Søken etter naturlig forklaring på moral

Hvorfor gir hjernen oss en moral?
Det skal forskere ved UiO finne ut.
Ill.: dailygalaxy.com

Saken: Eline Busck Gundersen ved Universitetet i Oslo forsker på naturlige forklaringer på hvorfor mennesker har en moral.


I nyeste utgave av Apollon som er et forskningsmagasin ved Universitetet i Oslo (UiO) er det en interessant midtsideartikkel (s. 26-27) med tittelen "Søker moralen i naturen" (fant dessverre ingen nettutgave av denne artikkelen) som omhandler det å finne en naturlig forklaring på hvorfor vi har en moral.


Bevisste atomer


Det er Eline Busck Gundersen ved Centre for the Study of Mind in Nature (CSMN) ved UiO som forsker på nettopp dette. Når man ser på mennesket som et biologisk vesen underlagt naturlover så må menneskesinnet også være et naturfenomén. Gundersen sier på s. 26:

De enkelte bestanddelene i hjernen - atomene - er som i kroppen ellers. Cellene de bygger opp, består av samme stoff og deler som alle andre celler. Hvordan klarer så helt vanlige atomer å bli bevisst helt av seg selv? Og hvordan kan atomer alene bygge et univers hvor det finnes noe slikt som rett og galt?

Det ser ikke ut til en enkel oppgave dette. Forskerne vet dessverre altfor lite om hjernen og sinnet med dagens kunnskap. Det er noe av dette Gundersen håper å få svar på i sin forskning. CSMN har filosofer, lingvister, psykologer og hjerneforskere som jobber sammen for å nå samme mål: "Å forstå de normative dimensjoner av menneskers liv og tenkning, og forstå dem på en måte som gjør det mulig å se dem som integrerte deler av naturen." Dette er veldig spennende og jeg håper de finner noe så fort som mulig! :p

Det har som regel vært en gud, loven, tradisjonen, flertallets ønske, egoets ønske eller "det bare er sånn" som har vært forklaringen på hvorfor mennesker handler slik de gjør og hva som er riktig og galt. Det er som Gundersen sier vanskelig å se hvordan dette med sinnet kan passe inn i vårt naturvitenskapelige verdensbilde. "Forskningsarbeidet mitt hadler blant annet om hvordan dette er mulig," sier hun.


Responsavhengighet


Hun skal søke etter dette svaret blant annet i teorier om såkalt responsavhengighet hvor grunnidéen er at "bestemte personer reagerer på bestemte måter under bestemte omstendigheter." Dette gjelder både den som utfører handlingen og den som blir berørt av den samme handlingen.

Spennende forskning dette. Jeg så for meg noe med evolusjonærbiologiske forklaringer, men la gå ;)

Er hjernen rasistisk?

Er hjernen rasistisk?
Ill.: ucdmc.ucdavis.edu

Saken: En studie ser ut til å indikere at hjernen diskriminerer. Det virker som om hjernen ikke reagerer like sterkt når en person av en annen hudfarge lider sammenlignet med når en person av samme hudfarge gjør det.


En studie av hjernene til hvite og kinesiske forsøkspersoner viser at menneskehjernen ikke bryr seg like mye om at en person av en annen hudfarge enn seg selv er i nød enn om en av samme hudfarge er det. Professor Shihui Han og hans kolleger ved Peking University i Beijing viste 17 kinesiske og 16 hvite frivillige videoer av mennesker som ble påført smerte. Samtidig ble hjernen scannet med en MRI-maskin.

Både de kinesiske og hvite (som var fra Europa, USA og Israel) reagerte sterkere på synet av en person med samme hudfarge som fikk vondt sammenlignet med en person av en annen hudfarge enn sin egen.


Betyr ikke at vi er rasister


Martha Farah, som forsker på kognitiv nevrologi ved University of Pennsylvania i Philadelphia, sier derimot at vi ikke må være redd for at alle dermed er "dømt til" å oppføre oss rasistisk:

Just because there is difference in [anterior cingulate cortex] response it doesn't mean that we are inevitably going to behave less empathically toward the other group.

Og studien til Han viste også at de kinesiske og hvite forsøkspersonene mente de følte smertene til personene på videoen helt likt, uansett hudfarge. Dette er nok bare en rest fra vår evolusjonære historie hvor "tribalisme" og avstand til andre folkegrupper var vanlig og ofte helt nødvendig for ens overlevelse.

. . . . . . . . . . . . .