So right, and yet so right...

Tørker støv av tankene...
depositphotos

Kom over en vits for noen måneder siden, som jo er riktig på alle mulige punkter. Det er derfor både religiøse og ikke-religiøse kan både kjenne seg igjen i dette, samt le godt av dette. So here we go:

In Jerusalem, an American female journalist heard about an old Rabbi who visited the Kotel, the Western Wall to pray twice a day every day for over five decades. 

In an effort to check out the story, she goes to the holy site and there he is. She watches the old man at prayer and after about 45 minutes, when he turns to leave, she approaches him for an interview.“ 

I’m Rebecca Smith from CNN, sir, how long have you been coming to the Wailing Wall and praying?”“For about 50 years,” he informs her. “That’s amazing! What do you pray for?” “I pray for peace between the Jews and Arabs. I pray for all the hatred to stop and I pray for all of our children to grow up in safety and friendship.” 

“And how do you feel, sir, after doing this for 50 years?” “Like I’m talking to a brick wall!”

Jeg vet at vitsen er "gammel". Men for meg var den faktisk ny. Eller så hadde jeg glemt at jeg hadde hørt den før. Uansett verdt en "relaugh" ;)

Amerikansk 'civil religion'

Bilde: mommylife.net

Saken: Flere religionssosiologer peker på elementer i amerikansk kultur og religion som vitner om en formasjon av religiøse symboler, ritualer og idéer sentrert rundt USA som nasjon og dens historie.

Rousseau og Durkheim om civil religion

Rousseau

Filosofen Jean-Jacques Rousseau skrev i The Social Contract på midten av 1700-tallet om civil religion. Han så for seg et samfunn sveiset sammen av en annerledes form for religion enn typiske historiske religioner, som for eksempel kristendommen er. Dette skulle være en religion som ville føre til en sterk støtte til styresmaktene og nasjonalstaten, en religiøs tro som skulle få borgeren i nasjonen til å elske sine plikter som medlem av samfunnet. (Demerath III, 2003:353) Til gjengjeld skulle i staten blande seg inn i den enkelte borgers personlige religiøse tro. Så lenge borgerne ikke fulgte dogmer som gikk i motsatt retning av deres plikter overfor nasjonen skulle staten la de være i fred med sin tro. (Rousseau, 1997:151)

Civil religion hadde i Roussaus øyne en funksjon; ved å ha en felles religion som "limte" samfunnet sammen ville det bli lettere å integrere samfunnsmedlemmene. Denne religionsformen var på en måte påført ovenfra av den politiske eliten som igjen ville bruke den til samfunnets beste. (Furseth & Repstad, 2003:130; Demerath III, 2003:356)

Durkheim

Sosiologen Èmile Durkheim var også interessert i civil religion. I begynnelsen av forrige skrev han at alle samfunn hadde en side ved seg som ble sett på som hellig og at innbyggerne i mange tilfeller gjerne kunne se på hele samfunnet i seg selv som hellig. (Wilson, 2002:110) Durkheim mente i motsetning til Rousseau at en eventuell civil religion måtte komme av seg selv nedenfra. Hvis befolkningen ble integrert på en god måte ville civil religion oppstå av seg selv. (Demerath III, 2003:354; Bellah & Hammond, 1980:139)

Civil religion i USA

Historie

Koloniene som ble etablert og etter hvert erklært uavhengig av Storbritannia i all hovedsak grunnlagt av puritanere. Mange av disse så på sin reise til USA som en ny versjon av pakten mellom jødene og den abrahamske gud. De oppfattet seg selv som valgt av Gud til å etablere kristne samfunn i villmarken og opprette "Guds nye Israel." (Wald, 1992:59; Bellah m.fl., 2008:219)

Amerikanere har tradisjonelt sett vært veldig religiøse. Det er et land dannet av immigranter som har brukt religionen som et område for solidaritet og identitet i et nytt land. På den måten har det vært lettere å komme i gang i det nye samfunnet og holde fast ved egne tradisjoner, og siden de religiøse institusjonene også har kunnet tilby assistanse i vanskelige tider og vært en arena for sosial forandring, har disse stått sterkt fra første stund. (Berger m.fl., 2008:30f; Pierard & Linder, 1988:19)

Samfunn

Helt siden kolonitiden har det eksistert mage ulike religiøse retninger i USA - det har vært et pluralistisk samfunn. Det har aldri eksistert en statskirke i landet og samfunnet er preget av at det helt siden begynnelsen har vært mange ulike religiøse sammenslutninger, denominasjoner, som har eksistert side om side. Innbyggerne har hatt flere valgmuligheter når det kommer til den religiøse sfæren.

Det er her rational choice theory (RCT) kommer inn. Tilhengerne av denne markedstilnærmingen til religion omtaler det de kaller et religiøst marked i USA. På dette markedet finner vi en rasjonell, religiøs aktør som ser etter "religiøs tilfredsstillelse" blant ulike konkurrerende "religiøse firmaer." (Berger m.fl., 2008:34; Bellah m.fl., 2008:233)

Religiøs aktivitet ser også ut til å øke der det er flere valgmuligheter. Vedkommende må reflektere over sin tro og en valgt religion blir gjerne mer personlig enn en som er tatt for gitt. Religionen blir lettere en del av ens identitet. I tillegg må religiøse institusjoner kjempe om klienter på et marked og denne konkurransen gjør at det må være stor aktivitet i en menighet for at den skal overleve på markedet. Med en mengde uavhengige religiøse institusjoner som konkurrerer på et fritt marked hvor ingen religiøs retning har noe monopol, fremstår USA dermed som et meget religiøs land. (Berger, 2007:21ff)

I et samfunn preget av markedstenkning, hardt arbeid og konkurranse, har religionen også kunnet tilby etiske retningslinjer og øke ens selvrespekt. Religionene blir en sfære som tilbyr terapi og kjærlig støtte, den blir "a haven in a heartless world." (Bellah m.fl., 2008:224)

Bellahs amerikanske civil religion

I 1967 skrev Robert N. Bellah et essay med tittelen "American civil religion" hvor han prøvde å beskrive amerikansk religiøsitet ved hjelp av Rousseaus og Durkheims tanker rundt civil religion-begrepet. Bellah skriver at det har oppstått en slags religiøs fellesnevner i USA. Denne religiøse dimensjonen er klart adskilt fra de historiske religionene, men har tatt opp i seg elementer fra jødedom og kristendom. (Bellah, 1967)

Den amerikanske nasjonen og USA som land er denne religionens hovedfokus. Staten er riktignok sett på som sekulær, men den er på en eller annen måte "berørt av Guds hånd." (Wald, 1992:58) Dette gjør at nasjonaldagen 4. juli, Memorial Day, Thanksgiving, presidentinnvielser og andre viktige "nasjonale dager" ofte har religiøse under- og overtoner. USAs grunnlov har nærmest blitt til en hellig, religiøs skrift med prinsipper som alle kan samles under, uansett religiøs tro. USAs presidenter spiller en av de viktigste rollene i amerikansk civil. (Demerath III, 2003:353,356; Wald, 1992:60:f; Pierard & Linder, 1988:19)

I USAs pluralistiske samfunn med mange ulike former for religiøse uttrykk brukes det vage religiøse konsepter amerikansk civil religion. Dette er for ikke å favorisere én spesifikk religiøs retning. (Finke & Stark, 2003:102) Begrepene "Gud" og "Skaper" er nøytrale og noe de fleste religiøse mennesker kan relatere til. De er derfor bedre egnet å bruke enn spesifikke navn eller begreper som har en spesiell verdi i én religion men ikke en annen, som for eksempel "Jesus."

Civil religion blir dermed ikke religionen til en spesifikk kirke eller tempel, ikke en statsreligion som innbyggerne må følge, ikke en religion med en autoritativ skrift eller et sett med regler, men en rekke sosiale uttrykk og fenoméner som fører til en sakralisering av nasjonale verdier og omdanner disse verdiene til en form for religion.

Disse vage symbolene fremmer likheter og ikke forskjeller mellom religiøse denominasjoner. Denne religionen tilbyr en transcendent forankring av en amerikansk kollektiv identitet. (Botvar, 2006:123; Berger m.fl., 2008:29; Ammerman, 2003:221) Kenneth D. Wald skriver i Religion and Politics in the United States (1992):

By imparting a sacred character to the nation, civil religion enables people of diverse faith to harmonize their religious and political beliefs. (Wald, 1992:58)

Det er dermed ikke bare å sette likhetstegn mellom amerikansk civil religion og kristendommen, slik mange gjør. Mye av retorikken kommer riktignok fra Bibel-historien, men man bruker det som metaforer. Guden i USAs civil religion er universell og relatert til bl.a. frihet, rettigheter, lov og orden, og andre samfunnsrelaterte begreper, men ikke til personlig frelse som de historiske religionene ofte er. (Bellah, 1967)

Vi kan se på amerikansk civil religion som en kombinasjon av noe påført ovenfra og oppstått nedenfra. USAs unike samfunn og historie har gjort sitt til at innbyggerne lett ser på nasjonen og landet sitt som hellig, men begrepene i civil religion ble i stor grad formet av de såkalte "founding fathers" som var med på å etablere USA som et uavhengig land. Mange av disse var deister og var nok medvirkende til at begreper som "Gud" og "Skaper" blir nevnt i Uavhengighetserklæringen. (Bellah, 1967)

En nasjon som er religiøs med en stat som er sekulær og uten noen form for statskirke, ser ut til å ty til en religiøs opphøyelse av den sekulære staten og bruke vage religiøse fellesnevnere som samler og ikke splitter nasjonen.

Kilder:

Ammerman, Nancy T. "Religious Identities and Religious Institutions" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)

Bellah, Robert N. "Civil Religion in America" i Dædalus: Religion in America, Vol. 96, No. 1, s. 1-21, (1967, Journal of the American Academy of Arts and Sciences)

Lokalisert sted: http://www.robertbellah.com/articles_5.htm 

Lokalisert dato: 04.02.2010

Bellah, Robert N. Habits of the Heart: Individualism and Commitment in American Life (2008, University of California Press, Los Angeles)

Bellah, Robert N. & Hammond, Phillip E. Varieties of Civil Religion (1980, Harper & Row, Publishers, San Francisco)

Berger, Peter "Pluralism, Protestantization, and the Voluntary Principle," i Banchoff, Thomas (red.) Democracy and the New Religious Pluralism (2007, Oxford University Press, Oxford)

Berger, Peter (m.fl.) Religious America, Secular Europe? A Theme and Variations (2008, Ashgate Publishing Ltd., Surrey)

Botvar, Pål K. "Statskirkemodellen - mellom sivilreligion og nasjonalisme. En analyse av befolkningens forhold til kirkeordningen." i Schmidt, Ulla (red.) Endring og tilhørighet: Statskirkespørsmålet i perspektiv (2006, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim)

Demerath III, N.J. "Civil Society and Civil Religion as Mutually Dependent" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)

Finke, Roger & Stark, Rodney "The Dynamics of Religious Economies" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)

Furseth, Inger & Repstad, Pål Innføring i religionssosiologi (2003, Universitetsforlaget, Oslo)

Pierard, Richard V. & Linder, Robert D. Civil Religion and the Presidency (1988, Academie Books, Grand Rapids)

Rousseau, Jean-Jacques The Social Contract and other later political writings (1997, Cambridge University Press, Cambridge) (Redigert og oversatt av Victor Gourevitch)

Wald, Kenneth D. Religion and Politics in the United States (2. utg.) (1992, CQ Press, Washington, D.C.)

Wilson, Charles R. "Baptized in Blood" i Mumm, Susan (red.) Religion Today: A Reader (2002, Ashgate Publishing Ltd., Surrey)

______________

Dette er et utdrag av min semesteroppgave i REL4210 - Religion i USA (10sp) ved Universitetet i Oslo, våren 2010.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 19)

Ill.: rationalwiki.com

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 19: Beyond Faith and Opinion
av Damien Broderick

Broderick poengterer innledningsvis at han er en nonbeliever; en ikke-troende. Det er ikke det samme som en disbeliever som rett ut nekter å tro på guder  eller avviser guder uansett hva. Han synes det er viktig å vektlegge forskjellen av disse to begrepene ettersom de lett blir brukt om hverandre. 

Men han er derimot en disbeliever når det kommer til den abrahamske gud. Dette fordi han for det første ikke har møtt noen gode argumenter eller bevis for denne gudetypen, men også fordi han for det andre mener en slik guds eksistens er direkte "logisk umulig og selv-motsigende" som han selv skriver. Han er derimot åpen for at han kan ta feil. Derfor har han landet på det å være en nonbeliever og ikke en disbeliever. 

Han vokste opp i en familie med katolske foreldre som tok sin religion veldig alvorlig. Han valgte etter hvert å studere til å bli prest, men ble etter en stund i tvil om både yrkesvalget og sin religiøse tro: Hvordan kunne man vite at den troen man vokste opp i var noe mer riktig enn troen til mennesker i helt andre religiøse tradisjoner? 

Og ettersom tiden gikk og disse tankene fikk vandre fritt så ble den troen han hele livet hadde sett på som sannheten ikke noe annerledes enn det han leste i science-fiction-litteraturen:

...month by month and year after year, what had seemed to me entirely self-evident, true, rewarding, uplifting, the very purpose and pith of life was, at best, irrelevant, a set of fairytales less interesting than the science fiction I loved to read, no more likely to be true, and, at worst, actively malign, manipulative, cruel, and vicious.

Han kommer også inn på dette med hvordan religiøse mennesker opp gjennom tidene og selv i dag har behandlet de som har tvilt på sannhetsverdien til religiøse idéer. For hvem kan vel tvile på trepinner som blir til slanger, en sjø som deler seg på kommando, at Jordas rotasjon stopper en hel dag, jomfrufødsler, magisk gjenopplivning fra de døde, vann som blir gjort om til vin, brød som blir til en gud, folk som blir til fugler, gullplater åpenbart av engler, guder med elefanthoder eller hva med snakkende dyr?


Og essayforfatteren har ikke mye til overs for bevisførselen til de troende heller:

Pointing to any book that asserts its own indubitable truth as sufficient evidence that its revelation is true (as many Jews, Christians, and Muslims do) is insufficient grounds for belief. In fact, it's ridiculous, even perverse - but saying so is likely to get nonbelievers into serious trouble.

Og da svarer de troende ofte tilbake med samme mynt: "Ja, men din tro på vitenskapen er jo akkurat som min tro på religiøse sannheter! Du må bare stole på at det som blir sagt er sant!" Men Broderick kommer også med et genialt svar på dette (min utheving):

In practice, the knowledge avaiable to most of us from science has much the same self-validating character; we read it in school books, or see it on television. The crucial difference is that the scientific claims can be put to the test by anyone who wishes to learn the appropriate techniques.

Religiøs tro er nettopp et trossystem og ikke noe vi kan gå til for å få tak i kunnskap som vi kan stole på. Det er en samling av meninger og gammel gjetning og that's it. Vi kan stole på vitenskapen nettopp fordi "den" endrer mening etter hvert som nye observasjoner og data kommer inn. Derfor får vi hele tiden den kunnskapen som passer best inn med det vi observerer.

Kort om forfatteren (fra boken):

Damien Broderick, bosatt i Texas, er en australsk forfatter innen sjangrene science-fiction og populærvitenskap. Han er en såkalt "Senior Fellow" ved The School of Culture and Communication ved Universitetet i Melbourne.

Neste del:

20. Stephen Law: Could It Be Pretty Obvious There's No God? (kommer snart)

Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Ukens sitat (2009, uke 49)

De beste foreldre oppdrar barn som blir ulik dem.
-Jødisk ordspråk

Oversikt over alle sitatene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

Hvorfor tror du på en gud? (Del 50)

Dan Barker har skrevet en bok om
å gå fra teist til ateist.
Ill.: ffrf.org

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 50: Jeg er redd for å forlate min gudstro

Da er jeg ferdig med denne bloggserien om grunner folk gir for å tro på en gud. Takk for at dere har fulgt med! Dette er en utrolig spennende og interessant bok som jeg oppfordrer alle til å kjøpe og lese. For det er jo klart at jeg ikke klarer å få med alt i boken på noen få paragrafer her på bloggen. Kapitlene ligger på 5-6 sider og er lettleste og godt skrevet, med kildehenvisning og forslag til videre lesning. Jeg kommer straks til å fortsette en ny bloggserie med femti nye innlegg som omhandler hvorfor folk ikke tror på noen gud! Men før det må jeg nesten skrive ferdig Del 50 av denne serien:

Det er ingen troende som Harrison har snakket med som eksplisitt har sagt at de er redd for å forlate sin gudstro, men han skriver på side 349 at han flere ganger har fått den følelsen:

[M]any times I have walked away form conversations convinced that they were [afraid]. It is understandable why many people might be reluctant, even afraid, to allow their minds the freedom to challenge belief in a god. It can't be easy for everyone to question the existence of a god who is seen as the ultimate force of good as well as a powerful protector in a dangerous world.

Hvis man er vokst opp med en tro som er en del av ens identitet og som føles sikkert og trygt så er det selvfølgelig forståelig at det å tvile på denne troen kan være skremmende. Enkelte kan også få følelsen av at de svikter familie og venner hvis de setter spørsmålstegn ved guden sin. En ganske vanlig årsak til en slik redsel er nok også frykten for å bli straffet av en sint gud. Religiøse ledere sier ofte til sin "flokk" at de bare må finne seg i å havne i helvete eller oppleve ulykker i dette livet hvis de svikter sin gud. Pat Robertson tyr gjentatte ganger til denne frykten. Han har sagt flere ganger at de som ikke er "religiøse nok" vil oppleve orkaner, jordskjelv eller andre guddommelige inngrep. Det er lett for meg som ateist å le av dette, men mange troende tar faktisk slike mennesker alvorlig.

Enkelte troende innen både kristendom, islam og jødedom forbyr sine familiemedlemmer eller venner å omgås ateister. Så enkelte er nok redde for å miste hele sitt sosiale nettverk hvis de begynner å tvile på sin gud. Dette gjelder selvsagt ikke mange mennesker her i Norge, men i store deler av verden kan det være det ganske vanlig.

Det er heller ikke hyggelig å innrømme at man tar feil. Det kan nok også føre til at mange holder fast ved sin tro til tross for mange gode argumenter imot (både fra andre og dypt inne i seg selv). Men siden veldig mange tar feil hele tiden om alt mulig så er det egentlig ikke noe å frykte å ta feil om nok en ting. Jeg ba selv til en gud da jeg var liten, men det gjør ikke at jeg er flau over det i dag. Jeg visste rett og slett ikke bedre :) Jeg mener jeg tok feil da og har rett i dag. Å skifte meninger er ikke et svakhetstegn, men heller det motsatte. Det viser at man tenker og ikke tar beslutninger før man er ganske sikker. Det verdsetter jeg veldig høyt hos folk.

Det viktigste er uansett å være nysgjerrig og utfordre seg selv hele tiden. Det gjør jeg hele tiden ettersom jeg leser religiøs litteratur, diskuterer med religiøse mennesker og samtidig leser en del vitenskapelig litteratur. Å holde tilbake sin nysgjerrighet er det verste man kan gjøre som menneske. Derfor synes jeg at hvis man er litt i tvil, les litt i bøker fra ulikt ståsted og tenk litt gjennom saken.

Det å bli ateist betyr ikke at livet automatisk blir negativt og surt. Jeg ser på meg selv om en positiv og optimistisk person, og selv om enkelte ateister godt kan virke sinte og sure så kan jeg forsikre dere om at dette nok har med personligheter å gjøre og ikke fraværet av tro. Jeg har møtt en del negative religiøse mennesker også, men det betyr ikke at jeg ser på alle religiøse som negative. Tvert imot! Jeg synes faktisk det er mange positive ting som kommer ut av religion også, men for å være helt intellektuelt ærlig så klarer jeg ikke å holde på noen gudstro.

For meg har ateismen gjort at jeg er mer glad i livet, ettersom jeg har innsett at dette er alt vi får. Disse få tiårene under solen er langt ifra nok og jeg skulle ønske jeg kunne leve litt lenger enn de tiårene jeg kommer til å få, men jeg er utrolig glad for å være i live for sjansen for at akkurat jeg skulle til av alle mulige DNA-kombinasjoner og hendelser på denne planeten og i universet gjennom historien, er utrolig liten. Derfor setter jeg pris på at jeg kan få oppleve å leve og å dø. Som Richard Dawkins skriver i sin bok Unweaving the Rainbow:

We are going to die, and that makes us the lucky ones.

Hvis vi ikke hadde fått opplevd livet så hadde vi heller ikke fått oppleve å dø. De aller, aller fleste individer som kunne ha blitt til får aldri oppleve å bli til, og den eneste måten å oppleve å være til er ved å leve for så å dø.

Jeg håper inderlig at det er et etterliv og at det er en gud som vil passe på oss når det skjer. Jeg har dessverre ikke nok tid under solen til å tenke på slikt og tilbe noe som man umulig kan være sikker på eksisterer. Derfor har jeg ingen gudstro. Det er på tide flere fokuserer på denne verden og heller tenker på den neste når vi har fikset den vi allerede vet vi har.

Og med dette får vi en fin overgang til neste bloggserie om hvorfor folk ikke tror på en gud. Takk for følget så langt!

And thanks to Harrison for an incredibly well-written book!

Alle deler:

En oversikt over alle delene i denne serien finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Ukens sitat (2009, uke 42)

Vin i små mengder åpner en manns hjerne.
En total avholdsmann eier sjelden den store visdom.
-Talmud

Oversikt over alle sitatene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

Hvorfor tror du på en gud? (Del 43)

Hinduismen, her tilfeldigvis representert ved guden Shiva,
er en veldig gammel religiøs tradisjon.
Er den sann bare fordi den er gammel?

Ill..: mantiqaltayr.wordpress.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 43: Min religion er så gammel at den må være sann

Mange troende ser på sin religions alder som bevis på at deres gud eksisterer og at det er grunn nok til å tro på den. "Ingen kan da være så naive at de tilber en oppfunnet gud gjennom flere generasjoner," hevder enkelte. En religions alder er mye brukt som begrunnelse for å tro på guder rundt om i verden i dag. Harrison har møtt på mennesker fra mange forskjellige land, kulturer og religioner som kommer med dette argumentet.

Det dette viser er at folk ikke har satt seg så mye inn i andre religioner enn sin egen, noe som egentlig er ganske normalt. Men hvis man ser litt nærmere på argumentet finner man fort ut at det ikke er særlig godt fundamentert. Hvis alderen teller så sliter de fleste av dagens mest populære religioner. Siden det fremdeles finnes folk som tilber de greske gudene, vil det da si at det er en "mer sann" religion enn for eksempel kristendommen? Enkelte nyreligiøse tilber guder som var populære for mange årtusener siden, lenge før for eksempel kristendommen og islam ble til.

Hva med de to eldste verdensreligionene, jødedom og hinduisme? Er deres hellige bøker (henholdsvis Toraen og Vedaene) "mer sanne" enn Det nye testamente, Koranen og Mormons bok? Nei, selvfølgelig ikke. Det er ikke sannhetsverdien i en religion som bestemmer om den overlever tidens tann eller ikke. Det er nok mer jordnære forklaringer på dette.

Det som påvirker en religions levetid er blant annet kriger, politiske og økonomiske faktorer, tilpasningsdyktighet til forandringer og hvor gode religionene er til å selge seg til den yngre generasjon. Men hovedgrunnen til at en religion lever lenge er at foreldre overfører den til sine barn.

Neste del:

44. Noen jeg stoler på fortalte meg at min gud finnes


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

tv2, db,

Hvorfor tror du på en gud? (Del 36)

Nostradamus kom med mange profetier,
men de er alle ekstremt vage og kan tolkes i alle retninger.
Ill.: sfinx777.wordpress.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 36: Gamle profetier er bevis for at min gud eksisterer

For mange troende er profetier et av hovedbevisene for at deres religion er sann og hovedargumentet for å tro på nettopp sin gud. Opprettelsen av staten Israel i midten av forrige århundre var for mange jøder og kristne en profeti som gikk i oppfyllelse. Guden deres hadde jo tross alt lovt å opprette staten. Slike "oppfylte" profetier er en meget sterk motivasjon for mange troende.

Mange religioner har i løpet av flere tusen år gjort et stort nummer ut av deres guds eller guders evne til å se fremtiden og oppfylle profetier. De er alle selvfølgelig meget vage, fleksible eller umulig å bli bekreftet av troverdige kilder, og det ser ut til at man må allerede være en troende for å bli imponert. Jeg er ikke kristen eller jøde, derfor ser jeg ikke på Israel som noen oppfyllelse av en profeti, men heller en stat opprettet av mennesker av mange ulike menneskelige grunner. Jeg ser ingen gud i den prosessen, mens enkelte kristne og jøder kan gjøre det.

Hvis bare én profeti fra de ulike religionene ikke hadde vært tvetydig og kunne blitt bekreftet av en troverdig upartisk kilde så hadde så å si alle på Jorda blitt "omvendt" over natten. Det faktum at ingen profetier fra noen religioner noensinne har klart dette burde fortelle oss alt vi trenger å vite om den saken. Det er ingen tvil om at de aller fleste hadde strømmet til den religionen som hadde hatt en klar profeti som ikke lett kunne forklares bort. Det har ikke skjedd nettopp fordi ingen religion har en slik profeti.

Dette er heller et resultat av at folk ikke bruker skepsis og er kritiske nok til påstander som blir fremmet. Derfor lever Nostradamus-promotører, astrologer og synske i beste velgående den dag i dag.

Av en eller annen grunn blir derimot de troende innenfor én religion ekstremt skeptiske når en troende fra en annen religion kommer med sine profetipåstander. Bare profetiene som er beskrevet innenfor ens egen religion er bra nok.

Dan Barker, som gikk fra å være en kristen predikant til å bli ateist, sier følgende om profetier i sin bok Losing Faith in Faith på side 190:

The refutation of prophecies can be arranged into five general categories: vagueness, forced fulfillments, post-dated predictions, nonprophecies and chance fulfillments.
Some predictions are so vague or general that any number of situations might be able to fit. "For nation shall rise against nation, and kingdom against kingdom; and there shall be famines, and pestilences, and earthquakes, in diverse places." (Matthew 24:7)
There have been twenty different centuries since Matthew that could have qualified as fulfillment of that situation. Christians for two thousand years have consistently considered that the world is ending. The world is "always ending." The imprecision of this "prophecy" makes it impossible to nail down.

Før man skal bruke profetier som argument for å tro på en gud må man nesten ha en skikkelig profeti å vise til.

Neste del:

37. Ingen har noensinne motbevist min guds eksistens


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

db.no, vg.no

Islamsk Råd Norge vs Anniken Huitfeldt

Leder i Islamsk Råd Norge mener det er intolerant å kreve
at man skal ta avstand fra dødsstraff mot homofili.
Foto: vg.no

Saken: Senaid Kobilica i Islamsk Råd Norge mener likestillingsminister Anniken Huitfeldt intolerant fordi hun krever at man skal akseptere at homofili er normalt.


På lørdag leste jeg i Dagsavisens helgeutgave på side 13 en artikkel som fikk meg til å humre litt for meg selv. Ja, jeg humret faktisk litt. Det er stygt å si det, men jeg gjorde det for jeg trodde ikke helt mine egne øyne da jeg leste artikkelen. Lederen i Islamsk Råd Norge (IRN), Senaid Kobilica, påstår helt seriøst at likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Ap) er intolerant siden hun mener det er "uakseptabelt ikke å ta avstand fra dødsstraff for homofile."

Kobilica sier videre:

Statsråd Anniken Huitfeldt har en pakke, og du må være en del av den. Det virker som om vi må mene det hun mener om homofile, nemlig at det er naturlig. Vi oppfatter det som et offisielt anerkjent syn som alle må slutte seg til. Uten kritisk tilnærming må vi altså følge hva statsråden har som rettesnor.

Ok, hvis Anniken Huitfelt er intolerant fordi hun mener IRN burde ta avstand fra dødsstraff for homofile så er det intolerant å være mot dødsstraff for jøder, muslimer, høye, lave, mørke, hvite, jenter, gutter, eller de som liker å samle på frimerker eller se på fotball, etc. Det er også intolerant å kreve at noen skal mene at det er normalt å være eller like disse tingene. At det går an...

Det burde være det enkleste i hele verden å ta avstand fra dødsstraff, uansett hva det var dødsstraff for! Dødsstraff er umenneskelig og barbarisk! Men noen diskusjon om dødsstraff generelt skal jeg styre unna i denne omgang. Men å kreve dødsstraff for noe som ikke er handling som krenker et annet individ er helt bak mål! Homofili handler om kjærlighet mellom to mennesker. Hvis det hadde vært dødsstraff for Kobilicas kjærlighet overfor sin hustru (hvis han er gift) eller hans religion (islam) og jeg hadde sagt at folk skulle ta avstand fra denne dødsstraffen, hadde han da ment at jeg var intolerant? Vel, i så fall er jeg veldig gjerne intolerant! Dette er helt utrolig...


Overdrevet


Ikke nok med det, han mener også at alle tallene som omhandler vold mot homofile er overdrevet:

...det er en del overdrivelser av vold mot homofile. Det blir særlig dramatisert i mediene.

Javel? Er det et argument? Hvorfor i det hele tatt nevne det? Det virker så utrolig usymapatisk. Men det er vel greit å være det når det "ifølge Koranen og islamsk teologi" er forbudt med homofile handlinger som Kobilica sier til Dagsavisen.


Religion og homofili


Dette føyer seg inn i rekken av saker som omhandler de ulike religionenes forhold til homofili. Forholdet mellom disse har vært meget anstrengt gjennom historien (med noen få unntak). Hvorfor er det slik? Det er et utrolig interessant tema som jeg vurderer å skrive om i min masteroppgave når jeg kommer så langt.

Hvorfor tror du på en gud? (Del 32)

Når man ser på "religionskartet" så er det veldig tydelig at
de ulike religionene så å si går i arv.
(Klikk på bildet for å forstørre.)
Ill.: wadsworth.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 32: Millioner av mennesker kan ikke ta feil
når det kommer til min religion

En muslim som bor og ser seg rundt i Kairo vil se at så å si alle rundt ham er muslimer og at over én milliard mennesker tilhører samme religion som ham. En kristen i Rio de Janeiro vil også i løpet av sitt liv nærmest bare møte andre kristne og vite at hans religion er den mest tallrike på Jorden med over to milliarder troende. Det samme kan vi si for buddhistene på Sri Lanka og hinduene i New Delhi, det er mange hundre millioner mennesker som deler deres tro. Mange bruker faktisk dette som et argument for validiteten til sin religion når Harrison spør dem om hvorfor de tror på nettopp sin gud. "Alle disse menneskene kan da ikke ta feil om min religion?" sier de.

Det korte svaret er: Jo, så mange mennesker kan lett ta feil.

Et lengre svar vil være at verdensreligionene har gjort det bra opp gjennom historien fordi mennesker generelt rett og slett sjelden setter seg inn i andre kulturer enn sin egen og vet veldig lite om ting som skjer andre steder i verden enn akkurat der man selv bor. Så når et barn vokser opp i Mexico eller USA så kan den religiøse isolasjonen være ekstrem. Ikke nødvendigvis bevisst, men ofte er det også det. Dette fører til at de som vokser opp rundt om i verden ikke blir "utsatt" for andre religioner og kulturer enn sin egen (heldigvis har vi i det minste religionsfag i grunnskolen i Norge) og den troen man har rett og slett har blitt "tildelt" av foreldrene i barndommen blir dermed værende og ofte forsterket av samfunnet rundt.

Men hvis alle kristne hadde vært klar over at ca. 70 prosent av verdens befolkning ikke tror på Jesus eller alle buddhistene hadde vært klar over at at deres religion er en av de verdensreligionene osv., så hadde kanskje de som mener at "så og så mange millioner mennesker kan da ikke ta feil om min religion" tenkt seg litt mer om før de brukte dette som et argument for sin religiøse tro.

Som jeg har skrevet tidligere i denne serien så er det foreldrenes og majoritetssamfunnets religion som vanligvis bestemmer en persons religionstilhørighet. Dette mønsteret er akkurat det en ville forvente hvis gudene ikke eksisterer, men at det hele er et resultat av indoktrinering fra barndommen av. Sjelden blir en gud valgt på grunnlag av bevisets stilling eller hvilke religiøse skrifter som gir mest mening eller hvilken religion som har den beste menneskerettighetsprofilen, osv. I så å si alle tilfeller, med noen få unntak på verdensbasis, er "valget" man tar i forhold til guder et resultat av en oppvekst i en bestemt familie og kultur.

Antall troende er dermed ikke noe argument for eller mot en gud. Millioner og til og med milliarder av mennesker kan ta totalt feil. Mest sannsynlig tar det store flertallet feil siden de aller fleste religioner ikke er kompatible. Så selv om én av disse religionene eller religiøse retningene er riktig så betyr det at milliarder av mennesker faktisk tar feil.

Neste del:

33. Mirakler er bevis for min guds eksistens


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . .

Religion og homofili

Medlemmene av Westboro Baptist Church er ikke glad i homofili.
Ill.: yborcitystogie.blogspot.com

Hva er det egentlig med religion og homofili? Forholdet mellom de homofile og de ulike religionene har vært anstrengt i lang tid. Jeg vurderer om jeg skal ta for meg noe innenfor dette når jeg skal finne et tema for min masteroppgave i religionshistorie.

Nå er det mange homofobe rundt om i verden uansett om de er religiøse eller ikke, men det er noe spesielt når det kommer til forholdet mellom religion og homofili, og de to største (islam og kristendommen) har vært og er ekstreme på dette punktet. Samtidig er det mange homofile som også er religiøse og vi har til og med eksempler på homofile prester, biskoper og imamer. Det er interessant hvordan man med den samme religiøse troen og de samme hellige skriftene kan komme til to så fundamentalt forskjellige konklusjoner når det kommer til temaet om homofili.

Mange saker om homofili og religion

Det er ikke lenge siden vi hadde saken om Nina Karin Monsen og enda mer nylig presten i Den norske kirke som hevdet at det er de homofiles skyld at vi har et HIV- og AIDS-problem. Vi kan heller ikke glemme Arnfinn Nordbøs opplevelser når han sto frem som homofil i bedehusmiljøet på Vestlandet. Og så leser vi i dag om det homofile paret som på Grønland i Oslo opplevde noe uhyggelig i et møte med en muslim. Disse sakene kan ramses opp i det uendelige. Det er synd, men sant, at religionene har lett for å føre til fordommer om homofili. Dette er ikke rart når man leser hva de religiøse tekstene har å si om personer som er litt for glad i andre personer av samme kjønn:


De hellige skrifter om homofili

I jødenes og de kristnes hellige skrifter kan man blant annet lese i Bibelens 1. Mosebok kapittel 1 og 2 at guden skapte mann og kvinne og ba dem om å være fruktbare og befolke Jorden. Det blir derfor i nesten alle tilfeller hevdet av kristne religiøse ledere og de fleste av deres tilhengere at det "naturlige" er at mann og kvinne skal være sammen og få barn sammen. "Mann-kvinne-unionen" som ble introdusert i 1. Mosebok er derfor den eneste "naturlige" modellen for seksuell oppførsel.

1. Korinterbrev kapittel 7 og Efeserne kapittel 5 i Det nye testamente (NT) bekrefter også at bare et forhold mellom mann og kvinne er det riktige i en familie. Så har vi jo historien om Sodoma og Gomorra i 1. Mosebok kapittel 18 og 19 hvor den jødisk-kristne gud ødelegger de to byene på grunn av "seksuelt avvik" hvor også homofili inngår. I 3. Mosebok kapittel 18 sier guden rett ut til Moses og jødene at "Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom." I kapittel 20 går guden enda lenger og krever dødsstraff for denne overtredelsen av hans lov:

Når en mann har omgang med en annen mann slik som en har omgang med en kvinne, har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø; det hviler blodskyld på dem.

Noen kristne som mener at homofili er forenlig med kristendommen vil sikkert si at dette bare gjelder for Det gamle testamente (GT) og at Jesus opphevet dette. Vel... Jesus opphevet mye styggedom fra GT, men ikke én eneste gang sier han at det som står i skriftene i GT tar feil om homofili. Han velger rett og slett ikke å si så mye om det i det hele tatt. Om dette er et tegn på at han har noe imot homofili eller ikke tolkes (som vanlig) ulikt.

Paulus er derimot mer rett på sak og sier i sitt brev til romerne at homofili ikke "sømmer seg", at det er urent, unaturlig, å drive utukt og samtidig straffbart og at de "fortjener å dø". Sterke ord dette. Og i det første brevet han skrev til korinterne sier han at de homofile i hvert fall ikke vil "arve Guds rike". Hans første brev til Timoteus sier også at homofili strider mot "den sunne lære" og ikke i samsvar med "evangeliet om herligheten hos Gud".

Innenfor jødedommen har vi de ortodokse jødene som mener at homofili rett og slett er synd og at det er et valg man tar, mens de fleste andre retningene innen denne religionen godtar homofili. Spesielt har vi den progressive jødedommen hvor homofili og heterofili blir sett på som like akseptabelt. Når jeg leser i de religiøse skriftene skjønner jeg ikke helt hvordan de får dette til, men de gjør nå nettopp det. Enten mener de at deres gud har skiftet mening (javel?) eller at de som skrev det hele ned tok feil.

I muslimenes hellige bok Koranen refererer til mye av det som står i det jødisk-kristne GT, som for eksempel historien om Sodoma og Gomorra hvor byene ble ødelagt blant annet på grunn av homofili. I Koranens sure (kapittel) 26 vers 165-166 og sure 7 vers 81 kan man for eksempel se at de som "holder seg til menn" istedenfor kvinner "går over grensen". Dette og mange andre eksempler på Koranens holdning til homofili kan du finne her. Ingen av de store islamske retningene og sektene godtar homofili og vi har jo for ikke så veldig lenge siden hatt saken i media om Islamsk Råd Norge som ikke ville ta avstand fra dødsstraff for homofile.

Når det kommer til religionene som oppsto i India, som hinduismen og buddhismen, så er det hele litt mer vagt. Emnet blir sjelden diskutert, men hvis man spør de ulike religiøse lederne så får man fort et inntrykk av at homofili er noe negativt.

Les mer om de ulike religionenes forhold til homofili her.


Til slutt


Jeg synes dette temaet er uhyre interessant og vurderer å spørre min fremtidige veileder for masteroppgaven jeg skal skrive etter hvert, om jeg får lov til å skrive om forholdet mellom for eksempel kristendommen og homofili. Det er for meg merkelig at man med samme tro og samme hellige skrifter kan komme til to totalt forskjellige konklusjoner i denne saken. Vi kan få alt fra homohatende Westboro Baptist Church til homofile biskoper i Norges statskirke.

Hvis det er noen som har erfaringer fra dette feltet hadde det vært fint om de kunne kommentert dette i kommentarfeltet under innlegget. Det kan være noen som er religiøs og homofil, religiøs og homofob, noen som kjenner noen som er en av disse tingene, eller noen som er homofil og ikke religiøs, men som har opplevd noe positivt/negativt i forhold til ulike religiøse mennesker. Det kan selvfølgelig også være andre (uansett legning) som bare har tanker, meninger og erfaringer som omhandler dette temaet. Jeg burde vel også lese Arnfinn Norbøs bok Betre død enn homofil?.


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vl.no, vl.no, vl.no, tv2, vl.no, . . . . . . . . . . . . . . . .

Å styre Norge etter de ti bud

Dagfinn Høybråten i KrF vil styre Norge etter de ti bud.
Ill.: jonathanrosenbaum.com

Saken: I et intervju med Dagbladet 31. juli i år mente Dagfinn Høybråten at det norske samfunnet burde styres etter de ti bud.

I papirutgaven 31. juli i år hadde Dagbladet et intervju med lederen i Kristelig Folkeparti (KrF), Dagfinn Høybråten, på s. 10-11. Der sier han blant annet at de ti bud "er gode kjøreregler for et samfunn, uavhengig av tro."


De ti bud


Jeg kan ikke forstå at en voksen person i 2009 kan mene at et samfunn skal styres etter de utdaterte ti budene i den hellige boken til kristendommen. Jeg siterer Den Norske Kirkes hjemmeside og ramser opp de ti bud for ordens skyld:

1) Du skal ikke ha andre guder enn meg.
2) Du skal ikke misbruke Guds navn.
3) Du skal holde hviledagen hellig.
4) Du skal ære din far og din mor.
5) Du skal ikke slå i hjel.
6) Du skal ikke bryte ekteskapet.
7) Du skal ikke stjele.
8) Du skal ikke tale usant om din neste.
9) Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
10) Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Dette er de ti budene Høybråten vil at Norge skal styres etter. Det er ikke akkurat en ny tanke. Mange ledende politikere i USA og andre steder i verden mener det samme. Ved enkelte offentlige bygninger i disse landene kan man til og med finne de ti bud til utstilling ved inngangen eller lignende. Men er disse budene virkelig noe å styre det norske samfunnet etter? Jeg skal se litt nærmere på dette:

De første to er ikke akkurat noe jeg synes et opplyst demokratisk samfunn skal styres etter. Mener Høybråten med dette at vi ikke skal ha ytrings- og religionsfrihet i Norge? Det tredje tolkes forskjellig i jødedommen og kristendommen (og også i ulike versjoner av kristendommen), men hvis han med dette hevder at vi eksplisitt skal holde hviledagen (som i Norge tradisjonelt sett har vært søndagen) hellig, så må vi vel alle ty til det de ultraortodokse jødene driver med. De er ikke redde for å kaste stein etter de som utfører et arbeid på hviledagen.

Det fjerde bud kan virke harmløst, men jeg ser ikke for meg at man skal lovbestemme at alle barn skal ære sine foreldre. Hvis ikke foreldrene fortjener å motta heder og ære fra sine barn så kan man vel ikke tvinge barna heller? Hva med incestsaker, mishandlinger, seksuelle overgrep generelt innad i familien, osv.? Hva hvis foreldrene stenger barna inne i et kott i ti år? Omsorgssvikt er ikke totalt fraværende i vårt samfunn. Alkoholisme og narkotikamisbruk kan føre til at mange barn vokser opp i helt forferdelige kår. Barnevernet trår ikke sjelden til i Norge... Fortjener disse foreldrene barnas heder og ære?

Endelig kommer vi til et skikkelig bud. Det femte sier rett ut at du ikke skal drepe. Fint, flott, takk skal du ha. Den beholder vi. Men den har vi jo fra før av...

Nr. seks sier at du ikke skal bryte ekteskapet. Vil Høybråten virkelig gjøre skilsmisse ulovlig? Det virker hjerteløst av KrF-lederen. Det er rett og slett slik at man i mange tilfeller må ty til skilsmisse. De mest åpenbare tilfellene er vold i hjemmet osv., men det er rett og slett slik at mennesker forandrer seg og kanskje finner man ut at man ikke passer sammen likevel. Er det da ikke bra å bryte ut av ekteskapet istedenfor å tvinges til å fortsatt være sammen og kanskje ty til konstant krangling og en sur atmosfære? (Og enda verre, vil Høybråten tvinge en forslått kvinne til å fortsatt være gift med sin voldelige ektemann?!)

Det syvende bud er som nr. fem. Det er fint å ha en lov om sier at man ikke skal stjele da det er vanskelig å ha et produktivt samfunn hvor det er lov å ta en annen persons eiendeler. Men også i dette tilfellet har vi allerede en slik lov.

Så har vi lyving. Du skal ikke lyve. Det åttende bud sier det som det er, man kan ikke gå rundt og lyve konstant da det ikke akkurat gir deg så mange venner. Men å styre et samfunn etter dette? Vel, det gjøres det vel på sett og vis allerede. Lyving blir ikke akkurat sett opp til. Likevel gjør de fleste det hele tiden...

Nr. ni er egentlig helt lik nr syv (stjeling) og vi har allerede lover mot dette. Det som er skummelt her er at hvis KrF-lederen vil at Norge skal styres etter en slik lov som bud ni hentyder til - at man ikke skal ha lov til å ha lyst til å stjele engang - så må man ansette et tankepoliti...

Det tiende bud, som nr. ni, omhandler det at man ikke skal ha lyst på en annen manns kone eller noe annet vedkommende har og eier. Tankepolitiet må settes i sving her også.


Beklager, Høybråten, jeg ser ikke hvordan de ti bud kan gjøre Norge til et bedre sted å bo i. Landet vårt topper allerede alle lister over levestandard, fred, ytringsfrihet osv. Vi klarer oss fint uten de ti bud. De få budene som faktisk funker har vi allerede innlemmet i lovgivningen og den norske samfunnsmoralen, så jeg ser ikke noen grunn til å endre på det som allerede er.

Så du kan få gå tilbake til din sutring over kontantstøtten og private kristne skoler, som begge skaper økte forskjeller mellom mennesker i et samfunn. Det hadde også vært fint om du kunne definert hva du mener med "kristne verdier" da dette ser ut til å ha endret seg veldig mye opp gjennom årtusenene.

Jeg vet ikke, det kan være Høybråten bare prøver å få tilbake noen av velgerne som har gått til Kristent Samlingsparti med pastor Torp eller Fremskrittspartiet...


. .