Hvorfor tror du på en gud? (Del 50)

Dan Barker har skrevet en bok om
å gå fra teist til ateist.
Ill.: ffrf.org

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 50: Jeg er redd for å forlate min gudstro

Da er jeg ferdig med denne bloggserien om grunner folk gir for å tro på en gud. Takk for at dere har fulgt med! Dette er en utrolig spennende og interessant bok som jeg oppfordrer alle til å kjøpe og lese. For det er jo klart at jeg ikke klarer å få med alt i boken på noen få paragrafer her på bloggen. Kapitlene ligger på 5-6 sider og er lettleste og godt skrevet, med kildehenvisning og forslag til videre lesning. Jeg kommer straks til å fortsette en ny bloggserie med femti nye innlegg som omhandler hvorfor folk ikke tror på noen gud! Men før det må jeg nesten skrive ferdig Del 50 av denne serien:

Det er ingen troende som Harrison har snakket med som eksplisitt har sagt at de er redd for å forlate sin gudstro, men han skriver på side 349 at han flere ganger har fått den følelsen:

[M]any times I have walked away form conversations convinced that they were [afraid]. It is understandable why many people might be reluctant, even afraid, to allow their minds the freedom to challenge belief in a god. It can't be easy for everyone to question the existence of a god who is seen as the ultimate force of good as well as a powerful protector in a dangerous world.

Hvis man er vokst opp med en tro som er en del av ens identitet og som føles sikkert og trygt så er det selvfølgelig forståelig at det å tvile på denne troen kan være skremmende. Enkelte kan også få følelsen av at de svikter familie og venner hvis de setter spørsmålstegn ved guden sin. En ganske vanlig årsak til en slik redsel er nok også frykten for å bli straffet av en sint gud. Religiøse ledere sier ofte til sin "flokk" at de bare må finne seg i å havne i helvete eller oppleve ulykker i dette livet hvis de svikter sin gud. Pat Robertson tyr gjentatte ganger til denne frykten. Han har sagt flere ganger at de som ikke er "religiøse nok" vil oppleve orkaner, jordskjelv eller andre guddommelige inngrep. Det er lett for meg som ateist å le av dette, men mange troende tar faktisk slike mennesker alvorlig.

Enkelte troende innen både kristendom, islam og jødedom forbyr sine familiemedlemmer eller venner å omgås ateister. Så enkelte er nok redde for å miste hele sitt sosiale nettverk hvis de begynner å tvile på sin gud. Dette gjelder selvsagt ikke mange mennesker her i Norge, men i store deler av verden kan det være det ganske vanlig.

Det er heller ikke hyggelig å innrømme at man tar feil. Det kan nok også føre til at mange holder fast ved sin tro til tross for mange gode argumenter imot (både fra andre og dypt inne i seg selv). Men siden veldig mange tar feil hele tiden om alt mulig så er det egentlig ikke noe å frykte å ta feil om nok en ting. Jeg ba selv til en gud da jeg var liten, men det gjør ikke at jeg er flau over det i dag. Jeg visste rett og slett ikke bedre :) Jeg mener jeg tok feil da og har rett i dag. Å skifte meninger er ikke et svakhetstegn, men heller det motsatte. Det viser at man tenker og ikke tar beslutninger før man er ganske sikker. Det verdsetter jeg veldig høyt hos folk.

Det viktigste er uansett å være nysgjerrig og utfordre seg selv hele tiden. Det gjør jeg hele tiden ettersom jeg leser religiøs litteratur, diskuterer med religiøse mennesker og samtidig leser en del vitenskapelig litteratur. Å holde tilbake sin nysgjerrighet er det verste man kan gjøre som menneske. Derfor synes jeg at hvis man er litt i tvil, les litt i bøker fra ulikt ståsted og tenk litt gjennom saken.

Det å bli ateist betyr ikke at livet automatisk blir negativt og surt. Jeg ser på meg selv om en positiv og optimistisk person, og selv om enkelte ateister godt kan virke sinte og sure så kan jeg forsikre dere om at dette nok har med personligheter å gjøre og ikke fraværet av tro. Jeg har møtt en del negative religiøse mennesker også, men det betyr ikke at jeg ser på alle religiøse som negative. Tvert imot! Jeg synes faktisk det er mange positive ting som kommer ut av religion også, men for å være helt intellektuelt ærlig så klarer jeg ikke å holde på noen gudstro.

For meg har ateismen gjort at jeg er mer glad i livet, ettersom jeg har innsett at dette er alt vi får. Disse få tiårene under solen er langt ifra nok og jeg skulle ønske jeg kunne leve litt lenger enn de tiårene jeg kommer til å få, men jeg er utrolig glad for å være i live for sjansen for at akkurat jeg skulle til av alle mulige DNA-kombinasjoner og hendelser på denne planeten og i universet gjennom historien, er utrolig liten. Derfor setter jeg pris på at jeg kan få oppleve å leve og å dø. Som Richard Dawkins skriver i sin bok Unweaving the Rainbow:

We are going to die, and that makes us the lucky ones.

Hvis vi ikke hadde fått opplevd livet så hadde vi heller ikke fått oppleve å dø. De aller, aller fleste individer som kunne ha blitt til får aldri oppleve å bli til, og den eneste måten å oppleve å være til er ved å leve for så å dø.

Jeg håper inderlig at det er et etterliv og at det er en gud som vil passe på oss når det skjer. Jeg har dessverre ikke nok tid under solen til å tenke på slikt og tilbe noe som man umulig kan være sikker på eksisterer. Derfor har jeg ingen gudstro. Det er på tide flere fokuserer på denne verden og heller tenker på den neste når vi har fikset den vi allerede vet vi har.

Og med dette får vi en fin overgang til neste bloggserie om hvorfor folk ikke tror på en gud. Takk for følget så langt!

And thanks to Harrison for an incredibly well-written book!

Alle deler:

En oversikt over alle delene i denne serien finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,

Hvorfor tror du på en gud? (Del 36)

Nostradamus kom med mange profetier,
men de er alle ekstremt vage og kan tolkes i alle retninger.
Ill.: sfinx777.wordpress.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 36: Gamle profetier er bevis for at min gud eksisterer

For mange troende er profetier et av hovedbevisene for at deres religion er sann og hovedargumentet for å tro på nettopp sin gud. Opprettelsen av staten Israel i midten av forrige århundre var for mange jøder og kristne en profeti som gikk i oppfyllelse. Guden deres hadde jo tross alt lovt å opprette staten. Slike "oppfylte" profetier er en meget sterk motivasjon for mange troende.

Mange religioner har i løpet av flere tusen år gjort et stort nummer ut av deres guds eller guders evne til å se fremtiden og oppfylle profetier. De er alle selvfølgelig meget vage, fleksible eller umulig å bli bekreftet av troverdige kilder, og det ser ut til at man må allerede være en troende for å bli imponert. Jeg er ikke kristen eller jøde, derfor ser jeg ikke på Israel som noen oppfyllelse av en profeti, men heller en stat opprettet av mennesker av mange ulike menneskelige grunner. Jeg ser ingen gud i den prosessen, mens enkelte kristne og jøder kan gjøre det.

Hvis bare én profeti fra de ulike religionene ikke hadde vært tvetydig og kunne blitt bekreftet av en troverdig upartisk kilde så hadde så å si alle på Jorda blitt "omvendt" over natten. Det faktum at ingen profetier fra noen religioner noensinne har klart dette burde fortelle oss alt vi trenger å vite om den saken. Det er ingen tvil om at de aller fleste hadde strømmet til den religionen som hadde hatt en klar profeti som ikke lett kunne forklares bort. Det har ikke skjedd nettopp fordi ingen religion har en slik profeti.

Dette er heller et resultat av at folk ikke bruker skepsis og er kritiske nok til påstander som blir fremmet. Derfor lever Nostradamus-promotører, astrologer og synske i beste velgående den dag i dag.

Av en eller annen grunn blir derimot de troende innenfor én religion ekstremt skeptiske når en troende fra en annen religion kommer med sine profetipåstander. Bare profetiene som er beskrevet innenfor ens egen religion er bra nok.

Dan Barker, som gikk fra å være en kristen predikant til å bli ateist, sier følgende om profetier i sin bok Losing Faith in Faith på side 190:

The refutation of prophecies can be arranged into five general categories: vagueness, forced fulfillments, post-dated predictions, nonprophecies and chance fulfillments.
Some predictions are so vague or general that any number of situations might be able to fit. "For nation shall rise against nation, and kingdom against kingdom; and there shall be famines, and pestilences, and earthquakes, in diverse places." (Matthew 24:7)
There have been twenty different centuries since Matthew that could have qualified as fulfillment of that situation. Christians for two thousand years have consistently considered that the world is ending. The world is "always ending." The imprecision of this "prophecy" makes it impossible to nail down.

Før man skal bruke profetier som argument for å tro på en gud må man nesten ha en skikkelig profeti å vise til.

Neste del:

37. Ingen har noensinne motbevist min guds eksistens


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

db.no, vg.no

Hvorfor tror du på en gud? (Del 19)

Ofret den kristne gud seg for menneskeheten
da Jesus døde på korset?
Ill.: dalefincher.blogspot.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 19: Min gud ofret sin eneste sønn for meg

Den kristne fortellingen om guden som sendte sitt eneste barn på et oppdrag for å redde verden, men som i den prosessen godtok at han ble drept slik at alle menneskene på Jorden kunne leve i fred og frelse, er en av de mest populære hittil i menneskets historie. Kristendommen er den største religionen i verden i dag med sine rundt to milliarder troende og mange av de kristne Harrison har snakket med begrunner sin tro med at Jesus døde for oss på korset.

(Kristendommens størrelse er en av grunnene til at det blir et eget innlegg bare for denne ene spesifikke religionen, noe de andre innleggene hittil ikke har vært. Det derimot viktig å påpeke at lignende historier har eksistert og eksisterer i andre religioner, men dette blogginnlegget skal bare ta for seg den kristne versjonen.)

Men hvilket offer var det egentlig den kristne gud gjorde? Det kan ikke sammenlignes med et menneske og en far som ofrer og mister sin sønn, for guden i denne religionen skal visstnok vite hva som skjer i fremtiden. Hvordan kan en som vet at Jesus kommer til å stå opp fra de døde og komme til himmelen og være hos ham ha "ofret sin egen sønn?" Hvilket offer er egentlig dette?

For hvem ville vel ikke ofret sitt barn hvis det var en vinn-vinn-situasjon? Man får reddet menneskene og så kommer barnet tilbake etter en liten stund. I tillegg ville han ha blitt reddet fra dødsriket! Kan ikke bli bedre enn det.

Hvor mye ofret egentlig Jesus seg selv også, siden han visste han kom til å overleve? For Jesus er jo en del av gud i følge den kristne læren? Gud er jo tre og én på samme tid visstnok... Treenigheten; Den hellige ånd, Gud og Jesus. De kristne kaller seg monoteistiske selv om de meget ofte forholder seg til disse tre delene av guden sin som forskjellige guder, og alle helgenene som for utenforstående lett kan ses på som ekstra guder hvis man ikke har lest nok om religionen. Poenget er at dette ikke kunne vært noen overraskelse hverken på Jesus eller hans "far" i himmelen siden den kristne gud er allvitende og allmektig.

Det er mye større offer når vanlig dødelige mennesker dør for sine medmennesker. Polititjenestemenn, brannmenn og militære som dør hver eneste dag for å redde andre mennesker fortjener egentlig mye mer respekt enn Jesus siden de ikke vet om de kommer til å leve videre eller ikke når dagen er omme. Jeg vil si det offeret er større enn det den kristne gud "ofret."

Og hvorfor måtte det egentlig skje på denne måten? Var dette det beste guden i kristendommen klarte å "finne på?" Hvis planen var å redde menneskeheten kunne han vel ha gjort det på et enklere vis? Kunne vi ikke bare sagt "sorry" og så hadde alt vært ok? Gud kan jo bare tilgi oss hvis han er så barmhjertig? Og hvordan kan vi være født som syndere som trenger Jesus for å bli frelst? Vi må lide for våre fiktive forfedres handlinger. Ikke noe særlig rettferdig. Som Dan Barker sa i et radiointervju jeg hørte en gang: "The concept of sin is an insult to mankind."

Hvis en konge i et lite land et sted plutselig en dag sa at han skulle la sin sønn bli slått, pisket, spikret til et tre og så stukket med et spyd for at befolkningen skulle bli tilgitt og få tilgang til grunnleggende helsetjenester og andre goder, så hadde vi alle fordømt dette. Men når det kommer til guder er alt lov...

Neste del:

20. Ateister er duster som tror de vet alt


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . . .

Hvorfor tror du på en gud? (Del 3)

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 3: Religiøs tro er bra

Mens enkelte troende gjør alt de kan for å finne empiriske bevis for å støtte sin tro, klarer andre seg med troen alene og sier at "tro er godt nok," at man ikke trenger vitenskapelige og empiriske bevis.

Det første man kan spørre en person som sier dette er om vedkommende også tror at sine foreldre, venner, månen, sola, jobben/skolen, osv. eksisterer, eller om de vet det. Man trenger ikke å tro at vennene, sola og jobben eksisterer, fordi man vet at de gjør det. Hvorfor skal det være annerledes når det kommer til en guds eksistens? Vel, nå finnes det jo enkelte som også mener at de vet at sin gud eksisterer, men når en person har kommet så langt er det vanskelig å ha en fornuftig samtale med vedkommende.

Og så kommer det fra del 2 inn i bildet. Det finnes utallige religioner, og hvis troen på gudene i disse religionene faktisk er nok bevis for å si at de eksisterer, så får vi et interessant problem. Hvordan rettferdiggjør en troende valget av én gud foran en annen? Hvordan kan troen på Ganesha eller Allah være mer eller mindre gyldig enn troen på Jesus? Troen på en guds eksistens har ingenting med bevis eller fornuft å gjøre. Hvis det var tilfelle så har alle som er innlagt på sinnsykehus som tror de er Napoleon eller Hitler like rett som de som tror på Jahve. Hvis vi forkaster deres tro som useriøs, hvorfor behandler vi religiøs tro annerledes?

Det er interessant å se at de troende innser hvilket svakt argument religiøs tro er i favør eksistensen av noe når det kommer til andre religioner enn sin egen. Muslimer forfatteren av boka har snakket med har (forståelig nok) liten eller ingen respekt for troen som bekrefter Jesus som guds sønn og at han eksisterer. Og de kristne gjør akkurat det samme; de mener at troen muslimene har overfor Allahs eksistens ikke er den samme som deres tro. Lignende påstander finner man i så å si alle religioner. Hvordan de troende vet at de som tror på andre guder enn seg selv ikke har en like "ekte" tro er et mysterium.

I følge The Skeptic's Dictionary er troen på feer/alver utbredt på landsbygda over hele verden. De fleste som tror på en gud andre steder i verden vil nok lett le av dette og mene at feer ikke eksisterer. Men hvilken ekspertise er det disse innehar som så lett kan le bort én form for tro, mens de i bunn og grunn innehar en like ubekreftet tro? Er troen på en fe "mindre verdt" enn en tro på en gud? Og er troen på andre guder enn sin egen også "mindre verdt"? På hvilket grunnlag tar man disse beslutningene?

Hvis troen på at noe eksisterer er nok for å si at det eksisterer, så er egentlig religiøs tro nytteløst når man skal prøve å finne ut hva som er sant. Egentlig virker "tro-argumentet" mer som en innrømmelse av at man egentlig ikke kan gi noen garantier og at hele greia ikke er basert på noe håndfast.

Det er fascinerende hvordan enkelte opphøyer religiøs tro til den største dyden som finnes, til et beundringsverdig og respektert konsept. Det disse individene ikke ser ut til å forstå da er at de har gitt opp egenskapen hjernen har for å veie bevis og analysere argumenter. Egentlig kan man se på religiøs tro som juks. Istedenfor å finne ut sannhetsverdien i noe, så hopper man rett til konklusjonen uten å ha undersøkt skikkelig. Det er godt mulig det finnes én eller flere guder, men inntil vi har noe bevis som støtter opp om dette så er det kanskje lurt å vente med konklusjonen?

Dan Barker, en predikant som ble ateist, skriver følgende om religiøs tro sin bok Losing Faith in Faith:

If the only way you can accept an assertion is by faith, then you are conceding that it can't be taken on its own merits. It is intellectual bankruptcy. With faith, you don't have to put any work into proving your case. You can "just believe."
Truth does not have to be believed. Scientists do not join hands every Sunday, singing, "Yes, Gravity is real! I will have faith! I believe in my heart that what goes up must come down, down, down. Amen!" If they did, we would think they were pretty insecure about it.

Men det er ikke bare slik at religiøs tro er "intelektuell latskap" ved at man slipper å gå nærmere inn på ting ved bare å si at "tro er nok," men troen kan også være direkte skadelig. Beslutninger som påvirker millioner av mennesker daglig burde ikke være basert på tro. Vi burde egentlig hindre tro - å godta påstander uten noen form for bevis - fra å være grunnlaget for avgjørelser overhodet. Hvem vil vel at leger, polititjenestemenn, brannmenn og makthaverne i Norge skal ta beslutninger basert på tro istedenfor logikk, empiriske data, fakta, tidligere erfaringer og vitenskap?

Et annet skadelig element ved religiøs tro er at den veldig lett kan misbrukes av svindlere og kvakksalvere som igjen vil ruinere mange menneskers liv. Og hvis et barn vokser opp og blir lært at å tro på påstander uten noen form for bevis er en god ting, kan de bli lett bytte for såkalte hellige krigere og andre ekstremister som bruker troen som redskap for hva det er verdt. Da er det viktigere at barn (og andre) blir lært opp til å heller tenke selv, bruke logikk og veie bevis opp mot hverandre.

Harrison skriver at tro er "the willing abandonment of reason." Man kan spørre seg hvorfor dette skal være en bra ting. Hvis en troende tar en seriøs kikk på religiøs tro er det stor sannsynlighet for at vedkommende innser hvor lite gjennomtenkt det er.



Neste del:

4. Arkeologiske funn bekrefter min guds eksistens


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord og bilder i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . . .