"For gode" koblinger i hjernen årsak til falske minner

Ikke vær redd, det er ikke demoner eller djevler som tuller med hodet ditt
når du opplever å ha falske minner.
Som alt annet ser også dette ut til å ha en naturlig forklaring.
Ill.: skeptic.com

Saken: Flere mener å huske ting de umulig kan ha opplevd. Forskere kan omsider ha funnet ut hva grunnen til dette er.


Folk husker enten den samme hendelsen på ulik måte eller "husker" hendelser de umulig kan ha opplevd. Lluis Fuentemilla og kollegene ved Universitetet i Barcelona, Spania, mener de har funnet en mulig årsak til dette.


"Lokkeord"


De hadde 48 studenter til rådighet da de utførte undersøkelsen, som gikk ut på å lese lister med forskjellige ord som var relatert til hverandre. I hver liste var det et manglende "lokkeord". I listen med ord som "sete", "sofa", "bord" og "krakk" var det "stol" som var lokkeordet. Mens studentene skrev ned de ordene de husket fra listen scannet forskerne hjernene til forsøkspersonene samtidig som de registrerte hvilke studenter som skrev ned lokkeordene. Det de fant ut var at de som husket flest lokkeord hadde en høyere kvalitet på koblingene mellom nevronene, også kjent som aksonene, i et område av hjernestammen.



Les mer hos New Scientist.

Hvorfor tror du på en gud? (Del 25)

Salme 91 i Bibelen, de kristnes hellige bok,
er en salme som omtaler guddommelig beskyttelse.
Ill.: lulu.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 25: Jeg trenger min gud til å beskytte meg

Da er vi halvveis i denne bloggserien om grunner folk gir for å tro på en gud. Takk for at dere henger med! Dette er en utrolig spennende og interessant bok som jeg oppfordrer alle til å kjøpe og lese. For det er jo klart at jeg ikke klarer å få med alt i boken på noen få paragrafer her på bloggen. Kapitlene ligger på 5-6 sider og er lettleste og godt skrevet, med kildehenvisning og forslag til videre lesning. Da fortsetter vi med kapittel 25!

En av fordelene med å tro på en gud som bryr seg om deg er selvfølgelig forsikringen om at du blir passet på og beskyttet av det mektigste vesenet som eksisterer. Men, igjen, hvis man ser på hvordan ting virkelig forekommer i verden i dag så er det helt klart at de troende ikke ser ut til å ha noen guddommelig beskyttelse i det hele tatt. Vår verden er et sted hvor lidelse og tap er konstant og uten diskriminering (det vil si at det skjer hvem som helst, uansett tro eller ikke tro). Gode mennesker blir truffet av busser og lyn med like stor hyppighet som dårlige mennesker blir det.

Tsunamien som slo til i desember 2004 drepte buddhister, kristne, muslimer, jøder og hinduer. Blant disse var det nok mange som ba til sin(e) gud(er) både tidligere på dagen og i det de holdt på å drukne. Men de døde likevel.

De troende har vanskelig for å forklare hvorfor gudene deres dreper uskyldige mennesker, selv om de både tror på og ber til sin respektive gud. De prøver seg med forklaringer som; "guden min hører bønnene og gir dem ro mens de dør" eller "guden min må gjøre det han må gjøre på grunn av sin store plan for menneskeheten." etc. Den siste kaller Harrison "the-can't-bake-a-cake-without-breaking-some-eggs"-teorien. Kanskje den mest forferdelige forklaringen Harrison har fått er at vi alle "fortjener" katastrofer som dette fordi vi alle er "syndere." Til det har han følgende svar (s. 187):

This is what belief in gods does to the minds of some people. It actually leads them to think that babies are bad and deserve to be drowned in seawater.

Det er derimot en annen og mer sannsynlig forklaring på hvorfor folk dør i tilsynelatende tilfeldige tragiske hendelser verden over, uansett tro; at ingen guder passer på oss. Kan det ikke være at tsunamier, oversvømmelser, jordskjelv, orkaner, tørkeperioder og tornadoer er naturlige prosesser som skjer helt av seg selv uansett hvilken gud man ber til? Når man ser på det som skjer i verden så burde det egentlig ikke være noen tvil om det. Millioner av troende rundt om i verden lider på grunn av alt fra AIDS til seksuelle overgrep, fra husbranner til orkaner. Hvis en gud passer på én spesiell gruppe så er det et mystrium hvem disse beskyttede folkene er.

Enkelte selvsikre religiøse mennesker kan også komme til å si at når en dag noe forferdelig skjer med meg så vil jeg vite at deres gud eksisterer, at alt som skal til er en tragedie. For det første er det jo ingenting som skal tilsi at jeg kommer til å tro på akkurat deres gud. Det finnes utallige andre guder man kan "bli ført til" i en krisesituasjon. For det andre sier det bare noe om oss mennesker, ikke noe om gudene. Hvis man trenger en gud for å komme seg gjennom livet så er det et tegn på et psykologisk behov og har ingenting med eksistensen av guder å gjøre.

Les også:
Katastrofer, elendighet og misjonering

Neste del:

26. Jeg vil ha evig liv


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . . . . .

Kanskje ikke så dumt å banne likevel?

Banner du når du får vondt?
Det kan være en god forklaring på dette.
Ill.: frankieslee.wordpress.com

Saken: Det er vanskelig for mange å holde tilbake banneordene når man skader seg. En ny studie viser at det kan være en god grunn til dette; banning gjør smerten mer tolererbar.


"Banning har eksistert i flere århundrer og er nesten et universelt menneskelig språkfenomén," sier Richard Stephens ved Keele University i England som var med på å utforme den nye studien som viser en interessant kobling mellom banning og smerte. Stephens forklarer at det aller meste av "språkproduksjonen" foregår i venstre hjernehalvdel, mens banneordene ser ut til å komme fra høyresiden og kobles til de emosjonelle delene av hjernen.


Smerte og banning


Stepehens og kollegene hans ved Keele ville finne ut hvordan banning påvirket en persons toleranse overfor smerte. Siden banningen har en overdrivende effekt så man for seg at språkbruken dermed ville gjøre at toleransen ble lavere. Det de fant ut var derimot det motsatte; de 64 forsøkspersonene klarte å holde ut smerte lenger hvis de fikk banne enn hvis de ikke fikk det.

Forskerne ser for seg at en grunn til dette er at vi ved å vise aggresjon blir vi oppfattet som mer macho og sterkere, noe som kunne være en overlevelsesmekanisme for våre forfedre. (Såkalt "fight-or-flight"-mekanisme.)



Les mer om dette hos Live Science.