Når de krenkede våkner (og tyr til vold)...

Et bilde krenker mer enn tusen ord.

Saken: Sinte religiøse menn ble krenket og drepte minst 12 mennesker i Paris i dag.


History repeating itself

Da var vi dessverre her igjen. Muhammedkarikaturstrid på nytt. Og denne gangen endte det meget tragisk, da tre menn stormet avisen Charlie Hebdo og drepte minst 12 mennesker på grunn av avisens satiriske omtale av islam.

Ytring vs krenkelse

Dette er nok engang en tragisk hendelse i den pågående striden mellom ytringsfriheten og de krenkede som tyr til vold (som regel muslimer). Det virker som om disse krenkede personene ikke klarer å skille mellom kritikk av religion/tro/ideologi/tanker/idéer/etc. og kritikk av personene som tror/følger/tenker dette. "Vi må respektere deres religion" har jeg lest og hørt flere ganger. Nei! Det er helt feil. Man kan respektere en persons rett til å tro på noe, men det betyr ikke at man må respektere troen i seg selv. Jeg respekterer at en nynazist skal få lov til å følge sin ideologi, og at en rasist skal få være rasist, men det betyr ikke at jeg respekterer nynazisme og rasisme! Jeg synes også synd på dem som følger slike ideologier/tankesett. Men jeg ville aldri hindret dem i å tenke det de tenker, og i hvert fall ikke tydd til vold for å stoppe dem i å ytre seg i det offentlige rom.

Jeg ønsker å ta for meg en kommentar fra Dagbladets Facebook-side som omhandler en artikkel i denne tragiske saken (vi ser bort fra språkfeil denne gangen): "Yteringsfriheten stopper der det krenker andre. Og hvis det er greit å krenke nesten 2 milliarder mennesker så ber du om det. Hvorfor ikke skape den freden vesten ber om istedenfor å provisere?"

1. Ytringsfrihet stopper der det krenker andre? Vi må aldri komme dit at det er den som blir krenket som skal sette standarden for hva som skal få lov til å bli ytret. For det vil alltid være noen som blir krenket av noe, og det som ikke krenker deg, kan krenke meg, osv. Poenget med ytringsfriheten er at den skal ikke stoppe noe sted! Det er derfor det heter ytringsfrihet! Hvis du blir krenket så bli krenket! Men du trenger ikke ty til vold fordi du blir krenket. 

2. Ber om det? Man ber om å bli drept fordi man tegner/skriver noe? Dette minner meg om tanken om at en lettkledd kvinne ber om å bli voldtatt. Feil! En dame skal kunne gå naken gjennom Oslo sentrum midt på natta, uten at det er å be om å bli voldtatt. Og en person skal kunne få si, skrive og tegne det han/hun vil, uten at det er å be om å bli drept. Hvis "de krenkede" skal bestemme hva som skal få lov til å bli ytret, så vil vi komme til å leve under et "krenkelsestyrrani". 

Få tegningene på trykk... NÅ!

Det beste som kan skje nå er om alle Europas (og verdens) aviser trykker de satiriske bildene på forsidene sine, for å vise solidaritet med de døde og samtidig vise at de ikke døde forgjeves. Det er bare én veil ut av dette, og det er ikke "respekt for religion" og unnvikenhet, men en mer "kjør hardt, kjør stil"-approach. Ved å gå for unnvikenheten vil man samtidig la terroristene vinne. 

Jeg håper for alles skyld at terroristene ikke vinner...

---

Én av de døde i terrorangrepet, Stephane Charbonnier (også kjent som "Charb") har tidligere sagt følgende:

"I am not afraid of retaliation. I have no kids, no wife, no car, no credit. It perhaps sounds a bit pompous, but I prefer to die standing than living on my knees."

Sterke ord. Og jeg lar sitatet snakke for seg selv.

---

Les også: Christopher Hitchens - The case for mocking religion

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 19)

Ill.: rationalwiki.com

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 19: Beyond Faith and Opinion
av Damien Broderick

Broderick poengterer innledningsvis at han er en nonbeliever; en ikke-troende. Det er ikke det samme som en disbeliever som rett ut nekter å tro på guder  eller avviser guder uansett hva. Han synes det er viktig å vektlegge forskjellen av disse to begrepene ettersom de lett blir brukt om hverandre. 

Men han er derimot en disbeliever når det kommer til den abrahamske gud. Dette fordi han for det første ikke har møtt noen gode argumenter eller bevis for denne gudetypen, men også fordi han for det andre mener en slik guds eksistens er direkte "logisk umulig og selv-motsigende" som han selv skriver. Han er derimot åpen for at han kan ta feil. Derfor har han landet på det å være en nonbeliever og ikke en disbeliever. 

Han vokste opp i en familie med katolske foreldre som tok sin religion veldig alvorlig. Han valgte etter hvert å studere til å bli prest, men ble etter en stund i tvil om både yrkesvalget og sin religiøse tro: Hvordan kunne man vite at den troen man vokste opp i var noe mer riktig enn troen til mennesker i helt andre religiøse tradisjoner? 

Og ettersom tiden gikk og disse tankene fikk vandre fritt så ble den troen han hele livet hadde sett på som sannheten ikke noe annerledes enn det han leste i science-fiction-litteraturen:

...month by month and year after year, what had seemed to me entirely self-evident, true, rewarding, uplifting, the very purpose and pith of life was, at best, irrelevant, a set of fairytales less interesting than the science fiction I loved to read, no more likely to be true, and, at worst, actively malign, manipulative, cruel, and vicious.

Han kommer også inn på dette med hvordan religiøse mennesker opp gjennom tidene og selv i dag har behandlet de som har tvilt på sannhetsverdien til religiøse idéer. For hvem kan vel tvile på trepinner som blir til slanger, en sjø som deler seg på kommando, at Jordas rotasjon stopper en hel dag, jomfrufødsler, magisk gjenopplivning fra de døde, vann som blir gjort om til vin, brød som blir til en gud, folk som blir til fugler, gullplater åpenbart av engler, guder med elefanthoder eller hva med snakkende dyr?


Og essayforfatteren har ikke mye til overs for bevisførselen til de troende heller:

Pointing to any book that asserts its own indubitable truth as sufficient evidence that its revelation is true (as many Jews, Christians, and Muslims do) is insufficient grounds for belief. In fact, it's ridiculous, even perverse - but saying so is likely to get nonbelievers into serious trouble.

Og da svarer de troende ofte tilbake med samme mynt: "Ja, men din tro på vitenskapen er jo akkurat som min tro på religiøse sannheter! Du må bare stole på at det som blir sagt er sant!" Men Broderick kommer også med et genialt svar på dette (min utheving):

In practice, the knowledge avaiable to most of us from science has much the same self-validating character; we read it in school books, or see it on television. The crucial difference is that the scientific claims can be put to the test by anyone who wishes to learn the appropriate techniques.

Religiøs tro er nettopp et trossystem og ikke noe vi kan gå til for å få tak i kunnskap som vi kan stole på. Det er en samling av meninger og gammel gjetning og that's it. Vi kan stole på vitenskapen nettopp fordi "den" endrer mening etter hvert som nye observasjoner og data kommer inn. Derfor får vi hele tiden den kunnskapen som passer best inn med det vi observerer.

Kort om forfatteren (fra boken):

Damien Broderick, bosatt i Texas, er en australsk forfatter innen sjangrene science-fiction og populærvitenskap. Han er en såkalt "Senior Fellow" ved The School of Culture and Communication ved Universitetet i Melbourne.

Neste del:

20. Stephen Law: Could It Be Pretty Obvious There's No God? (kommer snart)

Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Religion og moral

Ill.: thisiswhatiwoulddo.files.wordpress.com 

Saken: Kan moral eksistere uten religion? Ut fra påstandene til enkelte religiøse virker det som om at dette ikke er mulig. Det viser seg derimot gang på gang at religiøse mennesker ikke automatisk er mer moralske enn ikke-religiøse.

Flere religiøse mennesker mener at man uten religion mister all moral og at samfunnet enten ville kollapse uten eller det i hvert fall vil føre til mer kriminalitet, elendighet osv... Ateister har dessuten ingen moral i følge mange religiøse mennesker:

Uten min gud ville vi ikke hatt noen grunn til å være god! Vi ville ikke hatt en moralsk retningslinje eller vite om vi utfører en god eller dårlig handling. Vi hadde rett og slett ikke hatt mulighet til å vite hva som er rett og hva som er galt. Det hadde ikke vært forskjell på oss og dyr!

Ikke sjeldne kraftsalver fra religiøse mennesker dette. Men går det virkelig an å være "good without God"?

Vel...Det er fullt mulig religion i mange tilfeller kan få personer til å opptre mer moralsk enn hvis den samme personen ikke var religiøs, hva vet jeg... Jeg er i hvert fall ikke i en slik posisjon at jeg kan vite at vedkommende ville være mindre moralsk om han mistet sin religiøse tro. Det jeg derimot lurer på er hva "religion=bra moral"-gjengen tenker når de hører/leser om følgende:

Jihadister

Ja, trenger jeg egentlig å skrive så mye her? Jeg tror så å si alle vet om denne gjengen, men "just in case" så kan jeg jo skrive litt. Jihad er et begrep innen islam som kan brukes om så mangt, men veldig ofte har det blitt brukt om "hellig krig" mot de menneskene eller landene som enkelte muslimer ikke liker. I nyere tid har vi blant annet Hizbollah, Al-Qaida og Hamas som liker å drive med slikt. Det "nyeste" eksempelet er Libyas leder Muammar Gaddaffi som vil ha hellig krig mot Sveits pga. "landets forbud mot bygging av minareter." Og Gaddaffi forsikrer alle at så lenge krigen er en hellig en, så er det "ikke terrorisme." Så flott! Man kan gjøre hva man vil, drepe og ødelegge alt og alle man møter på, så lenge det er "hellig"? Genialt!

Jeg vet at Gaddaffi er en skrulling som ikke representerer alle muslimer (og ikke alle religiøse heller), men siden han tydeligvis er religiøs, burde ikke han i det minste være mer moralsk enn f.eks. "sjefsateisten" Richard Dawkins? Så vidt jeg vet hadde Dawkins aldri ville ha erklært krig mot de som ikke er enig i hans meninger eller som provoserer ham.

Og er det bra at et ord som "drepe" blir sett på som et lekeord?

Religiøse kriminelle

En kirkeansatt i Glåmdalen (som mest sannsynlig er kristen) har visstnok underslått 100.000 kr. Som kristen, eller i hvert fall "utsatt" for en konstant "kristen moral" i løpet av sin tjeneste, burde vel denne personen ha visst bedre? Burde ikke vedkommende være mer moralsk enn ikke-religiøse? Religion fører tross alt til bedre moral eller hva?

Eller hva med den forferdelige situasjonen som har oppstått i Chile etter jordskjelvkatastrofen nå nylig? Plyndring florerer og befolkningen er blant de mest religiøse i hele verden, da innen katolsk kristendom i dette tilfellet. Vedkommende i forrige paragraf var mest sannsynlig protestantisk kristen. Bibelen sier at man ikke skal stjele uansett hva. Stjeling er synd, folkens! Det står ikke noe i Bibelen om at det er ok å stjele hvis det har vært en naturkatastrofe.

Jeg forstår at disse menneskene er desperate. De trenger forsyninger og har mistet hus og hjem og alt de eier. De kommer ikke til å leve lenge uten mat og drikke. (Greit nok, mange av disse er kriminelle bander som stjeler ting som ikke er livsviktige også, men det er en annen diskusjon.) Men kan de, som kristne, virkelig være så "umoralske" og stjele fra butikkene når deres gud har sagt at dette ikke er lov?

Så har vi de forferdelige overgrepssakene rundt den katolske kirken som nå rulles opp i blant annet Irland, Tyskland, Danmark, Østerrike og Nederland (og som har vært et hett tema i USA tidligere). Her har vi religiøse ledere som forgriper seg på uskyldige mennesker og som i tillegg beskyttes av kirken for ikke å lage oppstyr! Dette er galt på så mange nivåer at jeg ikke engang vet hvor jeg skal begynne.

Burde ikke disse kristne menneskene forstå at det Jesus mente med å "la de små komme til meg" ikke innebar noe seksuelt? Burde de ikke i det minste forstå at det å utføre seksuelle handlinger med små barn som ikke forstår hva de driver med, er en smule umoralsk? Disse religiøse lederne skal ikke engang utføre seksuelle handlinger i det hele tatt! Det er det sølibat betyr. Why don't you practice what you preach? Og så beskyttes disse overgriperne av andre religiøse ledere lenger oppe i systemet? Nei, vet du hva...

(Og ja, slike overgrep skjer også i Norge.)

Religion og moral

Jeg kunne kommet med en haug av eksempler på "umoralske religiøse mennesker" og andre kunne nok også kommet med mange eksempler på "umoralske ikke-religiøse mennesker." Mitt poeng er at religion/religiøsitet så langt der i fra automatisk fører til bedre moral. Jeg vil hevde at det i mange tilfeller faktisk kan gå totalt motsatt vei. Og det viser seg derimot at religion er et symptom på, og ikke en kur mot, et dysfunksjonelt samfunn:

Because highly secular democracies are significantly and regularly outperforming the more theistic ones, the moral-creator socioeconomic hypothesis is rejected in favour of the secular-democratic socioeconomic hypothesis. (...) [R]eligious prosociality and charity are less effective at improving societal conditions than are secular government programmes.

-Gregory Paul, "The Chronic Dependence of Popular Religiosity upon Dysfunctional Psychosociological Conditions", Evolutionary Psychology, s. 1 og 22 (link)

Les mer om det her.

Religion og religiøsitet kan veldig lett misbrukes av svindlere og kvakksalvere som igjen vil ruinere mange menneskers liv. Og hvis et barn vokser opp og blir lært at å tro på påstander uten noen form for bevis er en god ting, kan de bli lett bytte for såkalte hellige krigere og andre ekstremister som bruker troen som redskap for hva det er verdt. Da er det viktigere at barn (og andre) blir lært opp til å heller tenke selv, bruke logikk og veie bevis opp mot hverandre.

Til tross for århundrer med uthenging, fordommer, forfølgelser og det som verre er; ingen har noen gang klart å vise at ikke-troende er mindre moralske enn troende. (Med "moralsk" mener jeg her det mest grunnlegende konseptet om å oppføre seg positivt overfor sine medmennesker, som for eksempel å respektere liv, frihet og andres eiendom.) Det går nesten ikke en dag uten at avisene har historier om troende som utfører forferdelige handlinger. Verdens fengsler er fulle av religiøse mennesker som har blitt tatt på fersken mens de utførte en kriminell handling. Hvis troen på en eller flere guder gir folk moralsk overlegenhet sammenlignet med ateister, hvorfor er da ikke ateister overrepresentert i kriminalstatistikken? Disse menneskene som visstnok er "umoralske per definisjon" (i følge mange religiøse mennesker) klarer på én eller annen måte å holde seg i skinnet.

Vi har derimot en mengde eksempler på overgrep og misbruk innen religioner og sekter. Det er skremmende hvor "enkelt" det er for mange troende å utføre handlinger som så direkte motstrider deres guds ønsker. Hvordan klarer for eksempel en mannlig predikant ha et seksuelt forhold til en annen mann mellom gudstjenester hvor han preker om guds fordømmelse av homofili? Hvordan klarer så mange prester å utføre overgrep overfor mindreårige gutter etter et bønnemøte? Hvordan kan et hvilket som helst kristent menneske lese Jesu bergpreken og deretter overføre millioner av kroner til seg selv på en utenlandsk konto i et såkalt skatteparadis? Hvordan kan en troende snyte på skatten, kjøre for fort eller jukse i golf? Er det ikke slik at guden deres overvåker dem dag ut og dag inn? Hvis de virkelig trodde på dette så mener jeg vi hadde sett en helt annen oppførsel av mange religiøse mennesker.

Les også:

Hvorfor tror du på en gud? (Del 42) - Samfunnet ville blitt ødelagt uten religion

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vl, vg, vg, vg, vg, vl, vl, vl, vg, vl, vl, vl, vl,

Barnslige Yousef Assidiq

Yousef Assidiq
Foto: db.no

Saken: Jeg satt igjen med ett eneste inntrykk etter en nyhetssak om dialogmøtet mellom Dagbladet og "det muslimske miljøet"; Yousef Assidiq er utrolig barnslig.


Jeg så på nyhetene (tror det var NRK) tidligere i dag og det var et innslag om møtet mellom Dagbladet-redaktør Lars Helle og "det muslimske miljøet" (pga. alt oppstyret i det siste om Dagbladets trykking av en Muhammed-karikatur). Det først jeg tenkte var at det er hyggelig de to partene møtes og får snakke sammen på en skikkelig måte, slik at man kan unngå misforståelser (og kanskje få inn i hodet på enkelte som ikke skjønner det, at ytringsfrihet faktisk betyr ytringsfrihet).


Barnslig


Men det som kom til å henge igjen etter innslaget var noe helt annet. Konvertitten Per Bartho Hansen, som nå har skiftet navn til Yousef Assidiq, fremsto som utrolig sutrete og direkte barnslig. Assidiq/Hansen spurte Helle om det var "greit å brenne Dagbladet". Jeg tenkte "Ja, hvorfor ikke? Gjør som du vil! Det er et fritt land. Ingen bryr seg om du brenner en avis eller ikke." Helle svarte merkelig nok "Nei." på spørsmålet, men det er en annen sak...

Assidiq fortsatte ned i det mest infantile nivået og bare pushet på med samme "argumentet"; "Ja, men kan vi ikke bruke Dagbladet til å fyre opp i peisen?" eller noe slikt. Mange i salen tok til latter og Assidiq følte seg sikkert lur. Jeg måtte bare måpe av hele greia egentlig. Hva var egentlig argumentet her? Er det i det hele tatt vits i å gjøre et poeng ut av at du vil brenne en avis som en protest mot avisen? Det er da ingen som bryr seg det minste om dette, Yousef Assidiq! Brenn i vei! Det gjør ikke publiseringen av "provoserende" tegninger noe mindre eller mer riktig. Det er ikke et poeng, det er ikke et argument, det er egentlig ingenting! Jeg ble nærmest flau på Assidiqs vegne...

Og resten av innslaget om konvertitten ga meg ikke noe bedre inntrykk av karen heller... Men nok om det! :)


Overgrep


En annen i salen sammenlignet dette med sexovergrepssaker hvor Dagbladet visstnok ter seg annerledes. Ja? Hva så? Hvor likt er sexovergrep (du vet, hvor noen misbruker et annet menneske seksuelt på det groveste) og en tegning av en gris med navnet til en viss profet? Har dere totalt mistet fatningen?!


Les også:
Misbruk av ytringsfriheten?

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

db, vg, vg,

Misbruk av ytringsfriheten?

En karikatur til besvær...
Bilde: db.no

Saken: Muslimske drosjeeiere protesterer i dag mot Dagbladets trykking av en Muhammed-karikatur. De mener det er "et misbruk av ytringsfriheten."


Planen er at taxisjåførene som er med i aksjonen skal stå stille i flere timer i Oslo (det er ikke første gang). De gjør dette fordi de mener at det at Dagbladet viste en karikatur av Muhammed i avisen er et såkalt "misbruk av ytringsfriheten."

Det er bare ett lite problem med det: Det er ikke noe som heter misbruk av ytringsfriheten. Friheten til å ytre det man vil er grunnleggende i Norge og hvis noen blir provosert av en persons bruk av ytringsfriheten så er det selvsagt lov å reagere. Men å kalle bruken for misbruk bare fordi man blir provsert blir mildt sagt latterlig. For da vil enhver ytring som provoserer være et misbruk og problemet her er at man ikke kan måle hvilke ytringer som da er et misbruk ettersom det alltid vil være noen som blir provosert.

Det er for eksempel helt sikkert at noen blir provosert av protestaksjonen til de muslimske drosjeeierne. Betyr dette at aksjonen deres er et misbruk av ytringsfriheten? Selvsagt ikke. De må få lov til å ytre seg akkurat på den måten de vil uten at noen vil kalle det et misbruk. Så lenge man ikke tyr til vold selvsagt.

Jeg så på NRK-nyhetene nå i dag tidlig at Helge Simonnes i Vårt Land mente det var uklokt av Dagbladet å trykke tegningen og at man måtte "respektere religiøse følelser." Javel? Det beste svaret jeg kan gi til det er... Nei. Man skal ikke måtte begrense sine ytringer bare fordi enkelte religiøse mennesker kan bli provosert av det.

Man skal respektere enkeltindivider, men ikke nødvendigvis idéer, ideologier eller religiøse dogmer og kulturelle tradisjoner. Med å respektere enkeltindivider mener jeg at man må respektere at en person kan tro og mene det han eller hun vil, men det betyr ikke at man må respektere det vedkommende mener, tror eller gjør. Det er en viktig forskjell der.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, tv2, tv2, vg, vg, vg, vg, vg, vl, vl, vl, vl,

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 14)

Én av grunnene til at Philip Kitcher ble ateist
er at det finnes så mange religioner.
Bilde: bmsoftware.com

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 14: Beyond Disbelief
av Philip Kitcher

Philip Kitcher begynte som korgutt i tidlig alder og var kristen. I begynnelsen av tenårene mistet han derimot sin barnetro litt etter litt til han til slutt så på seg selv som en ateist. Han skriver at han ikke kan huske nøyaktig hva som førte til at han begynte å tvile på "the Christian doctrine", men han så på evangeliene og alt han kunne se var selvmotsigelser og usannsynligheter.

Og etter hvert som han leste mer om tingenes tilstand rundt om i verden og naturen for øvrig klarte han ikke å forstå hvordan en god guddom kunne stå bak noe slikt. I tillegg ble han klar over hvordan teologien endret seg i takt med samfunnet og det politiske landskapet, og hvordan folks religiøse opplevelser ofte er styrt av overbevisninger og behov forut for hendelsen.

Hans "vei mot ateisme" har altså vært preget av en sterkere og sterkere følelse av umulighet, usannsynlighet og absurditet. Det var ikke slik at han opparbeidet seg nøye formulerte argumenter i favør av sitt nye livssynsmessige ståsted. Det er likevel tre "powerful arguments" i favør av ateisme Kitcher synes er viktig å få med seg:

1. Tilhengerne av alle religionene former sin tro på akkurat den samme måten. De refererer til en tradisjon som går lang tilbake i tid, hvor en eller flere karakterer har overnaturlige krefter.

2. Religiøse doktriner over hele verden har utviklet seg helt siden "tidenes morgen". Sosiale og politiske faktorer spiller inn på hvilke deler av de ulike religionene som blir vektlagt og bestemmer også ofte hva som blir ført videre til neste generasjon.

3. Enkelte religiøse påstander er i direkte konflikt med det vi finner ut når vi faktisk undersøker verden og naturen rundt oss (dvs. vitenskap).

Kitcher skriver at religiøse opplevelser hos mennesker som regel kommer når vi er oppspilte, forstyrret eller kommer i kontakt med enkelte hallusinogener. Religiøse autoriteter har opp gjennom historien slitt med å se forskjell på "ekte" religiøse opplevelser og vrangforestillinger. Et eksempel på dette er middelalderen her i Europa. De kristne mystikerne måtte "sertifiseres" og det ble gjort på følgende måte: De måtte ha guddommelige åpenbaringer som passet inn i den rette lære og teologi. Så enkelt var det...

Essayforfatteren kommer også inn på dette med at mennesker opplever såkalte religiøse opplevelser over hele verden uansett tro. Å hevde at man har monopol på slike opplevelser eller i det hele tatt å mene at den tradisjonen man følger gir de riktigste religiøse opplevelsene er ganske arrogant og barnslig. "Min opplevelse er ektere enn din!" osv... Ofte kan også psykologer og/eller nevrologer gi oss gode svar på hvorfor folk opplever slike ting.

Alt i forrige paragraf gjelder også for de som "bare" tror og som ikke har vært borti religiøse opplevelser á là å høre en guds stemme osv. Alle må forholde seg til sin religiøse tradisjon og stole på at det som blir videreført er riktig.

Kitcher mener at kunnskapen om at det finnes så mange ulike religioner i seg selv burde være en god grunn til å tvile på religiøse forklaringer og fortellinger. Når man i tillegg via sosiologien ser hvordan religioner vokser og forandrer seg burde det også føre til tvil; de sprer seg ikke ved å overbevise folk om "doktrinelle sannheter", men ved å tilfredsstille sosiale og psykologiske behov. I tillegg mener han at evolusjon som faktum og teori nok spiller inn i en begrunnelse for å være ateist, men at det er bare en liten del av et stort bilde som tegner seg, et bilde av at alt er slik det ville vært hvis det ikke fantes noen guder...

Når troende mennesker begynner å få slike tanker kan det ofte føre til at de likevel vil holde på en slags tro på noe overnaturlig. Kanskje tror de ikke at Jesus faktisk sto opp fra de døde eller at Muhammed faktisk møtte Gabriel i hulen, men de ser for seg at det i det minste må være noe bak det hele - en bevissthet, en ånd eller lignende. Kitcher har følgende svar til dette:

Skeptics should concede to the religious believer that human inquiry into the character of the universe is unfinished, that many aspects of our world and of human experiences are, as yet, inexplicable. They should insist, however, that we don't cover up our ignorance with labels (...).

The honest approach (...) is to recognize that we do not fully understand [it], not invoke some category to substitute for what we do not know. (...) ...future inquiries might remedy our ignorance - and even do so in ways that introduce entities well beyond our current ken.

Kitcher kommenterer også dette med at enkelte religiøse mennesker har innsett at argumentene ateistene kommer med er gode, men at de da tyr til dette med tro ikke trenger å være rasjonelt eller intellektuelt forsvarbart. Til dette har essayforfatteren ikke så mye annet å si enn at det ikke er mulig å argumentere med slike mennesker ettersom de allerede har erklært at det å tro på noe absurd er en god ting i seg selv. Man kan da lure på hvordan en slik person klarer å argumentere for at sin tro på noe absurd er noe mer forsvarbart enn alle de andre absurde trosretningene man kan finne blant mennesker.

Helt til slutt i dette lange essayet kommer han inn på hva han mener med tittelen han har valgt. Han skriver at blant sine likesinnede så er det mange som mener religion er roten til alt ondt og at det er best for menneskeheten om vi kan bli kvitt religionene én gang for alle. Da vil alle bli mer opplyst og alle vil få et bedre liv.

Kitcher er ikke enig i dette. Han mener det er mye godt innen religionene og ønsker å beholde de gode elementene. Dette kan for eksempel være sosialt samhold, det å gi håp og muligheter for de svake i samfunnet å la sin stemme bli hørt, i tillegg til samarbeid mellom ulike mennesker mot et felles mål. Han ønsker å legge vekk alt det mytologiske og overnaturlige tankegodset som ligger i de fleste religionene og legge vekt på denne verden og hva vi sammen kan gjøre for å oppnå et godt samfunn for alle:

Beyond supernaturalism, religion can help people find meaning in the here-and-now, to see that their lives have a point. In forging a community of those who are and support one another, it can give space for joint ethical action. (...)

We need these things. As individuals, we need to find some significance in our finite lives, and as deetached individuals in increasingly atomistic societies we need forms of community.

Han skriver at de religiøse idéene og institusjonene ikke har monopol på å tilfredsstille slike behov. Han ser for seg at det i fremtiden vil være andre samfunnsmessige konstruksjoner som tar seg av disse behovene, uten å ty til en overnaturlig forankring.

Han er redd for at hvis man bare fjerner overtroen fra et menneske, uten å "fylle inn" med en erstatning til funksjonene veldig mange religioner har i menneskers liv, så vil det oppstå et vakuum hvor "the crudest forms of literalist mythology can easily intrude themselves". Kitcher mener nemlig at den sekulære humanismen fokuserer for mye på det sekulære og ikke nok på humanismen.


Vel, jeg var med ham opp til et visst punkt i essayet, helt til han begynte å skrive om den fremtidige "sekulære religion" han ønsker seg. Det ble veldig sært rett og slett. Det kan være det ligger noe i det han skriver, men det traff ikke helt. Jeg synes også essayet hans var unødvendig langt. Han kunne fått frem akkurat de samme poengene på halvparten av sidene.

Kort om forfatteren (fra boken):

Philip Kitcher er filosofiprofessor ved Columbia University hvor han spesialiserer seg i vitenskapsfilosofi. Han er kjent for å sitt arbeid med bioetikk, sosiobiologi og kreasjonisme. Han har blant annet skrevet boken Living WIth Darwin: Evolution, Design, and the Future of Faith.

Neste del:

15. Taner Edis: An Ambivalent Nonbelief

Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Hvorfor tror du på en gud? (Del 50)

Dan Barker har skrevet en bok om
å gå fra teist til ateist.
Ill.: ffrf.org

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 50: Jeg er redd for å forlate min gudstro

Da er jeg ferdig med denne bloggserien om grunner folk gir for å tro på en gud. Takk for at dere har fulgt med! Dette er en utrolig spennende og interessant bok som jeg oppfordrer alle til å kjøpe og lese. For det er jo klart at jeg ikke klarer å få med alt i boken på noen få paragrafer her på bloggen. Kapitlene ligger på 5-6 sider og er lettleste og godt skrevet, med kildehenvisning og forslag til videre lesning. Jeg kommer straks til å fortsette en ny bloggserie med femti nye innlegg som omhandler hvorfor folk ikke tror på noen gud! Men før det må jeg nesten skrive ferdig Del 50 av denne serien:

Det er ingen troende som Harrison har snakket med som eksplisitt har sagt at de er redd for å forlate sin gudstro, men han skriver på side 349 at han flere ganger har fått den følelsen:

[M]any times I have walked away form conversations convinced that they were [afraid]. It is understandable why many people might be reluctant, even afraid, to allow their minds the freedom to challenge belief in a god. It can't be easy for everyone to question the existence of a god who is seen as the ultimate force of good as well as a powerful protector in a dangerous world.

Hvis man er vokst opp med en tro som er en del av ens identitet og som føles sikkert og trygt så er det selvfølgelig forståelig at det å tvile på denne troen kan være skremmende. Enkelte kan også få følelsen av at de svikter familie og venner hvis de setter spørsmålstegn ved guden sin. En ganske vanlig årsak til en slik redsel er nok også frykten for å bli straffet av en sint gud. Religiøse ledere sier ofte til sin "flokk" at de bare må finne seg i å havne i helvete eller oppleve ulykker i dette livet hvis de svikter sin gud. Pat Robertson tyr gjentatte ganger til denne frykten. Han har sagt flere ganger at de som ikke er "religiøse nok" vil oppleve orkaner, jordskjelv eller andre guddommelige inngrep. Det er lett for meg som ateist å le av dette, men mange troende tar faktisk slike mennesker alvorlig.

Enkelte troende innen både kristendom, islam og jødedom forbyr sine familiemedlemmer eller venner å omgås ateister. Så enkelte er nok redde for å miste hele sitt sosiale nettverk hvis de begynner å tvile på sin gud. Dette gjelder selvsagt ikke mange mennesker her i Norge, men i store deler av verden kan det være det ganske vanlig.

Det er heller ikke hyggelig å innrømme at man tar feil. Det kan nok også føre til at mange holder fast ved sin tro til tross for mange gode argumenter imot (både fra andre og dypt inne i seg selv). Men siden veldig mange tar feil hele tiden om alt mulig så er det egentlig ikke noe å frykte å ta feil om nok en ting. Jeg ba selv til en gud da jeg var liten, men det gjør ikke at jeg er flau over det i dag. Jeg visste rett og slett ikke bedre :) Jeg mener jeg tok feil da og har rett i dag. Å skifte meninger er ikke et svakhetstegn, men heller det motsatte. Det viser at man tenker og ikke tar beslutninger før man er ganske sikker. Det verdsetter jeg veldig høyt hos folk.

Det viktigste er uansett å være nysgjerrig og utfordre seg selv hele tiden. Det gjør jeg hele tiden ettersom jeg leser religiøs litteratur, diskuterer med religiøse mennesker og samtidig leser en del vitenskapelig litteratur. Å holde tilbake sin nysgjerrighet er det verste man kan gjøre som menneske. Derfor synes jeg at hvis man er litt i tvil, les litt i bøker fra ulikt ståsted og tenk litt gjennom saken.

Det å bli ateist betyr ikke at livet automatisk blir negativt og surt. Jeg ser på meg selv om en positiv og optimistisk person, og selv om enkelte ateister godt kan virke sinte og sure så kan jeg forsikre dere om at dette nok har med personligheter å gjøre og ikke fraværet av tro. Jeg har møtt en del negative religiøse mennesker også, men det betyr ikke at jeg ser på alle religiøse som negative. Tvert imot! Jeg synes faktisk det er mange positive ting som kommer ut av religion også, men for å være helt intellektuelt ærlig så klarer jeg ikke å holde på noen gudstro.

For meg har ateismen gjort at jeg er mer glad i livet, ettersom jeg har innsett at dette er alt vi får. Disse få tiårene under solen er langt ifra nok og jeg skulle ønske jeg kunne leve litt lenger enn de tiårene jeg kommer til å få, men jeg er utrolig glad for å være i live for sjansen for at akkurat jeg skulle til av alle mulige DNA-kombinasjoner og hendelser på denne planeten og i universet gjennom historien, er utrolig liten. Derfor setter jeg pris på at jeg kan få oppleve å leve og å dø. Som Richard Dawkins skriver i sin bok Unweaving the Rainbow:

We are going to die, and that makes us the lucky ones.

Hvis vi ikke hadde fått opplevd livet så hadde vi heller ikke fått oppleve å dø. De aller, aller fleste individer som kunne ha blitt til får aldri oppleve å bli til, og den eneste måten å oppleve å være til er ved å leve for så å dø.

Jeg håper inderlig at det er et etterliv og at det er en gud som vil passe på oss når det skjer. Jeg har dessverre ikke nok tid under solen til å tenke på slikt og tilbe noe som man umulig kan være sikker på eksisterer. Derfor har jeg ingen gudstro. Det er på tide flere fokuserer på denne verden og heller tenker på den neste når vi har fikset den vi allerede vet vi har.

Og med dette får vi en fin overgang til neste bloggserie om hvorfor folk ikke tror på en gud. Takk for følget så langt!

And thanks to Harrison for an incredibly well-written book!

Alle deler:

En oversikt over alle delene i denne serien finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Hvorfor tror du på en gud? (Del 49)

Foto: lifeorlackthereofinlawschool.blogspot.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 49: Enden er nær

Troende i flere religioner hevder at verdens ende er rett rundt hjørnet. Jordskjelv, tsunamier, orkaner, fattigdom, krig og terrorisme er alle bevis for dette. Dessverre har de troende tatt 100% feil hver eneste generasjon så langt. Å spå verdens undergang har vært vanlig i mange religioner i lang, lang tid, så det er kanskje på tide å spørre seg: Når er det nok? Når kan vi bli enige om at disse påstandene om at en gud skal gjøre slutt på verden slik vi kjenner den ikke er verdt å lytte til lenger?

De som hevder at enden er nær har aldri gode bevis eller fornuftige argumenter, og viktigst av alt tar de alltid feil! Når dette har blitt hevdet siden bronsealderen (og sikkert lenger siden enn det også), hvorfor skal vi lytte til disse menneskene lenger?

En populær nettside for mange av de som mener at enden er nær er Rapture Ready. Sjekk gjerne ut den delen av nettsiden som omhandler "verdens verste nyheter" som er tegn på endetiden. Hver eneste naturkatastrofe, hver krig og hver eneste rapport om sykdomsutbrudd i utviklingsland blir sett på som gledelige nyheter siden de er bevis på at deres gud snart skal gjøre slutt på alt. (Siden har for øvrig også en Rapture Index som visstnok kan måle hvor nær Jesu gjenkomst er.)

Harrison skriver (s. 346):

Many believers have tried to scare me into believing in their god with detailed descriptions of their end-of-the-world scenarios. When they do this, I usually ask them why it is that they are not afraid of the doomsday prophecies of other religions. Why, for example, aren't Christians terrified about the Islamic prophecy of the end of the world?

For hvis de kristne brukte samme skepsis som de har overfor andre religioners dommedagsprofetier på sin egen religions dommedagsprofeti, så hadde de oppdaget at det ikke er noen apokalypse å frykte i det hele tatt.

Det som er dumt er at enkelte troende bruker dette med dommedag og endetiden som en begrunnelse i seg selv for å tro på sin gud. Til det har Michael Moorcock følgende å si:

Religion was the creation of fear. Knowledge destroys fear. Without fear, religion can't survive.

Selv om jeg er en smule uenig i den siste setningen hans så ligger det likevel noe i det han sier her.

Neste og siste del:

50. Jeg er redd for å forlate min gudstro


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Hvorfor tror du på en gud? (Del 48)

Ill.: cartoonstock.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 48: En gudstro er naturlig så min gud må finnes

Mange troende ser til antall troende som bevis for at guder eksisterer. Så å si hvert eneste samfunn som noen gang har eksistert har hatt folk med en gudstro. "Dette må bety at det ligger noe i det," konkluderer de, "for gudstroen kunne aldri ha overlevd så lenge hvis gudene ikke faktisk eksisterte."

Vel, hvis det er noe den historiske og geografiske oversikten over troende er "bevis" for så er det heller det motsatte av det de troende hevder. Det at det finnes så mange forskjellige religioner er i all hovedsak en god grunn til å se på gudstro som noe menneskelig og at vi alle har et talent for å "finne opp" guder (for å si det mildt).

Så å si ingen religioner fra fortiden eller i nåtiden komplementerer eller støtter hverandre. Den eneste likheten er troen på noe eller noen som er overnaturlig. De tusener av religioner som har eksistert opp gjennom menneskets historie motsier hverandre på så mange punkter at de kansellerer hverandres troverdighet. De greske gudene støtter ikke akkurat mormonernes tro på Joseph Smiths samtale med en engel på 1800-tallet.

Hvis troen på guder rundt om i verden er grunn nok til å tro på en gud i det hele tatt, så må det nesten ligge noe i troen på hekser som stod sterkt i Europa for noen århundrer siden (og som fremdeles gjør det i Afrika i dag). Siden "alle" trodde på hekser, så må vel hekser ha eksistert?

Og hvis det er slik at gudstro er så naturlig (vel, jeg er til en viss grad enig i at vi er født teleologiske, men det betyr ikke at den gudstroen mange folk lever i i dag er "naturlig"), hvorfor trenger da religiøse foreldre å indoktrinere barna sine i "den rette troen" (som tilfeldigvis er foreldrenes tro)? Misjonering ville vel vært unødvendig hvis for eksempel den kristne troen var "naturlig"?

Og det burde vel strengt tatt ikke være så mange ateister i verden heller om det å tro på en gud var naturlig. Det er i følge The Cambridge Companion to Atheism (s. 61) bortimot 750 millioner mennesker uten gudstro rundt om i verden (de undertrykkende kommunistiske regimene er ikke tatt med), det er så mange mennesker at de er den fjerde største "blokken" av mennesker i hele verden, bak kristne, muslimer og hinduer.

Det er nok heller kulturelle, sosiologiske, politiske, økonomiske og historiske faktorer som har spilt inn på antallet religiøse og ikke-religiøse rundt om i verden. I følge The Cambridge Companion to Atheism har Storbritannia 31-44 prosent ateister, mens Irland har 4-5 prosent. Tsjekkia ligger på 54-61 prosent, mens Polen bare har 3-6 prosent ateister. Sør-Korea har mellom 30 og 52 prosent ikke-religiøse, mens Indonesia har mindre enn én prosent...


Les også: Medfødt gudstro?

Neste del:

49. Enden er nær


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Ny hennamote i Dagestan

Foto: blog.beliefnet.com

Saken: Russiske muslimer strømmer til Kizlyar i Dagestan for å se versene fra Koranen som dukker opp på den lille babyens hud hver uke.


VGTV har i dag en sak om "Koranbabyen", en liten gutt i Kizlyar i Dagestan. Sitater fra muslimenes hellige bok, Koranen, har i følge foreldrene begynt å komme til syne på guttens kropp.

For meg ser det heller ut til at dette i beste fall er harmløs hennatatovering eller i verste fall barnemishandling. Det kan selvsagt være Allah som driver med dette, men å bry seg med å skrive Koranvers på en gutts kropp istedenfor å ta tak i de virkelige problemene i verden virker smålig.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Hvorfor tror du på en gud? (Del 44)

Det er ikke uvanlig at barn "arver" sine foreldres religion.

Foto: worldofstock.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 44: Noen jeg stoler på fortalte meg at min gud finnes

De viktigste personene i en troendes liv, som regel foreldrene, var mest sannsynlig de som introduserte vedkommende for guden(e). Det dannes ofte sterke emosjonelle bånd mellom disse menneskene og for enkelte kan det føles som å svikte sine foreldre å benekte at en gud eksisterer. Barn er glade i og stoler på foreldrene sine, så når de sier at det finnes en gud så er det veldig få barn som velger å tvile på dette. Derfor er det slik at de aller fleste religiøse rundt om i verden har samme religion som sine foreldre og som regel har de vært religiøse fra tidlig barndom.

Hvis det ikke var slik hadde nok religionene mistet troende i hopetall i løpet av noen få generasjoner. For hvor mange foreldre forteller sine barn om de utall av guder som blir tilbedt og religiøse tradisjoner som blir fulgt rundt om på planeten? Det at de aller fleste kristne, muslimer og hinduer vokser opp i samfunn og familier med samme tro er et mønster som viser at det er lite eller ingen overveiing involvert når det kommer til "valget" av en gud å tro på.

Foreldre vil det beste for sitt barn, men sannheten er at de kan ta totalt feil når det kommer til guder. Det er ikke mulig for oss å sjekke hvilke foreldre som har gitt videre en "riktig" gudstro, men uansett hvilken som er riktig (hvis det i det hele tatt finnes en riktig gudstro) så må en stor del av dem være feil ettersom de direkte motsier hverandre på veldig mange viktige punkt. Det betyr derimot ikke at de som viderefører sin tro til sine barn er dårlige foreldre, de gjør det fordi de tror de gjør det som er riktig. Ingen kan klandres for det. Det er derimot ingen god grunn til å tro på en gud.

Neste del:

45. Ateisme er en negativ og tom filosofi


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vl,

Hvorfor tror du på en gud? (Del 43)

Hinduismen, her tilfeldigvis representert ved guden Shiva,
er en veldig gammel religiøs tradisjon.
Er den sann bare fordi den er gammel?

Ill..: mantiqaltayr.wordpress.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 43: Min religion er så gammel at den må være sann

Mange troende ser på sin religions alder som bevis på at deres gud eksisterer og at det er grunn nok til å tro på den. "Ingen kan da være så naive at de tilber en oppfunnet gud gjennom flere generasjoner," hevder enkelte. En religions alder er mye brukt som begrunnelse for å tro på guder rundt om i verden i dag. Harrison har møtt på mennesker fra mange forskjellige land, kulturer og religioner som kommer med dette argumentet.

Det dette viser er at folk ikke har satt seg så mye inn i andre religioner enn sin egen, noe som egentlig er ganske normalt. Men hvis man ser litt nærmere på argumentet finner man fort ut at det ikke er særlig godt fundamentert. Hvis alderen teller så sliter de fleste av dagens mest populære religioner. Siden det fremdeles finnes folk som tilber de greske gudene, vil det da si at det er en "mer sann" religion enn for eksempel kristendommen? Enkelte nyreligiøse tilber guder som var populære for mange årtusener siden, lenge før for eksempel kristendommen og islam ble til.

Hva med de to eldste verdensreligionene, jødedom og hinduisme? Er deres hellige bøker (henholdsvis Toraen og Vedaene) "mer sanne" enn Det nye testamente, Koranen og Mormons bok? Nei, selvfølgelig ikke. Det er ikke sannhetsverdien i en religion som bestemmer om den overlever tidens tann eller ikke. Det er nok mer jordnære forklaringer på dette.

Det som påvirker en religions levetid er blant annet kriger, politiske og økonomiske faktorer, tilpasningsdyktighet til forandringer og hvor gode religionene er til å selge seg til den yngre generasjon. Men hovedgrunnen til at en religion lever lenge er at foreldre overfører den til sine barn.

Neste del:

44. Noen jeg stoler på fortalte meg at min gud finnes


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

tv2, db,