Viser innlegg med etiketten samfunn. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten samfunn. Vis alle innlegg

torsdag 10. juni 2010

Norsk 'civil religion'?



Er velferdsstaten Norges svar på 'civil religion'?


Saken: Jeg spør meg selv; har Norge noe tilsvarende USAs civil religion?


(Det kan være greit å lese innlegget om amerikansk civil religion før man leser dette.)


En nasjon som er religiøs med en stat som er sekulær og uten noen form for statskirke, ser ut til å ty til en religiøs opphøyelse av den sekulære staten og bruke vage religiøse fellesnevnere som samler og ikke splitter nasjonen. Hva så med et annet land med en helt annen historie? Finner man civil religion i Norge?

I motsetning til USA har vi lenge hatt en statskirke og den er der fremdeles. Samfunnet vårt har riktignok gått i en pluralistisk retning de siste tiårene, men er fremdeles betydelig homogent sammenlignet med det amerikanske. Likevel finnes det enkelte nordiske religionssosiologer som mener at "folkekirkemodellen" man finner i Norden har likhetstrekk med Robert N. Bellahs amerikanske civil religion.

Statskirken, eller rettere sagt Den norske kirke (DNK), kan ha fungert som et viktig integrerende nasjonalt symbol. Det norske statsoverhodet, kongen, er også overhode i DNK og blir kronet i Nidarosdomen, i tillegg til at biskopene blir utnevnt av regjeringen. DNK benyttes fremdeles av en betydelig del av befolkningen ved viktige overgangsriter og store katastrofer, og folkekirken-kulturen har blitt det Pål Botvar kaller "et møtepunkt for nasjonal og religiøs identitet." (Botvar, 2006:124)

I tillegg har staten og kirken blandet seg så mye at statskirken blir sett på som en offentlig institusjon man forventer skal være der, tilgjengelig for alle som ønsker å benytte seg av institusjonens tilbud. (Davie, 2007:142) Enkelte har til og med tatt til orde for at kirken skal bli en del av velferdssystemet og som sikrer alle borgere tilgang til "den religiøse sfæren." (Botvar, 2006:142; Fougner, 1984:133)

Mens civil religion i USA er konfesjonsløs og vag, er den her til lands i så fall spesifikt evangelisk-luthersk. Selv om DNK binder en stor del av befolkningen sammen kan kirken samtidig gjøre det vanskelig å få til en god integrering av livssynsminoriteter. En inkluderende og tolerant folkekirke-kultur gjør likevel sitt til at kirken omfavner og integrerer den store majoriteten av befolkningen og kan fungere som et nasjonalt symbol for veldig mange. (Botvar, 2006:124; Skjelsbæk, 1984:136)

En annen vesentlig forskjell mellom Norge og USA er graden av uttrykt religiøsitet i befolkningen i de to landene. For i motsetning til USA ser Norge ut til å være veldig lite religiøs som nasjon både når det kommer til religiøs tro og deltakelse. (Davie, 2007:141) Statskirketradisjonen og mangelen på et fullskala religiøst marked som vi finner i USA kan være noen av årsakene til dette. (Berger m.fl., 2008:27) Hvis vi skal finne et fenomén i Norge som ligner på eller har samme funksjon som civil religion har i USA, må vi muligens se til noe annet enn religion. N.J. Demerath III skriver blant annet:




...the Turkish and Chinese cases alert us to the possibility of a civil religion that is not "religious" at all in the conventional sense. Instead they illustrate what I earlier termed a "religion of the civil" or a broader "civil sacred." Communism in China, Westernism in Turkey, or a national commitment to a welfare state in, say, Sweden all are basically nonreligious but have many of the same hopes as religion for a culturally binding nation and its citizens. (Demerath III, 2003:356f)




En nøytral fellesnevner i Norge som de aller fleste innbyggerne støtter seg til, er konseptet om velferdsstaten. På dette området kan det herske en oppfatning om at Norge er som et "fyrtårn" i verden på grunn av våre velferdsordninger og deltakelse i fredsbevarende operasjoner. (Botvar, 2006:124)

Derfor er kanskje Demerath IIIs begrep "civil sacred" et bedre begrep å bruke om denne "samfunnslimen" med en opphøyelseskarakter av nasjonen. I land hvor befolkningen uttrykker mye religiøsitet vil denne "civil sacred" være fokusert på nettopp religiøse symboler, mens det i mindre religiøse samfunn vil være andre hellige elementer ved staten å opphøye, en opphøyelse som ikke nødvendigvis er forankret i religion.

Og når Robert N. Bellah og Phillip E. Hammond skriver at ethvert samfunn må på en eller annen måte koble religion og politikk (Bellah & Hammond, 1980:28), så har Norge på sett og vis ordnet dette gjennom statskirken. I USA, som mangler en slik institusjon, har det derimot oppstått en annen type kobling; amerikansk civil religion.


Kilder:

Bellah, Robert N. & Hammond, Phillip E. Varieties of Civil Religion (1980, Harper & Row, Publishers, San Francisco)

Berger, Peter (m.fl.) Religious America, Secular Europe? A Theme and Variations (2008, Ashgate Publishing Ltd., Surrey)

Botvar, Pål K. "Statskirkemodellen - mellom sivilreligion og nasjonalisme. En analyse av befolkningens forhold til kirkeordningen." i Schmidt, Ulla (red.) Endring og tilhørighet: Statskirkespørsmålet i perspektiv (2006, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim)
 
Davie, Grace The Sociology of Religion (2007, SAGE Publications Ltd., London)

Demerath III, N.J. "Civil Society and Civil Religion as Mutually Dependent" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)
 
Fougner, Even "The Church and Civil Religion in Norway, Part II: Church and State," i Harmati, Béla (red.) The Church and Civil Religion in the Nordic Countries of Europe: Report of an International Consultation held in Ilkko-Tampere, Finland, October 3-7, 1983 (1984, LWF Studies, Geneve)
 
Skjelsbæk, Kjell "The Church and Civil Religion in Norway, Part III: Church and Nation," i Harmati, Béla (red.) The Church and Civil Religion in the Nordic Countries of Europe: Report of an International Consultation held in Ilkko-Tampere, Finland, October 3-7, 1983 (1984, LWF Studies, Geneve)
 
____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

onsdag 2. juni 2010

Amerikansk 'civil religion'





Saken: Flere religionssosiologer peker på elementer i amerikansk kultur og religion som vitner om en formasjon av religiøse symboler, ritualer og idéer sentrert rundt USA som nasjon og dens historie.


Rousseau og Durkheim om civil religion


Rousseau

Filosofen Jean-Jacques Rousseau skrev i The Social Contract på midten av 1700-tallet om civil religion. Han så for seg et samfunn sveiset sammen av en annerledes form for religion enn typiske historiske religioner, som for eksempel kristendommen er. Dette skulle være en religion som ville føre til en sterk støtte til styresmaktene og nasjonalstaten, en religiøs tro som skulle få borgeren i nasjonen til å elske sine plikter som medlem av samfunnet. (Demerath III, 2003:353) Til gjengjeld skulle i staten blande seg inn i den enkelte borgers personlige religiøse tro. Så lenge borgerne ikke fulgte dogmer som gikk i motsatt retning av deres plikter overfor nasjonen skulle staten la de være i fred med sin tro. (Rousseau, 1997:151)

Civil religion hadde i Roussaus øyne en funksjon; ved å ha en felles religion som "limte" samfunnet sammen ville det bli lettere å integrere samfunnsmedlemmene. Denne religionsformen var på en måte påført ovenfra av den politiske eliten som igjen ville bruke den til samfunnets beste. (Furseth & Repstad, 2003:130; Demerath III, 2003:356)

Durkheim

Sosiologen Èmile Durkheim var også interessert i civil religion. I begynnelsen av forrige skrev han at alle samfunn hadde en side ved seg som ble sett på som hellig og at innbyggerne i mange tilfeller gjerne kunne se på hele samfunnet i seg selv som hellig. (Wilson, 2002:110) Durkheim mente i motsetning til Rousseau at en eventuell civil religion måtte komme av seg selv nedenfra. Hvis befolkningen ble integrert på en god måte ville civil religion oppstå av seg selv. (Demerath III, 2003:354; Bellah & Hammond, 1980:139)


Civil religion i USA


Historie

Koloniene som ble etablert og etter hvert erklært uavhengig av Storbritannia i all hovedsak grunnlagt av puritanere. Mange av disse så på sin reise til USA som en ny versjon av pakten mellom jødene og den abrahamske gud. De oppfattet seg selv som valgt av Gud til å etablere kristne samfunn i villmarken og opprette "Guds nye Israel." (Wald, 1992:59; Bellah m.fl., 2008:219)

Amerikanere har tradisjonelt sett vært veldig religiøse. Det er et land dannet av immigranter som har brukt religionen som et område for solidaritet og identitet i et nytt land. På den måten har det vært lettere å komme i gang i det nye samfunnet og holde fast ved egne tradisjoner, og siden de religiøse institusjonene også har kunnet tilby assistanse i vanskelige tider og vært en arena for sosial forandring, har disse stått sterkt fra første stund. (Berger m.fl., 2008:30f; Pierard & Linder, 1988:19)

Samfunn

Helt siden kolonitiden har det eksistert mage ulike religiøse retninger i USA - det har vært et pluralistisk samfunn. Det har aldri eksistert en statskirke i landet og samfunnet er preget av at det helt siden begynnelsen har vært mange ulike religiøse sammenslutninger, denominasjoner, som har eksistert side om side. Innbyggerne har hatt flere valgmuligheter når det kommer til den religiøse sfæren.

Det er her rational choice theory (RCT) kommer inn. Tilhengerne av denne markedstilnærmingen til religion omtaler det de kaller et religiøst marked i USA. På dette markedet finner vi en rasjonell, religiøs aktør som ser etter "religiøs tilfredsstillelse" blant ulike konkurrerende "religiøse firmaer." (Berger m.fl., 2008:34; Bellah m.fl., 2008:233)

Religiøs aktivitet ser også ut til å øke der det er flere valgmuligheter. Vedkommende må reflektere over sin tro og en valgt religion blir gjerne mer personlig enn en som er tatt for gitt. Religionen blir lettere en del av ens identitet. I tillegg må religiøse institusjoner kjempe om klienter på et marked og denne konkurransen gjør at det må være stor aktivitet i en menighet for at den skal overleve på markedet. Med en mengde uavhengige religiøse institusjoner som konkurrerer på et fritt marked hvor ingen religiøs retning har noe monopol, fremstår USA dermed som et meget religiøs land. (Berger, 2007:21ff)

I et samfunn preget av markedstenkning, hardt arbeid og konkurranse, har religionen også kunnet tilby etiske retningslinjer og øke ens selvrespekt. Religionene blir en sfære som tilbyr terapi og kjærlig støtte, den blir "a haven in a heartless world." (Bellah m.fl., 2008:224)

Bellahs amerikanske civil religion

I 1967 skrev Robert N. Bellah et essay med tittelen "American civil religion" hvor han prøvde å beskrive amerikansk religiøsitet ved hjelp av Rousseaus og Durkheims tanker rundt civil religion-begrepet. Bellah skriver at det har oppstått en slags religiøs fellesnevner i USA. Denne religiøse dimensjonen er klart adskilt fra de historiske religionene, men har tatt opp i seg elementer fra jødedom og kristendom. (Bellah, 1967)

Den amerikanske nasjonen og USA som land er denne religionens hovedfokus. Staten er riktignok sett på som sekulær, men den er på en eller annen måte "berørt av Guds hånd." (Wald, 1992:58) Dette gjør at nasjonaldagen 4. juli, Memorial Day, Thanksgiving, presidentinnvielser og andre viktige "nasjonale dager" ofte har religiøse under- og overtoner. USAs grunnlov har nærmest blitt til en hellig, religiøs skrift med prinsipper som alle kan samles under, uansett religiøs tro. USAs presidenter spiller en av de viktigste rollene i amerikansk civil. (Demerath III, 2003:353,356; Wald, 1992:60:f; Pierard & Linder, 1988:19)

I USAs pluralistiske samfunn med mange ulike former for religiøse uttrykk brukes det vage religiøse konsepter amerikansk civil religion. Dette er for ikke å favorisere én spesifikk religiøs retning. (Finke & Stark, 2003:102) Begrepene "Gud" og "Skaper" er nøytrale og noe de fleste religiøse mennesker kan relatere til. De er derfor bedre egnet å bruke enn spesifikke navn eller begreper som har en spesiell verdi i én religion men ikke en annen, som for eksempel "Jesus."

Civil religion blir dermed ikke religionen til en spesifikk kirke eller tempel, ikke en statsreligion som innbyggerne må følge, ikke en religion med en autoritativ skrift eller et sett med regler, men en rekke sosiale uttrykk og fenoméner som fører til en sakralisering av nasjonale verdier og omdanner disse verdiene til en form for religion.

Disse vage symbolene fremmer likheter og ikke forskjeller mellom religiøse denominasjoner. Denne religionen tilbyr en transcendent forankring av en amerikansk kollektiv identitet. (Botvar, 2006:123; Berger m.fl., 2008:29; Ammerman, 2003:221) Kenneth D. Wald skriver i Religion and Politics in the United States (1992):


By imparting a sacred character to the nation, civil religion enables people of diverse faith to harmonize their religious and political beliefs. (Wald, 1992:58)


Det er dermed ikke bare å sette likhetstegn mellom amerikansk civil religion og kristendommen, slik mange gjør. Mye av retorikken kommer riktignok fra Bibel-historien, men man bruker det som metaforer. Guden i USAs civil religion er universell og relatert til bl.a. frihet, rettigheter, lov og orden, og andre samfunnsrelaterte begreper, men ikke til personlig frelse som de historiske religionene ofte er. (Bellah, 1967)

Vi kan se på amerikansk civil religion som en kombinasjon av noe påført ovenfra og oppstått nedenfra. USAs unike samfunn og historie har gjort sitt til at innbyggerne lett ser på nasjonen og landet sitt som hellig, men begrepene i civil religion ble i stor grad formet av de såkalte "founding fathers" som var med på å etablere USA som et uavhengig land. Mange av disse var deister og var nok medvirkende til at begreper som "Gud" og "Skaper" blir nevnt i Uavhengighetserklæringen. (Bellah, 1967)

En nasjon som er religiøs med en stat som er sekulær og uten noen form for statskirke, ser ut til å ty til en religiøs opphøyelse av den sekulære staten og bruke vage religiøse fellesnevnere som samler og ikke splitter nasjonen.


Kilder:

Ammerman, Nancy T. "Religious Identities and Religious Institutions" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)

Bellah, Robert N. "Civil Religion in America" i Dædalus: Religion in America, Vol. 96, No. 1, s. 1-21, (1967, Journal of the American Academy of Arts and Sciences)
Lokalisert dato: 04.02.2010

Bellah, Robert N. Habits of the Heart: Individualism and Commitment in American Life (2008, University of California Press, Los Angeles)

Bellah, Robert N. & Hammond, Phillip E. Varieties of Civil Religion (1980, Harper & Row, Publishers, San Francisco)

Berger, Peter "Pluralism, Protestantization, and the Voluntary Principle," i Banchoff, Thomas (red.) Democracy and the New Religious Pluralism (2007, Oxford University Press, Oxford)

Berger, Peter (m.fl.) Religious America, Secular Europe? A Theme and Variations (2008, Ashgate Publishing Ltd., Surrey)

Botvar, Pål K. "Statskirkemodellen - mellom sivilreligion og nasjonalisme. En analyse av befolkningens forhold til kirkeordningen." i Schmidt, Ulla (red.) Endring og tilhørighet: Statskirkespørsmålet i perspektiv (2006, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim)

Demerath III, N.J. "Civil Society and Civil Religion as Mutually Dependent" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)

Finke, Roger & Stark, Rodney "The Dynamics of Religious Economies" i Dillon, Michele (red.), Handbook of the sociology of religion (2003, Cambridge University Press, Cambridge)

Furseth, Inger & Repstad, Pål Innføring i religionssosiologi (2003, Universitetsforlaget, Oslo)

Pierard, Richard V. & Linder, Robert D. Civil Religion and the Presidency (1988, Academie Books, Grand Rapids)

Rousseau, Jean-Jacques The Social Contract and other later political writings (1997, Cambridge University Press, Cambridge) (Redigert og oversatt av Victor Gourevitch)

Wald, Kenneth D. Religion and Politics in the United States (2. utg.) (1992, CQ Press, Washington, D.C.)

Wilson, Charles R. "Baptized in Blood" i Mumm, Susan (red.) Religion Today: A Reader (2002, Ashgate Publishing Ltd., Surrey)

______________
Dette er et utdrag av min semesteroppgave i REL4210 - Religion i USA (10sp) ved Universitetet i Oslo, våren 2010.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

onsdag 3. mars 2010

Religion og moral




Saken: Kan moral eksistere uten religion? Ut fra påstandene til enkelte religiøse virker det som om at dette ikke er mulig. Det viser seg derimot gang på gang at religiøse mennesker ikke automatisk er mer moralske enn ikke-religiøse.


Flere religiøse mennesker mener at man uten religion mister all moral og at samfunnet enten ville kollapse uten eller det i hvert fall vil føre til mer kriminalitet, elendighet osv... Ateister har dessuten ingen moral i følge mange religiøse mennesker:


Uten min gud ville vi ikke hatt noen grunn til å være god! Vi ville ikke hatt en moralsk retningslinje eller vite om vi utfører en god eller dårlig handling. Vi hadde rett og slett ikke hatt mulighet til å vite hva som er rett og hva som er galt. Det hadde ikke vært forskjell på oss og dyr!


Ikke sjeldne kraftsalver fra religiøse mennesker dette. Men går det virkelig an å være "good without God"?

Vel...Det er fullt mulig religion i mange tilfeller kan få personer til å opptre mer moralsk enn hvis den samme personen ikke var religiøs, hva vet jeg... Jeg er i hvert fall ikke i en slik posisjon at jeg kan vite at vedkommende ville være mindre moralsk om han mistet sin religiøse tro. Det jeg derimot lurer på er hva "religion=bra moral"-gjengen tenker når de hører/leser om følgende:


Jihadister


Ja, trenger jeg egentlig å skrive så mye her? Jeg tror så å si alle vet om denne gjengen, men "just in case" så kan jeg jo skrive litt. Jihad er et begrep innen islam som kan brukes om så mangt, men veldig ofte har det blitt brukt om "hellig krig" mot de menneskene eller landene som enkelte muslimer ikke liker. I nyere tid har vi blant annet Hizbollah, Al-Qaida og Hamas som liker å drive med slikt. Det "nyeste" eksempelet er Libyas leder Muammar Gaddaffi som vil ha hellig krig mot Sveits pga. "landets forbud mot bygging av minareter." Og Gaddaffi forsikrer alle at så lenge krigen er en hellig en, så er det "ikke terrorisme." Så flott! Man kan gjøre hva man vil, drepe og ødelegge alt og alle man møter på, så lenge det er "hellig"? Genialt!

Jeg vet at Gaddaffi er en skrulling som ikke representerer alle muslimer (og ikke alle religiøse heller), men siden han tydeligvis er religiøs, burde ikke han i det minste være mer moralsk enn f.eks. "sjefsateisten" Richard Dawkins? Så vidt jeg vet hadde Dawkins aldri ville ha erklært krig mot de som ikke er enig i hans meninger eller som provoserer ham.

Og er det bra at et ord som "drepe" blir sett på som et lekeord?


Religiøse kriminelle

En kirkeansatt i Glåmdalen (som mest sannsynlig er kristen) har visstnok underslått 100.000 kr. Som kristen, eller i hvert fall "utsatt" for en konstant "kristen moral" i løpet av sin tjeneste, burde vel denne personen ha visst bedre? Burde ikke vedkommende være mer moralsk enn ikke-religiøse? Religion fører tross alt til bedre moral eller hva?

Eller hva med den forferdelige situasjonen som har oppstått i Chile etter jordskjelvkatastrofen nå nylig? Plyndring florerer og befolkningen er blant de mest religiøse i hele verden, da innen katolsk kristendom i dette tilfellet. Vedkommende i forrige paragraf var mest sannsynlig protestantisk kristen. Bibelen sier at man ikke skal stjele uansett hva. Stjeling er synd, folkens! Det står ikke noe i Bibelen om at det er ok å stjele hvis det har vært en naturkatastrofe.

Jeg forstår at disse menneskene er desperate. De trenger forsyninger og har mistet hus og hjem og alt de eier. De kommer ikke til å leve lenge uten mat og drikke. (Greit nok, mange av disse er kriminelle bander som stjeler ting som ikke er livsviktige også, men det er en annen diskusjon.) Men kan de, som kristne, virkelig være så "umoralske" og stjele fra butikkene når deres gud har sagt at dette ikke er lov?

Så har vi de forferdelige overgrepssakene rundt den katolske kirken som nå rulles opp i blant annet Irland, Tyskland, Danmark, Østerrike og Nederland (og som har vært et hett tema i USA tidligere). Her har vi religiøse ledere som forgriper seg på uskyldige mennesker og som i tillegg beskyttes av kirken for ikke å lage oppstyr! Dette er galt på så mange nivåer at jeg ikke engang vet hvor jeg skal begynne.

Burde ikke disse kristne menneskene forstå at det Jesus mente med å "la de små komme til meg" ikke innebar noe seksuelt? Burde de ikke i det minste forstå at det å utføre seksuelle handlinger med små barn som ikke forstår hva de driver med, er en smule umoralsk? Disse religiøse lederne skal ikke engang utføre seksuelle handlinger i det hele tatt! Det er det sølibat betyr. Why don't you practice what you preach? Og så beskyttes disse overgriperne av andre religiøse ledere lenger oppe i systemet? Nei, vet du hva...

(Og ja, slike overgrep skjer også i Norge.)

Religion og moral


Jeg kunne kommet med en haug av eksempler på "umoralske religiøse mennesker" og andre kunne nok også kommet med mange eksempler på "umoralske ikke-religiøse mennesker." Mitt poeng er at religion/religiøsitet så langt der i fra automatisk fører til bedre moral. Jeg vil hevde at det i mange tilfeller faktisk kan gå totalt motsatt vei. Og det viser seg derimot at religion er et symptom på, og ikke en kur mot, et dysfunksjonelt samfunn:


Because highly secular democracies are significantly and regularly outperforming the more theistic ones, the moral-creator socioeconomic hypothesis is rejected in favour of the secular-democratic socioeconomic hypothesis. (...) [R]eligious prosociality and charity are less effective at improving societal conditions than are secular government programmes.
-Gregory Paul, "The Chronic Dependence of Popular Religiosity upon Dysfunctional Psychosociological Conditions", Evolutionary Psychology, s. 1 og 22 (link)

Les mer om det her.

Religion og religiøsitet kan veldig lett misbrukes av svindlere og kvakksalvere som igjen vil ruinere mange menneskers liv. Og hvis et barn vokser opp og blir lært at å tro på påstander uten noen form for bevis er en god ting, kan de bli lett bytte for såkalte hellige krigere og andre ekstremister som bruker troen som redskap for hva det er verdt. Da er det viktigere at barn (og andre) blir lært opp til å heller tenke selv, bruke logikk og veie bevis opp mot hverandre.

Til tross for århundrer med uthenging, fordommer, forfølgelser og det som verre er; ingen har noen gang klart å vise at ikke-troende er mindre moralske enn troende. (Med "moralsk" mener jeg her det mest grunnlegende konseptet om å oppføre seg positivt overfor sine medmennesker, som for eksempel å respektere liv, frihet og andres eiendom.) Det går nesten ikke en dag uten at avisene har historier om troende som utfører forferdelige handlinger. Verdens fengsler er fulle av religiøse mennesker som har blitt tatt på fersken mens de utførte en kriminell handling. Hvis troen på en eller flere guder gir folk moralsk overlegenhet sammenlignet med ateister, hvorfor er da ikke ateister overrepresentert i kriminalstatistikken? Disse menneskene som visstnok er "umoralske per definisjon" (i følge mange religiøse mennesker) klarer på én eller annen måte å holde seg i skinnet.

Vi har derimot en mengde eksempler på overgrep og misbruk innen religioner og sekter. Det er skremmende hvor "enkelt" det er for mange troende å utføre handlinger som så direkte motstrider deres guds ønsker. Hvordan klarer for eksempel en mannlig predikant ha et seksuelt forhold til en annen mann mellom gudstjenester hvor han preker om guds fordømmelse av homofili? Hvordan klarer så mange prester å utføre overgrep overfor mindreårige gutter etter et bønnemøte? Hvordan kan et hvilket som helst kristent menneske lese Jesu bergpreken og deretter overføre millioner av kroner til seg selv på en utenlandsk konto i et såkalt skatteparadis? Hvordan kan en troende snyte på skatten, kjøre for fort eller jukse i golf? Er det ikke slik at guden deres overvåker dem dag ut og dag inn? Hvis de virkelig trodde på dette så mener jeg vi hadde sett en helt annen oppførsel av mange religiøse mennesker.

Les også:

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vl, vg, vg, vg, vg, vl, vl, vl, vg, vl, vl, vl, vl,

fredag 26. februar 2010

The Brights Movement




Saken: Har du et naturalistisk syn på verden? Tror du ikke det eksisterer noe overnaturlig eller "mystisk"? Er ikke din etikk og moral styrt av religiøse eller andre overnaturlige forutsetninger, men heller basert ut fra et naturalistisk ståsted? Da er du en bright.


Jeg har lenge hørt om The Brights Movement, eller Brights-bevegelsen om du vil. I løpet av de utallige radiointervjuer, forelesninger, artikler og bøker jeg har pløyd gjennom i min interesse for alt som har med ateisme vs. teisme å gjøre, så har dette med The Brights blitt nevnt opptil flere ganger. Men først nå for noen dager siden tok jeg meg faktisk tid til å stikke innom the-brights.net for å sjekke ut hva det egentlig gikk ut på.

For er det noe jeg ikke er noe særlig tilhenger av, så er det å bli med i en "ateist-klubb" eller lignende. Jeg synes egentlig ikke det har noe for seg at ateister skal gjøre som de religiøse og danne grupper og hierarkier. Men det ene er prinsippet, det andre er de faktiske forhold. I vestlige demokrati er det nettopp lobbygrupper som ser ut til å være det viktigste for å få samfunnet i den retningen man ønsker.

Derfor har jeg den siste tiden gjort noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre; jeg meldte meg inn i Human-Etisk Forbund (HEF). Jeg har ikke noe imot forbundet, for all del, det var bare det at jeg ville egentlig bare ikke være medlem av noe som helst. Men kanskje er det viktig å få opp medlemstallet i HEF nettopp for å skape en slags motvekt til alle de religiøse institusjonene vi har i dette landet, og i verden for øvrig.

I tillegg tenkte jeg litt på dette med The Brights Movement som jeg hadde hørt så mye om, da spesielt de forelesningene jeg har lastet ned hvor blant annet Daniel Dennett taler. Jeg tok turen innom og fant ut at det ikke var så "skummelt" likevel. Bevegelsen legger faktisk vekt på at den ikke er en medlemsorganisasjon.

Har man et naturalistisk verdensbilde fri for alt som har med det overnaturlige eller det mystiske å gjøre, og hvis ens etikk og handlinger er basert på dette verdensbildet, så er man en bright med liten b. Hvis man velger å være med i The Brights Movement er man i tillegg en Bright med en stor B. I følge the-brights.net har bevegelsen følgende mål:

  1. Promote the civic understanding and acknowledgment of the naturalistic worldview, which is free of supernatural and mystical elements.
  2. Gain public recognition that persons who hold such a worldview can bring principled actions to bear on matters of civic importance.
  3. Educate society toward accepting the full and equitable civic participation of all such individuals.


Sympatiserer man med dette er det altså viktig å melde seg inn i nettverket slik at bevegelsen får litt "tyngde" om du vil. Les mer på nettsiden deres :)


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

søndag 14. februar 2010

Katastrofer, elendighet og misjonering


Situasjonen på Haiti er håpløs og tragisk.
Bilde: wtnh.com


Saken:
Man kan nesten få inntrykket av at kristne "fråtser" i nød, elendighet og katastrofer. Der kan de få vise hvor gode de er og samtidig utnytte (bevisst eller ikke) mennesker som dessverre ligger langt nede psykisk og fysisk.


Sangeren Carola tok seg en tur til Haiti for å se hvordan hennes fadderbarn har det. Hun ble selvsagt forferdet over forholdene i Port-au-Prince. Men midt blant ruinene kommer hun med de mest ugjennomtenkte gloser der hun sier at det ikke overrasker henne at det skjer katastrofer og krig, for vi lever jo tross alt i "de siste tider"!

Les også:
Hvorfor tror du på en gud? (Del 49) - Enden er nær


Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp støtter Carolas utsagn og sier til Vårt Land at "Gud var til stades":

Jesus møter oss i menneskeleg liding og ber oss omvende oss. Jesus møter naturkatastrofar som rammar uskuldige med oppfordring til at vi som ser dei som lir, skal omvende oss.


Men ingen spør seg det viktigste spørsmålet, om hvorfor Jesus (som jo også er gud i følge treenighetslæren?) lar naturkatastrofen skje i det hele tatt.. Han er jo "til stades" eller hva? Kommer han først etter katastrofen har inntruffet? Hva er da vitsen? Og hvorfor velger guden å la over 200.000 mennesker dø hvis han har muligheten til å stanse hendelsen? For han er vel allmektig? Jaja, Bjørn Eidvåg liker derimot ikke at Carola og Atle Sommerfeldt blander teologi og katastrofer:


Det å blande inn begreper som endetid og frelse ved en katastrofe som den på Haiti, finner jeg særdeles taktløst og svært umusikalsk.



Og inntrykk jeg har fått gjennom livet er at kristne ser ut til å "fråtse" i katastrofer, nød og elendighet. Det kan virke brutalt når jeg skriver det slik, men det er altså det inntrykket jeg har fått gjennom snart to tiår med observering av religiøse menneskers atferd (ja, jeg har vært interessert i dette emnet siden jeg var veldig liten).

For å eksemplifisere dette vil jeg gjerne vise til en blogg av en kristen person; Kristenmanns blogg. Jeg er støtt og stadig innom denne bloggen og andre blogger skrevet av religiøse mennesker og får et innblikk i hvordan mange kristne tenker om saker og ting. I hans innlegg om "Carola i Haiti"-saken er det viktig for bloggskriveren å poengtere hvor utrygt det er i verden (standardtaktikken for å "trykke oss ned" og gjøre oss klare til å rope etter hjelp) og bruker katastrofen i Haiti til å spre sitt budskap om Jesus (hjelpen) og for å vise hvor snille og greie de kristne misjonærene er som beveger seg i utrygge nabolag for å hjelpe mennesker. Han avslutter med å fortelle om en ikke-religiøs venns betraktninger etter å ha vært i Haiti for noen år siden:



...det eneste lyspunktet han så, midt i et kaos av fattigdom og forfall, var de kristne kirkene. Fordi de ga håp, fordi de tilbød mennesker et liv som fungerte på tross av håpløsheten som omga dem. Og skal man bygge et samfunn, er det faktisk ikke det samme hva man tror på. Man kan ikke tilby ateisme eller selvhjelpskurs til mennesker som har mistet alt håp. Og selv om nordmenn tror vi kan kjøpe oss ut av håpløsheten og tomheten, så kan man ikke det i andre deler av verden.



Og dette digger de kristne. Elendigheten gjør at folk blir avhengige av hjelp (selvsagt), og de kristne er raske inn for å hjelpe, men ikke helt uten å spre litt av "det gode budskap" i samme slengen. Og jo, kjære bloggskriver, man kan så visst bygge et samfunn uten å ty til religiøse idéer (Frankrike er vel det mest ekstreme eksempelet). Faktisk så er det slik at de landene med de beste levekårene og tryggeste samfunnene samtidig er de mest sekulære, og omvendt... Nå ble ikke Norge bygget på dette, men samfunnet ble gradvis bedre etter hvert som sekulariseringen gjorde seg gjeldende. Ved å skille religion fra politikk har samfunnene forbedret seg betraktelig for alle sammen.

Men tilbake til hovedpoenget: De kristne er til stede der det er katastrofer for å tilby hjelp og samtidig spre sitt budskap blant de menneskene som er lengst nede psykisk og fysisk. Om det er bevisst eller ikke så blir disse menneskene faktisk utnyttet.

All ære til hjelpearbeidet misjonærene driver med. Jeg er glad for at mennesker får hjelp uansett hvem som gir hjelpen, men jeg synes det er betenkelig at man har "en baktanke" med denne hjelpen (tilfredsstille sin gud, spre deres guds ord, osv.) og ikke å hjelpe for å hjelpe. Det er mye bedre å være good for goodness' sake enn å være good for God's sake. For de kristne som er good for goodness' sake så sier jeg "kjør på," men pass på slik at dere ikke utnytter situasjonen til å spre deres religiøse tro.

For mennesker er mer mottakelige for slikt når man er langt nede psykisk og fysisk og da er det vel slik for misjonærene at det er "om å gjøre å være først" slik at de kan "så frøene" før andre tanker og idéer skulle klare å trenge seg inn i sinnene til disse menneskene i nød.

Jeg foreslår at kristne som vil endre på situasjonen til mennesker i nød i første omgang oppfordrer religiøse krigere til å legge ned våpnene, religiøse ledere å slutte undertrykkingen, eller i hvert fall engasjere seg politisk for å utøve press på nasjoner som kriger og undertrykker. Det vil hjelpe mange flere mennesker samtidig som man slipper å "være like redd for" å spre den kristne tro med en "feiltakelse" ;)

Les også:
Hvorfor tror du på en gud? (Del 25) -
Jeg trenger min gud til å beskytte meg


(I et annet innlegg bedriver Kristenmanns blogg en oppvisning i hvor mye penger kristne gir i forhold til ateister og godter seg betraktelig. Jeg skal se om jeg får kommentert det i et eget innlegg.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vl, vl, vl, vl, tv2, vl, vg, vl, vl, vg, tv2,

fredag 12. februar 2010

Misbruk av ytringsfriheten?



En karikatur til besvær...
Bilde: db.no


Saken: Muslimske drosjeeiere protesterer i dag mot Dagbladets trykking av en Muhammed-karikatur. De mener det er "et misbruk av ytringsfriheten."


Planen er at taxisjåførene som er med i aksjonen skal stå stille i flere timer i Oslo (det er ikke første gang). De gjør dette fordi de mener at det at Dagbladet viste en karikatur av Muhammed i avisen er et såkalt "misbruk av ytringsfriheten."

Det er bare ett lite problem med det: Det er ikke noe som heter misbruk av ytringsfriheten. Friheten til å ytre det man vil er grunnleggende i Norge og hvis noen blir provosert av en persons bruk av ytringsfriheten så er det selvsagt lov å reagere. Men å kalle bruken for misbruk bare fordi man blir provsert blir mildt sagt latterlig. For da vil enhver ytring som provoserer være et misbruk og problemet her er at man ikke kan måle hvilke ytringer som da er et misbruk ettersom det alltid vil være noen som blir provosert.

Det er for eksempel helt sikkert at noen blir provosert av protestaksjonen til de muslimske drosjeeierne. Betyr dette at aksjonen deres er et misbruk av ytringsfriheten? Selvsagt ikke. De må få lov til å ytre seg akkurat på den måten de vil uten at noen vil kalle det et misbruk. Så lenge man ikke tyr til vold selvsagt.

Jeg så på NRK-nyhetene nå i dag tidlig at Helge Simonnes i Vårt Land mente det var uklokt av Dagbladet å trykke tegningen og at man måtte "respektere religiøse følelser." Javel? Det beste svaret jeg kan gi til det er... Nei. Man skal ikke måtte begrense sine ytringer bare fordi enkelte religiøse mennesker kan bli provosert av det.

Man skal respektere enkeltindivider, men ikke nødvendigvis idéer, ideologier eller religiøse dogmer og kulturelle tradisjoner. Med å respektere enkeltindivider mener jeg at man må respektere at en person kan tro og mene det han eller hun vil, men det betyr ikke at man må respektere det vedkommende mener, tror eller gjør. Det er en viktig forskjell der.


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, vg, tv2, tv2, vg, vg, vg, vg, vg, vl, vl, vl, vl,

onsdag 20. januar 2010

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 14)



Én av grunnene til at Philip Kitcher ble ateist
er at det finnes så mange religioner.

Bilde: bmsoftware.com




Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 14: Beyond Disbelief
av Philip Kitcher


Philip Kitcher begynte som korgutt i tidlig alder og var kristen. I begynnelsen av tenårene mistet han derimot sin barnetro litt etter litt til han til slutt så på seg selv som en ateist. Han skriver at han ikke kan huske nøyaktig hva som førte til at han begynte å tvile på "the Christian doctrine", men han så på evangeliene og alt han kunne se var selvmotsigelser og usannsynligheter.

Og etter hvert som han leste mer om tingenes tilstand rundt om i verden og naturen for øvrig klarte han ikke å forstå hvordan en god guddom kunne stå bak noe slikt. I tillegg ble han klar over hvordan teologien endret seg i takt med samfunnet og det politiske landskapet, og hvordan folks religiøse opplevelser ofte er styrt av overbevisninger og behov forut for hendelsen.

Hans "vei mot ateisme" har altså vært preget av en sterkere og sterkere følelse av umulighet, usannsynlighet og absurditet. Det var ikke slik at han opparbeidet seg nøye formulerte argumenter i favør av sitt nye livssynsmessige ståsted. Det er likevel tre "powerful arguments" i favør av ateisme Kitcher synes er viktig å få med seg:

1. Tilhengerne av alle religionene former sin tro på akkurat den samme måten. De refererer til en tradisjon som går lang tilbake i tid, hvor en eller flere karakterer har overnaturlige krefter.

2. Religiøse doktriner over hele verden har utviklet seg helt siden "tidenes morgen". Sosiale og politiske faktorer spiller inn på hvilke deler av de ulike religionene som blir vektlagt og bestemmer også ofte hva som blir ført videre til neste generasjon.

3. Enkelte religiøse påstander er i direkte konflikt med det vi finner ut når vi faktisk undersøker verden og naturen rundt oss (dvs. vitenskap).

Kitcher skriver at religiøse opplevelser hos mennesker som regel kommer når vi er oppspilte, forstyrret eller kommer i kontakt med enkelte hallusinogener. Religiøse autoriteter har opp gjennom historien slitt med å se forskjell på "ekte" religiøse opplevelser og vrangforestillinger. Et eksempel på dette er middelalderen her i Europa. De kristne mystikerne måtte "sertifiseres" og det ble gjort på følgende måte: De måtte ha guddommelige åpenbaringer som passet inn i den rette lære og teologi. Så enkelt var det...

Essayforfatteren kommer også inn på dette med at mennesker opplever såkalte religiøse opplevelser over hele verden uansett tro. Å hevde at man har monopol på slike opplevelser eller i det hele tatt å mene at den tradisjonen man følger gir de riktigste religiøse opplevelsene er ganske arrogant og barnslig. "Min opplevelse er ektere enn din!" osv... Ofte kan også psykologer og/eller nevrologer gi oss gode svar på hvorfor folk opplever slike ting.

Alt i forrige paragraf gjelder også for de som "bare" tror og som ikke har vært borti religiøse opplevelser á là å høre en guds stemme osv. Alle må forholde seg til sin religiøse tradisjon og stole på at det som blir videreført er riktig.

Kitcher mener at kunnskapen om at det finnes så mange ulike religioner i seg selv burde være en god grunn til å tvile på religiøse forklaringer og fortellinger. Når man i tillegg via sosiologien ser hvordan religioner vokser og forandrer seg burde det også føre til tvil; de sprer seg ikke ved å overbevise folk om "doktrinelle sannheter", men ved å tilfredsstille sosiale og psykologiske behov. I tillegg mener han at evolusjon som faktum og teori nok spiller inn i en begrunnelse for å være ateist, men at det er bare en liten del av et stort bilde som tegner seg, et bilde av at alt er slik det ville vært hvis det ikke fantes noen guder...

Når troende mennesker begynner å få slike tanker kan det ofte føre til at de likevel vil holde på en slags tro på noe overnaturlig. Kanskje tror de ikke at Jesus faktisk sto opp fra de døde eller at Muhammed faktisk møtte Gabriel i hulen, men de ser for seg at det i det minste må være noe bak det hele - en bevissthet, en ånd eller lignende. Kitcher har følgende svar til dette:


Skeptics should concede to the religious believer that human inquiry into the character of the universe is unfinished, that many aspects of our world and of human experiences are, as yet, inexplicable. They should insist, however, that we don't cover up our ignorance with labels (...).

The honest approach (...) is to recognize that we do not fully understand [it], not invoke some category to substitute for what we do not know. (...) ...future inquiries might remedy our ignorance - and even do so in ways that introduce entities well beyond our current ken.



Kitcher kommenterer også dette med at enkelte religiøse mennesker har innsett at argumentene ateistene kommer med er gode, men at de da tyr til dette med tro ikke trenger å være rasjonelt eller intellektuelt forsvarbart. Til dette har essayforfatteren ikke så mye annet å si enn at det ikke er mulig å argumentere med slike mennesker ettersom de allerede har erklært at det å tro på noe absurd er en god ting i seg selv. Man kan da lure på hvordan en slik person klarer å argumentere for at sin tro på noe absurd er noe mer forsvarbart enn alle de andre absurde trosretningene man kan finne blant mennesker.

Helt til slutt i dette lange essayet kommer han inn på hva han mener med tittelen han har valgt. Han skriver at blant sine likesinnede så er det mange som mener religion er roten til alt ondt og at det er best for menneskeheten om vi kan bli kvitt religionene én gang for alle. Da vil alle bli mer opplyst og alle vil få et bedre liv.

Kitcher er ikke enig i dette. Han mener det er mye godt innen religionene og ønsker å beholde de gode elementene. Dette kan for eksempel være sosialt samhold, det å gi håp og muligheter for de svake i samfunnet å la sin stemme bli hørt, i tillegg til samarbeid mellom ulike mennesker mot et felles mål. Han ønsker å legge vekk alt det mytologiske og overnaturlige tankegodset som ligger i de fleste religionene og legge vekt på denne verden og hva vi sammen kan gjøre for å oppnå et godt samfunn for alle:


Beyond supernaturalism, religion can help people find meaning in the here-and-now, to see that their lives have a point. In forging a community of those who are and support one another, it can give space for joint ethical action. (...)

We need these things. As individuals, we need to find some significance in our finite lives, and as deetached individuals in increasingly atomistic societies we need forms of community.



Han skriver at de religiøse idéene og institusjonene ikke har monopol på å tilfredsstille slike behov. Han ser for seg at det i fremtiden vil være andre samfunnsmessige konstruksjoner som tar seg av disse behovene, uten å ty til en overnaturlig forankring.

Han er redd for at hvis man bare fjerner overtroen fra et menneske, uten å "fylle inn" med en erstatning til funksjonene veldig mange religioner har i menneskers liv, så vil det oppstå et vakuum hvor "the crudest forms of literalist mythology can easily intrude themselves". Kitcher mener nemlig at den sekulære humanismen fokuserer for mye på det sekulære og ikke nok på humanismen.


Vel, jeg var med ham opp til et visst punkt i essayet, helt til han begynte å skrive om den fremtidige "sekulære religion" han ønsker seg. Det ble veldig sært rett og slett. Det kan være det ligger noe i det han skriver, men det traff ikke helt. Jeg synes også essayet hans var unødvendig langt. Han kunne fått frem akkurat de samme poengene på halvparten av sidene.


Kort om forfatteren (fra boken):

Philip Kitcher er filosofiprofessor ved Columbia University hvor han spesialiserer seg i vitenskapsfilosofi. Han er kjent for å sitt arbeid med bioetikk, sosiobiologi og kreasjonisme. Han har blant annet skrevet boken Living WIth Darwin: Evolution, Design, and the Future of Faith.

Neste del:

15. Taner Edis: An Ambivalent Nonbelief


Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

lørdag 26. desember 2009

Religion og kjærlighet

Det er en mulig kobling mellom kjærlighet og religion.
Ill.:
thesituationist.wordpress.com



Saken: Er det en kobling mellom religion og kjærlighet? En ny studie argumenterer for dette.


I følge en ny studie ved Arizona State University i USA er det en sammenheng mellom religiøsitet og forholdene på "kjærlighetens marked". Yexin Jessica Li ved universitetet sier følgende:


While we don't doubt there are many reasons people are religious, our current findings suggest that people do vary in religiosity depending on the perceived mating market.


Studien viser at folk ser ut til å være mer enig med utsagn som "Jeg tror på Gud" og "Det er bra hvis religion tar en større del av folks liv" hvis en ser på bilder av attraktive medlemmer av ens eget kjønn.

Det ser altså ut til at når en er konfrontert med rivaler på "kjærlighetens marked" så blir man
mer religiøs. Kan det være at man "faker" å være religiøs for å tiltrekke seg en make? Nå må man jo huske på at dette er en studie utført i USA. I det landet er det meget sosialt akseptert å være religiøs så det er ikke sikkert man hadde fått det samme resultatet i for eksempel Norge. Og det var bare 269 forsøkspersoner med i studien, noe som jeg vil mene ikke nødvendigvis er nok. Det er uansett interessant.

Les mer hos TimesOnline.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,

onsdag 9. desember 2009

Samfunnsforhold og religiøsitet



En stressende og hektisk hverdag i et samfunn med store sosiale forskjeller
er en mulig grunn til religiøsitet, i følge en ny forskningsrapport.
Foto: adamjcopeland.com


Saken: Det er kanskje ikke så overraskende for enkelte, men nå har man i det minste noe vitenskapelig å vise til; religion ser ut til å komme fra dysfunksjonelle sosiale forhold.


En nylig publisert forskningsrapport (pdf) innen sosiologi ledet av Gregory Paul konkluderer med at religion slett ikke er bra for samfunnet. Religion ser derimot ut til å være en psykologisk mekanisme som aktiveres for å takle ekstrem angst og stress, i følge denne rapporten.


Moral fra gud


Det er ikke sjelden jeg hører fra religiøse mennesker jeg debatterer og diskuterer med at det umulig kan finnes moral uten religion. "Vi har fått moralen fra vår gud!" sier mange. "Uten religion ville samfunnet falt sammen!" sier andre. Ikke-troende prøver da å slå tilbake med å vise til at millioner av mennesker faktisk lever moralske liv sammen med mange mennesker i samfunn verden over.


Les også:
Hvorfor tror du på en gud? (Del 42) - Samfunnet ville blitt ødelagt uten religion


Religion og samfunn


Men nå har det altså kommet en rapport som viser til at bevisene ser ut til å gå i favør av de ikke-troende som hevder at religion ikke nødvendigvis er så bra for samfunnet; religion er muligens et symptom på snarere enn en kur mot et dysfunksjonelt samfunn. Paul har tidligere kommet med en annen studie som viser til at det er en betydelig sammenheng mellom et samfunns religiøsitet og en rekke negative samfunnsfaktorer som for eksempel mord og narkotikamisbruk. Den nye rapporten bygger opp om dette.

Han sammenligner "religiøsiteten til mannen/kvinnen i gata" (popular religiosity) med en skala som allerede finnes som heter "the successful societies scale" eller SSS. Denne skalaen måler slikt som mord, antall innsatte i fengsler, barnedødelighet, lønnsforskjeller osv. Det perfekte eksempelet er USA; landet kommer verst ut på SSS' målinger i den industrielle verden og er i tillegg det mest religiøse blant alle "I-landene". Dette går igjen med alle landene han undersøker og det viser seg at de industrielle landene med en høy prosentandel gudstroende er også de samfunnene som er mest "dysfunksjonelle" om du vil.

Overraskende? Er det tilfeldigheter kanskje? Muligens, men studien ser ut til å vise til at det er sterke krefter i sving her når det kommer til religion. Men hvorfor er det slik? Han prøver å se på om det kan forklares med innvandring, pluralisme, voldelig fortid eller media osv., men konkluderer med at det er religiøsiteten som er den sterkeste faktoren:


Because highly secular democracies are significantly and regularly outperforming the more theistic ones, the moral-creator socioeconomic hypothesis is rejected in favour of the secular-democratic socioeconomic hypothesis. (...) [R]eligious prosociality and charity are less effective at improving societal conditions than are secular government programmes.
-s. 1 og 22 (pdf)


Religion er noe folk kan støtte seg til når ting ikke går så bra i livet, særlig i sammenheng med stress. Paul skriver at religion er "a natural invention of human minds in response to a defective habitat". (s. 28, pdf) I USA har de for eksempel ikke universell helseforsikring og han mener at på grunn av dette og mange andre faktorer som "konkurransesamfunnet" og store lønnsforskjeller, gjør at religiøs tro tilbyr en slags lettelse i den hektiske hverdagen. I de landene som har en godt utbygd velferdsstat ser man samtidig det motsatte; at antall religiøse er mye lavere.

Det er nok mye mer forskning som må til før man kan si ting sikkert, men dette ser ut til å være sterke indikatorer på at et vellykket samfunn (eller det han kaller et "sunt samfunn" [healthy society]) gjør at antall religiøse går ned.


(Sjekk forresten ut Andy Thomsons forelesning "From the Heavens or From Nature: The Origins of Morality"; YouTube eller last ned [Høyreklikk -> "Lagre som..."], for å få en evolusjonspsykologisk begrunnelse for hvor vi mest sannsynlig har fått moral fra.)

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg, vg, vg, tv2, tv2, tv2,

torsdag 3. desember 2009

Bestillingsbarn?


Gunn karin Gjul (Ap)
Foto: VG


Saken: Gunn Karin Gjul (Ap) vil at enslige kvinner skal få rett til assistert befruktning. Det får KrF til å se rødt.


Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet (Ap) kommer med et interessant forslag i et intervju med VG Nett i dag. Hun vil at enslige kvinner skal evalueres på lik linje med lesbiske og heterofile par når det kommer til assistert befruktning:


Det blir for meg galt at lesbiske og heterofile par skal ha rett til assistert befruktning, mens enslige ikke har det. Enten er man for assistert befruktning, eller så er man det ikke. Jeg synes ikke vi skal ha regler som diskriminerer en gruppe i forhold til andre.



Dette er noe hun vil ta opp på landsmøtet til Ap i 2011. Jeg synes forslaget høres fornuftig ut, men kanskje ikke fullt så overraskende så er Kristelig Folkeparti (KrF) ikke enige med meg der. Øyvind Håbrekke fra KrF kommer med de samme gamle argumentene som vi hørte i debatten om den nye ekteskapsloven før den ble vedtatt, og Nina Karin Monsen, som jeg har omtalt flere ganger, har også ytret seg på samme måten. Håbrekke sier blant annet følgende til VG:


Det vil være et langt skritt i retning av et samfunn der unger er et produkt voksne kan bestille fra staten. (...) Dette fjerner all mulig tvil om at Ap setter de voksnes interesser fremfor hensynet til barna. (...) ...barn blir noe voksne, uavhengig av parforhold og familiesituasjon, kan bestille fra staten. (...) Og KrFs syn er at alle barn har en rett til en mor og en far.


Bestillingsbarn?


Vi ser her hvordan KrF-representanten vil prøve å svartmale assistert befruktning så godt han kan. Han ser altså på denne måten å bli gravid på som noe negativt og kaller det "å bestille et produkt fra staten." Med dette viser han at han egentlig ikke liker at folk gjør dette i det hele tatt. Klarer du ikke å få barn? Må du bestille det som "et produkt fra staten" (også kjent som "assistert befruktning")? Da liker ikke KrF deg. Enkelt og greit.


Hvorfor skal det egentlig være negativt å få hjelp av staten til å få barn? Burde ikke KrF være glad for at folk i det hele tatt vil ha barn? Istedenfor å fokusere på dette positive i denne diskusjonen (at folk vil ha barn) så velger dette partiet (igjen) å fokusere på det negative, det som er "annerledes" og det som partiet ikke liker.

Dette vil såvisst ikke føre til et samfunn der barn utelukkende er et "produkt voksne kan bestille fra staten." De aller, aller fleste som ønsker seg barn i Norge vil nok fremdeles gjøre det på den "vanlige" måten. Jeg synes dette er et godt tiltakt overfor de par eller enslige som ønsker seg barn, men som ikke får tak i det.


Det beste for barna


Og så er det dette med de voksnes interesser i forhold til barnas beste osv. Hvorfor skal det at de voksne ønsker seg et barn være noe negativt for barnet? Det at de vil "bestille" barnet fra staten vil jo si at barnet de får faktisk er
ønsket! Det er ikke en tilfeldighet at de får barnet. De aller fleste barn som blir født i Norge blir jo til på grunn av tilfeldigheter.

Jeg sier ikke at de dermed blir mindre ønsket, men barn som blir til via assistert befruktning eller som blir adoptert til en familie vil i hvert fall ikke være noe
mindre ønsket enn et barn som blir til ved en tilfeldighet. Derfor kan jeg ikke se hva som er så skadelig for barnet i dette tilfellet.


Én far og én mor?


Når det så kommer til "retten til en mor og en far" så blir jeg bare direkte provosert. Retten til en mor og en far? Hva med
retten til én eller flere kjærlige foreldre? Er ikke det et bra kriterium? For er det ikke en god oppvekst fylt med respekt og kjærlighet som er det viktigste? Hva så om det bare er én forelder barnet har kontakt med? Eller hva så om begge er av samme kjønn? Så lenge den eller de som oppdrar barnet vil gjøre sitt beste for at barnet får en så god oppvekst som overhode mulig, så burde det være nok.

At det må være én far og én mor i ethvert barns oppvekst er et ganske respektløst kriterium. Og det viser også hvor fastlåst denne gjengen er i sin egen tankeverden. Hva med de kulturene som ikke går under den "vestlige kristne malen" til en kjernefamilie? Hva med tibetanske familier hvor barna har
én mor og for eksempel fem menn? Det er ikke unormalt der, men det er vel "feil" og man får vel en mengde "huff og huff"-kommentarer fra kjernevelgerne til KrF her. I de tibetanske familiene bryr man seg faktisk ikke om hvem som er faren til barnet og nærheten mellom en av fedrene til et av barna trenger ikke å være betinget av den biologiske koblingen, men helt andre faktorer (personlighet osv.), selv i de tilfellene hvor man lett kan se hvem som virkelig er den biologiske faren til barnet. Det er også en mengde andre kulturer rundt om i verden som har ulike skikker.

Og hvordan har KrF og deres likesinnede tenkt å løse floken med at barnets biologiske far og/eller mor dør? Skal de "nektes" å dø siden barna har rett til en far og en mor? Heh... Nei, KrF får holde seg til å jobbe for at Norge skal styres etter de ti bud, å være redd for at politiske vedtak "trakasserer Gud" og jobbe for fortsatt diskriminering av enkelte grupper i dette landet. Jeg vil gjerne avslutte med et meget godt sitat fra Leisha Camden:

La oss si at en kvinne blir brutalt voldtatt og blir gravid. Hun velger å beholde barnet. Naturlig nok blir hun da alenemor. Barnet får aldri se sin far - han vil meget mulig ikke engang kjenne til barnets eksistens, og hvis han gjør det vil moren sannsynligvis nekte å ha kontakt med ham. Vil KrF, FrP, Nina Karin Monsen og disse menneskene da ønske at myndighetene skal gripe inn mot denne kvinnen? Hun nekter jo barnet kontakt med sitt biologiske opphav. Er det gæernt, så er det gæernt, voldtekt eller ei.


Jeg synes dette sitatet fra Leisha er genialt, for det er ikke slik at noen har automatisk "rett til en far" (eller mor). Dette må presiseres mer og ikke bare bli sagt som om det er et mantra uten begrunnelse. Verden er ikke så svart-hvit som de religiøse ofte vil ha det til.


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg,