Adèle Mercier mener selvmordsbombere er
gode eksempler på "ekte" religiøse mennesker.
Foto: papundits.wordpress.com
gode eksempler på "ekte" religiøse mennesker.
Foto: papundits.wordpress.com
Jeg leser boken 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists av Russel Blackford og Udo Schüklenk. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg essayer som femti ateister har skrevet som er samlet i denne boka, hvor de gir uttrykk for hvorfor de ikke tror på en gud. Ved å gå til del 1 av denne bloggserien får du vite mer om boken og Blackford & Schhüklenk.
Kapittel 7: Religious belief and Self-Deception
av Adèle Mercier
Kapittel 7: Religious belief and Self-Deception
av Adèle Mercier
Mercier skriver at hun ikke har noen religiøs tro og mener at de fleste religiøse egentlig ikke har mer tro enn henne. Hun er for eksempel sikker på at de aller fleste av oss tror at livet faktisk slutter med døden, hvis man ser på hvordan folk handler: "If you really believed that life goes on after death, you wouldn't put such care as you do in avoiding death," skriver hun, noe som for så vidt er et veldig godt poeng.
For hvis det å dø er som å gå til sengs og sove litt så kan man jo alltids ha det kjekt "i morgen" hvis livet ikke slutter når man dør. Ikke noe å bekymre seg for. Kanskje ville man også ønske (og oppfordre til) en snarlig død for de som er fattige, syke og deprimerte? Og hva med å drepe sine egne barn før det er "for sent"? Som Mercier skriver:
Vel, jeg kan tenke meg at læren om arvesynden spiller inn her. Kanskje konseptet "ble til" fordi man var redd for at nettopp noe slikt som Mercier beskriver kunne skje og at man begynte massedrap av spedbarn? :p
Mercier forteller videre at den som tror på et liv etter døden egentlig burde være de som tok flest sjanser og ikke var redd for risiko, siden det var om å gjøre å dø før man ble fristet til noe som kunne føre en rett til helvete. Så hvorfor se seg for før man går over veien? Den tragiske konklusjonen essayforfatteren kommer med er:
Hun kommer også inn på det med at selv om noen tror på noe så behøver ikke det å være bevis for at dette "noe" faktisk eksisterer. Barnas tro på Julenissen er et gjentagende (men godt) eksempel på dette. Og Mercier skriver om problematikken med at konseptet om gud er meningsløst siden det munner ut i flere "ikke-svar" hvis man spør en teist om guden vedkommende tror på. Alle spørsmål vil ende opp med svar man ikke kan forstå og konsepter som "ikke bare er bortenfor forståelse men helt og holdent mystiske," som hun skriver. Så egentlig er argumentene tomme.
Nok en gang kan vi lese om Det ondes problem som har blitt omtalt før av andre essayforfattere i denne boken. Mercier mener det er helt absurd at man godtar at grunnen til at det er ondskap i verden er fordi mennesket har fått "fri vilje". Er det altså slik at en allmektig og god gud sliter med å hjelpe rettferdige og uskyldige mennesker fra for eksempel voldtekt eller død, bare fordi brutale og mentalt syke mennesker skal få "fri vilje"? Er det derfor han tillater at uskyldige barn (uansett art) dør uten skyld i utallige naturkatastrofer hvert år, når guden kunne ha tatt affære for å unngå at slikt skjedde?
Til slutt kommer hun med noen interessante bemerkninger, som for eksempel at religiøse mennesker bare tror på de irrasjonelle historiene fra sin egen kultur, ikke de fra andre kulturer, og at mennesker generelt har lett for å tro på spesifikke typer irrasjonelle historier og fortellinger, ikke et tilfeldig sett av dem.
En helt grei essay av Mercier det her.
Kort om forfatteren (fra boken):
Professor i filosofi ved Queen's University, Ontario, i Canada. Hun jobber med språkfilosofi, filosofi rundt menneskesinnet og relaterte saker rundt metafysikk og epistemologi.
For hvis det å dø er som å gå til sengs og sove litt så kan man jo alltids ha det kjekt "i morgen" hvis livet ikke slutter når man dør. Ikke noe å bekymre seg for. Kanskje ville man også ønske (og oppfordre til) en snarlig død for de som er fattige, syke og deprimerte? Og hva med å drepe sine egne barn før det er "for sent"? Som Mercier skriver:
...every day you go on living increases the risk of your doing something bad for which you would spend an eternity in hell, what loving parent would not self-sacrificially wring your neck the moment you were born, to save you from eternal damnation?
Vel, jeg kan tenke meg at læren om arvesynden spiller inn her. Kanskje konseptet "ble til" fordi man var redd for at nettopp noe slikt som Mercier beskriver kunne skje og at man begynte massedrap av spedbarn? :p
Mercier forteller videre at den som tror på et liv etter døden egentlig burde være de som tok flest sjanser og ikke var redd for risiko, siden det var om å gjøre å dø før man ble fristet til noe som kunne føre en rett til helvete. Så hvorfor se seg for før man går over veien? Den tragiske konklusjonen essayforfatteren kommer med er:
The best example of true believers in life after death and eternal bliss (...) is suicide bombers - just in case you thought such beliefs [are] harmless.
Hun kommer også inn på det med at selv om noen tror på noe så behøver ikke det å være bevis for at dette "noe" faktisk eksisterer. Barnas tro på Julenissen er et gjentagende (men godt) eksempel på dette. Og Mercier skriver om problematikken med at konseptet om gud er meningsløst siden det munner ut i flere "ikke-svar" hvis man spør en teist om guden vedkommende tror på. Alle spørsmål vil ende opp med svar man ikke kan forstå og konsepter som "ikke bare er bortenfor forståelse men helt og holdent mystiske," som hun skriver. Så egentlig er argumentene tomme.
Nok en gang kan vi lese om Det ondes problem som har blitt omtalt før av andre essayforfattere i denne boken. Mercier mener det er helt absurd at man godtar at grunnen til at det er ondskap i verden er fordi mennesket har fått "fri vilje". Er det altså slik at en allmektig og god gud sliter med å hjelpe rettferdige og uskyldige mennesker fra for eksempel voldtekt eller død, bare fordi brutale og mentalt syke mennesker skal få "fri vilje"? Er det derfor han tillater at uskyldige barn (uansett art) dør uten skyld i utallige naturkatastrofer hvert år, når guden kunne ha tatt affære for å unngå at slikt skjedde?
Til slutt kommer hun med noen interessante bemerkninger, som for eksempel at religiøse mennesker bare tror på de irrasjonelle historiene fra sin egen kultur, ikke de fra andre kulturer, og at mennesker generelt har lett for å tro på spesifikke typer irrasjonelle historier og fortellinger, ikke et tilfeldig sett av dem.
En helt grei essay av Mercier det her.
Kort om forfatteren (fra boken):
Professor i filosofi ved Queen's University, Ontario, i Canada. Hun jobber med språkfilosofi, filosofi rundt menneskesinnet og relaterte saker rundt metafysikk og epistemologi.
Neste del:
8. J.J.C. Smart: The Coming of Disbelief
Tidligere deler:
En oversikt over alle delene finner du her.
____________________
Liker du Shivas blogg? Bidra gjerne ved å klikke på reklamen eller donere penger via PayPal.
Du kan også gi meg tips om saker jeg burde skrive om ved å sende e-post til shiva@inbox.com.
vg, tv2, tv2, tv2, tv2, vg, vg, vg,
4 kommentarer:
Jeg tror ikke på gud fordi jeg er ikke en idiot.
@anonym
Mange smarte folk tror på en gud. Jeg ser det heller som en slags parasitt man kan bli besittet av.
---
Denne delen var god, og litt kvalmende.. Religiøst sett ville det faktisk kunne vært rasjonelt å kvele sine nyfødte, om man trodde på et liv etter døden.
Mener gode, gamle o'hellige anonym brukte religiøs tro som eksempel på at en handling kunne være "rasjonell" sett med religiøse øyne, og at dermed religiøsitet kvalifiserte som rasjonelt en gang.. Gjorde du ikke..? :)
Anonym 1:
Jeg tror ikke på gud fordi jeg er ikke en idiot.-
Gudstro har ikke alltid med intelligens eller idioti å gjøre. Det har som regel med følelser og identitet å gjøre, og derfor blir det vanskelig for folk å "løsrive seg" fra den religiøse tenkningen, særlig hvis den er tett koblet sammen med resten av kulturen og hvordan man lever livet sitt.
ernieball:
@anonym
Mange smarte folk tror på en gud. Jeg ser det heller som en slags parasitt man kan bli besittet av.-
Hehe, ja det kan godt være det er en "mental parasitt" :p
Det er i hvert fall helt klart at menneskehjernen er glad i religiøse idéer, og at vi lett faller for religiøs tankegang.
---
Denne delen var god, og litt kvalmende.. Religiøst sett ville det faktisk kunne vært rasjonelt å kvele sine nyfødte, om man trodde på et liv etter døden.-
Ja, man kan tenke seg at enkelte kunne kommet til slike konklusjoner.
Mener gode, gamle o'hellige anonym brukte religiøs tro som eksempel på at en handling kunne være "rasjonell" sett med religiøse øyne, og at dermed religiøsitet kvalifiserte som rasjonelt en gang.. Gjorde du ikke..? :)-
Han har ikke kommentert her på en stund dessverre :(
Legg inn en kommentar