James Randi tar overdose!

Saken: James Randi tar en dødelig dose homeopatisk sovemedisin!

Den legendariske skeptikeren James Randi er bekymret. Han mener det sløses altfor mye tid, krefter og ikke minst ressurser på irrasjonelle idéer. I en video nylig lagt ut hos TED angriper han overtro, synske mennesker og homeopati. Denne mannen kan få sagt det:

  

James Randi's fiery takedown of psychic fraud

Video link

Som du kan se på videoen tar James Randi så mange sovepiller at han, hvis stoffet faktisk hadde en virkning, burde ha dødd. Han burde i det minste bli litt trøtt? Han har visstnok gjort dette flere ganger uten at noe har skjedd. Forbløffende? Vel, ikke helt...

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg, 

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 19)

Ill.: rationalwiki.com

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 19: Beyond Faith and Opinion
av Damien Broderick

Broderick poengterer innledningsvis at han er en nonbeliever; en ikke-troende. Det er ikke det samme som en disbeliever som rett ut nekter å tro på guder  eller avviser guder uansett hva. Han synes det er viktig å vektlegge forskjellen av disse to begrepene ettersom de lett blir brukt om hverandre. 

Men han er derimot en disbeliever når det kommer til den abrahamske gud. Dette fordi han for det første ikke har møtt noen gode argumenter eller bevis for denne gudetypen, men også fordi han for det andre mener en slik guds eksistens er direkte "logisk umulig og selv-motsigende" som han selv skriver. Han er derimot åpen for at han kan ta feil. Derfor har han landet på det å være en nonbeliever og ikke en disbeliever. 

Han vokste opp i en familie med katolske foreldre som tok sin religion veldig alvorlig. Han valgte etter hvert å studere til å bli prest, men ble etter en stund i tvil om både yrkesvalget og sin religiøse tro: Hvordan kunne man vite at den troen man vokste opp i var noe mer riktig enn troen til mennesker i helt andre religiøse tradisjoner? 

Og ettersom tiden gikk og disse tankene fikk vandre fritt så ble den troen han hele livet hadde sett på som sannheten ikke noe annerledes enn det han leste i science-fiction-litteraturen:

...month by month and year after year, what had seemed to me entirely self-evident, true, rewarding, uplifting, the very purpose and pith of life was, at best, irrelevant, a set of fairytales less interesting than the science fiction I loved to read, no more likely to be true, and, at worst, actively malign, manipulative, cruel, and vicious.

Han kommer også inn på dette med hvordan religiøse mennesker opp gjennom tidene og selv i dag har behandlet de som har tvilt på sannhetsverdien til religiøse idéer. For hvem kan vel tvile på trepinner som blir til slanger, en sjø som deler seg på kommando, at Jordas rotasjon stopper en hel dag, jomfrufødsler, magisk gjenopplivning fra de døde, vann som blir gjort om til vin, brød som blir til en gud, folk som blir til fugler, gullplater åpenbart av engler, guder med elefanthoder eller hva med snakkende dyr?


Og essayforfatteren har ikke mye til overs for bevisførselen til de troende heller:

Pointing to any book that asserts its own indubitable truth as sufficient evidence that its revelation is true (as many Jews, Christians, and Muslims do) is insufficient grounds for belief. In fact, it's ridiculous, even perverse - but saying so is likely to get nonbelievers into serious trouble.

Og da svarer de troende ofte tilbake med samme mynt: "Ja, men din tro på vitenskapen er jo akkurat som min tro på religiøse sannheter! Du må bare stole på at det som blir sagt er sant!" Men Broderick kommer også med et genialt svar på dette (min utheving):

In practice, the knowledge avaiable to most of us from science has much the same self-validating character; we read it in school books, or see it on television. The crucial difference is that the scientific claims can be put to the test by anyone who wishes to learn the appropriate techniques.

Religiøs tro er nettopp et trossystem og ikke noe vi kan gå til for å få tak i kunnskap som vi kan stole på. Det er en samling av meninger og gammel gjetning og that's it. Vi kan stole på vitenskapen nettopp fordi "den" endrer mening etter hvert som nye observasjoner og data kommer inn. Derfor får vi hele tiden den kunnskapen som passer best inn med det vi observerer.

Kort om forfatteren (fra boken):

Damien Broderick, bosatt i Texas, er en australsk forfatter innen sjangrene science-fiction og populærvitenskap. Han er en såkalt "Senior Fellow" ved The School of Culture and Communication ved Universitetet i Melbourne.

Neste del:

20. Stephen Law: Could It Be Pretty Obvious There's No God? (kommer snart)

Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 12)

James Randis erfaringer som magiker/illusjonist gjør at han skjønner
hvor lett det er å lure mennesker og hvor lett mennesker lurer seg selv.
Ill.: childrenssleepproject.com

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 12: A Magician Looks at Religion
av James Randi

Randi begynner med å avklare hvor han står i "ateisme-agnostiker-teisme"-spekteret. Han er ikke en eksplisitt ateist som hevder at det ikke finnes noen gud, men heller av den implisitte sorten som bare ikke har blitt konfrontert med noen overbevisende argumenter eller bevis som skulle hentyde at det eksisterer en gud. Det er for så vidt der jeg også står, og jeg vil mene at de aller fleste ateister er implisitte ateister, mens alle andre tror at alle ateister automatisk er av den eksplisitte sorten.

Essayforfatteren fortsetter så med å meddele at han egentlig aldri har hatt noen gudstro og vokste opp i en familie som ikke var særlig religiøs. Han gikk derimot på søndagsskole, men ble etter hvert ganske upopulær der ettersom han konstant stilte "upassende" spørsmål:

..."Why?" and "Just how do you know that?" so provoked my teachers and made me generally unpopular...

Jobben hans, som han sier det selv, består av å lure folk. Han utfører "magiske" triks og illusjoner, men er helt ærlig på at alt han gjør er lureri. Men av og til opplever han at folk ikke vil tro på ham når han sier at alt bare er et triks. Folk insisterer på at det har skjedd "et mirakel". Han skylder på media som tillater alt slags "woo-woo" (hans uttrykk) som appellerer til de naive, alt dette pga. reklameinntekter.

I løpet av karrieren har Randi lært å se hvordan folk kan bli lurt og hvordan de kan lure seg selv. Og det er sistnevnte han mener er viktigst. Utdannelse og erfaring spiller inn, og unger er dermed de letteste å lure med de enkleste triks.

Han mener det er tull og tøys at religion og vitenskap "er kompatible" som enkelte mener:

...religion offers no evidence, no proof, no testable statements as part of its claim. In fact, I'm constantly faced with the smug statement that "God doesn't need to be proven," and to the religious, that's that. Science, on the other hand, demands evidence, proof and testable statements. These two approaches to reality are totally incompatible, in absolute opposition, and one of them derives entirely from wishful thinking. I'll let my reader decide which one it is.

Akkurat dette synes jeg var så straight to the point at jeg måtte bare ha med hele. Ellers så skriver han ikke så mye om hvorfor han er ateist, bare at han alltid har vært det. Riktignok nevner han at han har vært gjennom en operasjon som viser til hvor bra vitenskapen er for mennesket, men også hvor lite hold det er i Intelligent Design-argumentene for gud (som for eksempel at menneskekroppen er et bevis på den og den gudens eksistens osv.). Men uansett et nydelig essay å lese :)

Kort om forfatteren (fra boken):

James Randi er en skeptiker og magiker/illusjonist. Han er mest kjent for sine utfordringer overfor pseudovitenskap og de som kommer med påstander om det overnaturlige. Han har stiftet James Randi Educational Foundation og var jevnlig gjest på programmet The Tonight Show Starring Johnny Carson.

Neste del:

13. Emma Tom: Confessions of a Kindergarten Leper

Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg, tv2, tv2, tv2,

The Baloney Detection Kit

Scientologenes stresstest.
Vitenskap eller pseudovitenskap?
Ill.: stuffunemployedpeoplelike.com

Saken: Med et hav av informasjon som strømmer mot oss fra alle retninger, hvordan kan vi sile vekk det som er tull og tøys og komme frem til sannheten? Michael Shermer ved bladet Skeptic Magazine forklarer hvordan vi kan gjøre dette via det han kaller "The Baloney Detection Kit."


Jeg hadde tenkt å oversette det Michael Shermer kaller "The Baloney Detection Kit," men klarte ikke å komme frem til noe som hørtes bra ut på norsk. Kanskje "Tøvdeteksjonsutstyr" hadde vært noe? Et veldig tungvint ord i så fall. Nei, jeg forholder meg til det engelske ordet for ordens skyld :)

Uansett, hvordan skal man klare å sile ut alt tøvet som befinner seg der ute og vite hva som er virkelig vitenskapelig? Michael Shermer som er redaktør ved bladet Skeptic Magazine gir oss ti spørsmål vi burde stille når vi møter på en påstand (inspirert av Carl Sagan):


1. Hvor troverdig er kilden til påstanden?


Enkelte som ikke godtar vitenskapens generelle syn på ting vil prøve å motbevise teoriene som blir fremsatt, noe som i seg selv er bra og viktig hvis det gjøres på riktig måte. Problemet med de som ikke liker det de vitenskapelige funnene tilsier prøver å vise til enkelte små feil her og der og angriper disse. De fokuserer bare på disse enkeltfeilene (som i seg selv som regel ikke er utslagsgivende for hele hypotesen, teorien, loven) uten å svare på hvorfor det store flertallet av observasjoner som støtter opp om teorien.

Hvis dette er alt de gjør og de ikke kommer med noe som kan bringe oss nærmere en vitenskapelig forklaring på feilmålingene eller noe som kan erstatte den gjeldende teorien, så er det grunn til skepsis overfor de som kommer med påstandene.

Det samme gjelder hvis noen bare bruker data som støtter opp om sin nye hypotese og ignorerer alle de data som ikke gjør det.


2. Kommer kilden med lignende påstander?


Vedkommende som kommer med en påstand, bruker personen å komme med lignende påstander ellers? Ta for eksempel New Age-tilhengere eller andre spirituelle mennesker som tror på spøkelser osv. Disse tror som regel på alt som har med dette feltet (eller rettere sagt disse feltene) å gjøre. De er som regel mer mottakelige for "magiske tanker" og spiritisme, eller de er kjettere for kjetteriets skyld, ikke fordi observasjoner og data peker i den retningen. Da må man være skeptisk.

Man må alltid følge den retningen observasjonen og dataene peker, ikke den retningen man vil gå ut fra religiøse eller ideologiske hensyn.


3. Har påstandene blitt bekreftet av noen andre?


Når man kommer med en påstand så må det være mulig for en annen person å teste validiteten til denne påstanden. Hvis ingen klarer å repetere forsøket påstanden er bygget på eller at observasjonen ikke gjentas er det veldig sannsynlig at det er en feil eller direkte tøv.

Hvis man ikke har data til å backe opp om påstanden sin, data som andre kan gå tilbake og verifisere, repetere og/eller teste, hvis andre ikke klarer å få de samme resultatene som vedkommende gjorde, så er det noe som er feil. I vitenskapen kreves dette.


4. Stemmer dette overens med hvordan verden fungerer?


Flere av oss har vel fått e-poster fra en eller annen i Nigeria eller lignende som lover å sende oss en haug med penger hvis vi bidrar med en sum til en viss konto. Er det virkelig slik verden fungerer? Man får masse penger fra ingenting? Nei, selvfølgelig ikke. (Bortsett fra lotterier og lignende, hvor det er fastsatte regler og alle "vet" hvor stor (eller egentlig liten) sjanse de har for å vinne, osv.)

Et annet eksempel er det med pyramidene i Egypt. "Hvem bygde pyramidene?! Det må ha vært romvesener eller folk fra Atlantis!" Nei... Egypterne bygget pyramidene selvfølgelig. Alt tyder på det. Det er en haug med steiner bygget over lang tid av billig arbeidskraft av folk som hadde "god tid" og som jobbet for gudemennesker (faraoene). "Alt" er mulig da. Hvis romvesener eller atlantere bygget pyramidene burde vi finne tegn til dette. Det eneste vi derimot finner er at de ble bygget på den tiden faraoene regjerte (ikke 20 000 år siden som enkelte "teoretikere" hevder) og alt utstyret, søppelet, materialet og husene de bodde i som man finner når man utfører arkeologiske utgravninger er av helt vanlig egyptisk opphav. Ingen tegn til romvesener eller supersmarte mennesker fra Atlantis.


5. Har noen prøvd å motbevise påstanden?


Det er én ting å komme med en påstand eller ny teori som har en mengde bevis som støtter opp om den. Da har man kommet langt på vei. Men hva med å prøve å motbevise eller falsifisere den? Hva er motargumentene til dette? Er det noe annet som kan forklare dette? Hvis ikke personen som kommer med påstandene gjør dette så kommer noen andre til å gjøre det for vedkommende.

Man må alltid se for seg hva kritikerne vil komme til å si om det man fremlegger. Dette er fordi det kan være at disse kommer på noe du ikke har kommet på. Derfor må man alltid prøve å motbevise sin egen påstand før man går ut med den.


6. I hvilken retning peker de fleste bevisene?


Alle kan komme frem til en eller annen påstand hvor man har noen få bevis som peker i sin retning, men spørsmålet er da hva man skal gjøre med alle de andre bevisene. Peker de mot denne teorien/påstanden eller peker de heller i retning av den allerede etablerte teorien/påstanden? Man kan ikke bare bygge en ny teori på de få stedene bevisene ikke ser ut til å støtte opp om den etablerte teorien man prøver å utfordre. Den nye teorien må ha støtte av alle bevisene som støtter opp om den etablerte også.

Det er alltid mange idéer innen de ulike vitenskapelige feltene om hvordan alt fungerer, men man må alltid spørre seg om hvilken retning de fleste bevisene peker.


7. Spiller vedkommende etter de vitenskapelige reglene?


Bruker den som kommer med påstanden den vitenskapelige metode, testing, logikk, fornuft og empiriske bevis for å støtte opp om det vedkommende sier? Eller prøver han/hun bare å fremme en sak?

Et eksempel er ufologer vs SETI-forskere. Begge er interesserte i romvesener, men det er en radikal forskjell mellom de to gruppene. Den ene, ufologene, er som regel "helt vanlige folk" uten noen form for høyere utdannelse og ikke trent etter den vitenskapelige metode. De utfører ingen eksperimenter og forsøker ikke å motbevise sine påstander eller se etter andre forklaringer på sine data. SETI-forskerne gjør derimot alt de kan for å finne feil ved sine funn og teorier. De utfører kontinuerlige tester på det de finner og er profesjonelle forskere med en lang utdannelse innen vitenskapelige felt.

Dette er grunnen til at SETI-forskernes arbeid kalles vitenskap, mens ufologene utfører pseudovitenskap.


8. Kan vedkommende vise til positive bevis for sin påstand?


Her har vi kreasjonistene og scientologene i et nøtteskall. De hakker på etablerte vitenskapelige metoder, funn, idéer, hypoteser, teorier og lover, men kommer enten med et alternativ som ikke holder stand vitenskapelig eller rett og slett ikke gidder å komme met et alternativ i det hele tatt.

Det er for så vidt "enkelt" å finne og påpeke feil ved en annen persons teori og angripe den deretter, men man må ha bevis som støtter opp om sin alternative teori før man kan bli tatt alvorlig.

Man kan for eksempel spørre ufologene hvor bevisene for påstandene deres er og de kommer med svar som "Det er gjemt på en Air Force-base i ørkenen! Area 51 har den!" Det er ikke bra nok. Man må som sagt ha positive bevis (bevis som støtter opp om sin teori) for å ha en skikkelig sak.


9. Forklarer den nye teorien de samme fenoménene som den gamle?


De som fremmer pseudovitenskap bruker ofte å legge stor vekt på de stedene vitenskapen ennå ikke har et definitivt svar. Mange av dem utformer så en ny "teori" ut fra disse mellomrommene i kunnskapen. Det disse ikke skjønner er at de kan ikke bare lage en teori ut fra de elementene her og der vi ikke har helt peiling ennå.

Hvis de skal lansere en ny teori må denne også forklare den eksisterende teorien og i tillegg forklare de feltene hvor vi er usikre. Man kan ikke velge. Å forklare en liten del av et vitenskapelig felt er ganske meningsløst hvis man ikke får passet det inn med det andre man har en god forklaring på.


10. Er det en personlig tro som gjør at man kommer med påstanden?


Det er viktig å spørre seg om vedkommendes tro eller ideologi styrer forskningen? Enkelte forskere kan være skeptisk til global oppvarming fordi de stemmer på høyresiden i USA for eksempel. Vitenskapsmenn er mennesker som alle andre og har sine ideologiske og livssynsmessige tanker. Men når det kommer til vitenskap vil det egentlig være rart å være styrt av politikk eller religion. Hva med å bare følge hva observasjonene sier? Burde ikke dataene og ikke politisk tilhørighet være utslagsgivende?


---

Disse spørsmålene er viktig å ha med seg når man skal prøve å sortere ut hva som er vitenskapelig og hva som ikke er det.

---

Dette var en kortversjon og oversettelse av denne videoen.


. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .