Mennesket er en art som er veldig opptatt av evig liv.Vi kan liksom ikke helt godta at alt er slutt når vi dør.
Ill.: u2n2.com
Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.
(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)
Kapittel 26: Jeg vil ha evig liv
De fleste religioner lover oss derfor at sjelen skal få evig liv hvis vi oppfører oss pent og tror riktig i dette livet. Buddhismen er en av få religioner som har en tendens til å gå imot denne tankegangen. Der er målet å forhindre evig liv. Når man når oppnår full kunnskap og entrer nirvana-tilstanden kan man når man dør så velge å slutte å eksistere, som blir kalt parinirvana eller oppløsning. (Forskjell på nirvana og parinirvana er greit forklart i denne bloggen.) Men i buddhismen, som hinduismen og enkelte andre religioner, så ser man for seg at man lever et "evig liv" i en gjenfødelsessirkel. Så alle religioner omhandler det å leve evig.
Konseptet om evig liv har vært en av religionenes viktigste trumf-kort. "Bli med oss så får du leve evig!" Ganske fristende eller hva? Det som er spennende er at evig liv nå for første gang i menneskets historie (og kanskje universets historie) muligens er innen rekkevidde. Det skjer spennende ting på data- og elektronikkfronten og det er en eksponentiell vekst på data- og teknologifeltet. Dette med kunstig intelligens og "overføring av sinn" er ikke lenger utenkelig. Alt er mulig og det er kanskje oppnåelig innen den oppvoksende generasjons levetid, hvis ikke vi tar knekken på hverandre over ideologiske og religiøse uenigheter i mellomtiden.
Det beste "beviset" på sjelen og evig liv de religiøse har er historier i hellige bøker eller fortellinger fra folk som mener de har "dødd" for så å komme tilbake og fortelle om det. Disse historiene og fortellingene er dessverre ikke mer troverdige enn folk som har sett Elvis etter hans død eller bortføringer av romvesener. Og de aller fleste "nær-døden-opplevelser" kan forklares som hallusinasjoner og sanseinntrykk som blir produsert på naturlig vis av en døende hjerne. Det at folk har sett spøkelser er heller ikke blitt uavhengig bekreftet dessverre og blir som regel forklart via (igjen) hallusinasjoner eller feiloppfatninger. Hjernen er som jeg har skrevet tidligere ikke alltid helt til å stole på så det kan skje feil. Etter så mange årtusener med fortellinger om spøkelser og gjenferd så burde det vel snart være mulig å fremføre noen troverdige bevis?
Ønsket om evig liv er nettopp det; et ønske. Det er foreløpig ikke noe bevis for at vi har en sjel eller at en sånn "ting" skal klare å leve videre etter vår kroppslige død. Alt vi er, sinnet vårt, våre følelser, minner, tanker, ønsker, håp, lyster og idéer, alt dette er produsert av og avhengig av en fungerende, frisk og levende hjerne. Hvordan kan dette "leve videre" når hjernen dør? Hvis vi skal ha evig liv så må vi finne ut hvordan hjernen skal leve evig, ikke be om hjelp og håpe på det beste.
Neste del: 27. Uten min gud ville vi ikke kunne vite hva som er rett og galt
Alle deler:
En oversikt over alle delene finner du her.
(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
10 kommentarer:
Mener å ha sett en genial formulering på det med sjelens udødelighet et sted, som gikk ut på at hvis sjelen skulle komme til himmelen, måtte hjernen din stige ut av kroppen på små englevinger. Og himmelen ville dermed vært overfylt av flaksende hjerner :)
Jeg er naturlig nok av den oppfatning at "sjelen" i et menneske kun er materie. Det finnes ikke noe vitenskapelig belegg for noen form for dualisme der sjelen er adskilt kroppen. Kroppen er materie, sjelen er materie. Det hele er bygd opp av de samme stoffene du finner om du plukker opp en neve jord. For min del er det er langt mer fascinerende og utrolig tanke enn at det skal finnes en entitet som har designet oss, og det beste av alt er at det er fullstendig forståelig! Man trenger ikke noen doktorgrad i kjemi for å skjønne de grunnleggende prinsippene bak det hele, og disse kan på vidunderlig måte forklare alt som skjer.
Liv er bare en kompleks kjemisk prosess underlagt de samme krefter som alt annet. Hvorfor skulle erkjennelsen av dette gjøre livet til noe mindre verdifullt enn det er? Man kan kanskje si at det er problematisk for den frie vilje, men tenk deg om: Er det virkelig et problem i den verden vi forholder oss til? Spørsmålet om mennesket har en fri vilje, eller om alt nødvendigvis er forutbestemt siden alt følger enkle fysiske lover, havner i samme kategori som filosofi som betviler verdens ekistens. Vi kan ikke si noe helt sikkert, men det gir ingen mening i å tenke slik i praktiske situasjoner.
Å tro på livet etter døden kan sikkert være behagelig for enkelte, men det gir ingen mening. Jeg tror at døden er akkurat det samme som å ikke være født: Det som er deg, altså sjelen din og kroppen din, stanser. Jeg kan ikke finne noen bedre måte å si det på, for de forsvinner jo ikke. Materien jeg er bygget av vil ligge der etter at jeg er død, men enkelte kjemiske reaksjoner har stanset. Ikke noe mer hokus-pokus, ikke noe liv etter døden. Finito.
... Og poenget med det hele er? Evolusjonsmessig: Voks opp, former deg, gi avkommet best mulig sjanse til å overleve, dø. Men ut i fra evnen vår til å tenke over dette, og muligheten vi har til å ta et valg om å IKKE formere oss (som vi burde for artens overlevelse), gjør at jeg tenker på det slik: Meningen med livet er å gi livet mening.
Freakout (Del 1):
Mener å ha sett en genial formulering på det med sjelens udødelighet et sted, som gikk ut på at hvis sjelen skulle komme til himmelen, måtte hjernen din stige ut av kroppen på små englevinger. Og himmelen ville dermed vært overfylt av flaksende hjerner :)-
Hehe, bra sagt og jeg er selvfølgelig helt enig. Det er egentlig helt absurd i det hele tatt å se for seg at våre tanker, følelser, ønsker og idéer (hele vår personlighet) skal eksistere uten en fysisk hjerne.
Pascal Boyer poengterte også dette meget bra i sin supre bok (ja, jeg nevner den ofte i kommentarene her, hehe) Religion Explained.
Jeg er naturlig nok av den oppfatning at "sjelen" i et menneske kun er materie. Det finnes ikke noe vitenskapelig belegg for noen form for dualisme der sjelen er adskilt kroppen. Kroppen er materie, sjelen er materie. Det hele er bygd opp av de samme stoffene du finner om du plukker opp en neve jord.-
Da ser vi på denne saken fra samme synsvinkel ;)
For min del er det er langt mer fascinerende og utrolig tanke enn at det skal finnes en entitet som har designet oss, og det beste av alt er at det er fullstendig forståelig! Man trenger ikke noen doktorgrad i kjemi for å skjønne de grunnleggende prinsippene bak det hele, og disse kan på vidunderlig måte forklare alt som skjer.-
Helt enig. Og hvis dette var designet så gjorde designere en dårlig jobb. Vi burde være helt perfekte hvis vi var "skapt i en guds bilde," noe vi selvfølgelig ikke er. Vi er en avansert biologisk maskin, men langt ifra perfekte :)
Liv er bare en kompleks kjemisk prosess underlagt de samme krefter som alt annet. Hvorfor skulle erkjennelsen av dette gjøre livet til noe mindre verdifullt enn det er?-
Enig nok engang. (Og dette kommer jeg faktisk inn på så smått i del 28 som kommer snart.) Dette gjør at "koblingen" mellom meg og naturen og resten av universet får meg til å føle meg ekstra spesiell :)
Vi er en samling av stjernestøv som begynte å sirkulere rundt senteret av solsystemet vårt for flere milliarder år siden. Det er en sinnssykt vakker historie vitenskapen har gitt oss, men flertallet av verdens befolkning ignorerer den fordi de synes mennesket da blir "mindre viktig" eller lignende. Det er jo totalt motsatt! Vi er ekstremt viktige! Vi kan være den eneste skapningen i hele universet som "vet" at de eksisterer, som (kanskje) "vet" hvordan tingene er som de er, osv. Vi må gjøre alt vi kan for ikke å dø ut, for hvis vi dør ut, kan det være vi tar den siste rest av "universets bevissthet" med oss.
(Jeg håper selvsagt at det finnes andre bevisste og "høyerestående" [intellektuelle] arter rundt om i universet siden vi med dagens kunnskap ikke kan vite dette, tar jeg utgangspunkt i at vi er de eneste.)
Freakout (Del 2):
Man kan kanskje si at det er problematisk for den frie vilje, men tenk deg om: Er det virkelig et problem i den verden vi forholder oss til? Spørsmålet om mennesket har en fri vilje, eller om alt nødvendigvis er forutbestemt siden alt følger enkle fysiske lover, havner i samme kategori som filosofi som betviler verdens ekistens. Vi kan ikke si noe helt sikkert, men det gir ingen mening i å tenke slik i praktiske situasjoner.-
Riktig. Vi har en illusjon om en fri vilje og den må vi selvfølgelig holde fast til, uansett hva som er "riktig" :) Vi har jo også en illusjon om tid visstnok. Men jeg har ikke bra nok hjerne til å "go beyond" disse illusjonene. Jeg føler jeg har en fri vilje og for meg er tid en stor del av hverdagen, men til tross for dette kan jeg leke med tanken om at vi ikke har fri vilje og at tid kanskje egentlig ikke eksisterer på den måten vi oppfatter den :)
Hjernen vår har jo utviklet seg i sitt miljø og forholder seg til det.
Å tro på livet etter døden kan sikkert være behagelig for enkelte, men det gir ingen mening. Jeg tror at døden er akkurat det samme som å ikke være født: Det som er deg, altså sjelen din og kroppen din, stanser. Jeg kan ikke finne noen bedre måte å si det på, for de forsvinner jo ikke. Materien jeg er bygget av vil ligge der etter at jeg er død, men enkelte kjemiske reaksjoner har stanset. Ikke noe mer hokus-pokus, ikke noe liv etter døden. Finito.-
Bra skrevet! :)
... Og poenget med det hele er? Evolusjonsmessig: Voks opp, former deg, gi avkommet best mulig sjanse til å overleve, dø.-
Som psykiateren og forskeren innen evolusjonspsykologi Andy Thomson sa i et radiointervju hvor en innringer spurte hva meningen med livet er:
"There's no purpose to life than to make more life. In a sense all the animals, like you and I, are biodegradable packages designed by our genes to get our genes to the next generation. And those animals or plants that have particularly good systems for getting the genes to the next generation are the ones that survive and prosper. If you're looking for purpose then the purpose of life is to make more life."
Men ut i fra evnen vår til å tenke over dette, og muligheten vi har til å ta et valg om å IKKE formere oss (som vi burde for artens overlevelse), gjør at jeg tenker på det slik: Meningen med livet er å gi livet mening.-
Veldig bra poeng :)
Ser frem til flere kommentarer fra Freakout! ;D
Hehe, ser ut til at vi deler syn på mye her. Bra bra. Må se til å lese denne boken en gang, selv om jeg helt sikkert kommer til å lese igjennom alle blogginnleggene dine før det skjer :p
Angående dette med bevisshet over egen eksistens er den ikke enestående hos mennesket. Den klassiske speiltesten der et dyr blir bedøvet, får et merke plassert på seg og deretter våkner opp foran et speil har i hvert fall overbevist meg om at mange dyr er klar over egen eksistens. Hvis jeg husker rett, har mange arter av aper, elefanter, delfiner og en del fugler som kråker og ravner (og sikkert noen andre jeg ikke kommer på) forsøkt å fjerne merket de har sett i speilet.
Menneskets særposisjon, i hvert fall her på jorden, ligger vel heller i evnen vår til å reflektere videre over dette og innse andre skapningers viten om egen eksistens. Jeg har ikke hørt om noen andre dyr som kan undres over om de eksisterer eller ikke. Men jeg ser det ikke som usannsynlig at andre arter over de neste millionene av år vil utvikle en intelligens like stor som menneskets. Det er egentlig veldig synd at mennesket er det eneste dyret på jorden med så høy intelligens og kommunikasjonsevner som vi har. Tenk deg hvor interessant verden ville vært om vi kunne føre samtaler med andre arter, og at samfunnet var bygget opp rundt andre enn bare oss selv. Jeg ahr alltid lurt på hvordan det ville sett ut i dag om noen av de andre menneskerasene hadde overlevd og levd side om side med Homo sapiens ^^
Freakout:
Hehe, ser ut til at vi deler syn på mye her. Bra bra. Må se til å lese denne boken en gang, selv om jeg helt sikkert kommer til å lese igjennom alle blogginnleggene dine før det skjer :p-
Jeg setter pris på om du hadde kjøpt boken. Da føler jeg at det jeg har skrevet har hatt en hensikt, siden jeg føler at boken er veldig viktig og noe alle religiøse burde ha lest gjennom. Kanskje anbefale den til den religiøse moren til vennen din? :p
Men ser uansett frem til at du fortsetter å følge med på bloggserien :)
Angående dette med bevisshet over egen eksistens er den ikke enestående hos mennesket. Den klassiske speiltesten der et dyr blir bedøvet, får et merke plassert på seg og deretter våkner opp foran et speil har i hvert fall overbevist meg om at mange dyr er klar over egen eksistens. Hvis jeg husker rett, har mange arter av aper, elefanter, delfiner og en del fugler som kråker og ravner (og sikkert noen andre jeg ikke kommer på) forsøkt å fjerne merket de har sett i speilet.-
Ja, man kan selvsagt tenke seg at andre dyrearter også har en viss bevissthet, men siden vi ikke kan spørre dem så er det vanskelig å vite helt sikkert :)
Man ser jo at enkelte dyr forstår at det er dem selv som er i speilet (virker i hvert fall slik), mens andre (også innenfor samme art) tror det er en annen av samme art som seg selv. (Fugler som har speil i bur slik at de tror de ikke er alene og at de har en "venn", katter som angriper sitt eget speilbilde, osv...)
Det er uansett ikke lett! Det hadde vært sinnssykt kult om andre i homo-familien hadde overlevd til i dag og at vi kunne ha kommunisert med dem (f.eks. neandertalerne).
Menneskets særposisjon, i hvert fall her på jorden, ligger vel heller i evnen vår til å reflektere videre over dette og innse andre skapningers viten om egen eksistens. Jeg har ikke hørt om noen andre dyr som kan undres over om de eksisterer eller ikke. Men jeg ser det ikke som usannsynlig at andre arter over de neste millionene av år vil utvikle en intelligens like stor som menneskets. -
Vel... Det er jo ikke slik at alle arter er "på vei" noe sted eller at de kommer til å utvikle en avansert hjerne som vår egen gitt nok tid, for det er bare tilfeldigheter (mutasjoner) og naturlig utvelgelse som bestemmer dette. Vår art og våre forfedre utviklet en større og større hjerne fordi det var nødvendig for å overleve i det miljøet vi var i. Hadde ikke den og den mutasjonen i det og det miljøet hendt for fire millioner år siden eller senere (nærmere nåtid) så hadde ikke vi vært her. Så det er ikke sikkert at det om fire millioner år vil være katter med store hjerner osv. hvis ikke det er nødvendig for deres overlevelse at dette skjer...
Det kan derimot være at vi via kunstig utvelgelse kan frembringe slike arter, men så kommer de etiske problemstillingene... Det er uansett spennende :)
Det er egentlig veldig synd at mennesket er det eneste dyret på jorden med så høy intelligens og kommunikasjonsevner som vi har. Tenk deg hvor interessant verden ville vært om vi kunne føre samtaler med andre arter, og at samfunnet var bygget opp rundt andre enn bare oss selv. Jeg ahr alltid lurt på hvordan det ville sett ut i dag om noen av de andre menneskerasene hadde overlevd og levd side om side med Homo sapiens ^^-
Haha, akkurat som jeg tenkte selv lenger oppe! Bra sagt ;D
Det er litt synd ja. Jeg skulle ønske det var noen andre gjenlevende i homo-familien som vi kunne kommunisert med. Det hadde nok endret verden totalt vil jeg tro...
Jeg mente selvsagt ikke å antyde at liv generelt, ei heller enkelte arter, nødvendigvis er på vei mot høyere inteligens. Jeg sier bare at det ikke er direkte usannsynlig. På den annen side tok det enormt lang tid fra "høyerestående" liv utviklet seg første gang til mennesket oppsto. Som du sier, så lenge ikke høy intelligens vil gi mye bedre overlevelsessjanser vil nok mutasjonene som legger grunnlagt for den forsvinne.
Den kanskje aller mest interessante muligheten for å utforske videre på evolusjonsområdet og naturlig utvalg er å skape livet på nytt, som det nå finnes folk som arbeider med. Å skape liv, kanskje på lignende måte som det oppstod naturlig, vil gi en mulighet til å undersøke naturlig utvelgelse på en helt ny måte. Det vil selvsagt også vise om liv som kanskje ikke i det hele tatt vil ligne det vi er vant til vil følge darwinistisk evolusjon, det og. Hvis det derimot ikke gjør det vil det være tilsvarende spennende å finne ut hva slags mekanismer som ligger bak :)
Akkurat det samme gjelder for liv som eventuelt finnes på andre planeter. Det vil kanskje ikke ligne jordisk liv, men utvikler det seg gjennom naturlig utvalg? Det er verdt å merke seg at når forskere nå leter etter liv på andre planeter, leter de etter jord-lignende liv, ganske enkelt fordi det er det eneste vi kjenner til kriteriene for. Det er jo ikke noe i veien for at liv vil kunne bestå av for eksempel stein eller annet uorganisk materiale, under de rette omstendigheter.
Freakout:
Jeg mente selvsagt ikke å antyde at liv generelt, ei heller enkelte arter, nødvendigvis er på vei mot høyere inteligens. Jeg sier bare at det ikke er direkte usannsynlig.-
Sant nok :)
På den annen side tok det enormt lang tid fra "høyerestående" liv utviklet seg første gang til mennesket oppsto. Som du sier, så lenge ikke høy intelligens vil gi mye bedre overlevelsessjanser vil nok mutasjonene som legger grunnlagt for den forsvinne.-
Jepp :)
Den kanskje aller mest interessante muligheten for å utforske videre på evolusjonsområdet og naturlig utvalg er å skape livet på nytt, som det nå finnes folk som arbeider med. Å skape liv, kanskje på lignende måte som det oppstod naturlig, vil gi en mulighet til å undersøke naturlig utvelgelse på en helt ny måte. Det vil selvsagt også vise om liv som kanskje ikke i det hele tatt vil ligne det vi er vant til vil følge darwinistisk evolusjon, det og. Hvis det derimot ikke gjør det vil det være tilsvarende spennende å finne ut hva slags mekanismer som ligger bak :)-
Å skape liv fra "scratch" hadde vært utrolig! Jeg tror det kommer til å skje innen min levetid og jeg regner med at det kommer til å bli innlemmet i evolusjonsteorien på en måte da.
Om det ville fulgt andre mekanismer enn "vanlig" naturlig utvelgelse med mutasjoner og miljø som faktorer tror jeg ikke. Det er ganske logisk at den som er mest tilpasset sitt miljø overlever. Men man vet jo aldri...
Akkurat det samme gjelder for liv som eventuelt finnes på andre planeter. Det vil kanskje ikke ligne jordisk liv, men utvikler det seg gjennom naturlig utvalg? Det er verdt å merke seg at når forskere nå leter etter liv på andre planeter, leter de etter jord-lignende liv, ganske enkelt fordi det er det eneste vi kjenner til kriteriene for. Det er jo ikke noe i veien for at liv vil kunne bestå av for eksempel stein eller annet uorganisk materiale, under de rette omstendigheter.-
Vel, jeg tror det er lurt å forholde seg til livet slik vi kjenner det, siden det eneste eksempelet vi har på en planet med liv er vår egen. Derfor er det stor sannsynlighet for at livet oppsto her fordi det passet best på en planet som vår egen. I hvert fall når det kommer til intelligent liv.
Jeg tror at alt liv i universet (for jeg finner det veldig sannsynlig at det har oppstått og kommer til å oppstå flere steder enn på Jorda) følger den darwinistiske evolusjon, men jeg kan jo ikke si dette med sikkerhet selvfølgelig :p
Takk for input!
Hvem vil leve evig.
Hva er dette evige livet som det prekes om.
Hvis vi skal bruke vår forstand - og det bør man - er evig liv det frosne øyeblikk.
Hvis det ikke er noen ende er det heller ingen endring. Hvis det ikke er noen utvikling er det ingen endring. Hvis det ikke er noen død, er det heller ingen utvikling og forandring.
Tenk så kjedelig!
Glede er i hovedsak forventning, i alle fall i min oppelvelsesverden. Hvis man lever evig er det ingen forventning - ergo ingen glede.
Helvete er jo et alternativ. Og da er det meget interesant å vite hvordan helvete beskrives. I norrøn litteratur fantes også et helvete. Der var det kaldt. Utrolig kaldt. For her i norden er det kulden som er problemet, ikke varmen. Varmen har man ikke overflod av, den er bare et gode.
I ørkenreligionene, (de tre store) er helvete beskrevet noe annerledes, nemlig som et meget varmt sted. For i disse ørkenstrøk er det varmen som er problemet. Ønskemålet der er å sitte i svale oaser i skyggen for den brennende solen. Derfor blir helvete varmt for dem.
Akkurat dette punktet er meget viktig å forstå dersom man vil forstå religonens utspring og tanke. Man synes livet er for kort og vil gjerne ha mer utav det. Det kan man meget vel forstå når man vet levealderen til menneskene som levde når de oppfant og skrev ned disse religioner. Det hørte vel til unntakene at folk ble gamle og mette av dage. Her er jeg ingen autoritet, men jeg antar at utsagnet kan støttes av vitenskapelige undersøkelser.
Selv kan jeg nok med sikkerhet si at jeg gjerne vil leve og oppnå en alder som er høyere enn den jeg har nå. Men de riktig gamle som jeg har møtt når livet går mot slutten - de er ganske klar til å avslutte det hele og slippe fra.
Men det har ganske liten hensikt å preke religion for noen som har det bra og som trives med livet slik det er. Derfor skremselspropagandaen. Man skal skremmes med det verste som kan oppleves. For ørkenfolket var det varme, for folk i norden var det kulde. Når folk var tilstrekkelig skremte kunne man så gi dem en måte å unngå dette på og få det slik som var mest behagelig; i norden, varme og udødelighet, i ørkenreligionene; udødelighet, svale skygger og kaldt vann. (Jomfruer i tillegg har det vel kanskje vært i alle tre regioner, selv om få stiller spørsmål om hva jomfruene syns om opplegget.)
Men presteskapet og myndighetene har hatt et alternativ. Vær underdaning, sky utdanning, kjenn din plass, gi oss din inntekt ( i alle fall store deler av den) så kan vi garantere at du får det godt i ditt neste liv. Hvis du ikke gjør som vi vil da kan vi garantere at der du havner er ikke der du helst ville havne.
I en tid da analfebetisme rådet, menneskeliv var lite verdt, tyranni var dagens orden, da kan man forstå at slike virkemidler hadde virkning.
Det jeg, og mange med meg ikke forstår, er at disse virkemidler ennå fungerer. I en tid der vi er opplyste og burde kunne forvente at folk tenkte selv. Og ikke gjør det. Ennå tror mange at det som far eller bestefar fortalte at vi skulle tro på, slukes rått. Ennå tror folk som burde vite bedre, mer på en prest enn på egen fornuft.
Hvem vil leve evig.
Hva er dette evige livet som det prekes om.
Hvis vi skal bruke vår forstand - og det bør man - er evig liv det frosne øyeblikk.
Hvis det ikke er noen ende er det heller ingen endring. Hvis det ikke er noen utvikling er det ingen endring. Hvis det ikke er noen død, er det heller ingen utvikling og forandring.
Tenk så kjedelig!
Glede er i hovedsak forventning, i alle fall i min oppelvelsesverden. Hvis man lever evig er det ingen forventning - ergo ingen glede.
Helvete er jo et alternativ. Og da er det meget interesant å vite hvordan helvete beskrives. I norrøn litteratur fantes også et helvete. Der var det kaldt. Utrolig kaldt. For her i norden er det kulden som er problemet, ikke varmen. Varmen har man ikke overflod av, den er bare et gode.
I ørkenreligionene, (de tre store) er helvete beskrevet noe annerledes, nemlig som et meget varmt sted. For i disse ørkenstrøk er det varmen som er problemet. Ønskemålet der er å sitte i svale oaser i skyggen for den brennende solen. Derfor blir helvete varmt for dem.
Akkurat dette punktet er meget viktig å forstå dersom man vil forstå religonens utspring og tanke. Man synes livet er for kort og vil gjerne ha mer utav det. Det kan man meget vel forstå når man vet levealderen til menneskene som levde når de oppfant og skrev ned disse religioner. Det hørte vel til unntakene at folk ble gamle og mette av dage. Her er jeg ingen autoritet, men jeg antar at utsagnet kan støttes av vitenskapelige undersøkelser.
Selv kan jeg nok med sikkerhet si at jeg gjerne vil leve og oppnå en alder som er høyere enn den jeg har nå. Men de riktig gamle som jeg har møtt når livet går mot slutten - de er ganske klar til å avslutte det hele og slippe fra.
Men det har ganske liten hensikt å preke religion for noen som har det bra og som trives med livet slik det er. Derfor skremselspropagandaen. Man skal skremmes med det verste som kan oppleves. For ørkenfolket var det varme, for folk i norden var det kulde. Når folk var tilstrekkelig skremte kunne man så gi dem en måte å unngå dette på og få det slik som var mest behagelig; i norden, varme og udødelighet, i ørkenreligionene; udødelighet, svale skygger og kaldt vann. (Jomfruer i tillegg har det vel kanskje vært i alle tre regioner, selv om få stiller spørsmål om hva jomfruene syns om opplegget.)
Men presteskapet og myndighetene har hatt et alternativ. Vær underdaning, sky utdanning, kjenn din plass, gi oss din inntekt ( i alle fall store deler av den) så kan vi garantere at du får det godt i ditt neste liv. Hvis du ikke gjør som vi vil da kan vi garantere at der du havner er ikke der du helst ville havne.
I en tid da analfebetisme rådet, menneskeliv var lite verdt, tyranni var dagens orden, da kan man forstå at slike virkemidler hadde virkning.
Det jeg, og mange med meg ikke forstår, er at disse virkemidler fortsatt fungerer.
Hvem vil leve evig.
Hva er dette evige livet som det prekes om.
Hvis vi skal bruke vår forstand - og det bør man - er evig liv det frosne øyeblikk.
Hvis det ikke er noen ende er det heller ingen endring. Hvis det ikke er noen utvikling er det ingen endring. Hvis det ikke er noen død, er det heller ingen utvikling og forandring.
Tenk så kjedelig!
Glede er i hovedsak forventning, i alle fall i min oppelvelsesverden. Hvis man lever evig er det ingen forventning - ergo ingen glede.
Helvete er jo et alternativ. Og da er det meget interesant å vite hvordan helvete beskrives. I norrøn litteratur fantes også et helvete. Der var det kaldt. Utrolig kaldt. For her i norden er det kulden som er problemet, ikke varmen. Varmen har man ikke overflod av, den er bare et gode.
I ørkenreligionene, (de tre store) er helvete beskrevet noe annerledes, nemlig som et meget varmt sted. For i disse ørkenstrøk er det varmen som er problemet. Ønskemålet der er å sitte i svale oaser i skyggen for den brennende solen. Derfor blir helvete varmt for dem.
Dette punktet er viktig å forstå dersom man vil forstå religonens utspring og tanke. Man synes livet er for kort og vil gjerne ha mer utav det. Det kan man meget vel forstå når man vet levealderen til menneskene som levde når de oppfant og skrev ned disse religioner. Det hørte vel til unntakene at folk ble gamle og mette av dage. Her er jeg ingen autoritet, men jeg antar at utsagnet kan støttes av vitenskapelige undersøkelser.
Selv kan jeg nok med sikkerhet si at jeg gjerne vil leve og oppnå en alder som er høyere enn den jeg har nå. Men de riktig gamle som jeg har møtt når livet går mot slutten - de er ganske klar til å avslutte det hele og slippe fra.
I en tid da analfebetisme rådet, menneskeliv var lite verdt, tyranni var dagens orden, da kan man forstå at slike virkemidler hadde virkning.
Det jeg, og mange med meg ikke forstår, er at disse virkemidler fortsatt fungerer.
Legg inn en kommentar