Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 4)

Foto.: ccci.org

Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 4: A Deal-Breaker
av Ophelia Benson

Benson begynner kapittelet med å si at en meget god grunn til å ikke tro på det hun kaller "the standard-issue God" er at ingen vet noe som helst om den. For den er jo et overnaturlig vesen som ingen vet noe som helst om. Påstandene folk kommer med om gud er jo nettopp ting ingen kan vite om er sant. Benson skriver:

We don't know God has blue eyes - we don't know God has red hair - we do not know God plays basketball - we don't know God drinks coffee. We have no clue. But then, how do we "know" God is omnipotent, or eternal? We don't. It's just that the monotheist God is supposed to have certain attributes that make it a significant grown-up sophisticated God, better than the frivolous or greedy or quarrelsome gods like Kali or Loki or Athena.

Dette er faktisk et godt poeng som jeg ikke har tenkt på før. Vi bare tar for gitt at den monoteistiske guden er allmektig, fordi det inngår i dens definisjon. Men alle de som hevder at guden er slik kan ikke vite det noe mer sikkert enn om guden har blå øyne eller ikke. Det blir en meget sirkulær argumentasjon at en gud må være allmektig bare fordi det inngår i gudens definisjon at den er det...

Vel, mange vil jo si når de blir konfrontert med dette at de ikke vet dette, men tror det, samtidig som at de snakker til andre mennesker i hverdagen som om de vet det. De fleste troende innen de monoteistiske religionene tar for eksempel for gitt at guden deres er god, at han (ja de tar for gitt at det er en han også) passer på oss, at den følger med på hva som skjer blant menneskene, og at den står bak hvis noe godt skjer i den troendes liv.

Ta for eksempel en atlet eller en artist som takker sin gud fordi han/hun vinner noe. Man sier ikke "Jeg tror gud er god," men konsekvent "Gud er god" som om det var et faktum, som om det var noe man faktisk visste. Den troende som overlever en ulykke sier aldri "Jeg tror gud reddet meg," men konsekvent "Gud reddet meg!" Påstandene om gudene blir så å si alltid behandlet som kunnskap.

Benson tar for seg en annen interessant ting. Hvorfor skal egentlig guden gjemme seg? Hun skriver:

God is all-powerful and benevolent but at the same time it's hiding? Please. We wouldn't give that the time of day in any other context. Nobody would buy the idea of ideal, loving, concerned, involved parents who permanently hide from their children, so why buy it of a loving God?

Og som svar på dette spørsmålet skriver hun at de troende ikke har noe valg. De troende må tenke slik om sin gud rett og slett for det er slik realiteten er. Guden viser seg aldri (i hvert fall ikke på en verifiserbar måte) så man må forklare det på én eller annen måte.

Så på spørsmålet om hvorfor guden(e) aldri er til stede har Benson selvsagt konkludert med at den ikke er det der fordi den ikke eksisterer. Det er "den mest tilsynelatende, enkleste og økonomiske forklaringen" som hun skriver. Guden er "mystisk" bare når skeptikere spør vanskelige svar. Ellers kommer de troende konstant med kunnskap om sin gud.

"Men guden min vil at vi skal ha tro på ham!" sier de troende så. "Tro er viktig, tro er alt!" Men hvorfor skal det være slik? Dette blir repetert så mange ganger av de troende at de tar det for god fisk, men det er ikke det. Det er ikke slik vi håndterer alt annet her i livet, så hvorfor må det være slik når det kommer til gudene? Gudene vil altså ikke at vi skal bruke den fornuften og nysgjerrigheten vi har og bruker ellers, men heller tro på guden uten noen reell grunn til å gjøre det. Vi skal ikke gjøre det vil normalt gjør når vi skal finne ut av noe, men heller bare bestemme oss for at... vel, slik er det. Benson avslutter:

A God that permanently hides, and gives us no real evidence of its existence - yet considers it a virtue to have faith that it does exist despite the lack of evidence - is a God that's just plain cheating, and I want nothing to do with it. It has no right to blame us for not believing it exists, given the evidence and our reasoning capacities, so if it did exist and did blame us, it would be a nasty piece of work. Fortunately, I don't worry about that much, because I don't think it does exist.

Dette kapittelet likte jeg veldig godt og håper det kommer flere slike! Sjekk også ut Gudene straffer... (Del 1).


Originalversjonen av dette essayet av Ophelia Benson er nå tilgjengelig her.


Kort om forfatteren (fra boken):

Medforfatter av The Dictionary of Fashionable Nonsense: A Guide for Edgy People og Why Truth Matters. Hun er redaktør for nettsiden Butterflies and Wheels og Philosopher's Magazine.


Neste del:

5. J.L. Schellenberg: Why Am I a Nonbeliever? - I wonder...


Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.

vg,