Norsk for nordmenn

Norsk er tydeligvis et vanskelig språk. For nordmenn.

SAKEN: En utlending påpeker nordmenns utfordringer rundt det å skrive riktig norsk. 


Bakgrunn

Jeg vet ikke under hvilken stein jeg har vært skvisa i 2014, men jeg fikk først i går med meg at det var en debatt i media om nordmenns skriftspråk i fjor. Det har sin bakgrunn i at finske Sanna Sarromaa poengterte noe jeg og mange med meg har registrert over lang tid: Veldig mange (altfor mange) nordmenn skriver rett og slett dårlig norsk. Og Sanna har helt rett i å påpeke at det verste med dette er at mange lærere og journalister også gjør grove feil når de skriver. Dette mener hun er skuffende, ettersom de på mange måter er bærere av språket. Hun har helt rett!

Det er ikke så farlig...

Vi kan le godt av bildene som bl.a. "Bilder i kampen mot særskrivingsfeil" legger ut på sin Facebook-side. Men særskrivingsfeil (også kjent som "orddelingsfeil") er et symptom på så mye mer. Det er et resultat av "alle er flinke"-kulturen og "det er ikke så farlig"-tankegangen. Man har blitt så fokusert på at ingen skal bli såret i dette samfunnet, at vi ser ut til å ha glemt å stille krav til folk!

Jeg deler Sannas bekymring. Det blir feil at en finsk voksen person som har bodd i Norge i noen få år, skal bedrive voksenopplæring i det norske språk til bl.a. pedagoger! Jeg ser det samme selv blant journalister og pedagoger jeg møter på. Disse lever av å skrive det norske språket, men klarer å lire av seg grove språklige feil i det de skriver. Jeg synes det blir feil å skylde på at det har vært nedskjæringer i korrekturavdelinger o.l. Det skulle ikke være nødvendig med en korrekturavdeing når man er utdannet til å skrive norsk!

Norskfagets fokus i skolen

Jeg tenkte på disse tingene allerede på videregående. Jeg husker at jeg ikke kunne forstå hvorfor vi skulle bruke så mye tid på sidemål og å lære å tolke dikt etc., når veldig mange i klassen skrev ord og setninger feil hele tiden. Burde vi ikke heller fokusere på å lære barn å skrive ETT språk (hovedmålet) riktig, før man begynner med språkhistorie, tolkning, sidemål, etc...?

Korrektur

Alle skriver feil til tider. Også undertegnede. Men det er derfor viktig at man leser gjennom det man har skrevet og korrigerer der man ser at det er feil. Men det virker som om flere journalister ikke gjør dette, selv ikke etter gjentatte tilbakemeldinger i kommentarfeltene fra bekymrede "språknazister" om språklige feil eller faktafeil.

Jeg leste for eksempel en artikkel på VG i natt om Maya-indianerne. Der var det mange feil, både språklige og ift. fakta. Artikkelforfatteren redigerte heldigvis på feilene som ble påpekt i kommentarfeltet, men jeg synes likevel at de følgende feilene ikke skal være mulig å begå når man jobber som journalist i Norges mest leste (nett)avis:

1. Forfatteren skrev flere ganger "Yucan-halvøya" istedenfor å faktisk sjekke opp hva navnet er: Yucatán.
2. Forfatteren skrev også at det la seg "segmenter" istedenfor sedimenter.
3. Forfatterens kanskje aller største brøler er at han klarte å skrive at Lars Kirkhusmo Pharo er research associate ved "Harvey-universitetet". Det kunne selvsagt være tilfelle ettersom det universitetet faktisk eksisterer. Men jeg følte likevel at dette ikke kunne være riktig. Og selvfølgelig, etter et enkelt Google-søk på ca. 0,8 sekunder, kunne jeg finne ut at min antagelse var riktig: Pharo er selvsagt research associate ved Harvard University! Hvordan er det mulig å bomme på noe sånt? Det mest kjente universitetsnavnet i verden forveksles med et helt ukjent universitetsnavn? (Og per nå står det "Harvard Universitet". Jeg mener det enten må stå "Harvard University" eller "Harvard-universitet" o.l.? Jaja.)

Skriv det du vil...?

Noen mener hun gikk for langt i kronikken sin i å henge ut folk, men jeg mener det er på tide at man kaller en spade for en spade. Man trenger ikke lese gjennom Facebook-feeden sin, nyhetsartikler og kommentarfelt rundt omkring på det store Internett, veldig lenge for å se en haug med skrivefeil blant folk. Vil vi virkelig ha det sånn? At vårt eget språk ikke tas alvorlig? Til slutt kan alle skrive nøyaktig det de vil og ingen kan si noe på det.

For det er jo ikke så nøye... er det vel?

Kanskje ikke så dumt å banne likevel?

Banner du når du får vondt?
Det kan være en god forklaring på dette.
Ill.: frankieslee.wordpress.com

Saken: Det er vanskelig for mange å holde tilbake banneordene når man skader seg. En ny studie viser at det kan være en god grunn til dette; banning gjør smerten mer tolererbar.


"Banning har eksistert i flere århundrer og er nesten et universelt menneskelig språkfenomén," sier Richard Stephens ved Keele University i England som var med på å utforme den nye studien som viser en interessant kobling mellom banning og smerte. Stephens forklarer at det aller meste av "språkproduksjonen" foregår i venstre hjernehalvdel, mens banneordene ser ut til å komme fra høyresiden og kobles til de emosjonelle delene av hjernen.


Smerte og banning


Stepehens og kollegene hans ved Keele ville finne ut hvordan banning påvirket en persons toleranse overfor smerte. Siden banningen har en overdrivende effekt så man for seg at språkbruken dermed ville gjøre at toleransen ble lavere. Det de fant ut var derimot det motsatte; de 64 forsøkspersonene klarte å holde ut smerte lenger hvis de fikk banne enn hvis de ikke fikk det.

Forskerne ser for seg at en grunn til dette er at vi ved å vise aggresjon blir vi oppfattet som mer macho og sterkere, noe som kunne være en overlevelsesmekanisme for våre forfedre. (Såkalt "fight-or-flight"-mekanisme.)



Les mer om dette hos Live Science.

Språkferdigheter tidlig i livet kan ha en uventet fordel

Alzheimer forekommer av og til hos eldre mennesker.
Gode språkferdigheter i 20-årene kan minske risikoen for å få dette.
Ill.: topnews.in

Saken: Sannsynligheten for å få Alzheimer sent i livet kan være mindre hos de med gode språkferdigheter i 20-årene i følge en ny studie.


De som har meget gode språkferdigheter tidlig i livet ser ut til å ha en annen fordel enn bare det å være gode i språk; de kan også være mindre utsatt for Alzheimer. Forskere sammenlignet språkferdighetene til testobjektene i en gruppe på 38 personer hvor noen hadde fått Alzheimer mens andre ikke hadde det. Det gjorde de ved å se på noen stiler som de nå døde menneskene hadde skrevet i 20-årene.


Mentale ferdigheter kan hjelpe mot hjernesykdommer


De i gruppen som ikke hadde utviklet Alzheimer gjorde det i snitt tyve prosent bedre på disse stilene sammenlignet med de som hadde Alzheimer, hvis man så på språkferdighetene. Leder for forskningsgruppen, Juan C. Troncoso ved Johns Hopkins University i Baltimore, USA, har følgende å si til dette funnet:

Despite the small number of participants in this portion of the study, the finding is a fascinating one. [...] Our results show that an intellectual ability test in the early 20s may predict the likelihood of remaining cognitively normal five or six decades later, even in the presence of a large amount of Alzheimer's disease pathology.

Det kan se ut som om hjernetrim og mentale ferdigheter tidlig i livet dermed kan gjøre at dette organet er bedre utrustet til å takle hjernesykdommer senere i livet.

Les mer om dette hos Science Daily.


(Et annet interessant funn innen "språksektoren" er at flerspråklige personer ser ut til å bruke ulike deler av hjernen til hvert språk. Les mer om dette hos Science Daily.)

.