Et stort skritt for menneskeheten

Jorden sett fra Månen.
Ill.: nasa.gov

Saken: I dag, 20. juli 2009, er det nøyaktig 40 år siden Neil Armstrong og Buzz Aldrin satte sine bein på Månen, som de første menneskene i historien.


Månen har fascinert meg siden jeg var en veldig liten gutt. Da jeg var veldig liten "måtte" jeg se den før jeg la meg. Ikke vet jeg hvorfor det var slik, men interessen for verdensrommet og romfart var der definitivt og har fulgt meg helt til den dag i dag i en alder av 26 år. Jeg var så heldig å se Edwin "Buzz" Aldrin, menneske nr. to på Månen, i levende live i 2007 da han besøkte Astrofestivalen ved Universitetet i Oslo. Det var utrolig spennende å høre han fortelle om sine opplevelser fra måneferden.


Apollo-programmet


Neil Armstrong satte sine ben på månen 20. juli 1969 (norsk tid: 21. juli klokken 03:56) og forandret alt. Det var månelandingsfartøyet "Eagle" på Apollo 11 som landet på vår måne denne dagen. Jeg husker veldig godt da Apollo 13-filmen kom hvor Tom Hanks hadde hovedrollen. Jeg kjøpte CD-en som kom ut i etterkant av filmen som hadde lydklipp fra filmen i tillegg til musikken. Der var det et spor som hadde lyden fra TV-sendingen hvor de sendte månelandingen direkte. Jeg fikk frysninger hver eneste gang jeg hørte på det lydklippet hvor Neil Armstrong, første menneske på månen, sa de berømte ordene:

It's one small step for a man, one giant leap for mankind.

(En god tv-serie/dokumentar som omhandler Apollo-programmet og romkappløpet generelt er From the Earth to the Moon. En meget bra produksjon hvor blant annet Tom Hanks er involvert.)

Astronautene blir ønsket velkommen etter en vellykket måneferd.
Ill.: nasa.gov

Viktig


Mange vil spørre seg om de milliardene som ble brukt på dette romfartsprogrammet var "verdt det" med tanke på all fattigdommen og elendigheten i verden. Jeg skal innrømme at dette er et godt poeng, men romforskning og romfart er viktig på så mange forskjellige nivåer at penger burde egentlig ikke være noen hindring.

For det første er det viktig for vitenskapen. Romforsknings- og romfartsprogrammene er noen av de største fredelige vitenskapelige satsingene som finnes. For vi lærer mye teknikk og vitenskap av å krige (det er faktisk via kriging vi hadde mest teknologisk og også noe vitenskapelig fremgang tidligere). Denne fredelige måten å forske og utvikle teknologien på, dog i dette eksakte tilfellet med Apollo-programmet styrt av politiske mål om å være bedre enn Sovjet, burde omfavnes av oss alle.

For det andre er det viktig for mennesket å få vitenskapelige svar på spørsmål vi sitter inne med. Vitenskapen er den beste mekanismen vi har for å få tak i så objektiv kunnskap som overhode mulig. Forskning generelt er derfor utrolig viktig og å bruke penger på dette er derfor også viktig. For å finne ut hvem vi er og hvor vi kommer fra, hvordan alt henger sammen og hva som skal og kan skje videre, så er romforskningen utrolig viktig.

For det tredje må vi tenke på menneskehetens overlevelse i et stort perspektiv. Denne kloden er ikke stor nok for uendelig mange mennesker og den er ikke her til evig tid - det er heller ikke solsystemet vårt. Og før alt "dør ut" kommer vi nok også til å oppleve flere store naturkatastrofer fra verdensrommet, som for eksempel kometer og meteorer/asteroider. Derfor er det viktig å a) drive med romforskning for å finne ut hvor reell trusselen er i nærmeste fremtid og b) drive med romfart slik at vi til slutt kan finne gode løsninger på hvordan vi kan bevege oss bort fra Jorden den dagen det blir nødvendig. Som Stephen Hawking sa til New Scientist i april i fjor:

If the human race is to continue for another million years, we will have to boldly go where no one has gone before.

Sist men ikke minst er det viktig å påpeke at hvis det er et sted vi burde kutte pengebruken i første omgang for å omdirigere penger til hjelp til de fattige her i verden, så er det i hvert fall ikke forskningen og romfart det første stedet man burde begynne. Verdens militærbudsjetter ligger på 1.100 trillioner amerikanske dollar i året, i følge globalsecurity.org. Dette er penger som ikke går til noe annet enn å pønske ut måter å drepe mennesker på, eller holde status quo i maktblansen, osv. NASAs årlige budsjett ligger nå på rundt 17 trillioner amerikanske dollar og dette er penger til et godt formål i motsetning til det militære. (Nå bruker selvsagt det militære å bruke mye penger på forskning som også får gode sivile fordeler i ettertid, men hensikten med det meste av forskningen militæret har bruk for er selvfølgelig ikke god.)


Astronomiens år


I desember 2007 bestemte FN seg for å utnevne 2009 til Det internasjonale astronomiåret. Det var Italia og Den internasjonale astronomiske union som fremmet forslaget da det i 2009 ville være akkurat 400 år siden den italienske Galileo Galilei, som første menneske, rettet et teleskop mot himmelen. Galilei blir sett på som den moderne astronomiens far. I tillegg er det altså i år 40 år siden mennesket for første gang gikk på et annet himmellegeme.

På astronomi2009.no, en nettside dedikert til Det internasjonale astronomiåret, kan man få informasjon om hvordan dette året vil bli markert, og man kan få en del informasjon om astronomi generelt. Ved å se på begivenhetskalenderen kan man følge med på hva som skjer og hvordan man kan delta på disse arrangementene.


Veien videre


Jeg skulle ønske jeg var i live da Neil Armstrong gikk på Jordens eneste naturlige satellitt. Jeg kunne gitt alt jeg eide for å være der i det øyeblikket og fange den atmosfæren som måtte vært til stede rundt om i verden da dette pågikk. I min levetid håper jeg derimot at jeg kan oppleve første menneske på Mars og kanskje på en asteroide. Det hadde vært utrolig.

. . . . . . . . . . .

Hvorfor tror du på en gud? (Del 5)

"Jordoppgang" - Jorda sett fra Månen.

Det er kanskje lett å føle seg liten og ubetydelig i et så stort univers.
Da er det greit å ha en gud som gjør livet meningsfullt
Foto: photosthatchangedtheworld.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 5: Guden min gir meg følelsen av å være viktig

På en stor klode i et enormt solsystem i en enda større galakse og i et univers som virker endeløst så er det ikke rart at man av og til kan føle seg ganske ubetydelig og lite viktig. Det er ikke noe feil med en person hvis han eller hun får en slik følelse.

Våre liv i noen få tiår på denne planeten er som døgnfluer hvis man ser på alderen til jorda, solsystemet og universet. Selv hele menneskeartens eksistens har vart bare en liten stund sammenlignet med disse astronomiske tallene. Hadde det ikke derfor vært fint om det fantes noe eller noen, kanskje en gud, som kunne få oss til å føle at vi er viktige? Kanskje kunne denne guden også gjøre det slik at vi levde evig?

For mange troende er håpet og ønsket om at det skal eksistere en gud som kan gjøre våre liv viktige motivasjon nok til å søke tilflukt i en guds forsørgende armer, selv om ikke denne guden har noen bevis som viser til dens eksistens. Et håp eller ønske burde derimot ikke forveksles med en sikker kunnskap om noe. Det eneste et håp om en gud er bevis for er at vi som art har lett for å trenge et håp om en gud. Ikke noe mer enn det. Det virker heller som om at det er troen alene (som Martin Luther ville sagt) som gir oss støtte, ikke guden vi tror på. For hvis det at man føler "ro" (som en anonym kommentator skrev til forrige innlegg) eller "trygghet" er nok bevis for at en gud finnes, så har vi nettopp bevist eksistensen til alle guddommer som noensinne har blitt tilbedt.

Religiøse ledere vet også veldig godt at folk ofte føler seg overveldet og små i menneskeflokken og universet så de er raske når det kommer til å finne en løsning på "problemet". De kommer med løsninger som får folk til å føle seg viktige og spesielle i et stort "skaperverk", men det betyr ikke at det er sant og at gudene eksisterer. Til vi har beviser som støtter opp om påstandene så er de bare nettopp det; påstander.

Man trenger egentlig ikke en gud for å føle seg glad, viktig og leve meningsfulle liv. Flere hundre millioner ikke-troende verden over klarer dette hver dag uten problemer. Hva med familie, venner, og gleden av å føle seg produktiv eller kreativ i hverdagen? Er ikke dette nok til å føle seg viktig? "Må" man ha "noe ekstra" for å føle seg spesiell? Det er egentlig et hån mot livet å må ha noe mer enn livet for å føle seg viktig... De virkelige tingene i livet er så utrolig vakre at jeg kan ikke skjønne hvorfor noen ville sløse bort tiden i virkeligheten for å tilbe en guddom hvis eksistens aldri har blitt bevist. Tenk at for hvert minutt man bruker på å tenke på og snakke med guder oppe i himmelen så kaster man også bort et minutt her nede. Og vi har ikke mange minuttene å leve, sett i en astronomisk sammenheng. Så det er om å gjøre å nyte livet mens vi kan og gjøre det beste ut av det. Livet er rett og slett for stort til at vi trenger å legge til noe ekstra "krydder" for å gjøre det viktigere og mer meningsfullt.

Som Harrison skriver helt til slutt i dette kapittelet (s. 48):

Don't bow down and cower in the immense shadow of the universe. Stand up and claim your place in it. Be the opposite of those who glance up in the night sky and feel small. Look up and be a giant because you are a part of it all. Furthermore, you are special because, as a thinking and creative lifeform, you are one of the most fortunate collections of atoms in all the universe.

Det går fint an å føle seg spesiell og viktig, og samtidig finne mening med livet, selv om man ikke har en tro på en gud.

Neste del:

6. Ateisme er også en religion


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . .