Viser innlegg med etiketten Allah. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Allah. Vis alle innlegg

mandag 26. oktober 2009

Ny hennamote i Dagestan




Saken: Russiske muslimer strømmer til Kizlyar i Dagestan for å se versene fra Koranen som dukker opp på den lille babyens hud hver uke.


VGTV har i dag en sak om "Koranbabyen", en liten gutt i Kizlyar i Dagestan. Sitater fra muslimenes hellige bok, Koranen, har i følge foreldrene begynt å komme til syne på guttens kropp.

For meg ser det heller ut til at dette i beste fall er harmløs hennatatovering eller i verste fall barnemishandling. Det kan selvsagt være Allah som driver med dette, men å bry seg med å skrive Koranvers på en gutts kropp istedenfor å ta tak i de virkelige problemene i verden virker smålig.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

fredag 11. september 2009

Hvorfor tror du på en gud? (Del 40)


Ble Martin Luther King, Jr. inspirert av den kristne gud
eller av sin tro på denne guden?


Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)



Kapittel 40: Min gud inspirerer folk



Enkelte troende ser på vakre kunstverk, sanger og bygninger som refererer til sin religion og viser til at de kunstnerne og arkitektene som sto bak disse må ha blitt guidet eller inspirert av deres gud.

Men hvis Michaelangelos Pietà og Kairos Muhammad Ali-moské er en god grunn til å tro på henholdsvis Jesus eller Allah, hva så med alle de vakre statuene av de romerske guddommene som man finner rundt om i Roma? Hva med pyramidene i Egypt inspirert av faraoene? Og hva med alle historiene om spøkelser og drager som har inspirert en haug med kunst, litteratur og musikk? Burde man tro på disse også?

Mange troende referer også til Martin Luther King, Jr. og Mahatma Gandhi og sier at disse menneskene er inspirert av sine guder og at man ikke kan ta disse gudenes kraft for gitt. Men er det ikke heller troen på disse gudene som har inspirert de nevnte personene, og ikke nødvendigvis gudene selv? Mennesker blir inspirert av ting hele tiden. Sport, kjærlighet og ambisjoner for eksempel. Det er utrolig hva mennesker kan få til når de er motivert. Og når man føler man har universets skaper på sin side er det ikke rart enkelte mennesker blir ekstra motivert.

Dette er uansett ikke noe argument for å tro på den guden den enkelte religiøse tror på. For etter en smule gjennomtenkning burde det være klart for enhver at folk gjennom hele historien har blitt inspirert av alle slags guder, og at hvis ens egen gud eksisterer fordi én eller annen person har blitt inspirert av den så betyr det at alle guder som har inspirert mennesker opp gjennom historien også eksisterer.

Da synes jeg det er bedre å kreditere menneskene for de gode handlingene som har blitt utført og de utrolige byggverkene, sangene og kunstverkene som har blitt laget og ikke kreditere gudene.

Neste del:

41. Vitenskapen kan ikke forklare alt


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

torsdag 25. juni 2009

Hvorfor tror du på en gud? (Del 15)

Er ateisme og satanisme det samme?
Foto: filmfanatic.org


Jeg leser boken
50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfattere
n og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.



(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)



Kapittel 15: Jeg vil heller tilbe min gud enn djevelen


Tro det eller ei. Folk kobler faktisk ateisme med satanisme. Det er ikke uvanlig at en ateist blir sett på som en lojal tilhenger av djevelen eller i det minste sympatisk overfor oppdraget til denne karakteren. Bare fordi en person ikke tror at Nanabozho, Hermod, Allah eller Jesus eksisterer så mener enkelte troende at vedkommende må være en av Satans soldater. Dette henger selvfølgelig sammen med det at veldig mange troende ikke forstår at man kan være helt blottet for en religiøs tro. Og ateisme, som er fravær av tro, blir så virkelighetsfjernt for disse at de heller ser for seg at de må stå i ledtog med djevelen i stedet. Ikke-troende kan rett og slett ikke eksistere i følge dem.

Dette er en av grunnene til at mange ateister ikke "kommer ut av skapet" i flere land. Hvis enkelte tviler på dette, oppfordrer Harrison disse til å ta seg en tur til Syria og inngå en samtale med noen i souken om hvor frigjørende ateisme er, eller reise langs "Bibelbeltet" i USA og se hvor varmt mottatt ateisme blir. Ta dere en tur til Tanzania og gi noen foredrag i full offentlighet angående godhetene ved sekularisering. "Lykke til," sier Harrison.

Dette med koblingen til djevelen er også en av hovedgrunnene til at mange troende ikke utfordrer sin gudstro. De ser på det å tvile på guden sin på samme måte som å ta et steg i retning satanisme. Det å tvile på religiøse påstander er å være ulojal mot sin gud som i veldig mange samfunn er ensbetydende med å være djeveldyrker.

Men fortvil ikke. Ateister er ikke djeveldyrkere. De mangler like mye en tro på djevler som de mangler en tro på guder. Djevlene de ulike religionene har presentert, blir sett på som enda en religiøs skikkelse man ikke trenger å tro på. Siden det er like mye bevis for en djevel som en gud (dvs. null) er det derfor lett å være ateist overfor begge. Tro det eller ei: det er faktisk mulig å være skeptisk til religiøse påstander og gudsbevis og samtidig ikke være tilhenger av Satan.

Satanister er derimot troende på samme måte som de gudfryktige i alle verdens religioner. Muslimer og kristne har faktisk mer til felles med djeveldyrkere enn med ateister. De er alle troende.

Men selv om Satan skulle eksistere så ville det være helt absurd å være på hans side i det store og hele. Vi vet jo alle hva som skjer. De religionene som har med én eller flere djevler å gjøre viser som regel til at de som er tilhengere av disse mørke kreftene taper til syvende og sist. Det gode skal jo seire. Selv de kristnes Satan klarer ikke å stå imot gudens gode krefter til slutt, i følge Bibelen, så hvorfor i huleste skal man tilbe denne skapningen? Det gagner da ingen? Som Harrison skriver på side 119: "Whether it is real or fantasy, Satanism makes no sense."

Det er uansett ikke slik at ved å være skeptisk og rasjonell så tar man djevelens side. Skepsis og fornuft gjør ikke bare at guder forsvinner, det jager også bort djevelen.


Neste del:

16. Min gud helbreder folk


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . .

lørdag 13. juni 2009

Hvorfor tror du på en gud? (Del 10)

Er gleden man føler ved å tro på en gud
bevis for at guden eksisterer?

Ill.: MIAT


Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)



Kapittel 10: Å tro på min gud gjør meg glad



Selv når enkelte troende begynner å føle en viss tvil overfor sin gud fortsetter de fleste å tro på guden fordi det føles godt. Hvis en gudstro gjør deg glad, hvorfor skal man da sette spørsmål med det? Vel, man kan jo for det første spørre seg om det er en ekte gud som gjør at man blir glad eller om det er det å tro på guden som fører til denne gleden. Det er ingen tvil om at denne gleden deles av troende verden over og kan bli observert både i et stort hindutempel i Nepal og en liten kirke på landet her i Norge.

Svaret er selvfølgelig at ikke noe av dette er bevis for at guden de tilber eksisterer, men at troen og aktivitetene rundt denne i seg selv innehar en egenskap som fører til glede. Glade tilbedere beviser ikke guders eksistens, bare at troen på og det å tilbe en gud eller høyere kraft er en kilde til nytelsen. De troende er nok uenige i dette, men den mest åpenbare forklaringen er nok å sosialisere med venner og likesinnede under tilbedelsesseremoniene, den avslappende bønneprosessen, å synge og lytte til musikk, og selvfølgelig å se for seg at en gud bryr seg om deg. (Det beste er at ortodokse buddhister, som i teorien ikke skal bry seg med guder, og deres glede er et bevis i seg selv at det ikke er guden men troen på noe som gjør disse menneskene glade. Den folkelige buddhismen har derimot "tatt til seg" mange lokale guder og er nesten en type hinduisme.)

Adrian White, en psykolog ved University of Leicester, laget "The World Map of Happiness" ved å analysere mer enn hundre studier med til sammen 80.000 mennesker over hele verden. Selv om det ikke var intensjonen så viser Whites arbeid relasjonen mellom glede og troen på guder. Basert på hans funn ser det ut som om at samfunn med et høy antall ikke-troende også er de mest glade samfunnene. Det gladeste landet i denne studien, Danmark, er også en av de minst religiøse landene i hele verden. Og landene på bunnen av listen er også blant de mest religiøse, som for eksempel Democratic Republic of Congo, Zimbabwe og Burundi.

Det å tro på en gud eller garanterer ikke lykke, det gjør ikke mangelen på en gudstro heller. En religiøs tro kan selvfølgelig føre til glede for mange mennesker, men det er ingen grunn til å tro at ikke-troende også kan finne minst like mye glede med livet. For mange, inkludert meg selv, var det å bli ateist assosiert med mye positivitet og glede. Å ha et fritt sinn som ikke er lenket fast til religiøse idéer fra antikken og enda eldre enn det, er faktisk veldig godt :)

Poenget her er at de som mener at en guds eksistens må være sann fordi den er kilden til ens glede tar litt for hardt i. Å si at glede kommer fra religiøs tro er ikke et bevis for en guds eksistens. Det betyr bare at religiøs tro kan føre til glede, og det er alt.

Man trenger ikke å tro på Jesus for å nyte "O Helga Natt"Julaften, man trenger ikke å tro på Allah for å glede seg over vennskap og samtaler i moskéen og man trenger ikke å tro at Kurma eksisterer for å delta i vakre hinduritualer. Finn glede der du kan, men hold aldri fast til den på bekostning av å tenke fritt.


Neste del:

11. Det er best å være på den sikre siden


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.



(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . .

tirsdag 2. juni 2009

Hvorfor tror du på en gud? (Del 3)



Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)



Kapittel 3: Religiøs tro er bra



Mens enkelte troende gjør alt de kan for å finne empiriske bevis for å støtte sin tro, klarer andre seg med troen alene og sier at "tro er godt nok," at man ikke trenger vitenskapelige og empiriske bevis.

Det første man kan spørre en person som sier dette er om vedkommende også tror at sine foreldre, venner, månen, sola, jobben/skolen, osv. eksisterer, eller om de vet det. Man trenger ikke å tro at vennene, sola og jobben eksisterer, fordi man vet at de gjør det. Hvorfor skal det være annerledes når det kommer til en guds eksistens? Vel, nå finnes det jo enkelte som også mener at de vet at sin gud eksisterer, men når en person har kommet så langt er det vanskelig å ha en fornuftig samtale med vedkommende.

Og så kommer det fra del 2 inn i bildet. Det finnes utallige religioner, og hvis troen på gudene i disse religionene faktisk er nok bevis for å si at de eksisterer, så får vi et interessant problem. Hvordan rettferdiggjør en troende valget av én gud foran en annen? Hvordan kan troen på Ganesha eller Allah være mer eller mindre gyldig enn troen på Jesus? Troen på en guds eksistens har ingenting med bevis eller fornuft å gjøre. Hvis det var tilfelle så har alle som er innlagt på sinnsykehus som tror de er Napoleon eller Hitler like rett som de som tror på Jahve. Hvis vi forkaster deres tro som useriøs, hvorfor behandler vi religiøs tro annerledes?

Det er interessant å se at de troende innser hvilket svakt argument religiøs tro er i favør eksistensen av noe når det kommer til andre religioner enn sin egen. Muslimer forfatteren av boka har snakket med har (forståelig nok) liten eller ingen respekt for troen som bekrefter Jesus som guds sønn og at han eksisterer. Og de kristne gjør akkurat det samme; de mener at troen muslimene har overfor Allahs eksistens ikke er den samme som deres tro. Lignende påstander finner man i så å si alle religioner. Hvordan de troende vet at de som tror på andre guder enn seg selv ikke har en like "ekte" tro er et mysterium.

I følge The Skeptic's Dictionary er troen på feer/alver utbredt på landsbygda over hele verden. De fleste som tror på en gud andre steder i verden vil nok lett le av dette og mene at feer ikke eksisterer. Men hvilken ekspertise er det disse innehar som så lett kan le bort én form for tro, mens de i bunn og grunn innehar en like ubekreftet tro? Er troen på en fe "mindre verdt" enn en tro på en gud? Og er troen på andre guder enn sin egen også "mindre verdt"? På hvilket grunnlag tar man disse beslutningene?

Hvis troen på at noe eksisterer er nok for å si at det eksisterer, så er egentlig religiøs tro nytteløst når man skal prøve å finne ut hva som er sant. Egentlig virker "tro-argumentet" mer som en innrømmelse av at man egentlig ikke kan gi noen garantier og at hele greia ikke er basert på noe håndfast.

Det er fascinerende hvordan enkelte opphøyer religiøs tro til den største dyden som finnes, til et beundringsverdig og respektert konsept. Det disse individene ikke ser ut til å forstå da er at de har gitt opp egenskapen hjernen har for å veie bevis og analysere argumenter. Egentlig kan man se på religiøs tro som juks. Istedenfor å finne ut sannhetsverdien i noe, så hopper man rett til konklusjonen uten å ha undersøkt skikkelig. Det er godt mulig det finnes én eller flere guder, men inntil vi har noe bevis som støtter opp om dette så er det kanskje lurt å vente med konklusjonen?

Dan Barker, en predikant som ble ateist, skriver følgende om religiøs tro sin bok Losing Faith in Faith:

If the only way you can accept an assertion is by faith, then you are conceding that it can't be taken on its own merits. It is intellectual bankruptcy. With faith, you don't have to put any work into proving your case. You can "just believe."
Truth does not have to be believed. Scientists do not join hands every Sunday, singing, "Yes, Gravity is real! I will have faith! I believe in my heart that what goes up must come down, down, down. Amen!" If they did, we would think they were pretty insecure about it.



Men det er ikke bare slik at religiøs tro er "intelektuell latskap" ved at man slipper å gå nærmere inn på ting ved bare å si at "tro er nok," men troen kan også være direkte skadelig. Beslutninger som påvirker millioner av mennesker daglig burde ikke være basert på tro. Vi burde egentlig hindre tro - å godta påstander uten noen form for bevis - fra å være grunnlaget for avgjørelser overhodet. Hvem vil vel at leger, polititjenestemenn, brannmenn og makthaverne i Norge skal ta beslutninger basert på tro istedenfor logikk, empiriske data, fakta, tidligere erfaringer og vitenskap?

Et annet skadelig element ved religiøs tro er at den veldig lett kan misbrukes av svindlere og kvakksalvere som igjen vil ruinere mange menneskers liv. Og hvis et barn vokser opp og blir lært at å tro på påstander uten noen form for bevis er en god ting, kan de bli lett bytte for såkalte hellige krigere og andre ekstremister som bruker troen som redskap for hva det er verdt. Da er det viktigere at barn (og andre) blir lært opp til å heller tenke selv, bruke logikk og veie bevis opp mot hverandre.

Harrison skriver at tro er "the willing abandonment of reason." Man kan spørre seg hvorfor dette skal være en bra ting. Hvis en troende tar en seriøs kikk på religiøs tro er det stor sannsynlighet for at vedkommende innser hvor lite gjennomtenkt det er.



Neste del:

4. Arkeologiske funn bekrefter min guds eksistens


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord og bilder i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . . .