Hvorfor tror du på en gud? (Del 16)

Kan man helbrede syke mennesker

ved bønn til en gud?
Ill.: desertpastor.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.

(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 16: Min gud helbreder folk

Kan guder virkelig gjøre oss friske når vi er syke hvis vi ber dem om dette? For mange troende er det ingen tvil om at deres gud kan gjøre nettopp dette. Det finnes sikkert flere millioner historier om folk som ber for å gjøre folk friske og så blir de friske. Det store flertallet av eksemplene hvor folk ber og personen ikke blir frisk blir selvfølgelig ikke nevnt.

Det er derimot viktig å påpeke at hvis historiene om helbredelse via bønn er bevis for én bestemt guds eksistens så betyr det at utallige guder folk har bedd til for å bli friske eksisterer, siden så å si alle religioner siden den første sivilisasjonens begynnelse har hevdet at guddommelig helbredelse finner sted.

Men selv om et menneske blir frisk uten at legene vet hvorfor, så betyr ikke det at en gud automatisk har hatt en finger med i spillet. Av og til så helbreder kroppen seg selv uten at noen kan forklare hvorfor. Det er fremdeles mye man har å lære om immunforsvaret for eksempel, og det er derfor lite heldig å konkludere med at en gud står bak ens bedrede helse hvis man ikke har et klart svar på hvorfor det har skjedd. Folk blir friske hele tiden uten å bli bedt for, selv av sykdommer som blir sett på som potensielt dødelige.

Og hvis helbredelse via bønn var så effektivt som man vil ha det til, hvorfor er ikke sykehusene fulle av sjamaner og predikanter istedenfor leger og sykepleiere? Hvis noen har skadet seg stygt på foten og blør kraftig, så vil de aller fleste av oss velge å dra til sykehuset for å få legeassistanse. Man vil heller gjøre det enn å sette seg ned og be til en gud om hjelp til å få såret til å gro igjen uten infeksjoner. Hvorfor ikke? Hvis guden deres kan kurere AIDS og kreft, slik mange hevder, hvorfor da ikke et simpelt kutt i foten?

Eller hva med amputerte lemmer? Nettsiden whywontgod- healamputees.com er en glimrende side som tar for seg denne problemstillingen. Hadde en gud helbredet et ben uten en fot eller lignende hadde mange skeptikere blitt troende på dagen. Jeg kan ikke snakke for andre, men i mitt tilfelle tror jeg det hadde vært nok.

Det som derimot mest sannsynlig skjer når man føler at bønnens kraft gjør en frisk er nok heller det berømte fenoménet hvor placebo-effekten er involvert. Placebo-effekten er godt kjent og egentlig veldig godt dokumentert også, men det er fremdeles mye man ikke helt forstår. Det skjer når en person blir bedre av en medisin som egentlig ikke er en medisin. Det viser seg at det å gå gjennom en prosess hvor man tror og føler man blir behandlet gjør at kroppen faktisk helbreder seg selv. Det er helt klart en del placebo inne i bildet når det kommer til helbredelse via bønn.

Selv når en person har blitt behandlet av leger og medisiner og blitt frisk via disse akkrediterer mange troende sin gud for sin helbredelse, fordi de også har bedt til sin gud i løpet av den tiden man ble behandlet. Det er altså en vinn-vinn situasjon for guden til de troende når det kommer til å bli frisk.

Det er også liten tvil om at det på mange helbredelsesmøter eller vekkelsesmøter foregår god gammeldags lurendreieri. Både ren svindel og lurerier i form av ulike effekter og mindre opplagt "screening" foregår på veldig mange av disse møtene. Med "screening" menes det at man i forkant av opptredenen filtrerer ut hvem som skal opp på scenen, dette være seg personer som er litt syk men ikke for syk, en person som er sterkt troende, osv. På nesten samtlige slike møter blir også folk systematisk plassert i rullestoler selv om de ikke har problemer med å gå. Det er fordi de "ser sykere ut" på denne måten.

Alt dette har blitt påvist flere ganger, men de troende har ikke blitt mer tvilende av den grunn. Snarere tvert imot. At folk blir friske uten at legene vet hvorfor er ikke noe bevis for en gud.

Neste del:

17. Alt er bedre enn å være ateist

Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . . . . . . .

The Baloney Detection Kit

Scientologenes stresstest.
Vitenskap eller pseudovitenskap?
Ill.: stuffunemployedpeoplelike.com

Saken: Med et hav av informasjon som strømmer mot oss fra alle retninger, hvordan kan vi sile vekk det som er tull og tøys og komme frem til sannheten? Michael Shermer ved bladet Skeptic Magazine forklarer hvordan vi kan gjøre dette via det han kaller "The Baloney Detection Kit."


Jeg hadde tenkt å oversette det Michael Shermer kaller "The Baloney Detection Kit," men klarte ikke å komme frem til noe som hørtes bra ut på norsk. Kanskje "Tøvdeteksjonsutstyr" hadde vært noe? Et veldig tungvint ord i så fall. Nei, jeg forholder meg til det engelske ordet for ordens skyld :)

Uansett, hvordan skal man klare å sile ut alt tøvet som befinner seg der ute og vite hva som er virkelig vitenskapelig? Michael Shermer som er redaktør ved bladet Skeptic Magazine gir oss ti spørsmål vi burde stille når vi møter på en påstand (inspirert av Carl Sagan):


1. Hvor troverdig er kilden til påstanden?


Enkelte som ikke godtar vitenskapens generelle syn på ting vil prøve å motbevise teoriene som blir fremsatt, noe som i seg selv er bra og viktig hvis det gjøres på riktig måte. Problemet med de som ikke liker det de vitenskapelige funnene tilsier prøver å vise til enkelte små feil her og der og angriper disse. De fokuserer bare på disse enkeltfeilene (som i seg selv som regel ikke er utslagsgivende for hele hypotesen, teorien, loven) uten å svare på hvorfor det store flertallet av observasjoner som støtter opp om teorien.

Hvis dette er alt de gjør og de ikke kommer med noe som kan bringe oss nærmere en vitenskapelig forklaring på feilmålingene eller noe som kan erstatte den gjeldende teorien, så er det grunn til skepsis overfor de som kommer med påstandene.

Det samme gjelder hvis noen bare bruker data som støtter opp om sin nye hypotese og ignorerer alle de data som ikke gjør det.


2. Kommer kilden med lignende påstander?


Vedkommende som kommer med en påstand, bruker personen å komme med lignende påstander ellers? Ta for eksempel New Age-tilhengere eller andre spirituelle mennesker som tror på spøkelser osv. Disse tror som regel på alt som har med dette feltet (eller rettere sagt disse feltene) å gjøre. De er som regel mer mottakelige for "magiske tanker" og spiritisme, eller de er kjettere for kjetteriets skyld, ikke fordi observasjoner og data peker i den retningen. Da må man være skeptisk.

Man må alltid følge den retningen observasjonen og dataene peker, ikke den retningen man vil gå ut fra religiøse eller ideologiske hensyn.


3. Har påstandene blitt bekreftet av noen andre?


Når man kommer med en påstand så må det være mulig for en annen person å teste validiteten til denne påstanden. Hvis ingen klarer å repetere forsøket påstanden er bygget på eller at observasjonen ikke gjentas er det veldig sannsynlig at det er en feil eller direkte tøv.

Hvis man ikke har data til å backe opp om påstanden sin, data som andre kan gå tilbake og verifisere, repetere og/eller teste, hvis andre ikke klarer å få de samme resultatene som vedkommende gjorde, så er det noe som er feil. I vitenskapen kreves dette.


4. Stemmer dette overens med hvordan verden fungerer?


Flere av oss har vel fått e-poster fra en eller annen i Nigeria eller lignende som lover å sende oss en haug med penger hvis vi bidrar med en sum til en viss konto. Er det virkelig slik verden fungerer? Man får masse penger fra ingenting? Nei, selvfølgelig ikke. (Bortsett fra lotterier og lignende, hvor det er fastsatte regler og alle "vet" hvor stor (eller egentlig liten) sjanse de har for å vinne, osv.)

Et annet eksempel er det med pyramidene i Egypt. "Hvem bygde pyramidene?! Det må ha vært romvesener eller folk fra Atlantis!" Nei... Egypterne bygget pyramidene selvfølgelig. Alt tyder på det. Det er en haug med steiner bygget over lang tid av billig arbeidskraft av folk som hadde "god tid" og som jobbet for gudemennesker (faraoene). "Alt" er mulig da. Hvis romvesener eller atlantere bygget pyramidene burde vi finne tegn til dette. Det eneste vi derimot finner er at de ble bygget på den tiden faraoene regjerte (ikke 20 000 år siden som enkelte "teoretikere" hevder) og alt utstyret, søppelet, materialet og husene de bodde i som man finner når man utfører arkeologiske utgravninger er av helt vanlig egyptisk opphav. Ingen tegn til romvesener eller supersmarte mennesker fra Atlantis.


5. Har noen prøvd å motbevise påstanden?


Det er én ting å komme med en påstand eller ny teori som har en mengde bevis som støtter opp om den. Da har man kommet langt på vei. Men hva med å prøve å motbevise eller falsifisere den? Hva er motargumentene til dette? Er det noe annet som kan forklare dette? Hvis ikke personen som kommer med påstandene gjør dette så kommer noen andre til å gjøre det for vedkommende.

Man må alltid se for seg hva kritikerne vil komme til å si om det man fremlegger. Dette er fordi det kan være at disse kommer på noe du ikke har kommet på. Derfor må man alltid prøve å motbevise sin egen påstand før man går ut med den.


6. I hvilken retning peker de fleste bevisene?


Alle kan komme frem til en eller annen påstand hvor man har noen få bevis som peker i sin retning, men spørsmålet er da hva man skal gjøre med alle de andre bevisene. Peker de mot denne teorien/påstanden eller peker de heller i retning av den allerede etablerte teorien/påstanden? Man kan ikke bare bygge en ny teori på de få stedene bevisene ikke ser ut til å støtte opp om den etablerte teorien man prøver å utfordre. Den nye teorien må ha støtte av alle bevisene som støtter opp om den etablerte også.

Det er alltid mange idéer innen de ulike vitenskapelige feltene om hvordan alt fungerer, men man må alltid spørre seg om hvilken retning de fleste bevisene peker.


7. Spiller vedkommende etter de vitenskapelige reglene?


Bruker den som kommer med påstanden den vitenskapelige metode, testing, logikk, fornuft og empiriske bevis for å støtte opp om det vedkommende sier? Eller prøver han/hun bare å fremme en sak?

Et eksempel er ufologer vs SETI-forskere. Begge er interesserte i romvesener, men det er en radikal forskjell mellom de to gruppene. Den ene, ufologene, er som regel "helt vanlige folk" uten noen form for høyere utdannelse og ikke trent etter den vitenskapelige metode. De utfører ingen eksperimenter og forsøker ikke å motbevise sine påstander eller se etter andre forklaringer på sine data. SETI-forskerne gjør derimot alt de kan for å finne feil ved sine funn og teorier. De utfører kontinuerlige tester på det de finner og er profesjonelle forskere med en lang utdannelse innen vitenskapelige felt.

Dette er grunnen til at SETI-forskernes arbeid kalles vitenskap, mens ufologene utfører pseudovitenskap.


8. Kan vedkommende vise til positive bevis for sin påstand?


Her har vi kreasjonistene og scientologene i et nøtteskall. De hakker på etablerte vitenskapelige metoder, funn, idéer, hypoteser, teorier og lover, men kommer enten med et alternativ som ikke holder stand vitenskapelig eller rett og slett ikke gidder å komme met et alternativ i det hele tatt.

Det er for så vidt "enkelt" å finne og påpeke feil ved en annen persons teori og angripe den deretter, men man må ha bevis som støtter opp om sin alternative teori før man kan bli tatt alvorlig.

Man kan for eksempel spørre ufologene hvor bevisene for påstandene deres er og de kommer med svar som "Det er gjemt på en Air Force-base i ørkenen! Area 51 har den!" Det er ikke bra nok. Man må som sagt ha positive bevis (bevis som støtter opp om sin teori) for å ha en skikkelig sak.


9. Forklarer den nye teorien de samme fenoménene som den gamle?


De som fremmer pseudovitenskap bruker ofte å legge stor vekt på de stedene vitenskapen ennå ikke har et definitivt svar. Mange av dem utformer så en ny "teori" ut fra disse mellomrommene i kunnskapen. Det disse ikke skjønner er at de kan ikke bare lage en teori ut fra de elementene her og der vi ikke har helt peiling ennå.

Hvis de skal lansere en ny teori må denne også forklare den eksisterende teorien og i tillegg forklare de feltene hvor vi er usikre. Man kan ikke velge. Å forklare en liten del av et vitenskapelig felt er ganske meningsløst hvis man ikke får passet det inn med det andre man har en god forklaring på.


10. Er det en personlig tro som gjør at man kommer med påstanden?


Det er viktig å spørre seg om vedkommendes tro eller ideologi styrer forskningen? Enkelte forskere kan være skeptisk til global oppvarming fordi de stemmer på høyresiden i USA for eksempel. Vitenskapsmenn er mennesker som alle andre og har sine ideologiske og livssynsmessige tanker. Men når det kommer til vitenskap vil det egentlig være rart å være styrt av politikk eller religion. Hva med å bare følge hva observasjonene sier? Burde ikke dataene og ikke politisk tilhørighet være utslagsgivende?


---

Disse spørsmålene er viktig å ha med seg når man skal prøve å sortere ut hva som er vitenskapelig og hva som ikke er det.

---

Dette var en kortversjon og oversettelse av denne videoen.


. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvorfor tror du på en gud? (Del 15)

Er ateisme og satanisme det samme?
Foto: filmfanatic.org

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 15: Jeg vil heller tilbe min gud enn djevelen

Tro det eller ei. Folk kobler faktisk ateisme med satanisme. Det er ikke uvanlig at en ateist blir sett på som en lojal tilhenger av djevelen eller i det minste sympatisk overfor oppdraget til denne karakteren. Bare fordi en person ikke tror at Nanabozho, Hermod, Allah eller Jesus eksisterer så mener enkelte troende at vedkommende må være en av Satans soldater. Dette henger selvfølgelig sammen med det at veldig mange troende ikke forstår at man kan være helt blottet for en religiøs tro. Og ateisme, som er fravær av tro, blir så virkelighetsfjernt for disse at de heller ser for seg at de må stå i ledtog med djevelen i stedet. Ikke-troende kan rett og slett ikke eksistere i følge dem.

Dette er en av grunnene til at mange ateister ikke "kommer ut av skapet" i flere land. Hvis enkelte tviler på dette, oppfordrer Harrison disse til å ta seg en tur til Syria og inngå en samtale med noen i souken om hvor frigjørende ateisme er, eller reise langs "Bibelbeltet" i USA og se hvor varmt mottatt ateisme blir. Ta dere en tur til Tanzania og gi noen foredrag i full offentlighet angående godhetene ved sekularisering. "Lykke til," sier Harrison.

Dette med koblingen til djevelen er også en av hovedgrunnene til at mange troende ikke utfordrer sin gudstro. De ser på det å tvile på guden sin på samme måte som å ta et steg i retning satanisme. Det å tvile på religiøse påstander er å være ulojal mot sin gud som i veldig mange samfunn er ensbetydende med å være djeveldyrker.

Men fortvil ikke. Ateister er ikke djeveldyrkere. De mangler like mye en tro på djevler som de mangler en tro på guder. Djevlene de ulike religionene har presentert, blir sett på som enda en religiøs skikkelse man ikke trenger å tro på. Siden det er like mye bevis for en djevel som en gud (dvs. null) er det derfor lett å være ateist overfor begge. Tro det eller ei: det er faktisk mulig å være skeptisk til religiøse påstander og gudsbevis og samtidig ikke være tilhenger av Satan.

Satanister er derimot troende på samme måte som de gudfryktige i alle verdens religioner. Muslimer og kristne har faktisk mer til felles med djeveldyrkere enn med ateister. De er alle troende.

Men selv om Satan skulle eksistere så ville det være helt absurd å være på hans side i det store og hele. Vi vet jo alle hva som skjer. De religionene som har med én eller flere djevler å gjøre viser som regel til at de som er tilhengere av disse mørke kreftene taper til syvende og sist. Det gode skal jo seire. Selv de kristnes Satan klarer ikke å stå imot gudens gode krefter til slutt, i følge Bibelen, så hvorfor i huleste skal man tilbe denne skapningen? Det gagner da ingen? Som Harrison skriver på side 119: "Whether it is real or fantasy, Satanism makes no sense."

Det er uansett ikke slik at ved å være skeptisk og rasjonell så tar man djevelens side. Skepsis og fornuft gjør ikke bare at guder forsvinner, det jager også bort djevelen.

Neste del:

16. Min gud helbreder folk


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . .

Hvorfor tror du på en gud? (Del 14)

Besvarer gudene våre bønner
og er det i så fall bevis på at de eksisterer?
Ill.: bible.ca

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 14: Min gud besvarer bønnene mine

Å spørre etter noe via bønn er slik en vanlig praksis rundt om i verden at veldig få troende tenker over hvilken utrolig påstand det er at bønn skal virke. De som sier at bønn virker hevder at vi kan spørre en gud om hva som helst, at guden så vil se på saken og kanskje innfri vårt ønske. (Enkelte hevder også at guden må hjelpe hvis man spør...) Til tross for disse mildt sagt ekstraordinære påstandene virker det som om millioner av mennesker godtar dette uten noe særlig ettertanke. Det utroligste er at de mener bønn faktisk virker, til tross for at de fleste studier viser at man har like stor sjanse for å lykkes ved ren tilfeldighet eller via andres handlinger.

Veldig mange troende viser til bønnens kraft som hovedgrunnen til at de tror på en gud og man skulle derfor tro at de hadde klart å samlet sammen nok bevis for å underbygge påstandene sine gjennom årtusener med slik praksis. Tenk hvis tilhengerne av én religion konstant fikk sine bønner besvart. Det ville vært en meget sterk indikasjon på at guden(e) i den religionen fantes. Men slik er det selvfølgelig ikke.

Det har seg slik at tilhengerne av alle religioner over hele verden, med alle sine ulike og ukompatible trosgrunnlag, hevder at å be til sin gud virker. Det er ikke et godt tegn for de som mener bønn hjelper, for hvis en kristen bønn som blir besvart er bevis for Jesu eksistens, så er en romersk bønn som blir besvart bevis for at guden Jupiter finnes. Men betyr dette at alle guder eksisterer, eller har det mer jordnære forklaringer? (Og burde ikke mennesket gjennom prøving og feiling ha kommet frem til den "riktige" guden etter alle disse årtusenene med bønn hvis det å be faktisk virket?)

Selektivt minne er sannsynligvis grunnen til at så mange troende i alle religioner mener at bønn virker. Dette er en egenskap hos mennesket vi alle "lider" av. Vi fokuserer på de få suksessene vi opplever og glemmer feilene når det kommer til noe vi vil skal være sant. Psykologene kaller det for "confirmation bias" og de med "synske evner" kan alt om dette. Folk husker de gangene bønnene blir besvart, mens de ofte glemmer de gangene de ikke blir det. Dette er et normalt psykologisk fenomén og har ingenting med intelligens å gjøre.

Et tips til en troende vil være å prøve å be til noe annet enn sin gud, be ca. hundre ganger, og se om "treffraten" blir den samme. Hvis du gjør som George Carlin og ber til Joe Pesci for eksempel, vil du mest sannsynlig oppleve den samme treffraten som hvis du ber til Jupiter, Jok, Jesus eller andre guder eller hellige personer.

Hvis man derimot ser på tallenes klare tale så er det uten tvil ingen effekt i å be. Flere vitenskapelige undersøkelser har påpekt at bønn ikke gir noen større sjanse for positivt resultat enn hvis man ikke ber. Derimot viser enkelte undersøkelser at de pasientene som vet at de blir bedt for faktisk har en større sannsynlighet for å få dårligere fysisk helse enn de som ikke vet det. Man ser også at de landene som er mest religiøse (hvor man regner med at det forekommer en del bønn) samtidig er de landene hvor innbyggerne har det verst, og vice versa. Burde det ikke være omvendt?

Tenk deg en mors bønn for sitt barns ve og vel. De syv beste landene i verden å være mor er alle i sekulære og lite religiøse Nord-Europa og Australia, mens de syv verste landene å være en mor er alle i krigsherjede land i Afrika hvor nesten utelukkende alle er religiøse. Dette er ikke akkurat gode tall for de som mener bønn virker og at guder besvarer bønner. Det er vel ingen som er mer kvalifisert til å få hjelp fra en gud enn et uskyldig lite barn som dør av sult eller sykdom? De troende kan si at dette er på grunn av menneskenes handlinger, og det kan man være enige i, men dette er gudløse forklaringer. Og hva med naturkatastrofer? Klarer ikke gudene å stoppe disse heller?

Neste del:

15. Jeg vil heller tilbe min gud enn djevelen


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)

. . . . . . . . . . .

Hvorfor tror du på en gud? (Del 13)

Finnes det en guddommelig makt som
dømmer oss etter rettferdighetens prinsipper?
Ill.: cartoonstock.com

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 13: Guddommelig rettferdighet er bevis for
min guds eksistens

Mange troende sier de er takknemlige fordi guden deres passer på oss og er rettferdig overfor alle til syvende og sist. Enkelte mener også at guden deres følger med på det vi gjør hvert eneste sekund av våre liv, noterer ned alt vi tenker, sier og gjør. Til slutt mener også mange troende at det vil være en form for endelig domfellelse hvor vi enten blir sendt til en slags himmel eller et helvete til evig tid. En verden uten denne formen for guddommelig overvåkning ville være urettferdig, mener troende.

Hovedproblemet med disse påstandene er at verden er langt ifra rettferdig, og det ser ikke ut til at det er noen guddommelig overvåkning i det hele tatt. Gode og uskyldige mennesker lider og dør hvert minutt hver eneste dag. Folk som har gjort forferdelige ting lever lange liv luksus og komfort og dør på fredfullt vis, mens andre nærmest uten noe skyld lider og dør på grunn av sykdommer og naturkatastrofer. Pol Pot for eksempel levde et mye lenger og adskillig mer komfortabelt liv enn de millioner av barna som dør i utviklingsland hvert år. Josef Stalin ble 75 år gammel og var ansvarlig for dødsfallet til flere millioner landsmenn før han gikk bort, men ingen guder så sitt snitt til å sette en stopper for ham eller noen av de andre diktatorene verden har sett.

"Dårlige mennesker får som fortjent i det neste liv," vil mange troende da si. Vi kan selvfølgelig ikke sjekke dette opp. Vi må bare "tro på det," sier de. En slik påstand er ikke bare umulig å bevise, den er også hjerteløs. Selv om denne overnaturlige forklaringen er riktig så lider disse barna noe enormt og dør ofte på grusomt vis og altfor tidlig, mens andre (mordere og diktatorer inkludert) opplever det stikk motsatte. Hvis en gud virkelig ser over og dømmer oss så kan vi konkludere med at de mest skyldige personene blant oss er småbarn i den tredje verden.

Men så er det jo ikke i følge mange religioner slik at det bare er våre handlinger som bestemmer hva som skjer etter vi dør. Hva vi tror på har egentlig mest å si. Det er greit nok en del debatt om dette i teologikretsene, men den kristne dogmen sier helt klart at Jesus er "den eneste vei" til himmelen. Hvilken rettferdighet er det at en liten pike som dør av sult i Afghanistan skal komme til et kristent helvete fordi hun aldri godtok Jesus som sin frelser?

Viktige spørsmål til troende som mener verden er rettferdig på grunn av deres gud: Hvorfor rister de på jorden, rører i havene og blåser luften med slik en voldsom kraft? Hvorfor dreper vedkommende så mange barn med virus og bakterier? Krig og fattigdom er som regel menneskets skyld, men vi har da aldri forårsaket jordskjelv og tyfoner? Vi fant ikke opp malariaviruset, kometene og tsunamiene. Hvor er rettferdigheten?

Det mest populære svaret er fri vilje. "Ikke skyld på vår gud," sier de, "menneskene ødela en engang så perfekt verden og høster nå konsekvensene av dette." Hvordan kan fri vilje være en unnskyldning for hvorfor spedbarn dør uten å ha tatt et eneste bevisst valg i sitt liv? Hvordan kan det være rettferdig å straffe alle mennesker i dag for hva enkeltpersoner visstnok gjorde for mange tusen år siden? Hvis en rettssak i Norge anno 2009 dømte en person til 21 års fengsel for en handling hans tippoldefar gjorde, hadde det vært rettferdig?

Er ikke en bedre konklusjon ut fra det vi observerer at folk dør i naturkatastrofer, av sult, fattigdom og krig, fordi naturen er en ikke-intelligent og likegyldig prosess? Er det ikke en mye enklere forklaring at guder ikke eksisterer, istedenfor å finne på en haug med unnskyldninger og upresise forklaringer på hvorfor tingene er som de er hvis en gud passer på oss?

Den eneste rettferdigheten vi har og får er den vi skaper selv.

Neste del:

14. Min gud besvarer bønnene mine


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . .

Kunsten å snakke med de døde

Karakterene Hurley og Miles i TV-serien Lost
klarer å kommunisere med de døde.
Klarer "klarsynte" Gro Helen Tørum det samme?
Ill.: comicbook.com

Saken: TVNorge og FEM vil ha tak i folk som vil kontakte sine avdøde slektninger via den "klarsynte" Gro Helen Tørum.

Jeg har sett reklamer på TV for et nytt programkonsept som skal gå på TVNorge og FEM så snart produksjonen er ferdig. De må vel bare få tak i nok lettlurte og lettpåvirkelige folk først. TVNorge har ikke fått nok etter "Jakten på den 6. sans" og "Åndenes makt." Det kan jeg forstå ut fra økonomiske hensyn. Disse er blant de mest sette programmene på TVNorge og en kanal på desperat jakt etter å vøre så useriøse som mulig (blir nå eneste kanal i Norge uten nyheter) og samtidig konstant på jakt etter seertall så er vel "Time med Tørum" (som er tittelen på programmet) midt i blinken.

Spiritisme

Det er forfefdelig at en norsk TV-kanal kan godkjenne praktisering en slik utnyttelse av personer som har opplevd å miste sine nærmeste. Dette er ren og skjer spiritisme på lik linje med Märthas engleskole og de gode gamle svindlertriksene som for eksempel åndetrompeter, bankende bordben og ektoplasma. Tusenvis av mennesker har blitt lurt av disse menneskene og brukt en haug med penger i håp om enten å få kontakte sine døde slektninger eller få en eller annen overnaturlig beskyttelse.

Nå er ikke TVNorge og Tørum ute etter penger fra de sørgende, men de får nok av penger fra annonsører som ser på seertallene. De driver med akkurat samme taktikk som det svindlerne drev med før vitenskapen fikk satt en stopper for dem. Kritisk tankegang og rasjonelle avgjørelser bruker som regel å sette en stopper for slikt.

Men nå prøver slike seg altså igjen, bortsett fra at de nå bruker termer så er så vage at det gjør det vanskeligere å teste dem vitenskapelig. Ikke umulig, men vanskelig. Når de drev med ting man kunne se, høre og føle så kunne vitenskapelige metoder fort avsløre sjarlatanene for det de var. Nå bruker Tørum og hennes meningsfeller ord som for eksempel "transe", "overnaturlig", "det paranormale", "den andre siden", "ånder" og "energier". Ord de aldri engang prøver å forklare.

Sosialpornografi

"Har du mistet en du er glad i og sitter med ubesvarte spørsmål?" Dette lurer TVNorge på i reklamen og de sier rett ut i reklamen at de søker etter personer med «et sterkt ønske» om å få kontakt med avdøde venner og slektninger. Det de egentlig sier her er at de vil ha lettpåvirkelige og lettlurte folk med i programmet. Og kanalsjef Nina Flemmen i FEM sier følgende til Dagsavisen:

Deltakerne må være folk som har styrke til å vise følelser, ressurssterke mennesker som kan se dette i en helhet. Hvis deltakerne ikke har tenkt å bidra eller tørre å åpne seg er det ikke noe vits i å melde seg på.

"Å gjøre dette til et show på fjernsyn er en form for sosialpornografi jeg ikke har sans for," sier krisepsykolog Atle Dyregrov til Dagsavisen og religionshistoriker og forsker Terje Emberland mener at dette er "klassisk spiritisme" og "spekulativ utnyttelse av folk i sårbare situasjoner." Med den siste tidens Snåsamann-debatter er jeg ikke overrasket over populariteten til disse programmene, men det er skremmende at dette får holde på i beste sendetid på et norsk TV-program i 2009.

Til slutt noen visdomsord fra Michael Shermer om dette temaet:

Hvorfor tror du på en gud? (Del 12)

Er en hellig bok bevis nok
for at en gud finnes?
Ill.: The Frame Problem

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 12: En hellig bok har bevis for at min gud finnes

Hvor ville jødedommen vært uten Toraen, kristendommen uten Bibelen eller hinduismen uten Bhagavadgita? Koranen er uunnværlig for muslimene og Mormons Bok var katalysatoren til en ny religion i Nord-Amerika på 1800-tallet. Religiøse bøker er det ikke få av. De troende mener at disse bøkene forklarer vårt opphav, forteller hvordan vi skal leve på Jorda og sier noe om hva som skjer når vi dør. Mange troende ser på sin hellige bok som et definitivt bevis for sin guds eksistens, og i en diskusjon med mange troende tar det sjelden lang tid før en hellig bok blir sitert som den ultimate autoritet. Noen av disse hevder også at deres hellige bok kan motstå alle utfordringer fra skeptikere og til og med vitenskapen, at boken er ufeilbarlig og uten selvmotsigelser, og at den inneholder så mye kunnskap og korrekte spådommer at den må være et produkt av en gud.

Men den gang ei. Det finnes ikke én eneste hellig bok som inneholder noe så spesielt at det ikke kan forklares som produktet av helt vanlige, dødelige mennesker. Og ikke én av disse bøkene ser ut til å vinne frem blant flertallet av verdens befolkning. De to mest suksessrike hellige bøkene, Koranen og Bibelen, har ikke klart å danke ut alle de andre hellige bøkene der ute, og de har ikke engang blitt godtatt av halvparten av verdens befolkning som sanne. Og hvis vi setter disse to opp mot hverandre så må én av de ta feil. Begge kan ikke ha rett. Den ene sier for eksempel at Jesus er sønnen til en gud, den andre benekter dette. Dette betyr at enten har én milliard blitt lurt, eller så har to milliarder blitt lurt (hvis en av bøkene inneholder sannheten). Ikke veldig lovende med andre ord.

Det faktum at en av bøkene må ta feil og at begge bøkene overbeviser så mange mennesker om at den er sann, viser hvordan folk kan bli ekstatiske over bøker som bare er bøker. Hvis dette gjelder for én bok, så kan det også gjelde for dem alle.

Hvis tre milliarder kristne, muslimer og jøder faktisk hadde lest hvert eneste ord i sine hellige bøker og levd etter dem, så hadde vår verden vært verre enn den er i dag. Millioner av kristne siterer Bibelen for å rettferdiggjøre sine fordommer mot homofile. Heldigvis for de homofile har de fleste kristne ikke lest de delene av Bibelen hvor man oppfordres til å drepe de som praktiserer homofili. Selv ikke de aller fleste som tar Bibelen bokstavelig ville gjøre dette, og dermed gå imot sin egen gud og vise at de har en bedre moral enn vedkommende.

På den positive siden er det bra at Jesus oppfordret folk til å selge sine eiendeler og gi penger til de fattige. Tenk hvor mye bedre verden hadde vært om de kristne i de høyeste samfunnslagene faktisk hadde gjort dette. Koranen sier at det å ta et liv er som å drepe alle mennesker og å redde et liv er som å redde alle. Hvis alle muslimer (eller alle mennesker) hadde fulgt dette punktet hadde verden vært et mye bedre sted. Det er klart det er mye bra som står i disse hellige bøkene også, men det ser ut til at de alle er menneskeskapte og langt ifra guddommelig inspirerte.

De hellige bøkene klarer ikke engang å gi en klar beskjed til sine troende. En kristen leser Bibelen og hjelper en homofil som har AIDS, en annen kristen leser samme bok og velger å bruke tiden på å skrike "Gud hater homser!" ved begravelser hvor avdøde er homofil. En muslim kan lese Koranen og melde seg som frivillig hos en klinikk som hjelper syke mennesker, mens en annen muslim blir med i al-Qaida og dreper folk. Enkelte jøder godtar ikke evolusjon, mens andre støtter opp om alle vitenskapelige teorier og ønsker dem velkommen. Noen mormonere mener guden deres støtter polygyni, mens andre av samme tro mener guden forbyr nettopp dette. Glem kranglingen mellom ulike religioner, bare se på uenighetene innen hver eneste religion og du ser hvor lite effektive disse hellige bøkene er.

Hvis en hellig bok er et bevis for at en gud eksisterer, så eksisterer alle guder som blir nevnt i hellige bøker. Jeg tviler på at verdens troende mener dette, men det er det som er den logiske konklusjonen av dette argumentet.

Neste del:

13. Guddommelig rettferdighet er bevis for min guds eksistens


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . . .

Enda en "missing link"?

Møt Anoiapithecus brevirostris,
vår 12 millioner år gamle forfar.
Ill.: National Geographic

Saken: Enda et primatfunn fra vårt evolusjonære tre kan vise at vår gren på treet delte seg fra de primitive apene i Europa og ikke Afrika som man tidligere har regnet med.


Bare uker etter lanseringen av det utrolige 47 millioner år gamle "Ida"-fossilet kommer nå nyheten om enda et primatfossil. Det bortimot 12 millioner år gamle Anoiapithecus brevirostris-fossilet som har blitt funnet i Spania har mange likhetstrekk med det moderne mennesket, men også enkelte trekk fra de primitive apene.


Enda et mellomledd


Vi graver og graver og finner kontinuerlig fossiler av våre forfedre. Mens "Ida" viser vårt slektskap til blant annet halvapene er den yngre Anoiapithecus brevirostris mye "nærmere" oss på det evolusjonære treet og en art som ser ut til å være forfar til både oss, sjimpansene, gorillaene og de andre store apene. Et annet viktig element ved dette funnet er at det tyder på at vår gren på evolusjonstreet delte seg fra de primitive apene i Europa istedenfor Afrika, i hvert fall rundt Middelhavet et sted. Som lederen for forskningsgruppen Salvador Moyà-Solà ved Catalan Institute of Paleontology i Barcelona sier til National Geographic:

With this fossil, our opinion is that the origin of our family very probably took place in the Mediterranean region

Krysse et tørt Middelhav


Det ser ut til at den primitive apearten Kenyapithecus migrerte fra Afrika over det området som i dag er Middelhavet og til Europa rundt 15 millioner år siden. På denne tiden var det ikke noe hav der. Etter å ha "delt oss" fra de primitive apene, ser det ut til at forfedrene til oss og de andre nålevende apene dro tilbake til Afrika for så å gi opphav til vår art. "Europa-oppholdet" ser dermed ut til å ha vært midlertidig.

I selveste Darwin-året er nyheten om "Ida" og Anoiapithecus brevirostris gledelige nyheter. Vi får håpe det blir flere interessante fossilfunn fremover.




. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvorfor tror du på en gud? (Del 11)

Er man egentlig på den sikre siden
når man er religiøs?
Ill.: wikimedia.org

Jeg leser boken 50 reasons people give for believing in a god av Guy P. Harrison. Gjennom femti blogginnlegg skal jeg ta for meg de femti grunnene for å tro på en gud som er kommentert i Harrisons bok. Mer informasjon om forfatteren og boken får du ved å gå til del 1 i denne serien.


(Hvis det er noen som har spørsmål til Harrison er det bare å skrive disse i kommentarfeltet. Han har lovet å svare alle, gitt nok tid.)

Kapittel 11: Det er best å være på den sikre siden

Når man sier til en troende at guden vedkommende tror på kanskje ikke eksisterer, så har mange av de en kjapp replikk som de synes er hendig. De mener at å tro på og tilbe guden sin er et smart trekk, det sikre valget. Ateisme er på den andre siden både lite lurt og farlig, hevder de. Det er tryggere å gamble på at guden eksisterer enn at den ikke gjør det. "Det er best å være på den sikre siden!" For hvis de troende har rett vil gevinsten være enorm (guddommelig beskyttelse, himmel, osv.) mens ateistene tar en enorm risiko. Worst case scenario: Man havner i et helvete! Så hvorfor ikke bare satse på at guden eksisterer og tilbe den?

For det første trenger man ikke være redd for en viss guds vrede da det ikke finnes et fnugg av bevis for en eneste gud som har blitt hevdet å eksistere. For det andre er det viktig for de troende å skjønne at ateister ser på deres helvete i akkurat det samme lys som den enkelte troende ser på helvetestruslene ved andre religioner enn sin egen. Hvor mange kristne frykter muslimenes helvete for ikke å ha godtatt Koranen som "Guds ord"? Hvor mange muslimer frykter de kristnes helvete for ikke å ha godtatt Jesus som guds sønn? Svaret er tilnærmet lik null. Dette kan gjentas for alle religioner. Ingen troende mister noe nattesøvn over andre religioners helvete rett og slett fordi de ser på de andre religionenes påstander som ubegrunnede, lite gjennomtenkt, totalt blottet for bevis og rett og slett feilaktige. Dette er en ateists syn på absolutt alle religioners helveter.

Et tredje problem med "better safe than sorry"-argumentet er at de troende tar feil når de hevder de ikke taper noe hvis guden deres ikke eksisterer. Bare tenk på hvor mye tid mange troende bruker på å lese i sin hellige bok, å be til sin gud, pilegrimsferder, være redd for ikke å tilfredsstille sin gud og snakke om sin gud til andre mennesker. Tiden man bruker på enveissamtaler med en gud som man ikke kan være helt sikker på om eksisterer kunne heller for eksempel ha blitt brukt på å være med familie, skrive brev til sine venner, trene eller gjøre positive ting for samfunnet.

Den fjerde og største feilaktigheten med dette argumentet er at det er umulig å være "på den sikre siden." Hvordan kan man vite hvilken gud som er den riktige å tilbe? Hvis en troende frister med tanken om at alle religioner er "ulike stier til den samme sannhet" er det viktig å huske på at de fleste religioner motsier hverandre så mye at alle umulig kan være sanne. Islam, scientologi og Jehovas vitner kan umulig representere samme "sannhet."

Og hvordan velger noen som vil "være på den sikre siden" den riktige guden? Å følge dine foreldres eller naboers religion er vel litt risikabelt? Det er i det minste ikke mulig å forsvare intellektuelt. Det er en tilfeldighet via fødsel, ikke en rasjonell avgjørelse. Men selv om du til formodning skulle klare å velge riktig gud, hvordan bestemmer man seg for den riktige måten å tilbe guden på? Med mer enn 30.000 versjoner av kristendommen er det ikke lett å vite. Og hva med islam? Skal man være sufist, shia eller sunni?

Det er bare å innse at det ikke er så enkelt som de troende skal ha det til. Det er mye mer komplisert enn et valg mellom tro og ikke-tro. Det tryggeste er nok å være en ateist og sette pris på hver eneste sekund man har på denne kloden, for det ser ut som om det er det eneste vi får. Det at milliarder av troende rundt om i verden i dag ikke klarer å enes om hvilke guder vi skal tilbe og hva som skjer med oss når vi dør, burde være grunn nok til å ta en time-out og tenke seg nøye om før man gambler med de få og dyrebare timene og årene vi har til rådighet.

Suppose we've chosen the wrong god. Every time we go to church we're just making him madder and madder.
-Homer Simpson

Neste del:

12. En hellig bok har bevis for at min gud finnes


Alle deler:

En oversikt over alle delene finner du her.


(Alle ord i dette blogginnlegget er godkjent av Guy P. Harrison.)
. . . . . . . . . . . . . . . .