Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 19)

Ill.: rationalwiki.com

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 19: Beyond Faith and Opinion
av Damien Broderick

Broderick poengterer innledningsvis at han er en nonbeliever; en ikke-troende. Det er ikke det samme som en disbeliever som rett ut nekter å tro på guder  eller avviser guder uansett hva. Han synes det er viktig å vektlegge forskjellen av disse to begrepene ettersom de lett blir brukt om hverandre. 

Men han er derimot en disbeliever når det kommer til den abrahamske gud. Dette fordi han for det første ikke har møtt noen gode argumenter eller bevis for denne gudetypen, men også fordi han for det andre mener en slik guds eksistens er direkte "logisk umulig og selv-motsigende" som han selv skriver. Han er derimot åpen for at han kan ta feil. Derfor har han landet på det å være en nonbeliever og ikke en disbeliever. 

Han vokste opp i en familie med katolske foreldre som tok sin religion veldig alvorlig. Han valgte etter hvert å studere til å bli prest, men ble etter en stund i tvil om både yrkesvalget og sin religiøse tro: Hvordan kunne man vite at den troen man vokste opp i var noe mer riktig enn troen til mennesker i helt andre religiøse tradisjoner? 

Og ettersom tiden gikk og disse tankene fikk vandre fritt så ble den troen han hele livet hadde sett på som sannheten ikke noe annerledes enn det han leste i science-fiction-litteraturen:

...month by month and year after year, what had seemed to me entirely self-evident, true, rewarding, uplifting, the very purpose and pith of life was, at best, irrelevant, a set of fairytales less interesting than the science fiction I loved to read, no more likely to be true, and, at worst, actively malign, manipulative, cruel, and vicious.

Han kommer også inn på dette med hvordan religiøse mennesker opp gjennom tidene og selv i dag har behandlet de som har tvilt på sannhetsverdien til religiøse idéer. For hvem kan vel tvile på trepinner som blir til slanger, en sjø som deler seg på kommando, at Jordas rotasjon stopper en hel dag, jomfrufødsler, magisk gjenopplivning fra de døde, vann som blir gjort om til vin, brød som blir til en gud, folk som blir til fugler, gullplater åpenbart av engler, guder med elefanthoder eller hva med snakkende dyr?


Og essayforfatteren har ikke mye til overs for bevisførselen til de troende heller:

Pointing to any book that asserts its own indubitable truth as sufficient evidence that its revelation is true (as many Jews, Christians, and Muslims do) is insufficient grounds for belief. In fact, it's ridiculous, even perverse - but saying so is likely to get nonbelievers into serious trouble.

Og da svarer de troende ofte tilbake med samme mynt: "Ja, men din tro på vitenskapen er jo akkurat som min tro på religiøse sannheter! Du må bare stole på at det som blir sagt er sant!" Men Broderick kommer også med et genialt svar på dette (min utheving):

In practice, the knowledge avaiable to most of us from science has much the same self-validating character; we read it in school books, or see it on television. The crucial difference is that the scientific claims can be put to the test by anyone who wishes to learn the appropriate techniques.

Religiøs tro er nettopp et trossystem og ikke noe vi kan gå til for å få tak i kunnskap som vi kan stole på. Det er en samling av meninger og gammel gjetning og that's it. Vi kan stole på vitenskapen nettopp fordi "den" endrer mening etter hvert som nye observasjoner og data kommer inn. Derfor får vi hele tiden den kunnskapen som passer best inn med det vi observerer.

Kort om forfatteren (fra boken):

Damien Broderick, bosatt i Texas, er en australsk forfatter innen sjangrene science-fiction og populærvitenskap. Han er en såkalt "Senior Fellow" ved The School of Culture and Communication ved Universitetet i Melbourne.

Neste del:

20. Stephen Law: Could It Be Pretty Obvious There's No God? (kommer snart)

Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 18)

Ill.: nccg.org

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 18: Unanswered Prayers
av Christine Overall

Overall begynner essayet med å fortelle om hvor mørkredd hun var som liten pike og hvor lite det hjalp å be til den kristne gud om hjelp til å overkomme frykten hun hadde. Hun hevder videre at den eneste "effekten" bønn kan ha er når det kommer til det psykologiske:

To be sure, simply as a strategy of psychological survival, the act of prayer may work, both in cases like the 9/11 disaster and in other situations.

Men der stopper det altså i følge Overall. Hun mener også at det helt klart er en "favoritisme" hvis man skal tro bønn faktisk virker, for det er jo bare noen få bønner som faktisk blir besvart og noen få mennesker som blir favorisert over resten. Ta for eksempel den skjeve fordelingen av goder i verden. Det virker ikke som bønneropene fra enkelte mennesker verden over har noe å si for gudene, mens andres bønner lett blir "besvart" og mange lever også gode liv uten i det hele tatt å bry seg med å be til en gud!

Det er ikke så mye mer rettferdighet å hente i Bibelen heller. Jesus (som både er den kristne guds sønn og samtidig ett med guden) hjalp bare noen, ikke alle. Overall skriver:

He converted the water to wine at one wedding, but not at others. He raised Lazarus from the dead, while other corpses remained inert and cold. He multiplied the loaves and fishes for the people in one crowd, but not for others.

Hvorfor er gudene (og i dette tilfellet Jesus) partisk? De gir heller ingen grunn for hvorfor de er partiske. Onde mennesker kan leve et liv i luksus uten frykt for å bli "struck dead" av en gud. Det virker også helt vilkårlig hvem som blir favorisert og hvem som ikke blir det. Alt er tydeligvis avhengig av hvor og når man blir født og hvem man blir kjent med. 

Man kan nesten begynne å lure på om denne skjevheten er en del av "Guds plan", hvis man da tror det er en slik plan... For når man ser på hvor tilfeldig det er når gudene griper inn og hvem de hjelper, og generelt hvor lite de gjør for å lette på lidelsene i verden gjennom historien, så virker det jo som om det er ønskelig fra høyeste hold at det er slik. Overall poengterer:

Both in his holy intercessions and in his failures to intercede, God was guilty of arbitrariness, bias, and even capriciousness and triviality.

Et lettlest, kort og godt essay av Christine Overall det her :)

 
Kort om forfatteren (fra boken):

Christine Overall er professor i filosofi ved Queen's University i Ontario, Canada. Hun har blant annet skrevet boken Aging, Death, and Human Longevity: A Philosophical Inquiry.

Neste del:

19. Damien Broderick: Beyond Faith and Opinion 

Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

tv2, tv2, 

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 17)

En kunstnerisk gjengivelse av singularitet.
Ill.: mactheory.wordpress.com

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 17: Godless Cosmology
av Victor J. Stenger

Som tittelen antyder så handler dette essayet om kosmologi og hvordan moderne vitenskap innen astronomi, kosmologi og fysikk viser at det ikke er nødvendig med en "gudsforklaring" når man observerer universet. Stenger begynner essayet med å kommentere feilaktige (og til tider direkte løgnaktige) påstander fra kristne apologeter. Han har for eksempel følgende kommentar til Dinesh D'Souza som hevder at Bibelen harmoniserer med det vitenskapelige synet på universets tilblivelse og tilstand:

...the story in Genesis bears no resemblance to that of modern cosmology. It has Earth created before the Sun, Moon and stars. Actually, Earth formed eight billion years after the first stars. The Bible can hardly be credited with predicting the expanding universe described by the Big Bang when it depicts the universe as a firmament with Earth fixed and immobile at its center.

D'Souza og en annen apologet, William Lane Craig, henviser også støtt og stadig til Stephen Hawking og Roger Penroses matematiske bevis fra 1970 om at universet startet i en singularitet. De mener at dette er bevis på at universet hadde en begynnelse og en årsak. De mener (åpenbart nok) at det er deres gud som er årsak til alt dette. De ignorerer derimot at disse to vitenskapsmennene for rundt 20 år siden trakk tilbake sine konklusjoner og begrunnet ut fra kvantemekanikken at det aldri forekom noen singularitet.

Stenger har konfrontert Craig med dette, men han har likevel fortsatt å bruke singularitet som et argument for sin guds eksistens. D'Souza har til og med referert til Stephen Hawkings bok A Brief History of Time og at det på "side 53" skal stå at singularitet må ha oppstått ved universets begynnelse. Dette til tross for at det for det første ikke eksisterer en slik påstand på side 53 i denne boken, og for det andre så skriver Hawking et par sider før at han synes det er ironisk at han, etter å ha endret mening, fortsatt må overbevise andre fysikere om at det ikke var noen singularitet ved universets begynnelse.

Stenger skriver at vi ikke lenger trenger noen gud for å forklare universets tilblivelse og tilstand. Han nevner flere ulike naturlige og vitenskapelige forklaringer, blant annet denne:

...our universe appeared by a process of quantum tunneling from an earlier universe that extended back into our past without limit. That tunneling passes through a region of total chaos.

(...)

Cosmological models such as that of Hartle and Hawking (...) indicate that our universe at the earliest moment was a black hole of maximum entropy - that is, total chaos and minimal or no coherent information. This means that the early universe contained no information from any prior state. If a creator existed, our universe has no memory of him.

Det var ingen "speiell informasjon" som ble tilført universet for at Big Bang skulle "skje" og ingen av fysikkens lover ble overkjørt. Den totale energien i universet i dag er null og det var den også ved Big Bang. Alle observasjoner og målinger utført de senere årene bekrefter dette. Ingen gud var nødvendig for å forklare universets tilblivelse.

Essayforfatteren kommer også inn på det med det antropiske prinsipp. Det går ut på at universet er "fine-tuned" slik at mennesket kan eksistere i det. For det første så har jo vi, via naturlige prosesser, tilpasset oss vårt miljø her på Jorda så hvis det er bevis på at universet er til for mennesket, så er det også til for løver, pandaer, Jupiter, solen, virus, osv. Det er å snu hele virkeligheten på hodet å hevde at universet er til for oss fordi vi eksisterer i det.

For det andre så er det også ganske absurd å hevde at universet er til for at vi skal leve der, for når man observerer universet ser det heller ut som det motsatte. Det eneste stedet i universet vi vet om mennesker (og liv) kan eksistere er (dessverre) bare på Jorden. Det er utrolig sløsing med plass hvis alt dette er til bare for at menneskene skal få eksistere på en uendelig liten del av helheten.

Dette og mange andre (gode) argumenter for at universet er "gudløst" og mot påstander fremmet av kristne apologeter finner man også i en strålende bok av Stenger jeg leste for et par år siden; God: The Failed Hypothesis. Anbefaler denne boken på det sterkeste :) Essayet han skrev i denne boken er på mange måter en oppsummering av enkelte av argumentene i God: The Failed Hypothesis.

Kort om forfatteren (fra boken):

Victor Stenger er professor i fysikk og astronomi ved Universitetet i Hawai'i og professor i filosofi ved Universitetet i Colorado. Han har blant annet skrevet bøkene Has Science Found God? og God: The Failed Hypothesis.

Neste del:

18. Christine Overall: Unanswered Prayers

Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg, vg, vg, vg, tv2, tv2, tv2. tv2, vg, vg,

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 16)

Sean Carroll skriver om The Big Bang.
Bilde: scienceblogs.com/startswithabang

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 16: Why Not
av Sean M. Carroll

Carroll begynner essayet med å skrive at den jevne kirkegjenger tror på en gud som (selv om han bor "utenfor universet" eller lignende) er en aktør i verden, en person som har tanker, intensjoner og motiver. Han tror selvsagt ikke på en slik gud. Det irriterer ham derimot at han ofte blir forsøkt satt på plass av teologer som mener de selv ikke tror på en slik gud og at det hele er en stråmann. Carroll mener derimot at det er så mange som tror på en slik type gud at man burde kommentere også et slikt ståsted, og at det ikke er et stråmannsargument i det hele tatt.

Essayforfatteren tar videre for seg teologenes gudsbegrep og deler "den teologiske gud" inn i to kategorier:

• God as a label of some feature in the world, or the universe itself;
• God as a logically necessary idea to make sense of the world
  

Den første er ren og skjær panteisme. Gud er fysikkens lover, kjærlighet osv. Da kan man i følge Carroll bare kalle seg ateist med én gang. Man kan selvfølgelig bruke begrepet gud om naturen (hva nå enn poenget med det er), men det vil i all hovedsak være irrelevant for hvordan man vil forme samfunnet og hvordan man forholder seg til verden. Siden de fleste ateister er pragmatikere vil nok disse ikke bry seg med å diskutere med noen som bare har et annet begrep på fysikkens lover. Det er ikke noe overnaturlig involvert.

Som eksempel for den andre kategorien "teologisk gud" henviser Carroll til det kosmologiske argument eller "The Argument from First Cause" som lyder som følger:

Contingent things have a cause other than themselves. That cause is either another contingent being, or a necessary being. The chain of causes cannot simply be infinite; some ultimate cause must be found in a necessary being. That necessary being is God.

Ikke særlig overbevisende med andre ord, men fenger lett hos de som er klar til å tro på en gud, men som ser på den gode gamle inngripende gud som en utdatert eller simpel idé. Det passer dessverre ikke helt inn med dagens vitenskap heller.

Da Newton formet sine fysiske lover var The Argument from First Cause et ganske godt et, men i dag er fysikken sentrert rundt relativitet og kvantemekanikk. Og da blir det ikke så enkelt som å si at alle hendelser må ha en årsak. Det teologene gjør er da å hevde at slik ting foregår i vår verden er også slik ting må ha foregått for at verden skal eksistere/bli til. Carroll skriver:

In general relativity, the universe is a four-dimensional curved space-time manifold. In quantum mechanics, the universe is an element of a complex Hilbert space evolving through time. Perhaps someday, when a theory of everything is on our hands, we will understand that the truth is some other kind of mathematical structure. The specific choice doesn't matter; the point is, once we know what that mathematical structure is and how it corresponds to our empirical experience, we are done.

Jeg skulle sett at han forklarte litt mer om akkurat dette. Jeg tror i at han prøver å få frem at kausalitet ikke nødvendigvis passer inn i hvordan universet "ble til" ettersom det mest sannsynlig var andre "fysiske lover" som spilte inn før tid og rom eksisterte slik vi kjenner det i dag. Jeg liker uansett det han skriver helt til slutt om det å leve i et gudløst univers:

The universe is, and part of our job is to discover exactly what it is. Another part of our job is to live in it, and to construct meaning and depth from the shape of our lives. Once we adopt that point of view, the arguments for God seem like little more than excess baggage, to be discarded without regret.

It's a big, cold, pointless universe. And we wouldn't have it any other way.

Kort om forfatteren (fra boken):

Sean M. Carroll er en Senior Research Associate ved the Department of Physics hos California Institute of Technology. Hans arbeid har blant annet blitt publisert i journaler og tidsskrifter som Nature, New Scientist, Seed og Sky & Telescope. Han har også skrevet en bok med tittelen Spacetime and Geometry.

Neste del:

17. Victor J. Stenger: Godless Cosmology

Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 15)

Én av grunnene til at Taner Edis er ateist
er vitenskapelige funn..
Bilde: flascience.org

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 15: An Ambivalent Nonbelief
av Taner Edis

Edis er ikke begeistret over organisert religion og ser på seg selv som en naturalist ettersom han ikke tror det finnes noe overnaturlig i det hele tatt. Han tror rett og slett at han ikke har anlegg for spiritualitet.

Artikkelforfatteren mener at vitenskap gir oss en meget god grunn til å tvile på overnaturlige påstander. Forskning ved hjelp av den vitenskapelige metode har vist oss at vi lever i "a vast unanthropomorphic universe" som ikke viser noe tegn til at en guddom sitter ved roret. I tillegg har denne forskningen vist oss at vi må "avlære" (unlearn) saker og ting; verden opererer ikke nødvendigvis slik vår intuisjon eller forventninger skulle tilsi. Edis skriver:

Science has not just come down against wood sprites and the evil eye. It has also cast doubt on immortal souls, designing and creating gods, and transcendent surces of meaning. In the present broadly scientific picture of reality, all supernatural agents seem out of place.

Artikkelforfatteren støtter den vitenskapelige metode rett og slett fordi den fungerer best. Han vil heller stole på "double-blind studies" enn å ty til et ouiija-brett for å få svar på et spørsmål. Han kommer også med et viktig poeng; at vitenskapen faktisk kunne ha støttet overnaturlige idéer. I vitenskapens spede begynnelse så mange forskere for seg at vitenskapen ville gi oss svar på hvordan gudens skaperverk fungerte. Man kunne ha funnet noe magisk eller et guddommelig design i naturen, men i stedet har overnaturlige entiteter blitt irrelevante.

Helt til slutt i artikkelen skriver Edis litt om forskning på religion og hvordan den moderne vitenskapen viser peiler mer og mer inn på hjerneforskning for å forstå hvorfor folk er religiøse. Han er selvfølgelig tilhenger av et slikt prosjekt ettersom det er en naturalistisk tilnærmingsmåte til spørsmålene rundt religion og religiøsitet.

Kort om forfatteren (fra boken):

Taner Edis er professor i fysikk ved Truman State University. Han har blant annet skrevet bøkene The Ghost in the Universe: God in Light of Modern Science, og Science and Nonbelief og An Illusion of Harmony: Science and Religion in Islam.

Neste del:

16. Sean M. Carroll: Why Not?

Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg, vg, tv2,

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 14)

Én av grunnene til at Philip Kitcher ble ateist
er at det finnes så mange religioner.
Bilde: bmsoftware.com

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 14: Beyond Disbelief
av Philip Kitcher

Philip Kitcher begynte som korgutt i tidlig alder og var kristen. I begynnelsen av tenårene mistet han derimot sin barnetro litt etter litt til han til slutt så på seg selv som en ateist. Han skriver at han ikke kan huske nøyaktig hva som førte til at han begynte å tvile på "the Christian doctrine", men han så på evangeliene og alt han kunne se var selvmotsigelser og usannsynligheter.

Og etter hvert som han leste mer om tingenes tilstand rundt om i verden og naturen for øvrig klarte han ikke å forstå hvordan en god guddom kunne stå bak noe slikt. I tillegg ble han klar over hvordan teologien endret seg i takt med samfunnet og det politiske landskapet, og hvordan folks religiøse opplevelser ofte er styrt av overbevisninger og behov forut for hendelsen.

Hans "vei mot ateisme" har altså vært preget av en sterkere og sterkere følelse av umulighet, usannsynlighet og absurditet. Det var ikke slik at han opparbeidet seg nøye formulerte argumenter i favør av sitt nye livssynsmessige ståsted. Det er likevel tre "powerful arguments" i favør av ateisme Kitcher synes er viktig å få med seg:

1. Tilhengerne av alle religionene former sin tro på akkurat den samme måten. De refererer til en tradisjon som går lang tilbake i tid, hvor en eller flere karakterer har overnaturlige krefter.

2. Religiøse doktriner over hele verden har utviklet seg helt siden "tidenes morgen". Sosiale og politiske faktorer spiller inn på hvilke deler av de ulike religionene som blir vektlagt og bestemmer også ofte hva som blir ført videre til neste generasjon.

3. Enkelte religiøse påstander er i direkte konflikt med det vi finner ut når vi faktisk undersøker verden og naturen rundt oss (dvs. vitenskap).

Kitcher skriver at religiøse opplevelser hos mennesker som regel kommer når vi er oppspilte, forstyrret eller kommer i kontakt med enkelte hallusinogener. Religiøse autoriteter har opp gjennom historien slitt med å se forskjell på "ekte" religiøse opplevelser og vrangforestillinger. Et eksempel på dette er middelalderen her i Europa. De kristne mystikerne måtte "sertifiseres" og det ble gjort på følgende måte: De måtte ha guddommelige åpenbaringer som passet inn i den rette lære og teologi. Så enkelt var det...

Essayforfatteren kommer også inn på dette med at mennesker opplever såkalte religiøse opplevelser over hele verden uansett tro. Å hevde at man har monopol på slike opplevelser eller i det hele tatt å mene at den tradisjonen man følger gir de riktigste religiøse opplevelsene er ganske arrogant og barnslig. "Min opplevelse er ektere enn din!" osv... Ofte kan også psykologer og/eller nevrologer gi oss gode svar på hvorfor folk opplever slike ting.

Alt i forrige paragraf gjelder også for de som "bare" tror og som ikke har vært borti religiøse opplevelser á là å høre en guds stemme osv. Alle må forholde seg til sin religiøse tradisjon og stole på at det som blir videreført er riktig.

Kitcher mener at kunnskapen om at det finnes så mange ulike religioner i seg selv burde være en god grunn til å tvile på religiøse forklaringer og fortellinger. Når man i tillegg via sosiologien ser hvordan religioner vokser og forandrer seg burde det også føre til tvil; de sprer seg ikke ved å overbevise folk om "doktrinelle sannheter", men ved å tilfredsstille sosiale og psykologiske behov. I tillegg mener han at evolusjon som faktum og teori nok spiller inn i en begrunnelse for å være ateist, men at det er bare en liten del av et stort bilde som tegner seg, et bilde av at alt er slik det ville vært hvis det ikke fantes noen guder...

Når troende mennesker begynner å få slike tanker kan det ofte føre til at de likevel vil holde på en slags tro på noe overnaturlig. Kanskje tror de ikke at Jesus faktisk sto opp fra de døde eller at Muhammed faktisk møtte Gabriel i hulen, men de ser for seg at det i det minste må være noe bak det hele - en bevissthet, en ånd eller lignende. Kitcher har følgende svar til dette:

Skeptics should concede to the religious believer that human inquiry into the character of the universe is unfinished, that many aspects of our world and of human experiences are, as yet, inexplicable. They should insist, however, that we don't cover up our ignorance with labels (...).

The honest approach (...) is to recognize that we do not fully understand [it], not invoke some category to substitute for what we do not know. (...) ...future inquiries might remedy our ignorance - and even do so in ways that introduce entities well beyond our current ken.

Kitcher kommenterer også dette med at enkelte religiøse mennesker har innsett at argumentene ateistene kommer med er gode, men at de da tyr til dette med tro ikke trenger å være rasjonelt eller intellektuelt forsvarbart. Til dette har essayforfatteren ikke så mye annet å si enn at det ikke er mulig å argumentere med slike mennesker ettersom de allerede har erklært at det å tro på noe absurd er en god ting i seg selv. Man kan da lure på hvordan en slik person klarer å argumentere for at sin tro på noe absurd er noe mer forsvarbart enn alle de andre absurde trosretningene man kan finne blant mennesker.

Helt til slutt i dette lange essayet kommer han inn på hva han mener med tittelen han har valgt. Han skriver at blant sine likesinnede så er det mange som mener religion er roten til alt ondt og at det er best for menneskeheten om vi kan bli kvitt religionene én gang for alle. Da vil alle bli mer opplyst og alle vil få et bedre liv.

Kitcher er ikke enig i dette. Han mener det er mye godt innen religionene og ønsker å beholde de gode elementene. Dette kan for eksempel være sosialt samhold, det å gi håp og muligheter for de svake i samfunnet å la sin stemme bli hørt, i tillegg til samarbeid mellom ulike mennesker mot et felles mål. Han ønsker å legge vekk alt det mytologiske og overnaturlige tankegodset som ligger i de fleste religionene og legge vekt på denne verden og hva vi sammen kan gjøre for å oppnå et godt samfunn for alle:

Beyond supernaturalism, religion can help people find meaning in the here-and-now, to see that their lives have a point. In forging a community of those who are and support one another, it can give space for joint ethical action. (...)

We need these things. As individuals, we need to find some significance in our finite lives, and as deetached individuals in increasingly atomistic societies we need forms of community.

Han skriver at de religiøse idéene og institusjonene ikke har monopol på å tilfredsstille slike behov. Han ser for seg at det i fremtiden vil være andre samfunnsmessige konstruksjoner som tar seg av disse behovene, uten å ty til en overnaturlig forankring.

Han er redd for at hvis man bare fjerner overtroen fra et menneske, uten å "fylle inn" med en erstatning til funksjonene veldig mange religioner har i menneskers liv, så vil det oppstå et vakuum hvor "the crudest forms of literalist mythology can easily intrude themselves". Kitcher mener nemlig at den sekulære humanismen fokuserer for mye på det sekulære og ikke nok på humanismen.


Vel, jeg var med ham opp til et visst punkt i essayet, helt til han begynte å skrive om den fremtidige "sekulære religion" han ønsker seg. Det ble veldig sært rett og slett. Det kan være det ligger noe i det han skriver, men det traff ikke helt. Jeg synes også essayet hans var unødvendig langt. Han kunne fått frem akkurat de samme poengene på halvparten av sidene.

Kort om forfatteren (fra boken):

Philip Kitcher er filosofiprofessor ved Columbia University hvor han spesialiserer seg i vitenskapsfilosofi. Han er kjent for å sitt arbeid med bioetikk, sosiobiologi og kreasjonisme. Han har blant annet skrevet boken Living WIth Darwin: Evolution, Design, and the Future of Faith.

Neste del:

15. Taner Edis: An Ambivalent Nonbelief

Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 13)

Emma Tom ble som barn truet med evig pine i helvete,
samt å bli spedalsk i dette livet, om hun ikke trodde på den kristne gud.
Ill.: tubafrenzy.org

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 13: Confessions of a Kindergarten Leper
av Emma Tom

En av Emma Toms lærere på barneskolen har skyld i tittelen på hennes essay, for denne læreren sa rett ut at de som ikke trodde på den kristne gud ville bli spedalske. I tillegg skulle man selvfølgelig også brenne i helvete. Fine ord, ikke sant? Å spre religiøse idéer via frykt er ikke akkurat en ny ting...

Da hun ble litt eldre fant hun ut at det å være ateist ikke innebar noen helserisiko. Det tok heller ikke lang tid før hun ble ganske forbannet over at denne læreren spredte et slik budskap til små barn:

How dare this devout bitch try to scare the bejesus into little kiddies with her tales of disease and abductions? (Her other favorite warning was that God would send men with guns in cars to snatch sprogs who wagged school.)

Dette resulterte i at Tom ble det hun selv kaller en "fundamentalistisk ateist" og så på ateisme som representant for toleranse og opplysning. Men i dag er hun litt mer tilbakeholden og tenker at kanskje også ateisme kan være en "self-serving delusion."

Hun minner leseren om at ateister "som ikke er Josef Stalin eller Mao Tse-Tung" normalt sett er glad i livet og å leve. Ateister driver ikke med misjonering, skriver hun, fordi de er for opptatte med den "eksistensielle krisen" det er å være klar over at når man dør så er det slutt. Man har ikke tid til å rekruttere nye medlemmer.

Essayforfatteren er også ganske sikker på at om det skulle finnes en gud så ville vedkommende sett med beundring på de ikke-troende og ikke sende de til et helvete, siden de klarer å være gode uten å følge en "10-step religion" som hun kaller det:

After all, we infidels don't have the benefit of a book of rules which lays out the do's and don'ts (sic) of coveting asses and which explains, once and for all, exactly how many turtles doves should be slaughtered after ejaculation (unfortunately, dear Christians, the current requirement still seems to be two).

For som hun skriver det så må vi ikke-troende, når vi står overfor et etisk dilemma, faktisk sette oss ned og bruke hjernen og samvittigheten, i tillegg til den oppsamlede visdom, for så å finne ut av hva som er det mest riktige å gjøre. I følge Tom vil nok en allvitende gud applaudere dette.

Essayforfatteren snur også hele problematikken på hodet: Hva om religionene er til for det totalt motsatte av det alle har tenkt? Hva om de er der for å luke ut de som omfavner skrifter som sprer intoleranse, hat og vold? Hvem vet, når dommedagen kommer så er det kanskje oppriktige homofile, snille aborttilhengere og Wicca-tilbedere som har vært snille mot katter som blir sendt til himmelen, mens "Mrs. You Will Rot In Hell" (Emma Toms kallenavn på læreren som ble nevnt tidligere) og andre troende som sprer intoleranse og hat ikke får ta følge...

Kort om forfatteren (fra boken):

Emma Tom er en australsk journalist og forfatter, og hun har skrevet for flere australske aviser og blader. Hun har også en fast spalte i The Australian. I tillegg driver hun med rockemusikk. Hun holder nå på å bli ferdig med en doktorgrad ved University of New South Wales.

Neste del:

14. Philip Kitcher: Beyond Disbelief

Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 12)

James Randis erfaringer som magiker/illusjonist gjør at han skjønner
hvor lett det er å lure mennesker og hvor lett mennesker lurer seg selv.
Ill.: childrenssleepproject.com

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 12: A Magician Looks at Religion
av James Randi

Randi begynner med å avklare hvor han står i "ateisme-agnostiker-teisme"-spekteret. Han er ikke en eksplisitt ateist som hevder at det ikke finnes noen gud, men heller av den implisitte sorten som bare ikke har blitt konfrontert med noen overbevisende argumenter eller bevis som skulle hentyde at det eksisterer en gud. Det er for så vidt der jeg også står, og jeg vil mene at de aller fleste ateister er implisitte ateister, mens alle andre tror at alle ateister automatisk er av den eksplisitte sorten.

Essayforfatteren fortsetter så med å meddele at han egentlig aldri har hatt noen gudstro og vokste opp i en familie som ikke var særlig religiøs. Han gikk derimot på søndagsskole, men ble etter hvert ganske upopulær der ettersom han konstant stilte "upassende" spørsmål:

..."Why?" and "Just how do you know that?" so provoked my teachers and made me generally unpopular...

Jobben hans, som han sier det selv, består av å lure folk. Han utfører "magiske" triks og illusjoner, men er helt ærlig på at alt han gjør er lureri. Men av og til opplever han at folk ikke vil tro på ham når han sier at alt bare er et triks. Folk insisterer på at det har skjedd "et mirakel". Han skylder på media som tillater alt slags "woo-woo" (hans uttrykk) som appellerer til de naive, alt dette pga. reklameinntekter.

I løpet av karrieren har Randi lært å se hvordan folk kan bli lurt og hvordan de kan lure seg selv. Og det er sistnevnte han mener er viktigst. Utdannelse og erfaring spiller inn, og unger er dermed de letteste å lure med de enkleste triks.

Han mener det er tull og tøys at religion og vitenskap "er kompatible" som enkelte mener:

...religion offers no evidence, no proof, no testable statements as part of its claim. In fact, I'm constantly faced with the smug statement that "God doesn't need to be proven," and to the religious, that's that. Science, on the other hand, demands evidence, proof and testable statements. These two approaches to reality are totally incompatible, in absolute opposition, and one of them derives entirely from wishful thinking. I'll let my reader decide which one it is.

Akkurat dette synes jeg var så straight to the point at jeg måtte bare ha med hele. Ellers så skriver han ikke så mye om hvorfor han er ateist, bare at han alltid har vært det. Riktignok nevner han at han har vært gjennom en operasjon som viser til hvor bra vitenskapen er for mennesket, men også hvor lite hold det er i Intelligent Design-argumentene for gud (som for eksempel at menneskekroppen er et bevis på den og den gudens eksistens osv.). Men uansett et nydelig essay å lese :)

Kort om forfatteren (fra boken):

James Randi er en skeptiker og magiker/illusjonist. Han er mest kjent for sine utfordringer overfor pseudovitenskap og de som kommer med påstander om det overnaturlige. Han har stiftet James Randi Educational Foundation og var jevnlig gjest på programmet The Tonight Show Starring Johnny Carson.

Neste del:

13. Emma Tom: Confessions of a Kindergarten Leper

Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg, tv2, tv2, tv2,

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 11)

Det var blant annet studier innen antropologi
som fikk Michal Shermer til å tvile på sitt ståsted som kristen.
Foto: pearsonhighered.com

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 11: How to Think About God: Theism, Atheism, and Science
av Michael Shermer

Shermers essay begynner med en oversikt over det han kaller sin "personlige religiøse reise". Kort fortalt vokste han opp i et hjem hvor religion ikke hadde så mye å si. "None of my (...) parents was religious..." skriver han på side 65. "Til tross for" dette ble han frelst i løpet av siste året på high school. Han ble så religiøs at han var det han kaller for direkte plagsom overfor sine venner, bekjente og familie:

I became a "Bible thumper," as one of my siblings called me, a "Jesus freak" in the words of another sibling.

Han var totalt overbevist om at den kristne gud eksisterte og at Jesus hadde stått opp igjen fra de døde, osv. I begynnelsen hang han mest med folk som delte hans syn på saker og ting, men etter hvert som han gikk på college minglet han med mennesker med mange ulike standpunkt. Dette kombinert med at han tok et kurs i evolusjonsbiologi og kulturell antropologi gjorde at tvilen rundt ens eget ståsteds riktighet begynte å gjøre seg gjeldende. For i det nye miljøet var det akseptert å tvile og diskutere "de store spørsmål" med et åpent sinn.

Han går videre inn på dette med de tre mest brukte begrepene i diskusjoner rundt religion; ateisme, teisme og agnostisisme. Når det er snakk om påstander om universet mener Shermer det er mest rasjonelt å være agnostiker. Men i hverdagen oppfører man seg enten som om man tror på en gud eller ikke. Derfor er man enten ateist eller teist når det kommer til hvordan man lever livet sitt. Han mener at siden det lett blir begrepsforvirringer pluss at ordet ateisme (dessverre) blir sett på nærmest som et skjellsord enkelte steder, så liker han heller å kalle seg en skeptiker:

A skeptic simply does not believe a knowledge claim until sufficient evidence is presented to reject the null hypothesis (that a knowledge claim is not true until proven otherwise).

Shermer tror ikke på noen gud fordi han rett og slett ikke er overbevist av argumentene folk kommer med som er i favør av gudenes eksistens. Han er heller ikke gudstroende nettopp fordi han er komfortabel med å ikke ha svar på absolutt alt.

For teologene har egentlig ikke noe skikkelig svar på de store spørsmålene de heller. De bare putter inn "gud" der vitenskapen ikke har funnet svarene ennå. De kan for eksempel hevde at "Gud er han som ikke trenger å bli skapt." Men hvorfor kan ikke universet være det som "ikke trenger å bli skapt?" Og hvis gud er "utenfor tid og rom," hva nå enn det betyr, så er det umulig for oss å vite om vedkommende eksisterer og det er egentlig ikke noen grunn i verden for å tro på en slik entitet. Vi kan i hvert fall ikke si noe om guden. Ikke teologene heller. Så da er man like langt.

Shermer poengterer at det er opp til de gudstroende å komme med bevis for sin gud og at det ikke er ateistenes oppgave å motbevise gudene. Han referer til the Oxford World Christian Encyclopedia som skriver at det er minst 10.000 religioner den dag i dag, og at hvis ateistene skal gå rundt og motbevise alle disse så blir man aldri ferdig. Da er det mye enklere at de som hevder de ulike gudene eksisterer kommer med bevis som bygger opp under sitt ståsted. Og hva er sjansen for at det blant disse gudene bare er den kristne gud som er den "riktige" å tro på?

Nei, det er sannsynligvis heller slik at det er vi som har skapt gudene og ikke omvendt, skriver Shermer på side 72 og refererer til forskning innen psykologi, antropologi, historie, komparativ mytologi og sosiologi.

Avslutningsvis spør essayforfatteren seg om vi kommer til å se forskjell på en "gud" og en sivilisasjon som er mye mer teknologisk avansert enn oss selv. For med tanke på de enorme vitenskapelige og teknologiske fremskrittene menneskene har vært vitne til de siste 300-400 årene, tenk om vi skulle møte på en annen intelligent sivilisasjon som for eksempel har 50.000 flere år med slik teknologisk og vitenskapelig fremgang bak seg! Hvis vi visste teknologien og vitenskapen bak det denne sivilisasjonen klare å utføre det, ville vi kalt den for en utenomjordisk intelligens. Hvis vi ikke visste om at det var en teknologi og vitenskap bak dette ville vi kalt dem for guder.

Shermer ser også ut til å være en naturalist, akkurat som Thomas W. Clark i forrige essay. Som Shermer skriver på side 76:

Science operates in the natural, not the supernatural. In fact, I go so far as to claim that there is no such thing as the supernatural or the paranormal. There is just the natural, the normal, and mysteries we have yet to explain by natural causes. Invoking such words as "supernatural" and "paranormal" is just a linguistic place-holder until we find natural and normal causes, or we do not find them and discontinue the search out of lack of interest.

Jeg har enorm respekt for Michael Shermer. Det er for eksempel en fryd å se ham forklare The Baloney Detection Kit. Dette var et av de lengste essayene i boken, men det var vel verdt lesingen. Fyren kan det med å skrive og får frem poengene på en god måte :)

Kort om forfatteren (fra boken):

Michael Shermer er en skribent og historiker innen vitenskapelige emner. Han leder The Skeptics Society og er redaktør for bladet Skeptic. Han har skrevet flere bøker, blant disse har vi Why Darwin Matters: Evolution and the Case Against Intelligent Design og The Mind of the Market. Sistnevnte handler om "evolusjonær økonomi".

Neste del:

12. James Randi: A Magician Looks at Religion

Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg, vg, vg, vg, vg, vg, tv2, tv2, tv2, vg, vg,

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 10)

Essayforfatteren ser ikke på virkeligheten som
delt i to "verdener" - en naturlig og en overnaturlig.
Ill.: thesecondeclectic.blogspot.com

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 10: Too Good to Be True, Too Obscure to Explain: The Cognitive Shortcomings of Belief in God
av Thomas W. Clark

Clark er ikke "bare" ateist, han er også naturalist. Det vil si at han ikke ser på virkeligheten som delt opp i "det naturlige" og "det overnaturlige". Alt er en del av den naturlige verden. Som han skriver i innledningen:

Disbelief in God, therefore, is a corollary of the rationally defensible claim that nature is all there is, the basis for the worldview known as naturalism.

Så egentlig kunne vi ha endt blogginnlegget der, for det forklarer egentlig hvorfor Clark er ateist. Det er en naturlig følge av at han er naturalist. Men jeg skal selvfølgelig skrive mer ;)

Clark skriver at naturalistene søker ting vi kan tro på men som samtidig er en tro vi kan stole på. Den er forankret i det observerbare og det vitenskapelige. "The naturalist wants not to be deceived," skriver han på side 58, og fortsetter; "not to make errors of logic or method or assumptions when understanding the world." Vitenskapen, mener Clark, er den beste måten å oppnå dette han beskriver som "reliable explanations".

Det er også viktig for essayforfatteren å påpeke at naturalister er klar over at de kan ta feil og at når ny kunnskap kommer inn så er de villige til å skifte på sine standpunkt. Med andre ord; det er ingen skam å ta feil.

Når det kommer til "det overnaturlige" derimot er det ikke mye "kunnskap" man kan stole på: "The supernatural, after all, is just that which cannot find a place in an empirically well-supported theory. If it did, it would cease to be supernatural (...)." Så hvis man er ute etter kunnskap eller forklaringer man kan stole på, så er det ikke mye å hente hos "det overnaturlige" i følge Clark: Den abrahamske gud er en unexplained explainer.

Det er viktig for essayforfatteren at vi i vår søken etter objektivitet skiller mellom hvordan vi skulle ønske ting skal være og hvordan de faktisk er. Han mener at gudstro viser til førstnevnte, altså ønsketenkning. Siden vitenskapen ofte peker i en retning av ting de aller fleste mennesker ikke ser ut til å like (ikke noe bevis for noen guder, en himmel, sjelen eller udødelighet) så ser det ut til at den ikke representerer vår ønsketenkning angående tingenes tilstand. Gudstro ser derimot ut til å spesialisere seg i å "forsvare våre søteste drømmer" som han skriver på s. 62. Og teologi er ikke annet enn en apologi i favør av en ønsket konklusjon; at guden eksisterer.

Jeg avslutter med et sitat fra essayforfatteren (s. 60):

...naturalists are happy to admit that in some cases - many cases actually, including the origins of existence itself - we don't understand what's going on. Far better an honest admission of naturalistic unknowing than a premature claim to knowledge that invokes the supernatural. Belief in God, a cognitive cul-de-sac, is ruled out by the naturalist's desire for explanatory transparency, a transparency exemplified by science.

Jeg begynner å lure på om ikke jeg også er en naturalist :p

Kort om forfatteren (fra boken):

Thomas W. Clark leder The Center for Naturalism og er forfatter av Encountering Naturalism: A Worldview and Its Uses.

Neste del:

11. Michael Shermer: How to Think About God: Theism, Atheism, and Science

Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

tv2, tv2, tv2, vg, vg, tv2, tv2, vl, vg, tv2, tv2, tv2, vg, vg, tv2, vg, vg,

Radiointervju med Russell Blackford 2

Russell Blackford
Foto: pointofinquiry.org

Saken: Russell Blackford har nok engang vært i et radiointervju for å snakke om ateisme og boken 50 Voices of Disbelief.


Som nevnt tidligere holder jeg på med en bloggserie med navnet Hvorfor tror du ikke på en gud? som er basert på boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russell Blackford og Udo Schüklenk. Blackford var nylig hos D.J. Grothe som er vert i radioprogrammet Point of Inquiry som har mange spennende program om religioner, religiøsitet, politikk og vitenskap. Nå har han vært hos ABC Radio National for å snakke om "the disbelievers":

Almost 70 per cent of Australians claim to have some kind of religious affiliation - many fewer are regular church goers.

In our final talk back of the year we hear from 'the disbelievers' - the people who don't believe in a single, monotheistic, all powerful god.

What was it that influenced them not to believe in god? Was it a single event or a series of implausibilities and absurdities? And how do disbelievers create meaning in their lives without god in their lives?

Radioprogrammet kan lastes ned (helt lovlig) her.
(Høyreklikk -> "Lagre som...")


Les også: Radiointervju med Russell Blackford

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,