Saken: Ikke alle er like glade i Facebook.
Mitt første "skikkelige" blogginnlegg i 2011 skal faktisk handle om
Facebook. Jeg trodde aldri jeg skulle skrive om nettsamfunnet ettersom jeg aldri har sett noen problemer med det. Det gjør jeg fremdeles ikke, men har lagt merke til en viss motstand hos enkelte. Alle kjenner sikkert noen som velger å ikke være på Facebook. Nå tenker jeg ikke på de mest opplagte, som godt voksne mennesker/besteforeldre osv., men folk i sin egen vennekrets som bruker internett flittig. En av mine nærmeste venner er en av disse, selv om det ser ut til at han snart kommer til å opprette en Facebook-profil likevel. I tillegg har jeg et par kollegaer som også holder seg unna. Én av disse omtaler også Facebook som den største styggedommen i vår tid. Alt dette gjør meg ingenting. Folk får lov til å mene akkurat det de vil og jeg respekterer dem uansett.
Det som derimot er mindre vanlig, men som jeg har opplevd to tilfeller av bare nå i desember, er at folk som allerede er på Facebook (og som har vært medlem der lenge) plutselig finner ut at de vil slette profilen sin. I dette tilfellet har jeg selvsagt heller ingen innvendinger. Folk får gjøre akkurat det de vil. Jeg blir likevel nysgjerrig på hva det er som gjør at folk er eller blir så "anti" Facebook.
Man hører ulike argumenter for hvorfor man er motstander av nettsamfunnet. "Jeg ønsker ikke at alle skal vite alt om meg." "Jeg vil ikke brette ut privatlivet mitt for omverdenen." "Facebook misbruker informasjonen jeg legger ut." Enkelte kommer også med konspiratoriske påstander. Det siste tilfellet av en bekjent som avslutter sitt "Facebook-engasjement" er en god venn av meg og på slutten av mailen der hun forteller at hun sletter profilen sin, så anbefaler hun
en kronikk av Zadie Smith i New York Times som omhandler nettopp Facebook.
Nysgjerrig som jeg er tok jeg turen til nettsiden og leste kronikken. Nå handler den veldig mye om filmen The Social Network som skal være historien bak Facebook og Mark Zuckerberg som er mannen bak nettsamfunnet. Selv har jeg ikke sett filmen så jeg skal ikke gå inn på det hun skriver om den. Jeg vil heller gå inn på argumentene hun bruker mot Facebook og nettsamfunn generelt. La oss se nærmere på noe av det hun skriver:
Programvarens filosofi
I løpet av kronikken referer hun mye til en "teknologi-filosof" og programmerer som heter Jaron Lanier som har skrevet boken You Are Not A Gadget. På side 2 begynner hun å skrive om at en programvare ikke er nøytral men er styrt av en filosofi. Zadie Smith mener så at Facebook-programvaren da er styrt av Zuckerbergs forferdelige filosofi og tankesett. Zuckerbergs ønske er visstnok "eliminating desire" og hun mener at Facebook er med på å gjøre nettopp dette.
For det har seg slik at en Facebook-oppfinnelse fra 2008, Open Graph, har gjort det mulig for alle å se hva alle vennene liker å lese, se på TV, spise. Smith mener at det er for "at du skal lese, se på og spise det de gjør." Alle skal altså "gjøre som alle andre" hvis Facebook får det som det vil.
Mennesket blir redusert
Noe av det verste med Facebook i følge Smith og Lanier er derimot at et menneske blir "et sett med data" på slike nettsamfunn:
When a human being becomes a set of data on a website like Facebook, he or she is reduced. Everything shrinks. Individual character. Friendships. Language. Sensibility. In a way it’s a transcendent experience: we lose our bodies, our messy feelings, our desires, our fears.
Livet rett og slett redusert til en database. Hun henviser videre til et lite midtlivskrise-anfall hun fikk og spør seg videre om man kan ha en slik følelse på Facebook:
Soon I will be forty, then fifty, then soon after dead; I broke out in a Zuckerberg sweat, my heart went crazy, I had to stop and lean against a trashcan. Can you have that feeling, on Facebook?
Død og Facebook
Smith har også lagt merke til at når tenåringer dør så er det folk som fremdeles skriver på veggen til vedkommende etter personen er borte. Hun mener dette er et dårlig tegn, at folk ikke helt skjønner alvoret i situasjonen, at de kanskje ikke har forstått at vedkommende ikke lever lenger!
Do they genuinely believe, because the girl’s wall is still up, that she is still, in some sense, alive? What’s the difference, after all, if all your contact was virtual?
Mine tanker
Jaja...
Smith har ikke mye til overs for Facebook, så mye har jeg (og sikkert også dere) skjønt. Hun ser på Facebook som "falsely jolly, fake-friendly, self-promoting, slickly disingenuous." For å være helt ærlig skjønner jeg ikke hvor hun får dette og alt det andre negative fra. Jeg synes Facebook er helt genialt, så lenge man bruker det riktig. Hva som er riktig for meg er nok ikke det samme som det som er riktig for andre, men for meg er Facebook rett og slett et fantastisk redskap for å komme i kontakt med og holde på kontakten med folk. Ironisk nok er dette noe Smith sier er "et siste halmstrå" de som er avhengige av Facebook holder fast ved:
The last defense of every Facebook addict is: but it helps me keep in contact with people who are far away! Well, e-mail and Skype do that,
Nåja... Jeg bruker selvfølgelig Skype og e-post også, men synes likevel at Facebook også er et godt redskap. Ikke at jeg har noe i mot å sende e-poster eller ringe folk på Skype, men det er helt ærlig mer "tiltak" enn å bare skrive eller sjekke statusoppdateringer for å se hva folk driver med (hvis man skulle være nysgjerrig). Så kan man i ny og ne sende en e-post eller ringe på Skype hvis man vil "gå i dybden."
Det er også slik at jeg har over 550 "venner" på lista mi og det er selvfølgelig slik at ikke alle disse er like nær meg. Det er også en haug med folk der jeg aldri har møtt i virkeligheten, men som jeg har god "kjennskap" til via internett. Hvis jeg skulle sendt e-poster eller ringt dem på Skype for å finne ut hva de bedriver så hadde jeg aldri hatt tid til annet. Da er det som sagt enklere å ha en kort oversikt og heller gå i dybden via andre media hvis man ønsker det.
Folk legger ut hverdagslige ting på sidene sine som de kanskje ikke tenker så mye over. Det kan være om noe som har skjedd i livet deres, det kan være nyhetsartikler, det kan være filmer/TV-serier de har sett eller bøker de har lest, osv. Slike små oppdateringer kan være utrolig lærerike og man tenker muligens ikke bevisst over det, men registrerer det som skjer. For meg er det faktisk en unik måte å utvide horisonten min på!
Det er ikke for at jeg skal høre på eller lese det absolutt alle andre hører på eller leser. Det er for at jeg i tillegg til det jeg selv bedriver og liker i mitt liv kan få innblikk i hva andre bedriver og liker, og på denne måten lærer jeg ekstremt mye om andre, men også meg selv!
Jeg synes det er uberettiget mye svartmaling av Facebook i denne artikkelen (og også av de motstanderne jeg kjenner, hehe). Det er helt klart at enkelte bretter ut for mye av sine egne liv. (Det er derfor det er så fint med ignorerings-knappen!) Husk bare at alt dette er frivillig. Smith skriver:
...as Facebook members discovered when the site changed their privacy settings, allowing more things to become more public, with the (unintended?) consequence that your Aunt Dora could suddenly find out you joined the group Queer Nation last Tuesday. Gay kids became un-gay, partiers took down their party photos, political firebrands put out their fires. In real life we can be all these people on our own terms, in our own way, with whom we choose.
Unnskyld meg, men folk kan da vitterlig være seg selv om de vil det. Du velger selv hvem du vil ha som venner og hva disse skal kunne se på profilen din. Du velger også helt selv hvor mye du legger ut. Som jeg sa til min far i jula så står jeg for alt jeg skriver og legger ut på Facebook, og hvis folk blir "støtt" av det jeg skulle gjøre på nettsamfunnet så har de lov til å fjerne meg fra listen sin. Hvis folk ikke kan være seg selv på Facebook så er det ikke noe galt med Facebook. Da burde man heller ser på hvilke "venner" man har lagt til der.
Smith avslører også seg selv en smule når hun skriver:
For all these reasons I quit Facebook about two months after I’d joined it. As with all seriously addictive things, giving up proved to be immeasurably harder than starting. (...) With Facebook hours, afternoons, entire days went by without my noticing.
Du var medlem av Facebook i... hva... TO måneder?! Wow... Er det slik du fikk denne enorme innsikten i hvordan folk bruker og bedriver sin tid på Facebook? Sorry, mac... For meg virker det som Smith opplever det de aller fleste opplever i begynnelsen. Man vil utforske alt og alle funksjoner på nettsamfunnet. Alt er nytt og spennende. Jeg opplevde selv en enorm aktivitet i begynnelsen før det sakte men sikker dalte og var nesten nede på så lite som én gang i uken. Jeg er derimot mye mer aktiv i dag, men det er i all hovedsak pga. smarttelefonens inntog i mitt liv (utrolig, men sant). Det aller meste av Facebook-aktiviteten min er via telefonen når jeg er på reise fra A til B. Et tidsfordriv med andre ord. Det kommer ikke i veien for andre aktiviteter jeg måtte ha på agendaen. De som sliter med det burde kanskje se mer på seg selv og ikke skylde på Facebook.
Hun skriver også at folk oppdaterer statusen sin ofte og legger ut en haug med bilder for å "bevise at man har et liv." Det kan godt være at enkelte gjør det, men (igjen) hvis det er den faktiske grunnen til at folk gjør dette så er det nok engang ikke Facebooks skyld. Da bør man heller undersøke seg selv.
På siste side skriver Smith om det med å være privat:
But here I fear I am becoming nostalgic. I am dreaming of a Web that caters to a kind of person who no longer exists. A private person, a person who is a mystery, to the world and—which is more important—to herself.
Frykt ikke, Zadie Smith, du kan fremdeles være en "privat person" som er mystisk osv. Det er egentlig veldig enkelt: Ikke del så veldig mye om deg selv og det du driver med så skal nok alt gå så fint så. (Det er egentlig slik med det "virkelige" livet også...) Hold kortene tett inntil brystet og heller åpne deg for de som spør deg spørsmål. Jeg ser derimot ikke hensikten ved dette. Det kan være fordi jeg som person alltid har vært som en åpen bok (oh, the irony!). Jeg har ingen problemer med å dele med resten av verden hva jeg bedriver, tenker og mener. Men heldigvis kan man være et voksent menneske og ta et valg. Hvis du vil dele mye så gjør du det, hvis ikke gjør du ikke det. Det er egentlig veldig enkelt.
Hun liker heller ikke at Zuckerberg ikke bryr seg om kvaliteten på koblingen (the connection) mellom folk:
He uses the word “connect” as believers use the word “Jesus,” as if it were sacred in and of itself... (...) Connection is the goal. The quality of that connection, the quality of the information that passes through it, the quality of the relationship that connection permits—none of this is important.
Men hvem i huleste bryr seg vel om hva Zuckerberg tenker om "connection"? Bare vær glad for at vi har muligheten til å komme i kontakt med hverandre! Det er vi som bestemmer kvaliteten på denne kontakten, ikke Zuckerberg. Han har laget programvaren som gjør det mulig for oss å kommunisere med hverandre på denne enkle og oversiktlige måten. Det er ikke verre enn det.
Til slutt kommer hun med en siste oppfordring:
Step back from your Facebook Wall for a moment: Doesn’t it, suddenly, look a little ridiculous? Your life in this format?
Skal vi se... Jeg går til veggen min og hva finner jeg der? Øverst har vi en YouTube-link til en sang jeg liker og som jeg kommenterer, deretter en link til mitt forrige blogginnlegg, så en link til billettservice.no ang. en konsert jeg har kjøpt billetter til, etterfulgt av en artikkel om Tor Hogne Aarøy som skal til Japan hvor jeg skriver "lykke til" (jeg er fra Ålesund)... Lenger nede finner vi en statusoppdatering som beskriver min bakrus etter nyttårsaften (hehe), deretter en link til en artikkel i Aftenposten om meteorsverm og solformørkelse på tirsdag og til slutt en nyttårshilsen.
For meg ser det ikke "latterlig" ut i det hele tatt. Det viser hva jeg gjør og hva jeg er opptatt av i mitt liv. Det viser ikke at jeg "følger strømmen" på noen måte. Det kan være enkelte av vennene mine ikke har fått med seg f.eks. artikkelen om meteorsvermen/formørkelsen og som de hadde gått glipp av hvis ikke jeg nevnte dette. Jeg ser helt ærlig ikke skaden i dette. Alle bildene jeg har lagt ut er bilder jeg vet alle på min liste kan se (og som sagt, hvis de ikke kan det kan de bare velge å ignorere de eller fjerne meg fra listen - det gjør meg slettes ingenting).
Og til slutt må jeg kommentere dette med de som skriver på døde tenåringers Facebook-vegger. Kom igjen, Zadie Smith! Vær så snill, ikke lek dum :) Folk har da skrevet til sine døde venner/familie i lang tid, lenge før Facebook kom på banen! Lapper, brev, sms'er, e-poster (som Smith sverger til) har allerede blitt brukt til å sende "en siste hilsen" til de man er glad i. Det er ikke noe nytt og har ikke noe med Facebook eller internett-generasjonen å gjøre. Jeg tror slettes ikke at de som skriver tror at vedkommende fremdeles er i live. Ærlig talt, den må du lenger ut på landet med ;)
---
Nei, dette ble et altfor langt innlegg egentlig. For de som gadd å lese gjennom hele så sier jeg takk for det, og for dere som hoppet over store deler av innlegget; jeg forstår dere ;)
__
vg,
