søndag 22. november 2009

Hvorfor tror du ikke på en gud? (Del 6)



Kan religiøse mennesker automatisk kreve respekt
for sine religiøse påstander?
Ill.: boards.ie



Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.


Kapittel 6: Wicked or Dead? Reflections on the Moral Character and Existential Status of God
av John Harris


Harris skriver at det mest logiske utgangspunktet for ham er å være ateist og han siterer Jonathan Miller som svarte følgende da han ble spurt om han var agnostiker eller ateist når det kom til spørsmålet om en gud:


If I am asked whether I think there are fairies at the bottom of my garden, I do not respond that I am agnostic on the question.



Når det ikke finnes noen gode grunner til å tro på noe, så mener Harris det er like greit å ha som utgangspunkt å ikke tro på dette "noe", ikke at dette "noe" muligens eksisterer og at vi burde avvente situasjonen. For det er mange ting vi kunne trodd på som vi rett og slett ikke gjør fordi det virker absurd å tro på det.

Ingen rasjonelle mennesker vil for eksempel være agnostiske med tanke på om Jordas alder er 6000 år eller ikke, om Jorda er i midten av universet/solsystemet, etc. Det må komme veldig sterke bevis for at dette er sant for at vi skal skifte mening når det kommer til disse eksemplene. Harris mener dette også gjelder for guder.

Men de troende sier ofte at det ikke handler om bevis, men tro. Men det handler selvfølgelig om en tro på at det man tror faktisk er sant og ikke bare om at noe er sant fordi mennesker tror på det.

Harris spør om det å være ateist er noe mer radikalt enn å være kristen, fordi de kristne benekter også alle andre teistiske gudstradisjoner enn sin egen. "Atheists," som Richard Dawkins sier det, "just go one god further."

Essayforfatteren mener det ikke finnes noen gode grunner til å tro at noe eksisterer bare basert på tro og ingen bevis. Man kan likevel selvfølgelig stole på noen når hvis man føler de har meget gode grunner for å hevde det de hevder. Dvs. at grunnene må være forståelige, fornuftige og åpne for videre undersøking av andre mennesker, og at andre (i prinsippet) kan ha muligheten til å få tak i den samme kunnskapen, forstå den og bli overbevist av den.

Han kommer også inn på dette med respekt for religiøs tro og siterer den kjente setningen fra Voltaire som går noe slikt som; "jeg er uenig i det du sier, men jeg vil til døden forsvare din rett til å si det." Forsvare noens rett til å si det vedkommende sier er én ting, men må man dermed respektere vedkommendes standpunkt? Harris skriver:


Persons, respectable beings, have moral claims on our respect, but what persons do and indeed what they believe may or may not be respectable, worthy of respect. Certainly, beliefs are not respectable in this sense simply because they are the beliefs of persons (...). In order to command respect for themselves, so to speak, beliefs must be respectable, worthy of respect...



For å være helt ærlig så forstår jeg ikke helt. Tittelen til dette essayet passer ikke helt med det som står i teksten. Men det var likevel interessant lesning, selv om det var en del oppstykket.

Jeg er heller ikke helt enig med hans distinksjon på agnostisisme og ateisme. Agnostisisme handler om å vite om noe eksisterer, og siden ingen kan vite om det finnes guder er vi alle i teorien agnostiske overfor dem. Så kommer det til om vi tror de eksisterer eller ikke, og da er man enten teist eller ateist (eller andre ting). Så enten er man i mitt syn agnostisk teist eller agnostisk ateist, derfor er hele betegnelsen agnostisisme egentlig overflødig. (Det finnes riktignok enkelte som vil eksplisitt si at det finnes/ikke finnes guder og disse vil nok da være teister og ateister uten agnostisisme-fortegnet.) Det er riktignok ikke et definitivt svar på dette og folk er uenige, men det er mitt ståsted.

Men uansett, håper på et bedre essay neste gang ;p



Kort om forfatteren (fra boken):

Direktør ved The Institute for Science, Ethics and Innovation og samtidig Lord Alliance Professor of Bioethics, School of Law. ved University of Manchester. Han er sjefredaktør i The Journal of Medical Ethics og har skrevet bøkene On Cloning og Enhancing Evolution.


Neste del:

7. Adèle Mercier: Religious Belief and Self-Deception


Tidligere deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.


vg, tv2, tv2, tv2, tv2,

2 kommentarer:

Leisha Camden sa...

En annen ting er at respekt ikke er noe man kan gulpe opp på kommando. For min del føler jeg rett og slett ingen respekt for noen religiøs tro. Alle religioner jeg noensinne har hørt om fremstår for meg som et sammensurium av overtro og vrangforestillinger og mangel på forståelse av hvordan verden fungerer. Jeg føler ingen respekt for noen av dem. Hvordan skal jeg evt., hvis jeg skulle ønske det, tvinge meg selv til å føle respekt? Jeg synes enhver religiøs tro er pisspreik og sludder, og jeg synes folk gir inntrykk av å være teite hvis de tror på det. Jeg kan selvfølgelig la være å si slikt høyt. Holder det, er det respekt? o_O

Jeg er enig, dette er et ganske vanskelig spørsmål.

For ordens skyld må jeg si at jeg respekterer folks rett til å ha en religiøs tro. Men kun så lenge dette går begge veier - kun så lenge religøse folk respekterer min rett til å leve uten slike vrangforestillinger. Med en gang de begynner å dytte troa si på andre på noe som helst vis forsvinner respekten for min del.

Shiva sa...

Leisha Camden:

En annen ting er at respekt ikke er noe man kan gulpe opp på kommando. For min del føler jeg rett og slett ingen respekt for noen religiøs tro. Alle religioner jeg noensinne har hørt om fremstår for meg som et sammensurium av overtro og vrangforestillinger og mangel på forståelse av hvordan verden fungerer. Jeg føler ingen respekt for noen av dem. Hvordan skal jeg evt., hvis jeg skulle ønske det, tvinge meg selv til å føle respekt? Jeg synes enhver religiøs tro er pisspreik og sludder, og jeg synes folk gir inntrykk av å være teite hvis de tror på det. Jeg kan selvfølgelig la være å si slikt høyt. Holder det, er det respekt? o_O -

Helt enig. "Respect must be earned!" Det er ikke gitt at man skal respektere alle mulige ting folk tror på, bare respektere at folk må få lov til å ha disse tankene i hodet sitt (selvfølgelig). Så snart noen ytrer seg og kommer med en påstand må vedkommende bare finne seg i at enkelte ikke er enige og også at noen ikke respekterer det man sier.

Jeg er enig, dette er et ganske vanskelig spørsmål.

For ordens skyld må jeg si at jeg respekterer folks rett til å ha en religiøs tro. Men kun så lenge dette går begge veier - kun så lenge religøse folk respekterer min rett til å leve uten slike vrangforestillinger. Med en gang de begynner å dytte troa si på andre på noe som helst vis forsvinner respekten for min del.
-

Så til alle misjonerende religioner har Leisha Camden følgende å si: "Piss off!" :p


;)