Mangel på bakkekontakt

Ill.: sjefsberta.com

Saken: Märtha Louise vil kontakte de døde, men får ikke lov.

Ikke at det overrasker meg noe særlig, men det kommer særere og særere saker om Märtha Louise i nyhetene. Det er skremmende at engleskoler og snakking med de døde i det hele tatt tas alvorlig, men at det i tillegg blir tatt opp som et tema i Norges største nettavis at én vil ta en prat med folk som ikke er blant oss lenger mens en annen ikke vil at vedkommende skal gjøre dette, er direkte latterlig. For meg blir det som en diskusjon mellom to personer som tror at Jorda er flat, hvor den ene vil snakke om kanten ved verdens ende, mens den andre helst vil unngå snakk om det.

Hele saken er feil "from the get-go". Begge parter i saken mener det er noe slikt som "det overnaturlige" (som de beleilig nok aldri klarer å definere for å unngå vitenskapelig falsifisering) eksisterer og bruker termer som engler og sjeler osv., konsepter som ikke har et eneste fnugg av bevis for seg.

For jeg må bare beklage, en "personlig opplevelse" om noe såkalt overnaturlig er ikke bevis for noe som helst. Folk mente de opplevde å se havfruer på sjøen for en god stund siden, men selv om vi ikke kan motbevise havfruer så betyr ikke det at de eksisterer. Jeg tviler på at Märtha og/eller Kjetil Aano i Det Norske Misjonsselskap (NMS) tror på havfruer, dette til tross for utallige observasjoner i løpet av skipsfartens historie, og til tross for at vi ikke har funnet bevis for at havfruer ikke eksisterer...

Jeg må bare be VG og Dagbladet om ikke å vinkle disse sakene på en så seriøs måte. Det irriterer meg at vi i 2010 hefter oss med engler og demoner som om det var faktiske eksisterende entiteter. Det er forståelig at mennesker før i tiden trodde på slikt. Det hadde jeg muligens selv gjort.

De burde heller begynne å spørre disse menneskene om hvorfor de i det hele tatt tror på disse tingene... Det hadde vært en interessant nyhetssak!

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg, db, vg,

Hvorfor tror du på en gud? (Del 5)

"Jordoppgang" - Jorda sett fra Månen.

Det er kanskje lett å føle seg liten og ubetydelig i et så stort univers.
Da er det greit å ha en gud som gjør livet meningsfullt
Foto: photosthatchangedtheworld.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 5: Guden min gir meg følelsen av å være viktig

På en stor klode i et enormt solsystem i en enda større galakse og i et univers som virker endeløst så er det ikke rart at man av og til kan føle seg ganske ubetydelig og lite viktig. Det er ikke noe feil med en person hvis han eller hun får en slik følelse.

Våre liv i noen få tiår på denne planeten er som døgnfluer hvis man ser på alderen til jorda, solsystemet og universet. Selv hele menneskeartens eksistens har vart bare en liten stund sammenlignet med disse astronomiske tallene. Hadde det ikke derfor vært fint om det fantes noe eller noen, kanskje en gud, som kunne få oss til å føle at vi er viktige? Kanskje kunne denne guden også gjøre det slik at vi levde evig?

For mange troende er håpet og ønsket om at det skal eksistere en gud som kan gjøre våre liv viktige motivasjon nok til å søke tilflukt i en guds forsørgende armer, selv om ikke denne guden har noen bevis som viser til dens eksistens. Et håp eller ønske burde derimot ikke forveksles med en sikker kunnskap om noe. Det eneste et håp om en gud er bevis for er at vi som art har lett for å trenge et håp om en gud. Ikke noe mer enn det. Det virker heller som om at det er troen alene (som Martin Luther ville sagt) som gir oss støtte, ikke guden vi tror på. For hvis det at man føler "ro" (som en anonym kommentator skrev til forrige innlegg) eller "trygghet" er nok bevis for at en gud finnes, så har vi nettopp bevist eksistensen til alle guddommer som noensinne har blitt tilbedt.

Religiøse ledere vet også veldig godt at folk ofte føler seg overveldet og små i menneskeflokken og universet så de er raske når det kommer til å finne en løsning på "problemet". De kommer med løsninger som får folk til å føle seg viktige og spesielle i et stort "skaperverk", men det betyr ikke at det er sant og at gudene eksisterer. Til vi har beviser som støtter opp om påstandene så er de bare nettopp det; påstander.

Man trenger egentlig ikke en gud for å føle seg glad, viktig og leve meningsfulle liv. Flere hundre millioner ikke-troende verden over klarer dette hver dag uten problemer. Hva med familie, venner, og gleden av å føle seg produktiv eller kreativ i hverdagen? Er ikke dette nok til å føle seg viktig? "Må" man ha "noe ekstra" for å føle seg spesiell? Det er egentlig et hån mot livet å må ha noe mer enn livet for å føle seg viktig... De virkelige tingene i livet er så utrolig vakre at jeg kan ikke skjønne hvorfor noen ville sløse bort tiden i virkeligheten for å tilbe en guddom hvis eksistens aldri har blitt bevist. Tenk at for hvert minutt man bruker på å tenke på og snakke med guder oppe i himmelen så kaster man også bort et minutt her nede. Og vi har ikke mange minuttene å leve, sett i en astronomisk sammenheng. Så det er om å gjøre å nyte livet mens vi kan og gjøre det beste ut av det. Livet er rett og slett for stort til at vi trenger å legge til noe ekstra "krydder" for å gjøre det viktigere og mer meningsfullt.

Som Harrison skriver helt til slutt i dette kapittelet (s. 48):

Don't bow down and cower in the immense shadow of the universe. Stand up and claim your place in it. Be the opposite of those who glance up in the night sky and feel small. Look up and be a giant because you are a part of it all. Furthermore, you are special because, as a thinking and creative lifeform, you are one of the most fortunate collections of atoms in all the universe.

Det går fint an å føle seg spesiell og viktig, og samtidig finne mening med livet, selv om man ikke har en tro på en gud.

Neste del:

6. Ateisme er også en religion


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . .

Hvorfor tror du på en gud? (Del 3)

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 3: Religiøs tro er bra

Mens enkelte troende gjør alt de kan for å finne empiriske bevis for å støtte sin tro, klarer andre seg med troen alene og sier at "tro er godt nok," at man ikke trenger vitenskapelige og empiriske bevis.

Det første man kan spørre en person som sier dette er om vedkommende også tror at sine foreldre, venner, månen, sola, jobben/skolen, osv. eksisterer, eller om de vet det. Man trenger ikke å tro at vennene, sola og jobben eksisterer, fordi man vet at de gjør det. Hvorfor skal det være annerledes når det kommer til en guds eksistens? Vel, nå finnes det jo enkelte som også mener at de vet at sin gud eksisterer, men når en person har kommet så langt er det vanskelig å ha en fornuftig samtale med vedkommende.

Og så kommer det fra del 2 inn i bildet. Det finnes utallige religioner, og hvis troen på gudene i disse religionene faktisk er nok bevis for å si at de eksisterer, så får vi et interessant problem. Hvordan rettferdiggjør en troende valget av én gud foran en annen? Hvordan kan troen på Ganesha eller Allah være mer eller mindre gyldig enn troen på Jesus? Troen på en guds eksistens har ingenting med bevis eller fornuft å gjøre. Hvis det var tilfelle så har alle som er innlagt på sinnsykehus som tror de er Napoleon eller Hitler like rett som de som tror på Jahve. Hvis vi forkaster deres tro som useriøs, hvorfor behandler vi religiøs tro annerledes?

Det er interessant å se at de troende innser hvilket svakt argument religiøs tro er i favør eksistensen av noe når det kommer til andre religioner enn sin egen. Muslimer forfatteren av boka har snakket med har (forståelig nok) liten eller ingen respekt for troen som bekrefter Jesus som guds sønn og at han eksisterer. Og de kristne gjør akkurat det samme; de mener at troen muslimene har overfor Allahs eksistens ikke er den samme som deres tro. Lignende påstander finner man i så å si alle religioner. Hvordan de troende vet at de som tror på andre guder enn seg selv ikke har en like "ekte" tro er et mysterium.

I følge The Skeptic's Dictionary er troen på feer/alver utbredt på landsbygda over hele verden. De fleste som tror på en gud andre steder i verden vil nok lett le av dette og mene at feer ikke eksisterer. Men hvilken ekspertise er det disse innehar som så lett kan le bort én form for tro, mens de i bunn og grunn innehar en like ubekreftet tro? Er troen på en fe "mindre verdt" enn en tro på en gud? Og er troen på andre guder enn sin egen også "mindre verdt"? På hvilket grunnlag tar man disse beslutningene?

Hvis troen på at noe eksisterer er nok for å si at det eksisterer, så er egentlig religiøs tro nytteløst når man skal prøve å finne ut hva som er sant. Egentlig virker "tro-argumentet" mer som en innrømmelse av at man egentlig ikke kan gi noen garantier og at hele greia ikke er basert på noe håndfast.

Det er fascinerende hvordan enkelte opphøyer religiøs tro til den største dyden som finnes, til et beundringsverdig og respektert konsept. Det disse individene ikke ser ut til å forstå da er at de har gitt opp egenskapen hjernen har for å veie bevis og analysere argumenter. Egentlig kan man se på religiøs tro som juks. Istedenfor å finne ut sannhetsverdien i noe, så hopper man rett til konklusjonen uten å ha undersøkt skikkelig. Det er godt mulig det finnes én eller flere guder, men inntil vi har noe bevis som støtter opp om dette så er det kanskje lurt å vente med konklusjonen?

Dan Barker, en predikant som ble ateist, skriver følgende om religiøs tro sin bok Losing Faith in Faith:

If the only way you can accept an assertion is by faith, then you are conceding that it can't be taken on its own merits. It is intellectual bankruptcy. With faith, you don't have to put any work into proving your case. You can "just believe."
Truth does not have to be believed. Scientists do not join hands every Sunday, singing, "Yes, Gravity is real! I will have faith! I believe in my heart that what goes up must come down, down, down. Amen!" If they did, we would think they were pretty insecure about it.

Men det er ikke bare slik at religiøs tro er "intelektuell latskap" ved at man slipper å gå nærmere inn på ting ved bare å si at "tro er nok," men troen kan også være direkte skadelig. Beslutninger som påvirker millioner av mennesker daglig burde ikke være basert på tro. Vi burde egentlig hindre tro - å godta påstander uten noen form for bevis - fra å være grunnlaget for avgjørelser overhodet. Hvem vil vel at leger, polititjenestemenn, brannmenn og makthaverne i Norge skal ta beslutninger basert på tro istedenfor logikk, empiriske data, fakta, tidligere erfaringer og vitenskap?

Et annet skadelig element ved religiøs tro er at den veldig lett kan misbrukes av svindlere og kvakksalvere som igjen vil ruinere mange menneskers liv. Og hvis et barn vokser opp og blir lært at å tro på påstander uten noen form for bevis er en god ting, kan de bli lett bytte for såkalte hellige krigere og andre ekstremister som bruker troen som redskap for hva det er verdt. Da er det viktigere at barn (og andre) blir lært opp til å heller tenke selv, bruke logikk og veie bevis opp mot hverandre.

Harrison skriver at tro er "the willing abandonment of reason." Man kan spørre seg hvorfor dette skal være en bra ting. Hvis en troende tar en seriøs kikk på religiøs tro er det stor sannsynlighet for at vedkommende innser hvor lite gjennomtenkt det er.



Neste del:

4. Arkeologiske funn bekrefter min guds eksistens


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord og bilder i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . . .

Hvorfor tror du på en gud? (Del 2)

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 2: Nesten alle på jorda er religiøse

Mer enn åtti prosent av verdens befolkning tilhører en eller annen form for religion og/eller har en gudetro. Mange troende tar dette som et tegn på at det må ligge noe i det. Alt dette kan vel ikke være forgjeves? Fem milliarder troende kan vel ikke ta feil? Enkelte troende tar det enda lenger og sier at "siden nesten alle på jorda er religiøse så må min gud eksistere!"

Hadde det bare vært så lett. Men det er det ikke. Man kan ikke basere en sannhetsverdi på hvor mange som tror på noe. Hvis to milliarder mennesker trodde på alver eller nisser, og ingen av dem hadde noe bevis for å bygge opp under sine påstander, så er ikke antall troende i seg selv et grunnlag for å si at alver eller nisser eksisterer. Det samme hadde vært om det var to tusen troende eller bare to. Når det kommer til påstander om eksistensen av noe, så må man telle bevisene og ikke antall troende.

Et annet viktig poeng er at gudene ikke blir oppdaget, men lært. Når foreldre deler sin tro med barna er dette alene mest sannsynlig hovedgrunnen til at religionene fremdeles overlever. Et høyt antall religiøse betyr bare at et høyt antall foreldre lærer bort religionen til sine barn. Det er i hvert fall ikke et bevis for at guder eksisterer.

Men hele argumentet er egentlig meningsløst når man ser nærmere på saken. For hva er det egentlig de troende i de ulike religionene er enige om? Veldig lite. Verdens religiøse mennesker er ikke engang enige om de mest grunnleggende prinsippene. Det er ingen enighet om hvilke guder som eksisterer, ingen enighet om hvordan disse skal bli tilbedt, ingen enighet om hvordan vi skal kle eller oppføre oss, og så videre... Uenighet på disse punktene er regelen snarere enn unntaket, så hvordan kan "nesten alle på jorda er religiøse" være et argument for å tro på sin gud? Det høye antallet religiøse er ikke noe annet enn et bevis på at vår art er "glad i" religion. (Og husk at enkelte religiøse retninger innen taoisme og buddhisme ikke er avhengige av en gudetro i det hele tatt...)

En mormoners tro kan aldri være til støtte for en hindu som ofrer til Vishnu og tilbedelsen av Buddha på Sri Lanka kan umulig være til støtte for muslimene som går rundt Kabaen hvert år. Hvis det er noe argumentet "nesten alle på jorda er religiøse" gjør så er det å oppheve de ulike religionenes tro og vise at menneskene har lett for å tro på guder uten håndfaste bevis som alle kan enes om.

Religion is as universal as language, which hints at a biological basis. Why did our ancestors evolve an attraction to the supernatural? The fuindamental question is not whether this attraction is rational or not - which is the subject of a dozent recent provocative books - but what exactlyfaith delivers to those who possess it. The present book treats this question respectfully, listening to the answer of the believers themselves, which seems an excellent place to start.
- Frans de Waal, leading primatologist, author of Our Inner Ape

Neste del:

3. Religiøs tro er bra


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord og bilder i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . .