet sted som gir en tale som oppfordrer til å hate andre og omfavne middelaldersk uvitenhet om verden rundt seg. Kriger og negative gjerninger gir en motvekt til alt det fine religionene står for. Ærlige troende burde innrømme at deres religion ikke er fullt ut vakker.

I beste fall kan vi kalle religion en kompleks del av menneskets natur og kultur som inkluderer potensialet til både positivitet og negativitet. Det er vakkert og grusomt. Samtidig. Hellige krigere er ikke vakkert. Det er heller ikke sektledere som har sex med mindreårige jenter fordi vedkommende er "hellig". Aztekerpresten som tok ut pumpende hjerter fra levedyktige mennesker var heller ikke det. Religion er lang ifra vakkert når den motiverer terrorisme, antivitenskapelige aktivister og fordommer blant mennesker som ellers kunne ha jobbet sammen for en bedre fremtid. Men alt innen menneskelig kultur er "a mixed bag" som Harrison sier på side 246, så religionene er ikke alene om dette.

Det er helt greit at folk velger å tro på en gud, men religion er ikke nødvendigvis vakkert.

Neste del:

35. Det finnes noen veldig smarte mennesker som tror på min gud


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

TV2, TV2, TV2, vg.no, vg.no, TV2

Hvorfor tror du på en gud? (Del 32)

Når man ser på "religionskartet" så er det veldig tydelig at
de ulike religionene så å si går i arv.
(Klikk på bildet for å forstørre.)
Ill.: wadsworth.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 32: Millioner av mennesker kan ikke ta feil
når det kommer til min religion

En muslim som bor og ser seg rundt i Kairo vil se at så å si alle rundt ham er muslimer og at over én milliard mennesker tilhører samme religion som ham. En kristen i Rio de Janeiro vil også i løpet av sitt liv nærmest bare møte andre kristne og vite at hans religion er den mest tallrike på Jorden med over to milliarder troende. Det samme kan vi si for buddhistene på Sri Lanka og hinduene i New Delhi, det er mange hundre millioner mennesker som deler deres tro. Mange bruker faktisk dette som et argument for validiteten til sin religion når Harrison spør dem om hvorfor de tror på nettopp sin gud. "Alle disse menneskene kan da ikke ta feil om min religion?" sier de.

Det korte svaret er: Jo, så mange mennesker kan lett ta feil.

Et lengre svar vil være at verdensreligionene har gjort det bra opp gjennom historien fordi mennesker generelt rett og slett sjelden setter seg inn i andre kulturer enn sin egen og vet veldig lite om ting som skjer andre steder i verden enn akkurat der man selv bor. Så når et barn vokser opp i Mexico eller USA så kan den religiøse isolasjonen være ekstrem. Ikke nødvendigvis bevisst, men ofte er det også det. Dette fører til at de som vokser opp rundt om i verden ikke blir "utsatt" for andre religioner og kulturer enn sin egen (heldigvis har vi i det minste religionsfag i grunnskolen i Norge) og den troen man har rett og slett har blitt "tildelt" av foreldrene i barndommen blir dermed værende og ofte forsterket av samfunnet rundt.

Men hvis alle kristne hadde vært klar over at ca. 70 prosent av verdens befolkning ikke tror på Jesus eller alle buddhistene hadde vært klar over at at deres religion er en av de verdensreligionene osv., så hadde kanskje de som mener at "så og så mange millioner mennesker kan da ikke ta feil om min religion" tenkt seg litt mer om før de brukte dette som et argument for sin religiøse tro.

Som jeg har skrevet tidligere i denne serien så er det foreldrenes og majoritetssamfunnets religion som vanligvis bestemmer en persons religionstilhørighet. Dette mønsteret er akkurat det en ville forvente hvis gudene ikke eksisterer, men at det hele er et resultat av indoktrinering fra barndommen av. Sjelden blir en gud valgt på grunnlag av bevisets stilling eller hvilke religiøse skrifter som gir mest mening eller hvilken religion som har den beste menneskerettighetsprofilen, osv. I så å si alle tilfeller, med noen få unntak på verdensbasis, er "valget" man tar i forhold til guder et resultat av en oppvekst i en bestemt familie og kultur.

Antall troende er dermed ikke noe argument for eller mot en gud. Millioner og til og med milliarder av mennesker kan ta totalt feil. Mest sannsynlig tar det store flertallet feil siden de aller fleste religioner ikke er kompatible. Så selv om én av disse religionene eller religiøse retningene er riktig så betyr det at milliarder av mennesker faktisk tar feil.

Neste del:

33. Mirakler er bevis for min guds eksistens


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . .

Hvorfor tror du på en gud? (Del 31)

Intelligent design brukes ofte som grunn til å tro på en gud.
Ill.: unconfirmedsources.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 31: Intelligent design er bevis for min guds eksistens

Når man ser på samspillet og kompleksiteten i naturen så er vel den mest logiske forklaringen at en eller flere guder står bak det hele? Når man ser et design så må vel det bety at det finnes en designer? Alt kan vel ikke ha blitt slik ved en tilfeldighet? Tilfeldigheter kan jo ikke skape noe så variert og kompleks, skape planter, dyr og en hjerne som lurer på hvordan universet ble til i det hele tatt? Det er veldig fristende å konkludere med dette og det er veldig populært blant troende. Ofte er også dette hovedgrunnen til at man tror på sin gud og det er et av de sterkeste bevisene folk verden over gir Harrison for at de tror på sin gud når han snakker med dem. Som Harrison skriver på sie 226:

I can't begin to count the number of times a believer has said something like, "How can you doubt my god? Just look at a leaf or a butterfly."

Men hva forteller egentlig et blad og en sommerfugl oss om gudenes eksistens? Intelligent design (ID) er tanken om at naturens og livets kompleksitet er bevis for en intelligent designer, eller en gud om du vil. I USA har dette vært mye i media, men så å si ikke nevnt i vitenskapelig litteratur fordi det hele handler om religion og kultur og ikke vitenskap.

Hovedargumentet til ID-tilhengerne er at livet er for kompleks til å bli forklart i sin helhet som et resultat av naturlige prosesser, og derfor må livet være et superintelligent vesens verk. Dette superintelligente vesenet kan egentlig være hva som helst, men et overveldende flertall av (om ikke alle) tilhengerne av denne tankegangen mener at vesenet er guden de tror på.

Det de egentlig sier er at vitenskapen ikke klarer å forklare alt som har med liv å gjøre og derfor må en gud ha skapt liv på vår planet. Alt dette gjør er å påpeke det alle vet for så å avslutte med en konklusjon det ikke er noe hold i. Selvfølgelig har vi ikke funnet ut alt enda. Det er det som er poenget med vitenskap, å finne ut det vi ikke vet. Ingen vitenskapsmann hevder at vi vet alt om livet og resten av universet med nåværende kunnskap. Det betyr derimot ikke at vi alle kan gi opp og si at det vi ikke har funnet ut så langt kan forklares med guder og hokus pokus. Tenk hvis Newton, Darwin eller Einstein tenkte slik... Da hadde vi ikke vært der vi er i dag. Nei, vitenskapsmenn er altfor opptatt med nye oppdagelser til å bry seg med slik tankegang.

ID-tilhengerne sier også rett ut at livet er altfor kompleks og at vi aldri kommer til å forstå det helt. Det er en ganske kraftig påstand. For et par hundre år siden ville mye av det vi gjør og vet i dag vært utenkelig og "umulig", men vitenskapen går sakte men sikkert (og ofte i sprang) fremover. Det er intellektuelt uærlig å hevde det ID-tilhengerne sier, for vi vet ikke hva som skjer i løpet av de neste par tiårene innen biologi, biokjemi, osv.

Det ID-folkene gjør er å gi opp vitenskapen og erklære sin gud som vinneren. De har allerede svaret så de trenger ikke en vitenskapelig forklaring. Intelligent design oppfordrer oss til å stoppe vår søken etter svar. Hele tankegangen er bygget på å styre alle i motsatt retning av vitenskapelig nysgjerrighet. Det å ikke vite noe er ikke noen god grunn til å gi opp, erklære at en gud gjorde det og så la det ligge med det. Uvitenhet burde ikke fryktes og det er aldri lurt å fylle inn tomrommet med en gud. Å mildt sagt finne opp svar er lite respektabelt, synes da jeg.

Å si at en gud gjorde det er heller ikke noen skikkelig forklaring. Vitenskapen sier ikke bare "naturen gjorde det", den forklarer hvordan noe skjedde. Og hvis ikke ID-tilhengerne kan si hvordan deres gud gjorde det, så har de egentlig ikke noe å stille opp med. Som Harrison skriver på side 228:

Evolution explains how life changes: genetic mutations, genetic drift, and natural selection. Proponents of intelligent design, however, just say "god" or "intelligent designer" and then act as if they have explained everything.

Det finnes en designer, men den er ikke intelligent og trenger i hvert fall ikke å bli tilbedt. Designerens navn er; evolusjon. (Og by the way, selv om det hadde vært et tilsynelatende "design" i naturen som vi ikke kunne forklare via vitenskapen, så hadde det fremdeles ikke vært noe bevis eller argument for en gud.)

If any positive evidence could be found of a supernatural guiding force, there would be a land rush of scientists into it. What scientist would not want to participate in what would be one of the greatest discoveries of all time? Scientists are simply saying - particularly in reference to intelligent design - that it's not science and it's garbage until some evidence or working theory is produced.
-E. O. Wilson

Neste del:

32. Millioner av mennesker kan ikke ta feil når det kommer til min religion


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . . . . .