Ukens sitat (2009, uke 38)

Hate is not overcome by Hate;
by Love alone is hate appeased.
This is an eternal law
-Dhammapada, v5

Oversikt over alle sitatene finner du her.

____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

Hvorfor tror du på en gud? (Del 32)

Når man ser på "religionskartet" så er det veldig tydelig at
de ulike religionene så å si går i arv.
(Klikk på bildet for å forstørre.)
Ill.: wadsworth.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 32: Millioner av mennesker kan ikke ta feil
når det kommer til min religion

En muslim som bor og ser seg rundt i Kairo vil se at så å si alle rundt ham er muslimer og at over én milliard mennesker tilhører samme religion som ham. En kristen i Rio de Janeiro vil også i løpet av sitt liv nærmest bare møte andre kristne og vite at hans religion er den mest tallrike på Jorden med over to milliarder troende. Det samme kan vi si for buddhistene på Sri Lanka og hinduene i New Delhi, det er mange hundre millioner mennesker som deler deres tro. Mange bruker faktisk dette som et argument for validiteten til sin religion når Harrison spør dem om hvorfor de tror på nettopp sin gud. "Alle disse menneskene kan da ikke ta feil om min religion?" sier de.

Det korte svaret er: Jo, så mange mennesker kan lett ta feil.

Et lengre svar vil være at verdensreligionene har gjort det bra opp gjennom historien fordi mennesker generelt rett og slett sjelden setter seg inn i andre kulturer enn sin egen og vet veldig lite om ting som skjer andre steder i verden enn akkurat der man selv bor. Så når et barn vokser opp i Mexico eller USA så kan den religiøse isolasjonen være ekstrem. Ikke nødvendigvis bevisst, men ofte er det også det. Dette fører til at de som vokser opp rundt om i verden ikke blir "utsatt" for andre religioner og kulturer enn sin egen (heldigvis har vi i det minste religionsfag i grunnskolen i Norge) og den troen man har rett og slett har blitt "tildelt" av foreldrene i barndommen blir dermed værende og ofte forsterket av samfunnet rundt.

Men hvis alle kristne hadde vært klar over at ca. 70 prosent av verdens befolkning ikke tror på Jesus eller alle buddhistene hadde vært klar over at at deres religion er en av de verdensreligionene osv., så hadde kanskje de som mener at "så og så mange millioner mennesker kan da ikke ta feil om min religion" tenkt seg litt mer om før de brukte dette som et argument for sin religiøse tro.

Som jeg har skrevet tidligere i denne serien så er det foreldrenes og majoritetssamfunnets religion som vanligvis bestemmer en persons religionstilhørighet. Dette mønsteret er akkurat det en ville forvente hvis gudene ikke eksisterer, men at det hele er et resultat av indoktrinering fra barndommen av. Sjelden blir en gud valgt på grunnlag av bevisets stilling eller hvilke religiøse skrifter som gir mest mening eller hvilken religion som har den beste menneskerettighetsprofilen, osv. I så å si alle tilfeller, med noen få unntak på verdensbasis, er "valget" man tar i forhold til guder et resultat av en oppvekst i en bestemt familie og kultur.

Antall troende er dermed ikke noe argument for eller mot en gud. Millioner og til og med milliarder av mennesker kan ta totalt feil. Mest sannsynlig tar det store flertallet feil siden de aller fleste religioner ikke er kompatible. Så selv om én av disse religionene eller religiøse retningene er riktig så betyr det at milliarder av mennesker faktisk tar feil.

Neste del:

33. Mirakler er bevis for min guds eksistens


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . .

Religion og homofili

Medlemmene av Westboro Baptist Church er ikke glad i homofili.
Ill.: yborcitystogie.blogspot.com

Hva er det egentlig med religion og homofili? Forholdet mellom de homofile og de ulike religionene har vært anstrengt i lang tid. Jeg vurderer om jeg skal ta for meg noe innenfor dette når jeg skal finne et tema for min masteroppgave i religionshistorie.

Nå er det mange homofobe rundt om i verden uansett om de er religiøse eller ikke, men det er noe spesielt når det kommer til forholdet mellom religion og homofili, og de to største (islam og kristendommen) har vært og er ekstreme på dette punktet. Samtidig er det mange homofile som også er religiøse og vi har til og med eksempler på homofile prester, biskoper og imamer. Det er interessant hvordan man med den samme religiøse troen og de samme hellige skriftene kan komme til to så fundamentalt forskjellige konklusjoner når det kommer til temaet om homofili.

Mange saker om homofili og religion

Det er ikke lenge siden vi hadde saken om Nina Karin Monsen og enda mer nylig presten i Den norske kirke som hevdet at det er de homofiles skyld at vi har et HIV- og AIDS-problem. Vi kan heller ikke glemme Arnfinn Nordbøs opplevelser når han sto frem som homofil i bedehusmiljøet på Vestlandet. Og så leser vi i dag om det homofile paret som på Grønland i Oslo opplevde noe uhyggelig i et møte med en muslim. Disse sakene kan ramses opp i det uendelige. Det er synd, men sant, at religionene har lett for å føre til fordommer om homofili. Dette er ikke rart når man leser hva de religiøse tekstene har å si om personer som er litt for glad i andre personer av samme kjønn:


De hellige skrifter om homofili

I jødenes og de kristnes hellige skrifter kan man blant annet lese i Bibelens 1. Mosebok kapittel 1 og 2 at guden skapte mann og kvinne og ba dem om å være fruktbare og befolke Jorden. Det blir derfor i nesten alle tilfeller hevdet av kristne religiøse ledere og de fleste av deres tilhengere at det "naturlige" er at mann og kvinne skal være sammen og få barn sammen. "Mann-kvinne-unionen" som ble introdusert i 1. Mosebok er derfor den eneste "naturlige" modellen for seksuell oppførsel.

1. Korinterbrev kapittel 7 og Efeserne kapittel 5 i Det nye testamente (NT) bekrefter også at bare et forhold mellom mann og kvinne er det riktige i en familie. Så har vi jo historien om Sodoma og Gomorra i 1. Mosebok kapittel 18 og 19 hvor den jødisk-kristne gud ødelegger de to byene på grunn av "seksuelt avvik" hvor også homofili inngår. I 3. Mosebok kapittel 18 sier guden rett ut til Moses og jødene at "Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom." I kapittel 20 går guden enda lenger og krever dødsstraff for denne overtredelsen av hans lov:

Når en mann har omgang med en annen mann slik som en har omgang med en kvinne, har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø; det hviler blodskyld på dem.

Noen kristne som mener at homofili er forenlig med kristendommen vil sikkert si at dette bare gjelder for Det gamle testamente (GT) og at Jesus opphevet dette. Vel... Jesus opphevet mye styggedom fra GT, men ikke én eneste gang sier han at det som står i skriftene i GT tar feil om homofili. Han velger rett og slett ikke å si så mye om det i det hele tatt. Om dette er et tegn på at han har noe imot homofili eller ikke tolkes (som vanlig) ulikt.

Paulus er derimot mer rett på sak og sier i sitt brev til romerne at homofili ikke "sømmer seg", at det er urent, unaturlig, å drive utukt og samtidig straffbart og at de "fortjener å dø". Sterke ord dette. Og i det første brevet han skrev til korinterne sier han at de homofile i hvert fall ikke vil "arve Guds rike". Hans første brev til Timoteus sier også at homofili strider mot "den sunne lære" og ikke i samsvar med "evangeliet om herligheten hos Gud".

Innenfor jødedommen har vi de ortodokse jødene som mener at homofili rett og slett er synd og at det er et valg man tar, mens de fleste andre retningene innen denne religionen godtar homofili. Spesielt har vi den progressive jødedommen hvor homofili og heterofili blir sett på som like akseptabelt. Når jeg leser i de religiøse skriftene skjønner jeg ikke helt hvordan de får dette til, men de gjør nå nettopp det. Enten mener de at deres gud har skiftet mening (javel?) eller at de som skrev det hele ned tok feil.

I muslimenes hellige bok Koranen refererer til mye av det som står i det jødisk-kristne GT, som for eksempel historien om Sodoma og Gomorra hvor byene ble ødelagt blant annet på grunn av homofili. I Koranens sure (kapittel) 26 vers 165-166 og sure 7 vers 81 kan man for eksempel se at de som "holder seg til menn" istedenfor kvinner "går over grensen". Dette og mange andre eksempler på Koranens holdning til homofili kan du finne her. Ingen av de store islamske retningene og sektene godtar homofili og vi har jo for ikke så veldig lenge siden hatt saken i media om Islamsk Råd Norge som ikke ville ta avstand fra dødsstraff for homofile.

Når det kommer til religionene som oppsto i India, som hinduismen og buddhismen, så er det hele litt mer vagt. Emnet blir sjelden diskutert, men hvis man spør de ulike religiøse lederne så får man fort et inntrykk av at homofili er noe negativt.

Les mer om de ulike religionenes forhold til homofili her.


Til slutt


Jeg synes dette temaet er uhyre interessant og vurderer å spørre min fremtidige veileder for masteroppgaven jeg skal skrive etter hvert, om jeg får lov til å skrive om forholdet mellom for eksempel kristendommen og homofili. Det er for meg merkelig at man med samme tro og samme hellige skrifter kan komme til to totalt forskjellige konklusjoner i denne saken. Vi kan få alt fra homohatende Westboro Baptist Church til homofile biskoper i Norges statskirke.

Hvis det er noen som har erfaringer fra dette feltet hadde det vært fint om de kunne kommentert dette i kommentarfeltet under innlegget. Det kan være noen som er religiøs og homofil, religiøs og homofob, noen som kjenner noen som er en av disse tingene, eller noen som er homofil og ikke religiøs, men som har opplevd noe positivt/negativt i forhold til ulike religiøse mennesker. Det kan selvfølgelig også være andre (uansett legning) som bare har tanker, meninger og erfaringer som omhandler dette temaet. Jeg burde vel også lese Arnfinn Norbøs bok Betre død enn homofil?.


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vl.no, vl.no, vl.no, tv2, vl.no, . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvorfor tror du på en gud? (Del 26)

Mennesket er en art som er veldig opptatt av evig liv.
Vi kan liksom ikke helt godta at alt er slutt når vi dør.
Ill.: u2n2.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 26: Jeg vil ha evig liv

Det virker som om mennesket ikke vil akseptere "nederlaget". Ut fra nåværende kunnskap ser det ikke ut til at noe "skjer" når vi dør. Det er slutten på alt. Ikke noe mer liv, Ingenting. Det blir akkurat som før vi ble født så vi vil ikke akkurat merke noe til det. Men de aller fleste religioner og religiøse retninger verden over ser ut til å være basert på menneskets motvilje til å godta dette. "Vi har en sjel i oss," sier mange, "og denne lever videre når vi dør."

De fleste religioner lover oss derfor at sjelen skal få evig liv hvis vi oppfører oss pent og tror riktig i dette livet. Buddhismen er en av få religioner som har en tendens til å gå imot denne tankegangen. Der er målet å forhindre evig liv. Når man når oppnår full kunnskap og entrer nirvana-tilstanden kan man når man dør så velge å slutte å eksistere, som blir kalt parinirvana eller oppløsning. (Forskjell på nirvana og parinirvana er greit forklart i denne bloggen.) Men i buddhismen, som hinduismen og enkelte andre religioner, så ser man for seg at man lever et "evig liv" i en gjenfødelsessirkel. Så alle religioner omhandler det å leve evig.

Konseptet om evig liv har vært en av religionenes viktigste trumf-kort. "Bli med oss så får du leve evig!" Ganske fristende eller hva? Det som er spennende er at evig liv nå for første gang i menneskets historie (og kanskje universets historie) muligens er innen rekkevidde. Det skjer spennende ting på data- og elektronikkfronten og det er en eksponentiell vekst på data- og teknologifeltet. Dette med kunstig intelligens og "overføring av sinn" er ikke lenger utenkelig. Alt er mulig og det er kanskje oppnåelig innen den oppvoksende generasjons levetid, hvis ikke vi tar knekken på hverandre over ideologiske og religiøse uenigheter i mellomtiden.

Det beste "beviset" på sjelen og evig liv de religiøse har er historier i hellige bøker eller fortellinger fra folk som mener de har "dødd" for så å komme tilbake og fortelle om det. Disse historiene og fortellingene er dessverre ikke mer troverdige enn folk som har sett Elvis etter hans død eller bortføringer av romvesener. Og de aller fleste "nær-døden-opplevelser" kan forklares som hallusinasjoner og sanseinntrykk som blir produsert på naturlig vis av en døende hjerne. Det at folk har sett spøkelser er heller ikke blitt uavhengig bekreftet dessverre og blir som regel forklart via (igjen) hallusinasjoner eller feiloppfatninger. Hjernen er som jeg har skrevet tidligere ikke alltid helt til å stole på så det kan skje feil. Etter så mange årtusener med fortellinger om spøkelser og gjenferd så burde det vel snart være mulig å fremføre noen troverdige bevis?

Ønsket om evig liv er nettopp det; et ønske. Det er foreløpig ikke noe bevis for at vi har en sjel eller at en sånn "ting" skal klare å leve videre etter vår kroppslige død. Alt vi er, sinnet vårt, våre følelser, minner, tanker, ønsker, håp, lyster og idéer, alt dette er produsert av og avhengig av en fungerende, frisk og levende hjerne. Hvordan kan dette "leve videre" når hjernen dør? Hvis vi skal ha evig liv så må vi finne ut hvordan hjernen skal leve evig, ikke be om hjelp og håpe på det beste.

Neste del:

27. Uten min gud ville vi ikke kunne vite hva som er rett og galt


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . . . . . .

Hvorfor tror du på en gud? (Del 23)

Er du redd for å ende opp i helvete?
Ill.: reclaimingthemind.org

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 23: Jeg vil ikke komme til helvete

Forbløffende mange har sagt til Harrison at grunnen til at de tror på sin gud er at de er redd for å ende opp i et helvete om de ikke gjør det. Dette er meget merkelig da det er like lite bevis for et helvete som det er for gudene. Vi som ikke tror på guder tror heller ikke på noe helvete og derfor lever vi uten frykt for å havne der. Det kan være gudene og helvetene eksisterer, men det er bare veldig lite sannsynlig. Det er bare enda en historie som fortjener å havne på historiens skraphaug på samme måte som eventyrene om troll og hekser. (Dessverre er det fremdeles mange steder i verden hvor folk tror på hekser og noe á là troll. Flere kvinner blir drept i en eller annen form for heksejakt hvert eneste år rundt om i verden.)

Man kan begynne å lure på hvorfor en gud ville ha laget et forferdelig sted for avstraffelse for så å gjøre dens eksistens virke så lite sannsynlig at hundrevis av millioner av oppegående og velmenende mennesker rett og slett ikke tror på det. En god og rettferdig gud ville vel ikke lure folk til å ende opp i helvete?

Og å bli straffet "til evig tid" er vel ikke særlig rettferdig? En person gjør én liten feil i sitt liv eller er skeptisk til ting som ikke kan bevises og så må vedkommende straffes der til evig tid? Til alle tider har de ulike religiøse retningene (ikke absolutt alle, men de fleste) fortalt til folket at alle de som ikke tror på guden(e) som er representert i den respektive religionen vil ende opp i et helvete. Bare fordi noen tviler, tenker eller vokser opp et sted med en "feil" tro så fortjener de evig straff for dette?

Særlig det siste punktet hvor barn vokser opp i en familie med en spesifikk gudstro er forferdelig når man ser nærmere på det. For de aller fleste barn rundt om i verden ender opp med samme religiøse overbevisning som sine foreldre og det er mildt sagt urettferdig at man skal straffes for noe de aller fleste i verden ikke har valgt, men vokst opp i. Hadde jeg blitt født i Pakistan ville jeg mest sannsynlig i dag være en muslim og kanskje vært på vei til et kristent helvete, hvis India hadde jeg kanskje vært hindu hadde jeg vært på vei til et muslimsk helvete, hvis staten Utah i USA så hadde jeg kanskje vært mormoner og muligens endt opp i et av de mange buddhistiske helvetene, og så videre...

Nå er det enkelte som hevder at helvete ikke nødvendigvis er et sted med evig pine, men en tilstand hvor man er "borte fra gudens kjærlighet" til evig tid. Hvordan disse menneskene har fått tilgang til denne informasjonen er uvisst. Så istedenfor å pines til evig tid får du ikke se venne dine mer eller leke i himmelen sammen med "de heldige." Man må stå i en slags skammekrok til evig tid, bare fordi man stolte på sine foreldre og samfunnet man vokste opp i og endte opp med feil religiøs tro.

Helvetekonseptet er en religiøs idé som må finne seg i å ligge i samme hylle som alle andre idéer som ennå ikke er bevist. Det som er spesielt ved denne er derimot at det er den mest barbariske og umoralske av dem alle. En god og tilgivende gud kan da ikke dømme noen til evig lidelse bare fordi de helt ærlig trodde på noe helt annet enn det guden så for seg. Det er ikke rettferdig. Jeg kunne aldri tenkt meg å straffe noen til evig tid bare fordi de gikk meg imot. Hvorfor er det så vanskelig for en gud?

Neste del:

24. Jeg føler at min gud er der når jeg ber


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . . . . . . . . .

Bli frelst på TV!

Nå kan man bli konvertert fra ateismen
på et TV-program i Tyrkia.
Ill.: whyblackwomenareangry.blogspot.com

Saken: Tyrkiske Kanal T har nå kommet frem til et nytt TV-programkonsept hvor ti ateister skal bli forsøkt konvertert av representanter fra ulike religioner. Programmet skal etter planen på lufta i september.


Kanal T har ansatt en muslimsk imam, en kristen prest, en jødisk rabbi og buddhistmunk som skal prøve å konvertere ti ateister til sin religion. Programmet har fått tittelen "Tövbekarlar Yarışıyor," som visstnok betyr noe sånt som "Penitents Compete" eller "De angerfulle konkurrerer" om du vil. Om "de angerfulle" er merkelappen man setter på ateistene eller de religiøse lederne er usikkert.


Minimum én per program


Kanal T er en relativt ny kanal i Tyrkia og er "annerledes" i at det er for det meste kvinnelige programledere. Kvinnen som har kommet frem til dette programkonseptet er også en kjent tyrkisk transseksuell med kallenavnet "Sisi." Den godt kjente (for Tyrkerne i hvert fall) nyhetsoppleseren Gülgün Feyman skal være vert for programmet hvor de ulike religiøse lederne har som mål å konvertere minst én ikke-troende for hver gang de sender et program.

Kanskje dette hadde vært noe for TVNorge?

Les mer om det nye programkonseptet til Kanal T her (på engelsk).

Hvorfor tror du på en gud? (Del 10)

Er gleden man føler ved å tro på en gud
bevis for at guden eksisterer?
Ill.: MIAT

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 10: Å tro på min gud gjør meg glad

Selv når enkelte troende begynner å føle en viss tvil overfor sin gud fortsetter de fleste å tro på guden fordi det føles godt. Hvis en gudstro gjør deg glad, hvorfor skal man da sette spørsmål med det? Vel, man kan jo for det første spørre seg om det er en ekte gud som gjør at man blir glad eller om det er det å tro på guden som fører til denne gleden. Det er ingen tvil om at denne gleden deles av troende verden over og kan bli observert både i et stort hindutempel i Nepal og en liten kirke på landet her i Norge.

Svaret er selvfølgelig at ikke noe av dette er bevis for at guden de tilber eksisterer, men at troen og aktivitetene rundt denne i seg selv innehar en egenskap som fører til glede. Glade tilbedere beviser ikke guders eksistens, bare at troen på og det å tilbe en gud eller høyere kraft er en kilde til nytelsen. De troende er nok uenige i dette, men den mest åpenbare forklaringen er nok å sosialisere med venner og likesinnede under tilbedelsesseremoniene, den avslappende bønneprosessen, å synge og lytte til musikk, og selvfølgelig å se for seg at en gud bryr seg om deg. (Det beste er at ortodokse buddhister, som i teorien ikke skal bry seg med guder, og deres glede er et bevis i seg selv at det ikke er guden men troen på noe som gjør disse menneskene glade. Den folkelige buddhismen har derimot "tatt til seg" mange lokale guder og er nesten en type hinduisme.)

Adrian White, en psykolog ved University of Leicester, laget "The World Map of Happiness" ved å analysere mer enn hundre studier med til sammen 80.000 mennesker over hele verden. Selv om det ikke var intensjonen så viser Whites arbeid relasjonen mellom glede og troen på guder. Basert på hans funn ser det ut som om at samfunn med et høy antall ikke-troende også er de mest glade samfunnene. Det gladeste landet i denne studien, Danmark, er også en av de minst religiøse landene i hele verden. Og landene på bunnen av listen er også blant de mest religiøse, som for eksempel Democratic Republic of Congo, Zimbabwe og Burundi.

Det å tro på en gud eller garanterer ikke lykke, det gjør ikke mangelen på en gudstro heller. En religiøs tro kan selvfølgelig føre til glede for mange mennesker, men det er ingen grunn til å tro at ikke-troende også kan finne minst like mye glede med livet. For mange, inkludert meg selv, var det å bli ateist assosiert med mye positivitet og glede. Å ha et fritt sinn som ikke er lenket fast til religiøse idéer fra antikken og enda eldre enn det, er faktisk veldig godt :)

Poenget her er at de som mener at en guds eksistens må være sann fordi den er kilden til ens glede tar litt for hardt i. Å si at glede kommer fra religiøs tro er ikke et bevis for en guds eksistens. Det betyr bare at religiøs tro kan føre til glede, og det er alt.

Man trenger ikke å tro på Jesus for å nyte "O Helga Natt" på Julaften, man trenger ikke å tro på Allah for å glede seg over vennskap og samtaler i moskéen og man trenger ikke å tro at Kurma eksisterer for å delta i vakre hinduritualer. Finn glede der du kan, men hold aldri fast til den på bekostning av å tenke fritt.

Neste del:

11. Det er best å være på den sikre siden


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . .

Hvorfor tror du på en gud? (Del 2)

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 2: Nesten alle på jorda er religiøse

Mer enn åtti prosent av verdens befolkning tilhører en eller annen form for religion og/eller har en gudetro. Mange troende tar dette som et tegn på at det må ligge noe i det. Alt dette kan vel ikke være forgjeves? Fem milliarder troende kan vel ikke ta feil? Enkelte troende tar det enda lenger og sier at "siden nesten alle på jorda er religiøse så må min gud eksistere!"

Hadde det bare vært så lett. Men det er det ikke. Man kan ikke basere en sannhetsverdi på hvor mange som tror på noe. Hvis to milliarder mennesker trodde på alver eller nisser, og ingen av dem hadde noe bevis for å bygge opp under sine påstander, så er ikke antall troende i seg selv et grunnlag for å si at alver eller nisser eksisterer. Det samme hadde vært om det var to tusen troende eller bare to. Når det kommer til påstander om eksistensen av noe, så må man telle bevisene og ikke antall troende.

Et annet viktig poeng er at gudene ikke blir oppdaget, men lært. Når foreldre deler sin tro med barna er dette alene mest sannsynlig hovedgrunnen til at religionene fremdeles overlever. Et høyt antall religiøse betyr bare at et høyt antall foreldre lærer bort religionen til sine barn. Det er i hvert fall ikke et bevis for at guder eksisterer.

Men hele argumentet er egentlig meningsløst når man ser nærmere på saken. For hva er det egentlig de troende i de ulike religionene er enige om? Veldig lite. Verdens religiøse mennesker er ikke engang enige om de mest grunnleggende prinsippene. Det er ingen enighet om hvilke guder som eksisterer, ingen enighet om hvordan disse skal bli tilbedt, ingen enighet om hvordan vi skal kle eller oppføre oss, og så videre... Uenighet på disse punktene er regelen snarere enn unntaket, så hvordan kan "nesten alle på jorda er religiøse" være et argument for å tro på sin gud? Det høye antallet religiøse er ikke noe annet enn et bevis på at vår art er "glad i" religion. (Og husk at enkelte religiøse retninger innen taoisme og buddhisme ikke er avhengige av en gudetro i det hele tatt...)

En mormoners tro kan aldri være til støtte for en hindu som ofrer til Vishnu og tilbedelsen av Buddha på Sri Lanka kan umulig være til støtte for muslimene som går rundt Kabaen hvert år. Hvis det er noe argumentet "nesten alle på jorda er religiøse" gjør så er det å oppheve de ulike religionenes tro og vise at menneskene har lett for å tro på guder uten håndfaste bevis som alle kan enes om.

Religion is as universal as language, which hints at a biological basis. Why did our ancestors evolve an attraction to the supernatural? The fuindamental question is not whether this attraction is rational or not - which is the subject of a dozent recent provocative books - but what exactlyfaith delivers to those who possess it. The present book treats this question respectfully, listening to the answer of the believers themselves, which seems an excellent place to start.
- Frans de Waal, leading primatologist, author of Our Inner Ape

Neste del:

3. Religiøs tro er bra


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord og bilder i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . .