Ekstremist eller bare "veldig" religiøs?

Var Abraham en ekrstremist eller "bare" religiøst hengiven?

Ill.: beingbob.wordpress.com

Saken: Hvor går egentlig grensen mellom ekstremisme/fanatisme og det å bare være "veldig" religiøs?

Jeg leste en forferdelig nyhetssak for et par uker siden om en seks uker gammel baby som døde etter å ha blitt mishandlet av moren sin. Jeg skal spare dere for beskrivelsen av hva som faktisk skjedde da barnet døde. Det kan dere lese selv i artikkelen. Jeg skal heller ta opp "resten." Dagbladet skriver blant annet:

I retten kom det frem at [moren] er fanatisk kristen, og skal ha vært psykotisk hun drepte datteren.


(...)


Da de ankom huset, fant de [ektemannen] som trampet med føttene, ba høyt og skrek: "Ta djevelen ut av Julia", i følge BBC.


(...)


Allerede i 2006 [var] barnevernet bekymret for situasjonen i hjemmet på grunn av Julias psykiske helse og hennes ekstreme religiøse holdninger, som hun delte [med] mannen.

Jula er navnet til det drepte barnets mor.

Ekstremisme og fanatisme en del av religiøs tro

Retten har i dette tilfellet kommet over noe som ikke er overraskende for meg og det er koblingen mellom ekstremisme (eller fanatisme om du vil) og religion/religiøsitet. Ta for eksempel et av de viktigste eksemplene på blind religiøs tro innen de abrahamske religionene: Abrahams villighet til å ofre sin sønn rett og slett fordi han tror hans gud ønsker det. Abraham kaster til side alt som er av humanisme, etikk og moral og utfører en handling "bare" på grunnlag av sin religiøse overbevisning.

Ville ikke den samme i retten i England erklære en person som Abraham for å være religiøs ekstremist eller fanatiker? Ville ikke personens psykiske helse bli grundig sjekket? Og dette er en handling som blir sett opp til av milliarder av mennesker?  Når en person tror han eller hun handler i en guds navn kan vedkommende rettferdiggjøre nesten alt. Dette har vi sett med hellige krigere opp gjennom årtusenene.

De aller fleste religiøse mennesker er heldigvis moderate og skikkelige mennesker som ikke ville skadet et annet menneske. Men det de aller fleste moderate religiøse mennesker ikke ser ut til å forstå er at denne moderate majoriteten er med på å holde ekstremistene "i gang." Og dessverre er det ekstremistene (eller de "veldig religiøse" om du vil) som setter dagsorden. Det er de som "blir sett" og det er dessverre de som ofte av resten blir oppfattet som representanter for de respektive religionene.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg, 

Hvorfor tror du på en gud? (Del 46)

Ill.: moronail.net

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 46: Det er ingen som tar skade av at
folk tror på en gud

Det er vanlig at man hører fra religiøse mennesker at religionene er fredelige og positive. Men hvis man tar en titt i enhver historiebok eller avis så er det ikke vanskelig å finne koblinger mellom religion og lidelse. Når det kommer til "fanatikere" og "ekstremister" så tror jeg mange av disse hadde tenkt seg om én ekstra gang før de utførte negative handlinger, hvis de ikke hadde en gudstro. Ikke nødvendigvis, men veldig sannsynlig.

Som Sam Harris kommer inn på i hans bok The End of Faith så er det slik at de som gjerne kaller seg for "moderate religiøse" egentlig er med på å støtte opp under de som kalles for "fanatikere" eller "ekstremister". Hvordan kan dette så være? Vel, han hevder at disse menneskene former det nødvendige fundamentet som inspirerer og beskytter de som utfører negative handlinger i sin religions navn. Det kan ligge noe i dette.

Det er etter min mening ingen tvil om at de ulike religionene gjennom historien har vært en kilde til både fordommer, hat, fremmedgjøring, rasisme, vold og mord. Ofte har de også hemmet den vitenskapelige og samfunnsmessige utviklingen, selv om de enkelte ganger kanskje også har vært en pådriver for disse.

Så selv om religionene nok har sine positive sider, så er det ingen tvil om at de også har en del negative: Religiøs tro har ført flere millioner til hat og drap, gjort milloner av kvinner (og mennesker generelt) til slaver og produkter, og forårsaket så mye lidelse at det egentlig aldri kan måles. Som Harrison sier så er dette fakta og ikke meninger. Å se bort i fra dette og utbasonere at religion er bra og at dette er en grunn til å tro på sin gud, er mildt sagt historieløst.

Men det er kanskje ikke rart at enkelte troende utfører slike negative handlinger når man ser hva de kompromissløse religiøse tekstene til de uiike verdensreligionene sier eller hører på de hensynsløse talene mange religiøse ledere verden over kommer med. De aller fleste religiøse tar heldigvis ikke disse tekstene og talene på alvor, men de få som gjør det gjør vår verden til et mindre trygt sted å bo i.

Neste del:

47. Jorda er perfekt for liv


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg, vg, vg, vg, vg, tv2,

Paven fordømmer

Paven fordømmer blant annet intoleranse,
men står bak mye intoleranse selv.
Bilde: guardian.co.uk

Saken: Paven fordømmer litt av hvert for tiden; Vestens 'åndelige avfall', religiøs fundamentalisme og ekstremisme. Hva med å fordømme sine egne uttalelser om kondombruk i Afrika?


Vårt Land har i dag en artikkel om paven. Og paven slenger fra seg noen interessante fraser denne gangen. (Vel, nå er det ikke så lenge siden samme avis hadde en sak om at paven "kjempet mot ateisme", men...) Det som får gjennomgå er det han kaller "Vestens 'åndelige avfall', religiøs fundamentalisme og ekstremisme." Når han snakker om Vestens åndelige avfall så er det i følge Vårt Land nykolonialisme og utnytting av det afrikanske kontinentet han sikter til. Men jeg hadde ikke vært forbauset om han også tenker på ateismen i dette tilfellet, for når han bruker begrepet "åndelig avfall" så klarer jeg ikke helt å forstå hvordan det "bare" skal være nykolonialismen. Er det noe åndelig involvert i det da?

Jeg undrer meg derimot over at han er mot religiøs fundamentalisme og ekstremisme. Altså, det er bra han er mot intoleranse og vold som han mener disse gruppene står for. Men når den katolske kirken står bak mye av det som spres av intoleranse på dette kontinentet (og verden generelt) så blir det litt hyklersk å være mot andre grupper som gjør akkurat det samme."Min intoleranse er bedre enn din, liksom." For det er mye av det den katolske kirken driver med utenfor Vesten som lett kan bli tolket som fundamentalisme og ekstremisme, så det blir litt steinkasting i glasshus av det hele.

Og den katolske kirken står også bak en del elendighet på det afrikanske kontinentet ved at de aktivt motarbeider utlevering og bruk av kondomer, som fører til spredning av HIV og AIDS og andre kjønnssykdommer, samtidig som det fører til en babyboom uten like blant de fattige (som dessverre ikke nødvendigvis er en bra ting). Men det siste punktet er vel ikke den katolske kirken så bekymret for, ettersom befolkningsøkning i Afrika for dem betyr flere troende.


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vl,

Hvorfor tror du på en gud? (Del 27)

Trenger man en gud for å være moralsk?
Ill.: www.examiner.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 27: Uten min gud ville vi ikke kunne vite hva som er rett og galt

"Uten min gud ville vi ikke hatt noen grunn til å være god! Vi ville ikke hatt en moralsk retningslinje eller vite om vi utfører en god eller dårlig handling. Vi hadde rett og slett ikke hatt mulighet til å vite hva som er rett og hva som er galt. Det hadde ikke vært forskjell på oss og dyr!" Alle disse påstandene eller i hvert fall enkelte av de er ikke uvanlig å møte hos troende rundt om i verden.

Det gir selvsagt ingen mening at man trenger en gud for å kunne se forskjell på rett og galt. Dette er noe religiøse ledere har prentet inn i mange troendes sinn, men når man ser på realitetene er det ingen tvil om at det ikke holder vann. Flere hundre millioner ikke-troende, selv om de ikke er perfekte, klarer seg tydeligvis fint uten noen guder. De lever fredfulle og produktive liv, uten å rane eller drepe noen. Samtidig, selv om det ikke gjelder alle, har vi millioner av troende som voldtar, stjeler og dreper uten like. Gudene har tydeligvis ikke klart å injisere moral i disse.

Til tross for århundrer med uthenging, fordommer, forfølgelser og det som verre er; ingen har noen gang klart å vise at ikke-troende er mindre moralske enn troende. (Med "moralsk" mener jeg her det mest grunnlegende konseptet om å oppføre seg positivt overfor sine medmennesker, som for eksempel å respektere liv, frihet og andres eiendom.) Det går nesten ikke en dag uten at avisene har historier om troende som utfører forferdelige handlinger. Verdens fengsler er fulle av religiøse mennesker som har blitt tatt på fersken mens de utførte en kriminell handling. Hvis troen på en eller flere guder gir folk moralsk overlegenhet sammenlignet med ateister, hvorfor er da ikke ateister overrepresentert i kriminalstatistikken? Disse menneskene som visstnok er umoralske per definisjon klarer på én eller annen måte å holde seg i skinnet.

Vi har derimot en mengde eksempler på overgrep og misbruk innen religioner og sekter. Det er skremmende hvor "enkelt" det er for mange troende å utføre handlinger som så direkte motstrider deres guds ønsker. Hvordan klarer for eksempel en mannlig predikant ha et seksuelt forhold til en annen mann mellom gudstjenester hvor han preker om guds fordømmelse av homofili? Hvordan klarer så mange prester å utføre overgrep overfor mindreårige gutter etter et bønnemøte? Hvordan kan et hvilket som helst kristent menneske lese Jesu bergpreken og deretter overføre millioner av kroner til seg selv på en utenlandsk konto i et såkalt skatteparadis? Hvordan kan en troende snyte på skatten, kjøre for fort eller jukse i golf? Er det ikke slik at guden deres overvåker dem dag ut og dag inn? Hvis de virkelig trodde på dette så mener jeg vi hadde sett en helt annen oppførsel av mange religiøse mennesker.

Det er derfor jeg lurer på om de vi alle kaller fanatikere, ekstremister og fundamentalister egentlig er de "sanne troende", siden de faktisk tar bokstavelig det religionene og deres hellige bøker sier og handler deretter. De som dreper annerledestenkende, uskyldige mennesker i sin guds navn, eller som hengir seg til sin gud og blir asket eller munk. Resten, som ofte kaller seg "moderate", er de egentlig "sanne troende" hvis de ikke tar sine religiøse bøker bokstavelig? Det er ikke lett å definere hvem som er "skikkelig religiøse" og hvem som ikke er det. Religionsfenoménet er så forskjellig, utøves ulikt og oppfattes, oppleves og beskrives på så mange måter at man egentlig ikke kan sette de troende i bås på denne måten. Jeg tror ikke "de moderate" lyver eller later som, men det er likevel en interessant anmerkning at de som de fleste (religiøs eller ikke) ser ned på, ekstremistene og fanatikerne, egentlig bare tar sine hellige skrifter bokstavelig og mener de gjør alt riktig.

Og når man er inne på dette med religion og moral så blir ofte de "store stygge navnene" som Adolf Hitler, Pol Pot og Josef Stalin nevnt som eksempler på grusomme ateister og det som blir "resultatet hvis samfunnet er bygget på ateisme." Til det har jeg følgende svar:

1) Hvis man skal bedømme ateismen ut fra hva disse tre grusomme personene gjorde, så stiller religionene enda svakere når man sammenligner. Gjennom historien har adskillig flere enn tre personer gjort forferdelige handlinger i sin guds navn. Bare fordi noen få ateister gjør noe dumt så er det katastrofalt for de religiøse å bruke en ateists handlinger som angrep på ateismen da det slår tilbake på dem selv en million ganger.
2) Hitler var ikke ateist. Pol Pot og Stalin var kommunister, noe som ikke automatisk gjør dem til ateister selv om de muligens var det.
3) Det går ikke an å gjøre noe i ateismens navn siden den ikke innehar noen filosofi, felles ideologi og bare er en betegnelse på hva man ikke er, men man kan gjøre noe i en guds navn.
4) Antall drepte er også bak mål å sammenligne. Bare tenk hvis middelalderens korsfarere og andre religiøse krigere og ledere opp gjennom tidene hadde hatt tilgang til stridsvogner, maskingevær, napalm og bombefly istedenfor hester, sverd og pil og bue. Hvordan tror du antall drepte hadde vært sammenlignet med de tre diktatorene de religiøse elsker å nevne?

Sam Harris har et godt poeng da han i sin bok The End of Faith kommenterer de troendes konstante sammenligning mellom ateisme og kommunisme:

People of faith often claim that the crimes of Hitler, Stalin, Mao and Pol Pot were the inevitable product of unbelief. The problem with fascism and communism, however is that they are too critical of religion; the problem is that they are too much like religions. Such regimes are dogmatic to the core and generally give rise to personality cults that are indistinguishable from cults of religious hero worship.

Men selv om religiøse mennesker hadde vært bedre enn ikke-troende så hadde det uansett ikke vært noe bevis for at de ulike gudene finnes, bare at troen på disse gjør at folk blir bedre mennesker.

Og at vi trenger en gud for å være moralske er et ganske nedverdigende syn på menneskeheten. Tror du ikke at menneskene i tidligere tider selv klarte å finne ut av at for å få et samfunn (noe en sosial dyreart nesten utelukkende må ha) til å fungere skikkelig så kunne man ikke drepe, voldta eller stjele fra andre medlemmer i sitt samfunn sånn uten videre? En art som klarer å temme ild, drive jordbruk og domestisere dyr burde ikke ha problemer med å lage et sett med regler for å ha et levedyktig samfunn. Vi trengte ingen gud for å bli moralske. Vi er smarte, vi klarer å tenke.

Neste del:

28. Min gud får meg til å føle at jeg tar del i noe større enn meg selv


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .