Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.
Kapittel 2: My "Bye Bull" Story
av Margaret Downey
Downey refererer til Matteusevangeliet 19:26 i Bibelen hvor det står at "...for Gud er alt mulig." På engelsk står det tydeligvis "...with God all things are possible" som hun tar utgangspunkt i helt først i kapittelet. For hun mener at det såvisst ikke er slik. Hun konkluderte i meget ung alder med at det ikke var noen guder som gjør ting mulig: "Bare hardt arbeid og besluttsomhet gjør ting mulig," skriver hun. Å jobbe gav mye bedre resultater enn å sitte å be etter penger og hun begynte i en alder av ti år å sy for å tjene litt penger.
Hun forteller om sine meget religiøse og overtroiske førstegenerasjons innvandrerforeldre. Dette gjald særlig på morens side. Moren brukte å ha "spirituelle seanser" hver uke hjemme hos familien og Downey brukte å tulle med de godtroende. Mest for at hun syntes det var artig, men også fordi hun ikke ville skuffe moren. Eksempler på ting hun gjorde var å leke med sikringsskapet, kaste stener på vinduet og slå i taket på kjelleren med en kost slik at man hørte det godt på stuen rett over.
Venninnen til Downey da hun vokste opp hadde en far som var pastor og baptist. Dansing var en av mange ting som ble sett på som synd så Downey måtte "smugle" venninnen med seg på festiviteter slik at hun fikk danse uten at faren fikk vite om det. Til gjengjeld ble Downey med venninnen til kirken hvor faren var pastor.
Downey likte å bli med i kirken fordi det, som hun skriver det, hjalp henne å "tilfredsstille trangen til å lære mer om religiøs tro." Og det er noe jeg legger merke til hos mange ateister, vi er utrolig interessert i religion til tross for at vi ikke er religiøse! Hun skriver videre at hun hadde en enorm trang etter kunnskap og tryglet sin mor om å kjøpe inn noen leksikon, noe moren til slutt gjorde. Og etter hvert som hun leste gjennom leksikonet fra A til Å (vel, A til Z på engelsk) så ble hun mer og mer sikker i sin konklusjon om at det ikke fantes noen gud:
Hun forteller videre hvor viktig hennes onkel Floyd var i oppveksten. Han var på en måte hennes "rasjonelle anker" i en verden full av irrasjonalitet. Med ham kunne hun diskutere vitenskap og religion, og han gav henne en mengde bøker hvor hun kunne lese seg opp om ting hun lurte på. Blant annet fikk hun boken Why I Am Not a Christian av Bertrand Russell som helt klart falt i god jord hos Downey.
Dette kapittelet argumenterte egentlig ikke så mye mot en gud, men var for det meste en kort livsfortelling om hvordan det var å vokse opp som skeptiker og ateist i et religiøst samfunn og en religiøs familie. Det beste med kapittelet kommer egentlig helt til slutt og jeg vil veldig gjerne sitere alt som står fra midten av nest siste side og ut, men det blir nok litt for langt. Jeg gir dere heller et lite utdrag i sitatform (min utheving):
Kort om forfatteren (fra boken):
Stifter av The Freethought Society of Greater Philadelphia og har vært president for Atheist Alliance International.
Neste del:
3. Nicholas Everitt: How Benevolent Is God? An Argument from Suffering to Atheism
Tidligere deler:
En oversikt over alle delene finner du her.
Kapittel 2: My "Bye Bull" Story
av Margaret Downey
Downey refererer til Matteusevangeliet 19:26 i Bibelen hvor det står at "...for Gud er alt mulig." På engelsk står det tydeligvis "...with God all things are possible" som hun tar utgangspunkt i helt først i kapittelet. For hun mener at det såvisst ikke er slik. Hun konkluderte i meget ung alder med at det ikke var noen guder som gjør ting mulig: "Bare hardt arbeid og besluttsomhet gjør ting mulig," skriver hun. Å jobbe gav mye bedre resultater enn å sitte å be etter penger og hun begynte i en alder av ti år å sy for å tjene litt penger.
Hun forteller om sine meget religiøse og overtroiske førstegenerasjons innvandrerforeldre. Dette gjald særlig på morens side. Moren brukte å ha "spirituelle seanser" hver uke hjemme hos familien og Downey brukte å tulle med de godtroende. Mest for at hun syntes det var artig, men også fordi hun ikke ville skuffe moren. Eksempler på ting hun gjorde var å leke med sikringsskapet, kaste stener på vinduet og slå i taket på kjelleren med en kost slik at man hørte det godt på stuen rett over.
Venninnen til Downey da hun vokste opp hadde en far som var pastor og baptist. Dansing var en av mange ting som ble sett på som synd så Downey måtte "smugle" venninnen med seg på festiviteter slik at hun fikk danse uten at faren fikk vite om det. Til gjengjeld ble Downey med venninnen til kirken hvor faren var pastor.
Downey likte å bli med i kirken fordi det, som hun skriver det, hjalp henne å "tilfredsstille trangen til å lære mer om religiøs tro." Og det er noe jeg legger merke til hos mange ateister, vi er utrolig interessert i religion til tross for at vi ikke er religiøse! Hun skriver videre at hun hadde en enorm trang etter kunnskap og tryglet sin mor om å kjøpe inn noen leksikon, noe moren til slutt gjorde. Og etter hvert som hun leste gjennom leksikonet fra A til Å (vel, A til Z på engelsk) så ble hun mer og mer sikker i sin konklusjon om at det ikke fantes noen gud:
Religion, after all, is based on superstitious nonsense and people sitting in church pews praying to a god are no different from people sitting in a circle conducting a séance.
Hun forteller videre hvor viktig hennes onkel Floyd var i oppveksten. Han var på en måte hennes "rasjonelle anker" i en verden full av irrasjonalitet. Med ham kunne hun diskutere vitenskap og religion, og han gav henne en mengde bøker hvor hun kunne lese seg opp om ting hun lurte på. Blant annet fikk hun boken Why I Am Not a Christian av Bertrand Russell som helt klart falt i god jord hos Downey.
Dette kapittelet argumenterte egentlig ikke så mye mot en gud, men var for det meste en kort livsfortelling om hvordan det var å vokse opp som skeptiker og ateist i et religiøst samfunn og en religiøs familie. Det beste med kapittelet kommer egentlig helt til slutt og jeg vil veldig gjerne sitere alt som står fra midten av nest siste side og ut, men det blir nok litt for langt. Jeg gir dere heller et lite utdrag i sitatform (min utheving):
If you want to know how the world came to be, don't consult the Bible. Read about geology, evolution, physics, chemistry and biology. If you want to know more about morals and ethics (...). Read about sociology, psychology, law and history. (...)
Do you want something to believe in? Look around you. The world is a beautiful and fascinating place. (...) Your heaven can be made in the here and the now with good life choices.
Do you want life after death? Create a legacy worth remembering. When people speak of you, you will live again. (...)
The scientists and atheists I have come to know are in agreement with me when I say that with knowledge all things are possible.
Kort om forfatteren (fra boken):
Stifter av The Freethought Society of Greater Philadelphia og har vært president for Atheist Alliance International.
Neste del:
3. Nicholas Everitt: How Benevolent Is God? An Argument from Suffering to Atheism
Tidligere deler:
En oversikt over alle delene finner du her.
____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.
vg,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar