Hvorfor tror du på en gud? (Del 33)

Er en Ganesha-statue som drikker melk
bevis for at denne guden eksisterer?
Foto: madasafish.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 33: Mirakler er bevis for min guds eksistens

Religiøse mennesker tror kanskje ikke på meg og mange andre ikke-troende når vi sier at vi skulle ønske vi kunne oppleve et virkelig mirakel, en utrolig hendelse som bare kan forklares ved at for eksempel en gud sto bak den. Jeg tror de aller fleste agnostikere og ateister verden over ville vært glad for å være vitne til en slik hendelse. Men etter så mange århundrer med utrolige påstander uten bevis ser det dessverre ut til at det er lite sannsynlig mirakler blir påvist som en troverdig forklaring. Hvis miraklene var så frekvente som de troende har hevdet i så lang tid nå burde det vel være minst ett som vitenskapen kunne bekrefte som en handling utført av en gud? Men det er dessverre ikke ett eneste eksempel på dette.

Det er også all grunn til å sette spørsmålstegn ved hvorfor miraklene alltid skjer med folk som ser ut til å mangle skepsis og kritisk vinkling på ting. Har ikke skeptikerne og forskerne rett til å oppleve et lite mirakel i ny og ne? Og de som burde trenge mirakler mest, hvis de religiøse har rett, er jo ateistene. Hvorfor ser gudene ut til å "bruke opp" mirakelkvoten på de som allerede tror?

Men jeg kjører rett på sak: Hvis mirakler faktisk skjedde og man ved bønn kunne kurere folk fra AIDS og kreft (noe som blir hevdet bortimot daglig), hvorfor ansetter ikke regjeringen disse for å lette på sykehuskøene rundt om i landet og verden? For å si det slik, hvis helbrederne faktisk kunne gjøre mye av det de hevder å kunne gjøre så hadde vi egentlig ikke treng så mange sykehus. I hvert fall ikke for noe annet enn akutte ting som bilulykker osv. Og de eneste som hadde dødd av sykdommer som kreft og AIDS etter dette ville være ateister eller de som var tilhengerne av "feil" religioner.

Siden det er null vitenskapelig backing for mirakler og siden vi finner påstander om slike hendelser i så å si alle religioner, er dette et dårlig argument for en gudstro. For hvis en "gråtende" statue av Jomfru Maria er bevis på den kristne guds eksistens så er en "melkedrikkende" statue av Ganesha-guden et bevis på at hinduismen er veien å gå. Skal man da tro på begge gudene?

Det er også viktig å påpeke at de ulike miraklene som folk hevder skjer rundt om i verden ikke er nok til å overbevise folk flest om at en spesifikk gud eksisterer. Som regel forsterker disse hendelsene bare troen til de som tror på den guden som blir kreditert for hendelsen. De på utsiden, enten ikke-troende eller annerledestroende, lener seg heller på forklaringer som misforståelser av naturlige hendelser eller svindel. Det ser rett og slett ut som om man allerede må være en troende innen en religion for å bli imponert av et mirakel utført av en gud i denne religionen. Dette sier seg kanskje selv, men det virker som om ikke så mange tenker over det.

Dette er grunnen til at vi ikke ser millioner av muslimer som konverterer til kristendommen hver gang en katolikk hevder å ha blitt helbredet i Lourdes, Frankrike. Dette er også grunnen til at vi ikke ser millioner av kristne som konverterer til hinduismen fordi det rapporteres om en melkdrikkende statue i India.

Det er veldig lite trolig at Ganesha ville ha gjort det slik at en statue av Jomfru Maria begynte å gråte. Det er også tvilsomt at Jesus ville ha drukket melk via en statue av en annen guddom. Det er nok heller mer menneskelige og naturlige forklaringer vi burde ty til, som for eksempel svindel, hallusinasjoner eller naturlige prosesser vi ikke helt skjønner ennå.

Neste del:

34. Religion er vakkert


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

vg.no

Hvorfor tror du på en gud? (Del 3)

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 3: Religiøs tro er bra

Mens enkelte troende gjør alt de kan for å finne empiriske bevis for å støtte sin tro, klarer andre seg med troen alene og sier at "tro er godt nok," at man ikke trenger vitenskapelige og empiriske bevis.

Det første man kan spørre en person som sier dette er om vedkommende også tror at sine foreldre, venner, månen, sola, jobben/skolen, osv. eksisterer, eller om de vet det. Man trenger ikke å tro at vennene, sola og jobben eksisterer, fordi man vet at de gjør det. Hvorfor skal det være annerledes når det kommer til en guds eksistens? Vel, nå finnes det jo enkelte som også mener at de vet at sin gud eksisterer, men når en person har kommet så langt er det vanskelig å ha en fornuftig samtale med vedkommende.

Og så kommer det fra del 2 inn i bildet. Det finnes utallige religioner, og hvis troen på gudene i disse religionene faktisk er nok bevis for å si at de eksisterer, så får vi et interessant problem. Hvordan rettferdiggjør en troende valget av én gud foran en annen? Hvordan kan troen på Ganesha eller Allah være mer eller mindre gyldig enn troen på Jesus? Troen på en guds eksistens har ingenting med bevis eller fornuft å gjøre. Hvis det var tilfelle så har alle som er innlagt på sinnsykehus som tror de er Napoleon eller Hitler like rett som de som tror på Jahve. Hvis vi forkaster deres tro som useriøs, hvorfor behandler vi religiøs tro annerledes?

Det er interessant å se at de troende innser hvilket svakt argument religiøs tro er i favør eksistensen av noe når det kommer til andre religioner enn sin egen. Muslimer forfatteren av boka har snakket med har (forståelig nok) liten eller ingen respekt for troen som bekrefter Jesus som guds sønn og at han eksisterer. Og de kristne gjør akkurat det samme; de mener at troen muslimene har overfor Allahs eksistens ikke er den samme som deres tro. Lignende påstander finner man i så å si alle religioner. Hvordan de troende vet at de som tror på andre guder enn seg selv ikke har en like "ekte" tro er et mysterium.

I følge The Skeptic's Dictionary er troen på feer/alver utbredt på landsbygda over hele verden. De fleste som tror på en gud andre steder i verden vil nok lett le av dette og mene at feer ikke eksisterer. Men hvilken ekspertise er det disse innehar som så lett kan le bort én form for tro, mens de i bunn og grunn innehar en like ubekreftet tro? Er troen på en fe "mindre verdt" enn en tro på en gud? Og er troen på andre guder enn sin egen også "mindre verdt"? På hvilket grunnlag tar man disse beslutningene?

Hvis troen på at noe eksisterer er nok for å si at det eksisterer, så er egentlig religiøs tro nytteløst når man skal prøve å finne ut hva som er sant. Egentlig virker "tro-argumentet" mer som en innrømmelse av at man egentlig ikke kan gi noen garantier og at hele greia ikke er basert på noe håndfast.

Det er fascinerende hvordan enkelte opphøyer religiøs tro til den største dyden som finnes, til et beundringsverdig og respektert konsept. Det disse individene ikke ser ut til å forstå da er at de har gitt opp egenskapen hjernen har for å veie bevis og analysere argumenter. Egentlig kan man se på religiøs tro som juks. Istedenfor å finne ut sannhetsverdien i noe, så hopper man rett til konklusjonen uten å ha undersøkt skikkelig. Det er godt mulig det finnes én eller flere guder, men inntil vi har noe bevis som støtter opp om dette så er det kanskje lurt å vente med konklusjonen?

Dan Barker, en predikant som ble ateist, skriver følgende om religiøs tro sin bok Losing Faith in Faith:

If the only way you can accept an assertion is by faith, then you are conceding that it can't be taken on its own merits. It is intellectual bankruptcy. With faith, you don't have to put any work into proving your case. You can "just believe."
Truth does not have to be believed. Scientists do not join hands every Sunday, singing, "Yes, Gravity is real! I will have faith! I believe in my heart that what goes up must come down, down, down. Amen!" If they did, we would think they were pretty insecure about it.

Men det er ikke bare slik at religiøs tro er "intelektuell latskap" ved at man slipper å gå nærmere inn på ting ved bare å si at "tro er nok," men troen kan også være direkte skadelig. Beslutninger som påvirker millioner av mennesker daglig burde ikke være basert på tro. Vi burde egentlig hindre tro - å godta påstander uten noen form for bevis - fra å være grunnlaget for avgjørelser overhodet. Hvem vil vel at leger, polititjenestemenn, brannmenn og makthaverne i Norge skal ta beslutninger basert på tro istedenfor logikk, empiriske data, fakta, tidligere erfaringer og vitenskap?

Et annet skadelig element ved religiøs tro er at den veldig lett kan misbrukes av svindlere og kvakksalvere som igjen vil ruinere mange menneskers liv. Og hvis et barn vokser opp og blir lært at å tro på påstander uten noen form for bevis er en god ting, kan de bli lett bytte for såkalte hellige krigere og andre ekstremister som bruker troen som redskap for hva det er verdt. Da er det viktigere at barn (og andre) blir lært opp til å heller tenke selv, bruke logikk og veie bevis opp mot hverandre.

Harrison skriver at tro er "the willing abandonment of reason." Man kan spørre seg hvorfor dette skal være en bra ting. Hvis en troende tar en seriøs kikk på religiøs tro er det stor sannsynlighet for at vedkommende innser hvor lite gjennomtenkt det er.



Neste del:

4. Arkeologiske funn bekrefter min guds eksistens


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord og bilder i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . . .