Når man ser på "religionskartet" så er det veldig tydelig at
de ulike religionene så å si går i arv.
(Klikk på bildet for å forstørre.)
Ill.: wadsworth.com
de ulike religionene så å si går i arv.
(Klikk på bildet for å forstørre.)
Ill.: wadsworth.com
Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.
(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)
Kapittel 32: Millioner av mennesker kan ikke ta feil
når det kommer til min religion
når det kommer til min religion
En muslim som bor og ser seg rundt i Kairo vil se at så å si alle rundt ham er muslimer og at over én milliard mennesker tilhører samme religion som ham. En kristen i Rio de Janeiro vil også i løpet av sitt liv nærmest bare møte andre kristne og vite at hans religion er den mest tallrike på Jorden med over to milliarder troende. Det samme kan vi si for buddhistene på Sri Lanka og hinduene i New Delhi, det er mange hundre millioner mennesker som deler deres tro. Mange bruker faktisk dette som et argument for validiteten til sin religion når Harrison spør dem om hvorfor de tror på nettopp sin gud. "Alle disse menneskene kan da ikke ta feil om min religion?" sier de.
Det korte svaret er: Jo, så mange mennesker kan lett ta feil.
Et lengre svar vil være at verdensreligionene har gjort det bra opp gjennom historien fordi mennesker generelt rett og slett sjelden setter seg inn i andre kulturer enn sin egen og vet veldig lite om ting som skjer andre steder i verden enn akkurat der man selv bor. Så når et barn vokser opp i Mexico eller USA så kan den religiøse isolasjonen være ekstrem. Ikke nødvendigvis bevisst, men ofte er det også det. Dette fører til at de som vokser opp rundt om i verden ikke blir "utsatt" for andre religioner og kulturer enn sin egen (heldigvis har vi i det minste religionsfag i grunnskolen i Norge) og den troen man har rett og slett har blitt "tildelt" av foreldrene i barndommen blir dermed værende og ofte forsterket av samfunnet rundt.
Men hvis alle kristne hadde vært klar over at ca. 70 prosent av verdens befolkning ikke tror på Jesus eller alle buddhistene hadde vært klar over at at deres religion er en av de verdensreligionene osv., så hadde kanskje de som mener at "så og så mange millioner mennesker kan da ikke ta feil om min religion" tenkt seg litt mer om før de brukte dette som et argument for sin religiøse tro.
Som jeg har skrevet tidligere i denne serien så er det foreldrenes og majoritetssamfunnets religion som vanligvis bestemmer en persons religionstilhørighet. Dette mønsteret er akkurat det en ville forvente hvis gudene ikke eksisterer, men at det hele er et resultat av indoktrinering fra barndommen av. Sjelden blir en gud valgt på grunnlag av bevisets stilling eller hvilke religiøse skrifter som gir mest mening eller hvilken religion som har den beste menneskerettighetsprofilen, osv. I så å si alle tilfeller, med noen få unntak på verdensbasis, er "valget" man tar i forhold til guder et resultat av en oppvekst i en bestemt familie og kultur.
Antall troende er dermed ikke noe argument for eller mot en gud. Millioner og til og med milliarder av mennesker kan ta totalt feil. Mest sannsynlig tar det store flertallet feil siden de aller fleste religioner ikke er kompatible. Så selv om én av disse religionene eller religiøse retningene er riktig så betyr det at milliarder av mennesker faktisk tar feil.
Det korte svaret er: Jo, så mange mennesker kan lett ta feil.
Et lengre svar vil være at verdensreligionene har gjort det bra opp gjennom historien fordi mennesker generelt rett og slett sjelden setter seg inn i andre kulturer enn sin egen og vet veldig lite om ting som skjer andre steder i verden enn akkurat der man selv bor. Så når et barn vokser opp i Mexico eller USA så kan den religiøse isolasjonen være ekstrem. Ikke nødvendigvis bevisst, men ofte er det også det. Dette fører til at de som vokser opp rundt om i verden ikke blir "utsatt" for andre religioner og kulturer enn sin egen (heldigvis har vi i det minste religionsfag i grunnskolen i Norge) og den troen man har rett og slett har blitt "tildelt" av foreldrene i barndommen blir dermed værende og ofte forsterket av samfunnet rundt.
Men hvis alle kristne hadde vært klar over at ca. 70 prosent av verdens befolkning ikke tror på Jesus eller alle buddhistene hadde vært klar over at at deres religion er en av de verdensreligionene osv., så hadde kanskje de som mener at "så og så mange millioner mennesker kan da ikke ta feil om min religion" tenkt seg litt mer om før de brukte dette som et argument for sin religiøse tro.
Som jeg har skrevet tidligere i denne serien så er det foreldrenes og majoritetssamfunnets religion som vanligvis bestemmer en persons religionstilhørighet. Dette mønsteret er akkurat det en ville forvente hvis gudene ikke eksisterer, men at det hele er et resultat av indoktrinering fra barndommen av. Sjelden blir en gud valgt på grunnlag av bevisets stilling eller hvilke religiøse skrifter som gir mest mening eller hvilken religion som har den beste menneskerettighetsprofilen, osv. I så å si alle tilfeller, med noen få unntak på verdensbasis, er "valget" man tar i forhold til guder et resultat av en oppvekst i en bestemt familie og kultur.
Antall troende er dermed ikke noe argument for eller mot en gud. Millioner og til og med milliarder av mennesker kan ta totalt feil. Mest sannsynlig tar det store flertallet feil siden de aller fleste religioner ikke er kompatible. Så selv om én av disse religionene eller religiøse retningene er riktig så betyr det at milliarder av mennesker faktisk tar feil.
Neste del:
33. Mirakler er bevis for min guds eksistens
Alle deler:
En oversikt over alle delene finner du her.
(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . .
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar