Norsk 'civil religion'?

Er velferdsstaten Norges svar på 'civil religion'?

Bilde: aftenposten.no

Saken: Jeg spør meg selv; har Norge noe tilsvarende USAs civil religion?

(Det kan være greit å lese innlegget om amerikansk civil religion før man leser dette.)

En nasjon som er religiøs med en stat som er sekulær og uten noen form for statskirke, ser ut til å ty til en religiøs opphøyelse av den sekulære staten og bruke vage religiøse fellesnevnere som samler og ikke splitter nasjonen. Hva så med et annet land med en helt annen historie? Finner man civil religion i Norge?

I motsetning til USA har vi lenge hatt en statskirke og den er der fremdeles. Samfunnet vårt har riktignok gått i en pluralistisk retning de siste tiårene, men er fremdeles betydelig homogent sammenlignet med det amerikanske. Likevel finnes det enkelte nordiske religionssosiologer som mener at "folkekirkemodellen" man finner i Norden har likhetstrekk med Robert N. Bellahs amerikanske civil religion.

Statskirken, eller rettere sagt Den norske kirke (DNK), kan ha fungert som et viktig integrerende nasjonalt symbol. Det norske statsoverhodet, kongen, er også overhode i DNK og blir kronet i Nidarosdomen, i tillegg til at biskopene blir utnevnt av regjeringen. DNK benyttes fremdeles av en betydelig del av befolkningen ved viktige overgangsriter og store katastrofer, og folkekirken-kulturen har blitt det Pål Botvar kaller "et møtepunkt for nasjonal og religiøs identitet." (Botvar, 2006:124)

I tillegg har staten og kirken blandet seg så mye at statskirken blir sett på som en offentlig institusjon man forventer skal være der, tilgjengelig for alle som ønsker å benytte seg av institusjonens tilbud. (Davie, 2007:142) Enkelte har til og med tatt til orde for at kirken skal bli en del av velferdssystemet og som sikrer alle borgere tilgang til "den religiøse sfæren." (Botvar, 2006:142; Fougner, 1984:133)

Mens civil religion i USA er konfesjonsløs og vag, er den her til lands i så fall spesifikt evangelisk-luthersk. Selv om DNK binder en stor del av befolkningen sammen kan kirken samtidig gjøre det vanskelig å få til en god integrering av livssynsminoriteter. En inkluderende og tolerant folkekirke-kultur gjør likevel sitt til at kirken omfavner og integrerer den store majoriteten av befolkningen og kan fungere som et nasjonalt symbol for veldig mange. (Botvar, 2006:124; Skjelsbæk, 1984:136)

En annen vesentlig forskjell mellom Norge og USA er graden av uttrykt religiøsitet i befolkningen i de to landene. For i motsetning til USA ser Norge ut til å være veldig lite religiøs som nasjon både når det kommer til religiøs tro og deltakelse. (Davie, 2007:141) Statskirketradisjonen og mangelen på et fullskala religiøst marked som vi finner i USA kan være noen av årsakene til dette. (Berger m.fl., 2008:27) Hvis vi skal finne et fenomén i Norge som ligner på eller har samme funksjon som civil religion har i USA, må vi muligens se til noe annet enn religion. N.J. Demerath III skriver blant annet:

...the Turkish and Chinese cases alert us to the possibility of a civil religion that is not "religious" at all in the conventional sense. Instead they illustrate what I earlier termed a "religion of the civil" or a broader "civil sacred." Communism in China, Westernism in Turkey, or a national commitment to a welfare state in, say, Sweden all are basically nonreligious but have many of the same hopes as religion for a culturally binding nation and its citizens. (Demerath III, 2003:356f)

En nøytral fellesnevner i Norge som de aller fleste innbyggerne støtter seg til, er konseptet om velferdsstaten. På dette området kan det herske en oppfatning om at Norge er som et "fyrtårn" i verden på grunn av våre velferdsordninger og deltakelse i fredsbevarende operasjoner. (Botvar, 2006:124)

Derfor er kanskje Demerath IIIs begrep "civil sacred" et bedre begrep å bruke om denne "samfunnslimen" med en opphøyelseskarakter av nasjonen. I land hvor befolkningen uttrykker mye religiøsitet vil denne "civil sacred" være fokusert på nettopp religiøse symboler, mens det i mindre religiøse samfunn vil være andre hellige elementer ved staten å opphøye, en opphøyelse som ikke nødvendigvis er forankret i religion.

Og når Robert N. Bellah og Phillip E. Hammond skriver at ethvert samfunn må på en eller annen måte koble religion og politikk (Bellah & Hammond, 1980:28), så har Norge på sett og vis ordnet dette gjennom statskirken. I USA, som mangler en slik institusjon, har det derimot oppstått en annen type kobling; amerikansk civil religion.

Kilder:

Bellah, Robert N. & Hammond, Phillip E. Varieties of Civil Religion (1980, Harper & Row, Publishers, San Francisco)

Berger, Peter (m.fl.) Religious America, Secular Europe? A Theme and Variations (2008, Ashgate Publishing Ltd., Surrey)

Botvar, Pål K. "Statskirkemodellen - mellom sivilreligion og nasjonalisme. En analyse av befolkningens forhold til kirkeordningen." i Schmidt, Ulla (red.) Endring og tilhørighet: Statskirkespørsmålet i perspektiv (2006, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim)

 

Davie, Grace The Sociology of Religion (2007, SAGE Publications Ltd., London)

Demerath III, N.J. "Civil Society and Civil Religion as Mutually Dependent" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)

 

Fougner, Even "The Church and Civil Religion in Norway, Part II: Church and State," i Harmati, Béla (red.) The Church and Civil Religion in the Nordic Countries of Europe: Report of an International Consultation held in Ilkko-Tampere, Finland, October 3-7, 1983 (1984, LWF Studies, Geneve)

 

Skjelsbæk, Kjell "The Church and Civil Religion in Norway, Part III: Church and Nation," i Harmati, Béla (red.) The Church and Civil Religion in the Nordic Countries of Europe: Report of an International Consultation held in Ilkko-Tampere, Finland, October 3-7, 1983 (1984, LWF Studies, Geneve)

 

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Bokanmeldelse: "Religious America, Secular Europe?"

Ill.: ovimagazine.com

Saken: Religionssosiologene så i lang tid på USA som unntaket når det kom til religiøsitet i den moderne verden. Europa var derimot malen som de regnet med alle kontinentene og landene ville følge etter hvert som de gikk gjennom en moderniseringsprosess. De har derimot mer og mer gått i en retning av å se på Europa som unntaket. Religious America, Secular Europe? ser nærmere på dette.


Da jeg var i Egypt leste jeg en uhyre interessant bok som omhandler uttrykt religiøsitet i USA og Europa. Det er et tema jeg har interessert meg for helt siden jeg var utvekslingsstudent i USA for nøyaktig ti år siden. Religious America, Secular Europe? av sosiologene Peter Berger, Grace Davie og Effie Fokas oppsummerer på under 150 sider hvorfor man nå har gått i retning av å se på Europa som unntaket og ikke regelen når det kommer til hvordan religiøsiteten i et samfunn blir påvirket av moderniseringsprosessene.


Modernisering


Og før jeg går videre bør jeg vel skrive litt om hva jeg mener med "moderniseringsprosessene." Den klassiske modellen på modernisering innen sosiologien var at den fører med seg pluralisering (som bl.a. innebærer et marked av uttrykksformer), individualisering (som bl.a. fører til et mangfold av verdier og livssyn), differensiering (oppstykking av samfunnet i ulike "sektorer" som blir selvstendige og som må "stå på egne ben"; før var religion "the sacred canopy" som omfavnet de fleste deler av samfunnet, men nå er det delt opp i jus, utdanning, politikk, økonomi, helse, vitenskap, og religion som noe eget for seg selv), og rasjonalisering (som bl.a. innebærer at verden avmystifiseres og blir fornuftig - "veien fra det irrasjonelle til det rasjonelle").


Sekularisering


Det som derimot ser ut til å være "feilen" er at de så for seg at dette bare kom til å gå én vei. Det kom til å bli mer og mer av de fire punktene jeg listet opp i forrige paragraf. Dette ville føre til sekularisering, en verdsliggjøring. Religion ville forsvinne eller i hvert fall kontinuerlig bli mindre og mindre viktig. Dette er den klassiske sekulariseringsteorien; modernisering fører til sekularisering.

Denne tesen om at modernisering automatisk vil føre til sekularisering begynte å slå sprekker fra 1970-årene av. Flere kritikere meldte seg og viste til observasjoner fra rundt om i verden, men også i vår egen del av verden, at religion nødvendigvis ikke ble mindre viktig etter hvert som ulike samfunn gikk eller hadde gått gjennom en modernisering. Tanken ble nå at oppsplittingen av "the sacred canopy" inn i selvstendige samfunnssektorer, blandet med stadig foranderlighet og individualisering, gjorde at når man nådde et visst punkt ville mennesket "søke terapi, behandling og identitetsoppbygging."

Men man ville ikke nødvendigvis gå "tilbake" til de opprinnelige religiøsitetsmønstrene som eksisterte før moderniseringen. Sosiologene så nå på de tre "nivåene" i samfunnet; storsamfunnet (makro), grupper (meso) og individ (mikro). Man ser at når makro blir oppstykket, så søker mikro til meso for indentitets- og individsoppbygging. (Det ser nesten ut som om mennesket ikke vil ha "total frihet" - man vil ha identitet og oppbygging, helst i grupper. Som den sosiale arten vi er kommer kanskje ikke det som noen overraskelse.) Men mikro kan også søke etter mening innad i mikro - såkalt selvsakralisering. Mikro forsterker mikro-fokuset: "I dypet av seg selv finner man svarene." Det indre (spiritualitet) er den religiøse arena.


Europa - unntaket


Peter Berger har startet et eget forskningsprosjekt han kaller eurosekulariseringen. Europa blir nå sett på som unntaket når det kommer til religiøsitet i verden (også blant de moderne samfunnene). Man spør seg: Hvorfor er Europa så sekularisert når resten av verden ikke er det? Hva er det med Europa? Kort fortalt:

Statskirke og pluralisme

Alle sosiologer er enige i at pluralisering er en naturlig følge av modernisering. Men fører pluralisering nødvendigvis til sekularisering? I Europa gjorde det nettopp det, men ikke i USA. USA hadde pluralisme fra begynnelsen av, mens det i Europa først var én kirke som hadde monopol på sitt geografiske område (parish). Da pluraliseringen kom til Europa klarte ikke de geografiske kirkene å følge med og besøkstallene begynte å synke. Den hegemoni-pregede kirken måtte konkurrere med andre religiøse og verdslige livssyn. Den som hadde hegemoni ville da tape.

Dette kunne ikke skje i USA ettersom de ikke hadde statskirke. Pluralismen var der fra før og man hadde en positiv innstilling til den fra religiøst hold. Den ble ikke en motvekt til kirken. Konkurranse og marked styrte mentaliteten ellers i samfunnet og passet også når det kom til religioner og religiøsitet. (Ut fra denne sistnevnte tankegangen oppstod også en konkurrerende teori til sekulariseringsteorien; rational choice theory (RCT). Man skaper et religiøst behov ved å reklamere. Mennesker som velger religion i et marked finner en religionsform som passer seg og sin livsførsel. "Amerikansk religiøsitet har noe for enhver klasse." Dét kan også være en av grunnene til at USA er mer religiøst enn Europa.)

Under pluralisme kan man jo også nevne det at immigrantene som kom til USA trengte religionen som en identitetsdannende faktor i en konkurransepreget og slitsom hverdag. Derfor har religiøsitet i USA siden første stund vært knyttet opp til etnisitet hos veldig mange amerikanere. (Man har også observert dette ellers i verden. De som lever i diaspora forsterker ofte sin religiøsitet, om ikke også en vektlegging av den konservative delen av religionen, for å holde på identiteten og tradisjonen i "en ny verden." Nordmenn er også slik.)

Opplysningstradisjoner, moderniteter og "de intellektuelle"

Gertrude Himmelfarb ga i 2004 ut boken The Roads to Modernity: The British, French and American Enlightenments hvor hun kritiserer synet på modernisering blant de intellektuelle for å være for opphengt i den franske opplysningstradisjonen. For mens den var veldig kritisk til religion ("freedom from belief"), muterte denne ettersom den passerte Atlanterhavet og "ankom" USA ("freedom to believe"). Den amerikanske opplysningstenkningen var nærmere den britiske og tyske i form og var mildere mot religion.

Sosiologene Jürgen Habermas og Shmuel Noah Eisenstadt lanserte også idéen om "mulitple modernities" - altså at det ikke nødvendigvis var én vei til moderniteten eller bare én måte et moderne samfunn kunne være formet på. Et eksempel er Europas sekularitet, et annet er USA som vi alle kjenner til, et tredje er Sør-Korea som har hatt en eksplosiv økning av religiøs aktivitet fra 1960-tallet og frem til i dag, til tross for en omfattende modernisering, osv...

"De intellektuelle" er de som er idé-bærerne i ethvert samfunn. De intellektuelle i USA har en tradisjon for ikke å være så religionskritiske som i Europa. Dette har derimot endret seg de senere årene - de på amerikansk side av Atlanterhavet blir mer religionskritiske fra 1960 og utover, mens det motsatte skjer i Europa. Dette kan være fordi religion har blitt mer anerkjent og synlig i Europa som følge av bl.a. innvandring.

Velferd

I tillegg kan jeg skrive (og som jeg mener ble for lite belyst i boken) at velferd i USA til alle tider (og også i stor grad i dag) er knyttet til menighetene. Jeg mener dette har mye å si for religiøsiteten der i forhold til f.eks. Norge. Vi har en stat vi kan stole på, mens mange amerikanere bare har kirkene som velferdsgarantist.

Under velferd kan jeg også nevne utdanning. I mange, om ikke de fleste, europeiske land er læreplaner bestemt sentralt og lærere utdannet etter bestemmelser diktert sentralt. I USA bestemmes det meste lokalt og det eksisterer ikke noe utdanning i regi av den føderale staten. Dette gjør at lokale religiøse grupper lettere kan påvirke utdanningen til barna i USA enn i mange europeiske land.

(I tillegg lærer man i hvert fall i Norge om mange religioner sett "fra utsiden", mens den eneste religionsopplæringen man får i USA er av foreldrene som jo ofte ikke forteller om så mye annet enn sin egen religion/religiøsitet. På grunn av det konstitusjonelle skillet mellom stat og kirke i USA har det aldri eksistert en skikkelig religionsutdanning på grunnskolenivå, som gjør at barna ikke blir eksponert for alternative trosretninger enn den foreldrene har.)


Noen tanker til slutt...


Det er selvsagt mye, mye mer som står i boken enn dette, men det er hovedtrekkene. Norge nevnes også et par ganger, bl.a. at Human-Etisk Forbund er ekstremt "stor" i forhold til folketallet og diskusjonen rundt den kristne formålsparagrafen. Muligens ble debatten om KRL-faget nevnt, men jeg er usikker.

I tillegg går boken selvsagt inn på at det er nyanser. Religiøsiteten i Europa (eller USA) er ikke lik overalt. Polen og Irland er for eksempel meget religiøst. Det knytter de bl.a. opp til at de har katolske (og ikke protestantiske) tradisjoner som har vært til hjelp med under okkupasjoner. I USA har man også enkelte områder som er veldig lik Europa (New England-statene i nordøstlige deler av landet for eksempel).

Beklager lengden på dette innlegget. Jeg hadde ikke tenkt å la det bli så langt, men skitt au ;) Anbefaler i hvert fall boken på det sterkeste! Man vil derimot merke at boken virker relativt "positiv" til religion og det er kanskje ikke så overraskende da Peter Berger er protestantisk kristen.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,