Viser innlegg med etiketten romersk religion. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten romersk religion. Vis alle innlegg

mandag 2. november 2009

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 1)





For noen få dager siden kom endelig boka jeg har ventet lenge på; 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Etter å ha fullført en bloggserie om femti grunner folk gir for å tro på en gud, følte jeg det var på tide å balansere vektskåla med femti grunner folk gir for ikke å tro på en gud. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayene disse femti ateistene har skrevet som er samlet i denne boka.

Når det kommer til forfatterne så er
Russell Blackford en australsk skribent og redaktør. Han underviser ved The School of Philosophy and Bioethics ved Monash University i Australia og er redaktør for The Journal of Evolution and Technology. Udo Schüklenk er professor i filosofi ved Queen's University i Ontario, Canada. Han er også redaktør i Developing World Bioethics.

Boken er delt inn i femti relativt korte kapitler hvor ateister verden over legger frem sine grunner til hvorfor de ikke tror på en teistisk gud. Som det står i innledningen:

It seemed worth asking thoughtful people, like the contributors to this book: "Why is it that you are an atheist today? What is it that convinced you that there is no loving, all-powerful, all-knowing God who has created the universe and still spends his time watching over us, his less than perfect creation?" In response to our challenge, we received an amazing collection of original, often very personal answers.


Blackford & Schüklenk mener det er viktig med en slik bok fordi religiøs fanatisme selv i de mest sekulariserte og multikulturelle samfunn har klart å forhindre en diskusjon om fordelene, eller mangelen på disse, til religiøse ideologier i forhold til de humanistiske alternativene. De håper at denne boken skal hjelpe til med "å holde fornuftens lys tent."


Vi begynner med del 1:


Kapittel 1: Unbelievable!

av Russel Blackford



Blackford skriver at han i en alder av ni konkluderte med at Bibel-historiene han hørte som liten bare var "vår kristne tids mytologi." Om tusen år kommer nok folk til å behandle kristendommen slik vi i dag ser på gresk og romersk religion. Til tross for denne "innsikten" var han i tenårene aktiv i en kristen organisasjon og
ville tro på kristendommens utrolige påstander, men som han sier var det også en smule gruppepress involvert, i hvert fall i begynnelsen.

Han mener det er utallige spenninger mellom Abrahamsk religiøse påstander og tradisjoner på den ene siden, og på andre siden det vitenskapen ser ut til å komme frem til. Han største problem med kristendommen er det man kjenner som "det ondes problem". En skapelse av universet og Jorden av en kjærlig, omtenksom, allmektig og allvitende guddom, passer dårlig sammen med at det finnes ondskap i verden.

Apologetene, eller forsvarerne om du vil, innen de ulike religionene sier for eksempel at ondskap muligens er
nødvendig for at mennesket skal få ha fri vilje og tilgang til enkelte goder. Som et tilsvar til det mener Blackford at vi ikke har fri vilje, i hvert fall ikke slik de religiøse ofte ser for seg. Blackford skriver på side 7:

...we are not self-creators, and we never possess free will all the way down below the events that shaped how we are (such as our genetic potentials and early childhood experiences).

Han mener også at selv om det er
logisk mulig så er det forkastelig at en gud kan forsvares når den tillater alle de forferdelige tingene som skjer i verden selv om målet visstnok skal være godt. Kan virkelig målet hellige midlet i dette tilfellet? Med all den smerte og lidelse utallige mennesker har gjennomgått i fortid og nåtid, kan man virkelig mene at en kjærlig og omtenkom (og samtidig allmektig og allvitende) gud kunne ha gode grunner til å tillate slikt?

En annen tanke forfatteren av dette essayet leker med er hvorfor en slik gud i det hele tatt ville la oss gå rundt i villrede over dens eksistens, og kreve at vi skal stole på tvetydige opplevelser, tvilsomme bevis og vage argumenter. Man kan også lure på hvorfor dette vesenet har brukt biologisk evolusjon for at rasjonelle livsformer skulle bli til. Denne klumsete og trege prosessen med mutasjoner, overlevelse og tilpasninger ført til mye lidelse i seg selv. En kjærlig, allmektig og allvitende skaper kunne lett gjort dette mye mer effektivt.


Alt i alt mener altså Russell Blackford at argumentene mot en kjærlig, omtenksom, allvitende og allmektig gud er overbevisende, og at det ikke har blitt fremlagt noen virkelig overbevisende argumenter for eksistensen av et slikt vesen. Derfor er han ateist.


Kort om forfatteren (fra boken):

Australsk skribent og redaktør. Underviser ved The School of Philosophy and Bioethics ved Monash University i Australia. Redaktør for The Journal of Evolution and Technology.



Neste del:

2. Margaret Downey: My "Bye Bull" Story



Tidligere deler:


En oversikt over alle delene finner du her.


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg, tv2, vl,

onsdag 24. juni 2009

Hvorfor tror du på en gud? (Del 14)

Besvarer gudene våre bønner
og er det i så fall bevis på at de eksisterer?

Ill.: bible.ca


Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)



Kapittel 14: Min gud besvarer bønnene mine


Å spørre etter noe via bønn er slik en vanlig praksis rundt om i verden at veldig få troende tenker over hvilken utrolig påstand det er at bønn skal virke. De som sier at bønn virker hevder at vi kan spørre en gud om hva som helst, at guden så vil se på saken og kanskje innfri vårt ønske. (Enkelte hevder også at guden må hjelpe hvis man spør...) Til tross for disse mildt sagt ekstraordinære påstandene virker det som om millioner av mennesker godtar dette uten noe særlig ettertanke. Det utroligste er at de mener bønn faktisk virker, til tross for at de fleste studier viser at man har like stor sjanse for å lykkes ved ren tilfeldighet eller via andres handlinger.

Veldig mange troende viser til bønnens kraft som hovedgrunnen til at de tror på en gud og man skulle derfor tro at de hadde klart å samlet sammen nok bevis for å underbygge påstandene sine gjennom årtusener med slik praksis. Tenk hvis tilhengerne av én religion konstant fikk sine bønner besvart. Det ville vært en meget sterk indikasjon på at guden(e) i den religionen fantes. Men slik er det selvfølgelig ikke.

Det har seg slik at tilhengerne av alle religioner over hele verden, med alle sine ulike og ukompatible trosgrunnlag, hevder at å be til sin gud virker. Det er ikke et godt tegn for de som mener bønn hjelper, for hvis en kristen bønn som blir besvart er bevis for Jesu eksistens, så er en romersk bønn som blir besvart bevis for at guden Jupiter finnes. Men betyr dette at alle guder eksisterer, eller har det mer jordnære forklaringer? (Og burde ikke mennesket gjennom prøving og feiling ha kommet frem til den "riktige" guden etter alle disse årtusenene med bønn hvis det å be faktisk virket?)

Selektivt minne er sannsynligvis grunnen til at så mange troende i alle religioner mener at bønn virker. Dette er en egenskap hos mennesket vi alle "lider" av. Vi fokuserer på de få suksessene vi opplever og glemmer feilene når det kommer til noe vi vil skal være sant. Psykologene kaller det for "confirmation bias" og de med "synske evner" kan alt om dette. Folk husker de gangene bønnene blir besvart, mens de ofte glemmer de gangene de ikke blir det. Dette er et normalt psykologisk fenomén og har ingenting med intelligens å gjøre.

Et tips til en troende vil være å prøve å be til noe annet enn sin gud, be ca. hundre ganger, og se om "treffraten" blir den samme. Hvis du gjør som George Carlin og ber til Joe Pesci for eksempel, vil du mest sannsynlig oppleve den samme treffraten som hvis du ber til Jupiter, Jok, Jesus eller andre guder eller hellige personer.

Hvis man derimot ser på tallenes klare tale så er det uten tvil ingen effekt i å be. Flere vitenskapelige undersøkelser har påpekt at bønn ikke gir noen større sjanse for positivt resultat enn hvis man ikke ber. Derimot viser enkelte undersøkelser at de pasientene som vet at de blir bedt for faktisk har en større sannsynlighet for å få dårligere fysisk helse enn de som ikke vet det. Man ser også at de landene som er mest religiøse (hvor man regner med at det forekommer en del bønn) samtidig er de landene hvor innbyggerne har det verst, og vice versa. Burde det ikke være omvendt?

Tenk deg en mors bønn for sitt barns ve og vel. De syv beste landene i verden å være mor er alle i sekulære og lite religiøse Nord-Europa og Australia, mens de syv verste landene å være en mor er alle i krigsherjede land i Afrika hvor nesten utelukkende alle er religiøse. Dette er ikke akkurat gode tall for de som mener bønn virker og at guder besvarer bønner. Det er vel ingen som er mer kvalifisert til å få hjelp fra en gud enn et uskyldig lite barn som dør av sult eller sykdom? De troende kan si at dette er på grunn av menneskenes handlinger, og det kan man være enige i, men dette er gudløse forklaringer. Og hva med naturkatastrofer? Klarer ikke gudene å stoppe disse heller?


Neste del:

15. Jeg vil heller tilbe min gud enn djevelen


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.



(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . . . . . . .