Esuritio: kirke

Viser innlegg med etiketten kirke. Vis alle innlegg

mandag 6. september 2010

Tilbake til hverdagen

Tilbake på skolebenken igjen...

Saken: Jeg er tilbake og det er hektiske dager!

Etter en fantastisk lærerik tur til en liten landsby i USA for å utføre feltarbeid er det godt å være tilbake i Norge igjen :) Det er derimot hektiske dager. Mastergradsstudiet krever sitt og det å arbeide fulltid gjør sitt til at jeg ikke har mye ledig tid. I tillegg driver jeg med flytting. Men jeg lover å lage innlegg så ofte jeg kan, selv om jeg må innse at det ikke kan forekomme like ofte som før.

Uansett så hadde jeg det bra i Statene og møtte mange ulike mennesker. Jeg snakked med fem pastorer og ca. 30 "vanlige" kirkegjengere om deres tro og menighet, samt litt om deres lokalsamfunn. Jeg prøvde da å komme frem til et godt bilde på den religiøse situasjonen i byen jeg var utvekslingsstudent i for ti år siden, men også se om det jeg har lest i faglitteraturen om amerikansk religion kan være å finne i min såkalte "case study."

Jeg møtte på meninger som "min kirke bør godta homofile," "helvete eksisterer her og nå og er i bakken under oss (bokstavelig talt)" og "bare kristne mennesker burde være statsborgere i USA" for å nevne noen. Jeg snakket med rike, jeg snakket med fattige, jeg snakket med høyt utdannede og med enkelte som ikke har mer utdannelse etter high school (om de i det hele tatt fullførte det også). Interessen for å snakke med meg var enorm og jeg er dypt takknemlig for muligheten jeg fikk til å slå av en prat med disse menneskene. Faktisk så rakk jeg ikke over alle som ville bli intervjuet av meg.

Jeg stilte alle intervjuobjektene de samme spørsmålene. Noen hadde lite å si, andre hadde mye. Jeg tror det korteste intervjuet jeg hadde var på 15-20 minutter, mens det lengste var på over tre timer... Gudstjenestene i kirkene var også forskjellige. Mens det i den episkopalske kirken var sterk fokus på ritualene og hvor gudstjenesten "bare" varte i 57 minutter, så var det i den fundamentalistiske Zion-kirken så å si ingen ritualistisk oppbygning av gudstjenesten i det hele tatt og den kunne ingen ende da (tror den jeg var på varte i ca 2,5 time). Sistnevnte gudstjeneste var veldig emosjonell og alt gled bare over i hverandre; sanger som gled over i hverandre, to eller tre prekener, flere sanger som gled over i hverandre, spørsmål og svar, tungetale, spontan halleluja-stemning, osv.

I denne byen bor det under 700 mennesker. Likevel har de seks kirker hvorav fem av disse ble besøkt av undertegnede. Den sjette kirken svarte aldri på mine henvendelser så jeg fikk aldri stukket innom der. Jeg så kirkebygningen fra utsiden og flere av de jeg intervjuet kunne fortelle meg om menigheten så jeg tror jeg fikk et godt bilde av hvordan denne kirken var til tross for at jeg aldri fikk snakket med de som går der.

Dette semesteret skal jeg jobbe med bakgrunnskapittelet på masteroppgaven (hva faglitteraturen har å si om amerikansk protestantisk kristendom) i tillegg til å gjennomgå de uendelige timene med intervju og obsevasjon som er samlet via min diktafon. Underveis i dette arbeidet kan jeg komme med noen blogginnlegg som omtaler arbeidet mitt.

Ha en fin uke!

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

torsdag 10. juni 2010

Norsk 'civil religion'?

Er velferdsstaten Norges svar på 'civil religion'?

Bilde: aftenposten.no

Saken: Jeg spør meg selv; har Norge noe tilsvarende USAs civil religion?

(Det kan være greit å lese innlegget om amerikansk civil religion før man leser dette.)

En nasjon som er religiøs med en stat som er sekulær og uten noen form for statskirke, ser ut til å ty til en religiøs opphøyelse av den sekulære staten og bruke vage religiøse fellesnevnere som samler og ikke splitter nasjonen. Hva så med et annet land med en helt annen historie? Finner man civil religion i Norge?

I motsetning til USA har vi lenge hatt en statskirke og den er der fremdeles. Samfunnet vårt har riktignok gått i en pluralistisk retning de siste tiårene, men er fremdeles betydelig homogent sammenlignet med det amerikanske. Likevel finnes det enkelte nordiske religionssosiologer som mener at "folkekirkemodellen" man finner i Norden har likhetstrekk med Robert N. Bellahs amerikanske civil religion.

Statskirken, eller rettere sagt Den norske kirke (DNK), kan ha fungert som et viktig integrerende nasjonalt symbol. Det norske statsoverhodet, kongen, er også overhode i DNK og blir kronet i Nidarosdomen, i tillegg til at biskopene blir utnevnt av regjeringen. DNK benyttes fremdeles av en betydelig del av befolkningen ved viktige overgangsriter og store katastrofer, og folkekirken-kulturen har blitt det Pål Botvar kaller "et møtepunkt for nasjonal og religiøs identitet." (Botvar, 2006:124)

I tillegg har staten og kirken blandet seg så mye at statskirken blir sett på som en offentlig institusjon man forventer skal være der, tilgjengelig for alle som ønsker å benytte seg av institusjonens tilbud. (Davie, 2007:142) Enkelte har til og med tatt til orde for at kirken skal bli en del av velferdssystemet og som sikrer alle borgere tilgang til "den religiøse sfæren." (Botvar, 2006:142; Fougner, 1984:133)

Mens civil religion i USA er konfesjonsløs og vag, er den her til lands i så fall spesifikt evangelisk-luthersk. Selv om DNK binder en stor del av befolkningen sammen kan kirken samtidig gjøre det vanskelig å få til en god integrering av livssynsminoriteter. En inkluderende og tolerant folkekirke-kultur gjør likevel sitt til at kirken omfavner og integrerer den store majoriteten av befolkningen og kan fungere som et nasjonalt symbol for veldig mange. (Botvar, 2006:124; Skjelsbæk, 1984:136)

En annen vesentlig forskjell mellom Norge og USA er graden av uttrykt religiøsitet i befolkningen i de to landene. For i motsetning til USA ser Norge ut til å være veldig lite religiøs som nasjon både når det kommer til religiøs tro og deltakelse. (Davie, 2007:141) Statskirketradisjonen og mangelen på et fullskala religiøst marked som vi finner i USA kan være noen av årsakene til dette. (Berger m.fl., 2008:27) Hvis vi skal finne et fenomén i Norge som ligner på eller har samme funksjon som civil religion har i USA, må vi muligens se til noe annet enn religion. N.J. Demerath III skriver blant annet:

...the Turkish and Chinese cases alert us to the possibility of a civil religion that is not "religious" at all in the conventional sense. Instead they illustrate what I earlier termed a "religion of the civil" or a broader "civil sacred." Communism in China, Westernism in Turkey, or a national commitment to a welfare state in, say, Sweden all are basically nonreligious but have many of the same hopes as religion for a culturally binding nation and its citizens. (Demerath III, 2003:356f)

En nøytral fellesnevner i Norge som de aller fleste innbyggerne støtter seg til, er konseptet om velferdsstaten. På dette området kan det herske en oppfatning om at Norge er som et "fyrtårn" i verden på grunn av våre velferdsordninger og deltakelse i fredsbevarende operasjoner. (Botvar, 2006:124)

Derfor er kanskje Demerath IIIs begrep "civil sacred" et bedre begrep å bruke om denne "samfunnslimen" med en opphøyelseskarakter av nasjonen. I land hvor befolkningen uttrykker mye religiøsitet vil denne "civil sacred" være fokusert på nettopp religiøse symboler, mens det i mindre religiøse samfunn vil være andre hellige elementer ved staten å opphøye, en opphøyelse som ikke nødvendigvis er forankret i religion.

Og når Robert N. Bellah og Phillip E. Hammond skriver at ethvert samfunn må på en eller annen måte koble religion og politikk (Bellah & Hammond, 1980:28), så har Norge på sett og vis ordnet dette gjennom statskirken. I USA, som mangler en slik institusjon, har det derimot oppstått en annen type kobling; amerikansk civil religion.

Kilder:

Bellah, Robert N. & Hammond, Phillip E. Varieties of Civil Religion (1980, Harper & Row, Publishers, San Francisco)

Berger, Peter (m.fl.) Religious America, Secular Europe? A Theme and Variations (2008, Ashgate Publishing Ltd., Surrey)

Botvar, Pål K. "Statskirkemodellen - mellom sivilreligion og nasjonalisme. En analyse av befolkningens forhold til kirkeordningen." i Schmidt, Ulla (red.) Endring og tilhørighet: Statskirkespørsmålet i perspektiv (2006, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim)

Davie, Grace The Sociology of Religion (2007, SAGE Publications Ltd., London)

Demerath III, N.J. "Civil Society and Civil Religion as Mutually Dependent" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)

Fougner, Even "The Church and Civil Religion in Norway, Part II: Church and State," i Harmati, Béla (red.) The Church and Civil Religion in the Nordic Countries of Europe: Report of an International Consultation held in Ilkko-Tampere, Finland, October 3-7, 1983 (1984, LWF Studies, Geneve)

Skjelsbæk, Kjell "The Church and Civil Religion in Norway, Part III: Church and Nation," i Harmati, Béla (red.) The Church and Civil Religion in the Nordic Countries of Europe: Report of an International Consultation held in Ilkko-Tampere, Finland, October 3-7, 1983 (1984, LWF Studies, Geneve)

onsdag 2. juni 2010

Amerikansk 'civil religion'

Bilde: mommylife.net

Saken: Flere religionssosiologer peker på elementer i amerikansk kultur og religion som vitner om en formasjon av religiøse symboler, ritualer og idéer sentrert rundt USA som nasjon og dens historie.

Rousseau og Durkheim om civil religion

Rousseau

Filosofen Jean-Jacques Rousseau skrev i The Social Contract på midten av 1700-tallet om civil religion. Han så for seg et samfunn sveiset sammen av en annerledes form for religion enn typiske historiske religioner, som for eksempel kristendommen er. Dette skulle være en religion som ville føre til en sterk støtte til styresmaktene og nasjonalstaten, en religiøs tro som skulle få borgeren i nasjonen til å elske sine plikter som medlem av samfunnet. (Demerath III, 2003:353) Til gjengjeld skulle i staten blande seg inn i den enkelte borgers personlige religiøse tro. Så lenge borgerne ikke fulgte dogmer som gikk i motsatt retning av deres plikter overfor nasjonen skulle staten la de være i fred med sin tro. (Rousseau, 1997:151)

Civil religion hadde i Roussaus øyne en funksjon; ved å ha en felles religion som "limte" samfunnet sammen ville det bli lettere å integrere samfunnsmedlemmene. Denne religionsformen var på en måte påført ovenfra av den politiske eliten som igjen ville bruke den til samfunnets beste. (Furseth & Repstad, 2003:130; Demerath III, 2003:356)

Durkheim

Sosiologen Èmile Durkheim var også interessert i civil religion. I begynnelsen av forrige skrev han at alle samfunn hadde en side ved seg som ble sett på som hellig og at innbyggerne i mange tilfeller gjerne kunne se på hele samfunnet i seg selv som hellig. (Wilson, 2002:110) Durkheim mente i motsetning til Rousseau at en eventuell civil religion måtte komme av seg selv nedenfra. Hvis befolkningen ble integrert på en god måte ville civil religion oppstå av seg selv. (Demerath III, 2003:354; Bellah & Hammond, 1980:139)

Civil religion i USA

Historie

Koloniene som ble etablert og etter hvert erklært uavhengig av Storbritannia i all hovedsak grunnlagt av puritanere. Mange av disse så på sin reise til USA som en ny versjon av pakten mellom jødene og den abrahamske gud. De oppfattet seg selv som valgt av Gud til å etablere kristne samfunn i villmarken og opprette "Guds nye Israel." (Wald, 1992:59; Bellah m.fl., 2008:219)

Amerikanere har tradisjonelt sett vært veldig religiøse. Det er et land dannet av immigranter som har brukt religionen som et område for solidaritet og identitet i et nytt land. På den måten har det vært lettere å komme i gang i det nye samfunnet og holde fast ved egne tradisjoner, og siden de religiøse institusjonene også har kunnet tilby assistanse i vanskelige tider og vært en arena for sosial forandring, har disse stått sterkt fra første stund. (Berger m.fl., 2008:30f; Pierard & Linder, 1988:19)

Samfunn

Helt siden kolonitiden har det eksistert mage ulike religiøse retninger i USA - det har vært et pluralistisk samfunn. Det har aldri eksistert en statskirke i landet og samfunnet er preget av at det helt siden begynnelsen har vært mange ulike religiøse sammenslutninger, denominasjoner, som har eksistert side om side. Innbyggerne har hatt flere valgmuligheter når det kommer til den religiøse sfæren.

Det er her rational choice theory (RCT) kommer inn. Tilhengerne av denne markedstilnærmingen til religion omtaler det de kaller et religiøst marked i USA. På dette markedet finner vi en rasjonell, religiøs aktør som ser etter "religiøs tilfredsstillelse" blant ulike konkurrerende "religiøse firmaer." (Berger m.fl., 2008:34; Bellah m.fl., 2008:233)

Religiøs aktivitet ser også ut til å øke der det er flere valgmuligheter. Vedkommende må reflektere over sin tro og en valgt religion blir gjerne mer personlig enn en som er tatt for gitt. Religionen blir lettere en del av ens identitet. I tillegg må religiøse institusjoner kjempe om klienter på et marked og denne konkurransen gjør at det må være stor aktivitet i en menighet for at den skal overleve på markedet. Med en mengde uavhengige religiøse institusjoner som konkurrerer på et fritt marked hvor ingen religiøs retning har noe monopol, fremstår USA dermed som et meget religiøs land. (Berger, 2007:21ff)

I et samfunn preget av markedstenkning, hardt arbeid og konkurranse, har religionen også kunnet tilby etiske retningslinjer og øke ens selvrespekt. Religionene blir en sfære som tilbyr terapi og kjærlig støtte, den blir "a haven in a heartless world." (Bellah m.fl., 2008:224)

Bellahs amerikanske civil religion

I 1967 skrev Robert N. Bellah et essay med tittelen "American civil religion" hvor han prøvde å beskrive amerikansk religiøsitet ved hjelp av Rousseaus og Durkheims tanker rundt civil religion-begrepet. Bellah skriver at det har oppstått en slags religiøs fellesnevner i USA. Denne religiøse dimensjonen er klart adskilt fra de historiske religionene, men har tatt opp i seg elementer fra jødedom og kristendom. (Bellah, 1967)

Den amerikanske nasjonen og USA som land er denne religionens hovedfokus. Staten er riktignok sett på som sekulær, men den er på en eller annen måte "berørt av Guds hånd." (Wald, 1992:58) Dette gjør at nasjonaldagen 4. juli, Memorial Day, Thanksgiving, presidentinnvielser og andre viktige "nasjonale dager" ofte har religiøse under- og overtoner. USAs grunnlov har nærmest blitt til en hellig, religiøs skrift med prinsipper som alle kan samles under, uansett religiøs tro. USAs presidenter spiller en av de viktigste rollene i amerikansk civil. (Demerath III, 2003:353,356; Wald, 1992:60:f; Pierard & Linder, 1988:19)

I USAs pluralistiske samfunn med mange ulike former for religiøse uttrykk brukes det vage religiøse konsepter amerikansk civil religion. Dette er for ikke å favorisere én spesifikk religiøs retning. (Finke & Stark, 2003:102) Begrepene "Gud" og "Skaper" er nøytrale og noe de fleste religiøse mennesker kan relatere til. De er derfor bedre egnet å bruke enn spesifikke navn eller begreper som har en spesiell verdi i én religion men ikke en annen, som for eksempel "Jesus."

Civil religion blir dermed ikke religionen til en spesifikk kirke eller tempel, ikke en statsreligion som innbyggerne må følge, ikke en religion med en autoritativ skrift eller et sett med regler, men en rekke sosiale uttrykk og fenoméner som fører til en sakralisering av nasjonale verdier og omdanner disse verdiene til en form for religion.

Disse vage symbolene fremmer likheter og ikke forskjeller mellom religiøse denominasjoner. Denne religionen tilbyr en transcendent forankring av en amerikansk kollektiv identitet. (Botvar, 2006:123; Berger m.fl., 2008:29; Ammerman, 2003:221) Kenneth D. Wald skriver i Religion and Politics in the United States (1992):

By imparting a sacred character to the nation, civil religion enables people of diverse faith to harmonize their religious and political beliefs. (Wald, 1992:58)

Det er dermed ikke bare å sette likhetstegn mellom amerikansk civil religion og kristendommen, slik mange gjør. Mye av retorikken kommer riktignok fra Bibel-historien, men man bruker det som metaforer. Guden i USAs civil religion er universell og relatert til bl.a. frihet, rettigheter, lov og orden, og andre samfunnsrelaterte begreper, men ikke til personlig frelse som de historiske religionene ofte er. (Bellah, 1967)

Vi kan se på amerikansk civil religion som en kombinasjon av noe påført ovenfra og oppstått nedenfra. USAs unike samfunn og historie har gjort sitt til at innbyggerne lett ser på nasjonen og landet sitt som hellig, men begrepene i civil religion ble i stor grad formet av de såkalte "founding fathers" som var med på å etablere USA som et uavhengig land. Mange av disse var deister og var nok medvirkende til at begreper som "Gud" og "Skaper" blir nevnt i Uavhengighetserklæringen. (Bellah, 1967)

Kilder:

Ammerman, Nancy T. "Religious Identities and Religious Institutions" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)

Bellah, Robert N. "Civil Religion in America" i Dædalus: Religion in America, Vol. 96, No. 1, s. 1-21, (1967, Journal of the American Academy of Arts and Sciences)

Lokalisert sted: http://www.robertbellah.com/articles_5.htm

Lokalisert dato: 04.02.2010

Bellah, Robert N. Habits of the Heart: Individualism and Commitment in American Life (2008, University of California Press, Los Angeles)

Bellah, Robert N. & Hammond, Phillip E. Varieties of Civil Religion (1980, Harper & Row, Publishers, San Francisco)

Berger, Peter "Pluralism, Protestantization, and the Voluntary Principle," i Banchoff, Thomas (red.) Democracy and the New Religious Pluralism (2007, Oxford University Press, Oxford)

Berger, Peter (m.fl.) Religious America, Secular Europe? A Theme and Variations (2008, Ashgate Publishing Ltd., Surrey)

Demerath III, N.J. "Civil Society and Civil Religion as Mutually Dependent" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)

Finke, Roger & Stark, Rodney "The Dynamics of Religious Economies" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)

Furseth, Inger & Repstad, Pål Innføring i religionssosiologi (2003, Universitetsforlaget, Oslo)

Pierard, Richard V. & Linder, Robert D. Civil Religion and the Presidency (1988, Academie Books, Grand Rapids)

Rousseau, Jean-Jacques The Social Contract and other later political writings (1997, Cambridge University Press, Cambridge) (Redigert og oversatt av Victor Gourevitch)

Wald, Kenneth D. Religion and Politics in the United States (2. utg.) (1992, CQ Press, Washington, D.C.)

Wilson, Charles R. "Baptized in Blood" i Mumm, Susan (red.) Religion Today: A Reader (2002, Ashgate Publishing Ltd., Surrey)

______________

Dette er et utdrag av min semesteroppgave i REL4210 - Religion i USA (10sp) ved Universitetet i Oslo, våren 2010.

torsdag 8. april 2010

Overgrepssakene i Den katolske kirke

Ill.: sanfranciscosentinel.com

Saken: Den katolske kirke har fått mye pes i det siste grunnet opprullingen av en mengde overgrepssaker.

Jaja, hvor skal jeg begynne? De aller fleste har nok fått med seg alt oppstyret i media i det siste om Den katolske kirke (DKK). Overgrepssaker på overgrepssaker utført av religiøse ledere innad i denne kirken i blant annet Irland, Tyskland, Danmark, USA, Østerrike, Nederland og nå også i Norge, har blitt innrømmet og/eller avslørt. Det er heller ikke et nytt fenomén og overgrep på uskyldige barn utført av prester i DKK har blitt diskutert heftig tidligere.

I kjølvannet av disse nye overgrepssakene har det naturligvis kommet en debatt rundt kirkens håndtering av det hele og ikke minst hele sølibataspektet i DKK. Den katolske biskopen i Tenerife skylder på barna, en annen katolsk prest sammenligner "heksejakten" overfor Vatikanet med forfølgelsen av jødene, en kardinal kaller hele saken "petty gossip" i følge BBC, en dansk katolsk biskop mener det ikke er kirkens ansvar å etterforske overgrepssaker mens DKK i Norge faktisk har etterforsket slike saker, men uten å nevne det til politiet. Enkelte kritikere mener at paven burde gå av og paven unnlot å snakke om alt oppstyret i sin påsketale som igjen har satt enkelte sinner i kok. Kulturministeren sier hun "ikke er overrasket" mens katolikken Anne Bente Hadland avfeier det hele med å si at det "dessverre finnes syndere og overgripere overalt."

Og nå har altså en tidligere katolsk biskop i Norge innrømmet å ha misbrukt en mindreårig gutt seksuelt. Saken hendte for over 20 år siden og er i dag foreldet. Kirken nevnte aldri saken overfor politiet. Hva er det egentlig med DKK? Denne kirken har i snart to tusen år tatt for seg "det syndige mennesket" og preket moralsk autoritet. Samtidig har de altså drevet med en systematisk tildekking av overgrep utført av religiøse ledere innad i kirken. Urinnbyggerne i Canada og delstaten Alaska i USA mener til og med at de har blitt brukt som en "dumping ground" for DKK, hvor kirken har plassert de verste overgriperne de har i sine rekker.

Kirken har riktignok kommet med unnskyldninger og til og med tilbakebetalinger til ofre, men de ser ikke ut til å ha skjønt alvoret i saken. I "unnskyldningsbrevet" paven kom med som var rettet mot irske katolikker stod det heldigvis at overgrepene var beklagelige og forferdelige, men ikke fordi hundrevis av uskyldige barn ble traumatisert for resten livet. Nei, det var fordi det har bidratt til "en svekket tro og mangel på respekt overfor kirken." Det verste er at paven skylder på sekulariseringen av Irland! Hvor tett går det an å bli?

I det samme brevet kommer det frem at løsningen paven har på problemet er: Mer bønn! Hva med å prøve å luke ut overgripere? Hva med å involvere politiet? For sikkerhets skyld mener "hovedeksorsisten" i Vatikanet at det er Djevelen som er skyld i det hele.

Hva er det som har skjedd med de etiske og moralske retningslinjene til disse menneskene? Jeg har tidligere skrevet et innlegg med tittelen Religion og moral hvor jeg blant annet nevner dette med overgrepssakene i DKK. For dette er gode eksempler på hvordan religion ikke nødvendigvis fører til god moral, noe veldig mange religiøse mennesker vil hevde. For hvis man diskuterer med enkelte religiøse mennesker tar det ikke lang tid før man blir møtt med påstander som at samfunnet vil falle sammen i en aldri så liten moralsk kollaps uten religion.

Egentlig burde ikke paven bare si fra seg jobben. Han burde i tillegg gå til politiet med en oversikt over alle katolske religiøse ledere som har utført overgrep, og en oversikt over alle de som har vært med på å skjule disse sakene fra offentlighetens lys, noe som inkluderer ham selv. Så burde politiet etterforske disse sakene og føre rettssak mot hele gjengen.

Jeg kunne også kommet inn på andre grusomme sider ved DKK, som for eksempel delaktigheten i å spre HIV, men det får bli en annen gang...

torsdag 18. februar 2010

Protestantiske kirkers "rankingsystem" i USA

Ill.: whitestonebaptistchurch.net

Saken: Blant de protestantiske kirkene i USA er det en slags ranking med Episcopalians "på topp" og Baptists og andre evangelicals "på bunnen." Jeg vurderer å se nærmere på dette i mastergradsstudiet mitt.

Jeg går på mastergradsstudiet i Religionshistorie ved UiO og et av emnene jeg tar dette semesteret er REL4210 - Religion i USA. Blant pensumbøkene i dette emnet har vi Religious America, Secular Europe?, som jeg ga en kjapp beskrivelse av i forrige blogginnlegg, og Habits of the Heart som jeg også har fullført. To gode bøker som jeg anbefaler på det sterkeste for de som er interessert i religion generelt og forholdet mellom amerikansk og europeisk religiøsitet spesielt.

Det er selvsagt mange interessante punkter som kommer opp i disse bøkene, men et fenomén i amerikansk religiøsitet som særlig har fanget min interesse er dette med den religiøse mobiliteten blant amerikanere, og da særlig innen den protestantiske delen av kristendommen. Jeg siterer fra Religious America, Secular Europe? (s. 20 - min utheving):

...churches [in the U.S.] are markers of class. The pluralism of American denominations combined with the high geographical mobility of Americans [have produced] a unique system of class symbolism. Thus in every American community there developed (...) a ranking of Protestant churches in terms of status. (...) ...usually with the Episcopalians on the top, followed by Presbyterians and Methodists, down to Baptists and other Evangelicals.

Og på neste side kommer forfatteren med et eksempel på dette:

A colleague told me that he grew up as a Baptist but that now, having become a professor, he had joined a Methodist church. I already had some sense of the denominational status system, so I asked him: "Why not Episcopalian?" He replied: "No, that would be pushing it."

For meg er dette utrolig fascinerende og noe jeg vurderer å fordype meg i på mastergradsstudiet. Ingenting er sikkert ennå, men jeg skal til USA i sommer for å besøke småbyen jeg var utvekslingsstudent i for ti år siden, og lurer på om jeg skal kombinere dette med en aldri så liten religionssosiologisk forskning i byen.

Vi får se ;)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

onsdag 30. september 2009

Gudene straffer... (Del 1)

24 mennesker døde i Nepal da et tilbygg til en kirke raste sammen.
Foto: VG

Jeg ser støtt og stadig folk som takker sin gud når det går dem bra. Jeg tenkte jeg skulle slå tilbake med samme mynt og skylde på gudene når det går dårlig med folk.

Så ja, dette blir en bloggserie som er negativt innstilt overfor de ulike gudene som mennesker tilber. Jeg beklager dette. Men det finnes nok av nettsider som hyller verdens guder så hvis man ikke takler kritikk er det bare å gå videre til neste blogg. Overnaturlige vesener har jo i lang tid fått skylden for sykdommer og ulykker så jeg kan jo like gjerne skylde på det jeg også ;)

Del 1: Gudene straffer kristne

Jeg har tidligere skrevet om katolske Günther Link som døde mens han ba til sin gud. Steinalteret i kirken falt over ham under bønnen. Man kan si at det var et uhell, noe det selvfølgelig var, men jeg skal tre på meg "de religiøse brillene" i noen få minutter og se det slik at det som skjer i verden er en del av "gudenes plan" med menneskene og verden.

I dag har vi i hvert fall minst to tilfeller av den kristne gud som straffer sine troende for et eller annet. Først ut har vi rundt 84 kristne i Nepal som ble straffet fordi de deltok på en kristen konferanse i byen Dhahran. Guden var tydeligvis ikke fornøyd med det de drev med under denne konferansen. "Så mange mennesker på ett sted for å tilbe meg?! Det må jeg få gjort noe med." Han fikk da et tilbygg til en kirke til å rase sammen og drepte 24, mens rundt 60 ble skadet.

Det andre tilfellet er 101 glade kristne som var på ferietur i Jordan og Israel. Disse var riktignok Smiths Venner. Kanskje er det derfor de ble straffet? "Smiths Venner i Det hellige land?! Nei, her må jeg gjøre noe." Så *poff* var de salmonellasmittet.

Det finnes nok flere tilfeller. Vi har jo de to jordskjelvene (som blant annet utløste en tsunami) i Stillehavsområdet som dessverre har drept en del mennesker... Men de to jeg har nevnt får holde for denne gang. Mest sannsynlig er alt dette tilfeldigheter, men man kan jo aldri vite...

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

tirsdag 29. september 2009

Lite oppmøte i kirken

Besøkstallene i Den norske kirke
er ikke akkurat så veldig positive for kirken selv.
Foto: visitnorway.com

Saken: Nordmenn er lite aktive kirkegjengere. Nye tall viser at bare to prosent av oss møter opp til gudstjeneste ukentlig.

Ca. 80 prosent av norske statsborgere er medlemmer i Den norske kirke (også kjent som Statskirken), men ikke så mange av disse velger å være aktive medlemmer. Nye tall fra en undersøkelse utført i Europa viser at bare to prosent av nordmenn går i kirken jevnlig (én gang i uken), og ti prosent av de spurte går i kirken én gang i måneden eller oftere. Det eneste landet som ligger under oss på det sistnevnte punktet er Estland med 8,8 prosent. Sverige og Danmark er på linje med oss med sine 10,3 og 10,4 prosent.

Ateister for statskirken?

Jeg er glad tallet på aktive religiøse i Norge er lavt, men er samtidig bekymret for det som ser ut til å være en vekst i de frikirkelige og muslimske miljøene, samt den folkereligiøsiteten man finner i slikt som spøkelser, Snåsamannen og lignende. Det er fremdeles en lang vei å gå, men jeg er glad at flertallet i den norske befolkning enten er agnostikere eller ateister.

Spørsmålet er heller om vi som er agnostikere og ateister kanskje burde være for statskirken, for alle land med slike ordninger har et mye lavere antall religiøse enn i f.eks. USA som ikke har en statskirke. Men det er mange andre ting med USA som kan føre til en sterkere religiøsitet, som store forskjeller mellom folk, dårlig utbygd sosialt sikkerhetsnett og ikke minst det at en stor del av befolkningen er etterkommere av utvandrere fra andre land enn USA.

Den sistnevnte faktoren er veldig interessant; mennesker er veldig glade i tradisjoner og når man flytter til et annet land viser det seg at man har større sjans for å bli aktivt religiøs innen den tradisjonen man kommer fra. Og når man samtidig vet at veldig mange av de som kom til USA først var religiøse flyktninger som flyktet fra religiøs undertrykkelse i Europa så var det vel ekstra viktig å fokusere på sin religiøsitet i dette tilfellet.

Les også hva Frank Aarebrot har å si om kirkevalget som nettopp ble gjennomført.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vl,

tirsdag 22. september 2009

Drept av fallende alter

Saken: Østerrikske Günther Link døde mens han ba til sin gud. Han fikk et steinalter i kirken over seg under bønnen.

Jeg liker ikke å, og skal ikke, fryde meg over andres død eller uhell. Det er forferdelig trist at et menneske skal dø i en ulykke. Men jeg må likevel kommentere det ironiske i denne saken som Vårt Land skriver om. Günther Link hadde vært i en heis som satt fast og gikk til kirken for å takke sin gud for at han ble reddet. (Om han takket rednigsmannskapene som faktisk utførte jobben står det ingenting om i avisartikkelen.)

Responsen han fikk for å takke guden var derimot ikke så hyggelig. Inne i kirken omfavnet han en steinsøyle som holdt oppe alteret. Dette skal sannsynligvis ha ført til at hele greia løsnet, noe som gjorde at den uheldige østerrikeren fikk over 400 kg stein over seg.

For de av oss som ikke tror på guder så er denne episoden egentlig ikke så spesiell ettersom slike uhell skjer hele tiden, uavhengig om de uheldige personene er religiøse eller ikke. Dette har jeg blant annet skrevet om i dette innlegget. For meg er denne saken med alteret som falt over en mann et perfekt eksempel på at det ikke er noen guder som våker over oss.

Hadde jeg derimot vært kristen hadde jeg muligens begynt å lure; "Vil min gud straffe kristne? Eller er det bare katolikker dette gjelder? Hadde vedkommende gjort en grufull handling og fortjente å dø uansett hvilken tro han hadde? Trodde Link og tror jeg på feil gud, noe som kan føre til at vi blir straffet?"

Hvis derimot den troende tenker at dette bare var et uhell og at det ikke har noen betydning eller at guden ikke var involvert, så lurer jeg på én ting; hvorfor takker du din gud hvis det går bra mens du ikke skylder på samme entitet hvis det går dårlig? Heldigvis trenger jeg ikke å tenke så mye på dette da jeg mener det er tilfeldig likevel.

Uhell skjer. Ingen gud tukler med de fysiske lovene. Det kan være jeg tar feil, men til vi har bevis i favør av en slik "skapning" føler jeg meg ganske trygg på mitt ståsted.

Man skulle i hvert fall tro at det siste stedet et kristent menneske døde i en ulykke var under en bønn i sin guds hus, hvis guden eksisterte. Men kanskje er det hele en del av den kristne guds plan?

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

onsdag 22. juli 2009

Hvorfor tror du på en gud? (Del 28)

Jorden sett fra kanten av solsystemet.
Vi er helt klart en del av noe mye større enn oss selv.

Universet er uendelig stort.
Ill.: stumbleupon.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 28: Min gud får meg til å føle at jeg tar del i noe større enn meg selv

Hva annet enn en gud kan forklare den triste personen som går inn i kirken, moskéen eller tempelet for så å komme ut igjen glad og fylt av energi? Mange troende mener at de via troen blir fylt av energi og kraft. Jeg tviler ikke på det et sekund. Det er ikke uvanlig at man føler seg bedre av å være medlem av en gruppe som mener det samme og deler de samme målene. Det er derfor enkelte unge som føler seg rådløse kan få en trygghetsfølelse og komfort ved å være medlem av en kriminell ungdomsgjeng. Så det er ikke rart at et individ som er medlem av en religiøs organisasjon med millioner av medlemmer, flere hundre år med tradisjon baks seg og som mener at universets skaper sitter ved roret, kan komme til å føle seg litt mer mektig, glad og lettet samtidig som at vedkommende finner en ny mening med livet.

De troende mener selvfølgelig at det å få denne følelsen ikke er noe man bare får fordi man er medlem i en gruppe med andre som deler ens tro, men at guden de tror på er den som får dem til å føle noe spesielt. Det snakkes ofte om å føle en kobling til "skaperen av kosmos." Dette er bare en følelse deres gud kan gi dem og derfor er dette et bevis på at denne guden eksisterer, sier de.

Men her kommer derimot det problemet med ulike religioner igjen. Husk at alle religioner ikke kan være sanne og at alle guder ikke kan eksistere. Så når en hindu får en følelse av kontakt og enhet med sin(e) gud(er) så kommer vedkommende med akkurat de samme påstandene en muslim gjør når han eller hun ber og "føler Allahs nærhet." Begge påstandene kan ikke være riktige for troen på de mange hindugudene og troen på den ene islamske gud motsier hverandre uten tvil. Begge de troende i dette eksempelet er nok ærlige i sin beskrivelse av det de føler, men én, eller sannsynligvis begge, må ta feil når det kommer til kilden til følelsen.

For det er nok mye mer sannsynlig at det er troen i seg selv som er opphav til det de religiøse føler og en ekte gud er dermed ikke nødvendig for å forklare fenoménet. Derfor kan ikke de troende være sikker på om denne opplevelsen har et naturlig eller overnaturlig opphav. Det er derfor på sin plass å spørre seg om de kristne som mener de føler en "connection" overfor noe større enn seg selv gjør dette fordi en usynlig gud ved navn Jesus tar kontakt med dem eller om de enkelt og greit bare opplever den samme psykologiske fenoménet som milliarder av andre mennesker opplever når de tilber sine guder.

For å vise at dette fenoménet har mer med hjernen enn guder å gjøre har nevropsykolog Michael Persinger utført eksperimenter som gjør han ved å slå på en bryter gir de troende følelsen av sin guds nærvær. Gjennom sin forskning har han konkludert med at tinninglappen i hjernen kan bli stimulert til å produsere det mange mennesker opplever som religiøse opplevelser. Forsøkspersonene følte et nærvær i 80% av tilfellene og den fascinerende (og avslørende?) detaljen er at de beskrev opplevelsen på en måte som passet med deres kulturelle bakgrunn; muslimene følte et nærver av Muhammad, de kristne følte Jesu eller f.eks. Jomfru Marias nærvær. Hvis folk kan ha en slik variasjon av "religiøse opplevelser" i et laboratorium, så å si ved å trykke på en knapp, er det en meget god grunn til å hevde at det er biologiske og psykologiske krefter på gang enn at det er noe overnaturlig til stede.

Men man trenger ikke en religion for å føle at man tar del i noe større enn seg selv eller for å få en "religiøs opplevelse". Ved å besøke et museum eller lese det universet har å "fortelle oss" via de vitenskapelige funnene vi har gjort, burde enhver føle en viss form for beundring over den "reisen" atomene i kroppen vår har gjort de 13,7 milliarder av år universet har eksistert, den utrolige utviklingen av livet på Jorda de siste tre-fire milliarder årene, utvandringen vår art gjorde fra Afrika for mange tusen år siden, osv. Vi kommer fra stjernestøv hele gjengen og burde være stolte av det.

Neste del:

29. Min religion gir mer mening enn alle de andre

Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . . . . . . . . . . .

onsdag 10. juni 2009

Flere drap i livets navn fremover?

Ill.: evangelicalright.com

Saken: Legen George Tiller ble 31. mai i år drept av religiøse fanatikere i USA fordi han utfører aborter. Drapsmannen sier at det kommer flere lignende drap.

I følge Aftenpostens nettutgave i dag sier George Tillers drapsmann, Scott Roeder, at "det er planlagt flere slike tiltak." Klinikker som utfører abort har i et land som betegner seg selv som fritt og demokratisk sett seg nødt til å styrke vaktholdet betraktelig fordi personer som utfører fullt ut lovlige handlinger kan bli drept av deres motstandere.

Lovlige midler

Heldigvis er de fleste kristenkonservative i USA fredelige og prøver heller å forandre lovene og ikke drepe meningsmotstanderne. Siden de ikke har lov til å forby abort da dette ville være mot grunnloven i landet, har de heller påvirket stater og fylker til å gjøre det "vanskeligere" å ta abort. Eksempler på slike tiltak er økt pris på å utføre abort, tvungen rådgivning, at det må gå minst 24 timer fra man bestemmer seg til man kan utføre aborten, at foreldre må godkjenne aborter for barn under 18 år, osv.

Selv om dette etter min mening også er galt, er det i hvert fall fredelige midler og mer demokratisk. Dessverre legitimerer hele denne gruppen handlingene til de få gærningene som tar skrittet helt ut og dreper sine meningsmotstandere i dette spørsmålet. Kontinuerlig nedlatende karakteristikker av tilhengere av aborter og de som utfører dem, direkte hatefulle ytringer mot disse og referering til religiøse tekster, fører til at en person som har "evnen" til å gå altfor langt har lettere for å gjøre dette siden vedkommende føler han har mengden bak seg som støtte.

Ironien

At disse personene som til daglig preker toleranse, fred, ikke-vold og såkalte "kristne verdier" ikke ser ironien i å spre hat, ondskap og drap, er direkte skremmende. Enten må man godta lovene i det landet man bor i, prøve å endre dem hvis man er uenig, eller flytte bort hvis man ikke tolererer å bo der. Man kan ikke ty til vold eller hatefulle ytringer hver gang man er uenig med en person. Det er selvfølgelig ytringsfrihet i USA og folk må få lov til å si det de vil, men når de retter skytset så til de grader mot en enkeltgruppe og samtidig referer til religiøse tekster og til og med sier at "Gud sendte drapsmannen"(!) så går de altfor langt og trenger å ta seg en time-out.

Man kan ikke kalle seg "pro-life" og samtidig gå rundt og drepe folk... Det henger ikke på greip.

. . . .

fredag 5. juni 2009

Drap i livets navn

George Tiller ble 67 år gammel.
En abortmotstander syntes det var nok.
Foto: Dagbladet.no

Saken: Nok engang har religiøse fanatikere tatt livet av en person med en annen oppfatning enn seg selv. Det verste er at det gjøres i livets navn.

31. mai i år skjedde det igjen. En kristenkonservativ abortmotstander fikk nok av en lege som utfører fullt lovlige aborter og bestemte seg for at nok var nok og at vedkommende måtte dø – ironisk nok i en kirke.

Skutt i våpenrommet

Legen George Tiller ble den fjerde i rekken leger som har blitt drept i USA for å utføre sitt fullt lovlige arbeid. 31. mai 2009 er Tiller på vei inn i kirken sin i Wichita i delstaten Kansas for å delta i en gudstjeneste. Rett innenfor kirkedøren, i våpenrommet, blir han skutt – igjen. For han har både blitt beskutt og forsøkt bombet før. Denne gangen overlevde han dessverre ikke.

Ikke motstandere, men tilhengere!

Abortmotstanderne i USA (og etter hvert andre steder i verden) har etter hvert gitt seg selv den mer flatterende tittelen «pro-life activists», eller «for liv-aktivister» som vi kunne skrevet det på norsk. Å være for noe fenger mye bedre enn å være mot noe. Man dysser ned at man er motstander av abort – man er tilhenger av livet! Dette høres da harmløst, bra og nesten poetisk ut. Men det skygger ikke for hva disse individene egentlig står for, noe som er innskrenking av et tenktende, følende, kreativt og voksent menneskes rettigheter.

Det er ikke uvanlig at denne «pro-life»-gruppen utfører demonstrasjoner bevæpnet med blodige dukker og skilt med hatefulle beskjeder mot mennesker som faktisk gir en hjelpende hånd til kvinner i nød, kvinner som ikke aner noen annen råd etter å ha blitt gravid uten å ha planlagt dette. Grunnen til at disse kvinnene blir gravide er flere ganger voldtekter eller overgrep, men annen viktig grunn til at for eksempel tenåringsgraviditeten i USA er blant de høyeste i verden på grunn av akkurat den samme gruppen mennesker. For disse vil heller ikke ha seksualundervisning i skolen som gjør at tenåringer som helt lovlig kan ha sex ikke får viktig undervisning i prevensjonsmidler og annen viktig informasjon i sammenheng med sex.

For liv?

Tilhengerne av abort, som da til sammenligning kaller seg «pro-choice activists» eller «for valg-aktivister», og ikke minst legene som utøver aborter i USA, har i lang tid mildt sagt blitt uglesett av abortmotstanderne. De går konstant til verbale angrep på de som mener det burde være valgfrihet for kvinnene som er i denne vanskelige situasjonen, og mange stygge merkelapper og navn har blitt klistret på tilhengerne av abort.

Det disse ikke selv klarer å innse er at dette er med på å legitimere handlingene til de som tar enda et steg lenger og som tyr til vold for å fremme sine synspunkter (eller rettere sagt skade eller bli kvitt de med andre synspunkter enn sine egne). Og når religion blir blandet inn i det hele blir det bare verre siden sterke følelser blir involvert.

For hvordan kan man si at man er tilhenger av livet, men samtidig ta et liv? Er enkelte liv «mer liv» enn andre? Er livet til et foster viktigere enn livet til et tenkende og følende menneske med håp, drømmer og ønsker? Det er egentlig der det ligger. Hvis man faktisk er «for liv» burde man ikke spise planter eller dyr heller. For da tar man jo liv!

Og som komikeren Bill Hicks sa så burde alle «for liv-aktivistene» slå ring rundt kirkegårdene og ikke tillate noen å dø. Da hadde man vært for liv!

. . . .