Jorden sett fra kanten av solsystemet.Vi er helt klart en del av noe mye større enn oss selv.
Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.
(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)
Kapittel 28: Min gud får meg til å føle at jeg tar del i noe større enn meg selv
Hva annet enn en gud kan forklare den triste personen som går inn i kirken, moskéen eller tempelet for så å komme ut igjen glad og fylt av energi? Mange troende mener at de via troen blir fylt av energi og kraft. Jeg tviler ikke på det et sekund. Det er ikke uvanlig at man føler seg bedre av å være medlem av en gruppe som mener det samme og deler de samme målene. Det er derfor enkelte unge som føler seg rådløse kan få en trygghetsfølelse og komfort ved å være medlem av en kriminell ungdomsgjeng. Så det er ikke rart at et individ som er medlem av en religiøs organisasjon med millioner av medlemmer, flere hundre år med tradisjon baks seg og som mener at universets skaper sitter ved roret, kan komme til å føle seg litt mer mektig, glad og lettet samtidig som at vedkommende finner en ny mening med livet.
De troende mener selvfølgelig at det å få denne følelsen ikke er noe man bare får fordi man er medlem i en gruppe med andre som deler ens tro, men at guden de tror på er den som får dem til å føle noe spesielt. Det snakkes ofte om å føle en kobling til "skaperen av kosmos." Dette er bare en følelse deres gud kan gi dem og derfor er dette et bevis på at denne guden eksisterer, sier de.
Men her kommer derimot det problemet med ulike religioner igjen. Husk at alle religioner ikke kan være sanne og at alle guder ikke kan eksistere. Så når en hindu får en følelse av kontakt og enhet med sin(e) gud(er) så kommer vedkommende med akkurat de samme påstandene en muslim gjør når han eller hun ber og "føler Allahs nærhet." Begge påstandene kan ikke være riktige for troen på de mange hindugudene og troen på den ene islamske gud motsier hverandre uten tvil. Begge de troende i dette eksempelet er nok ærlige i sin beskrivelse av det de føler, men én, eller sannsynligvis begge, må ta feil når det kommer til kilden til følelsen.
For det er nok mye mer sannsynlig at det er troen i seg selv som er opphav til det de religiøse føler og en ekte gud er dermed ikke nødvendig for å forklare fenoménet. Derfor kan ikke de troende være sikker på om denne opplevelsen har et naturlig eller overnaturlig opphav. Det er derfor på sin plass å spørre seg om de kristne som mener de føler en "connection" overfor noe større enn seg selv gjør dette fordi en usynlig gud ved navn Jesus tar kontakt med dem eller om de enkelt og greit bare opplever den samme psykologiske fenoménet som milliarder av andre mennesker opplever når de tilber sine guder.
For å vise at dette fenoménet har mer med hjernen enn guder å gjøre har nevropsykolog Michael Persinger utført eksperimenter som gjør han ved å slå på en bryter gir de troende følelsen av sin guds nærvær. Gjennom sin forskning har han konkludert med at tinninglappen i hjernen kan bli stimulert til å produsere det mange mennesker opplever som religiøse opplevelser. Forsøkspersonene følte et nærvær i 80% av tilfellene og den fascinerende (og avslørende?) detaljen er at de beskrev opplevelsen på en måte som passet med deres kulturelle bakgrunn; muslimene følte et nærver av Muhammad, de kristne følte Jesu eller f.eks. Jomfru Marias nærvær. Hvis folk kan ha en slik variasjon av "religiøse opplevelser" i et laboratorium, så å si ved å trykke på en knapp, er det en meget god grunn til å hevde at det er biologiske og psykologiske krefter på gang enn at det er noe overnaturlig til stede.
Men man trenger ikke en religion for å føle at man tar del i noe større enn seg selv eller for å få en "religiøs opplevelse". Ved å besøke et museum eller lese det universet har å "fortelle oss" via de vitenskapelige funnene vi har gjort, burde enhver føle en viss form for beundring over den "reisen" atomene i kroppen vår har gjort de 13,7 milliarder av år universet har eksistert, den utrolige utviklingen av livet på Jorda de siste tre-fire milliarder årene, utvandringen vår art gjorde fra Afrika for mange tusen år siden, osv. Vi kommer fra stjernestøv hele gjengen og burde være stolte av det.
Neste del:
29. Min religion gir mer mening enn alle de andre
Alle deler:
En oversikt over alle delene finner du her.
(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
